To myter om forskningsformidling

Skal forskning spille en viktigere rolle i samfunnet, er det på tide å utfordre to utbredte myter om forskningsformidling.

Eventyrslottet på Holmenkollen (Foto - Audun Farbrot)

Eventyrslottet på toppen av Oslo. Her utfordret jeg to utbredte myter om forskningsformidling.

En fredag midt i desember tar jeg T-banen fra Majorstuen stasjon opp til Holmenkollen stasjon. Deretter en liten gåtur opp til eventyrslottet Holmenkollen Park Hotell. Jeg tar meg tid til å få med meg den spektakulære utsikten mot Oslo-fjorden.

Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser har invitert meg til å forelese for nærmere 200 ansatte tilknyttet kompetansetjenesten og de nasjonale sentrene for sjeldne diagnoser.

Jeg hadde fått tildelt 45 minutter for å svare på spørsmålet: «Formidlingskompetanse – mer enn vitenskapelig publisering?». Det trenger jeg ikke mer enn et sekund å svare på.

Slipp kunnskapen løs

Fra mitt ståsted er svaret et klart og uforbeholdent JA. Vitenskapelig publisering er ikke tilstrekkelig skal kunnskapen kunne bidra til å løse noen av samfunnets store utfordringer.

Vitenskapelig publisering er viktig for å sikre kvalitet og etterprøvbarhet i forskningen. Skal forskningen virkelig komme samfunnet til nytte, må kunnskapen løftes ut av tidsskrifter som nesten ingen leser.

Bare da kan forskningsbasert kunnskap omsettes i smartere måter å gjøre ting på, bedre beslutninger og nye produkter og tjenester.

Jeg brukte mesteparten av forelesningen til å vise, ikke bare fortelle, hvordan kunnskapen kan løftes ut av forskningsartiklene (og andre sjangere for vitenskapelig publisering).

To myter om forskningsformidling

Jeg benyttet også anledningen til å utfordre to svært utbredte myter om forskningsformidling. Dette er myter som både hemmer formidling av forskning og gjør at forskningen ikke blir så viktig for samfunnet som den har potensial til å være.

  • Myte 1: Forskning og formidling er to isolerte aktiviteter. Først forskning som presenteres gjennom vitenskapelig publisering. Deretter formidling, deling og spredning av denne kunnskapen.
  • Myte 2: Forskning og formidling konkurrerer om den samme begrensede tiden. Forskning gir anerkjennelse og forfremmelse og for noen også mer penger. Formidling gir ikke tilsvarende incentiver. Tid brukt på formidling kunne altså ha vært brukt (bedre) på forskning.

Ord betyr noe

Selve begrepet forskningsformidling er et problem om vi virkelig ønsker at samfunnet skal få større verdi ut av forskningen. Det samme gjelder beslektede ord som kunnskapsspredning og kunnskapsdeling.

Forskningsformidling forstås og praktiseres som en enveis overføring av kunnskap fra forskeren/eksperten til folk flest eller definerte målgrupper. Begrepet åpner ikke opp for dialog og deltakelse fra mottakeren av det som formidles, deles og/eller spres.

Skal forskningen bidra til økt samfunnsmessig verdiskaping, må vi gjøre forskningen felles gjennom dialog og deltakelse i tillegg til deling. Det får vi til ved å ha en ambisjon om også å snakke om forskning i stedet for bare å dele den. Det får vi til gjennom bruker- og allmennrettet forskningskommunikasjon.

Dette er helt i tråd med begrepsbruken innenfor det internasjonale fag- og forskningsfeltet «Science Communication».

Utfordrer mytene

Ved å erstatte begrepet formidling med forskningskommunikasjon, vil jeg utfordre den første myten (forskning og formidling er isolerte aktiviteter) med å lansere følgende tanke:

«Kunne vi i stedet tenke oss forskningskommunikasjon som en integrert del av hele forskningsprosessen, og ikke en isolert aktivitet som kommer etter og i tillegg til forskning».

En slik tanke vil kunne fjerne grunnlaget for myten om forskning og formidling konkurrer om knapp tid.

Samtidig utfordret jeg myte to med følgende tanke:

«Kunne det tenkes at forskningskommunikasjon i form av for eksempel kontakt med journalister og omtale i sosiale medier kan få flere til å lese forskningen din? Og samtidig styrke din og fagmiljøets faglige anerkjennelse».

Jeg kunne svare JA også på disse to spørsmålene gjennom både eksempler og forskning på sammenheng mellom forskerens praksis for forskningskommunikasjon og hans eller hennes faglige anerkjennelse.

Økt brukermedvirkning

Dette gir nye muligheter for Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser og andre fag- og forskningsmiljøer.

Forskningskommunikasjon kan være et strategisk verktøy for å sikre økt brukermedvirkning. Det kan gjøre både forskningen og tjenestene mer relevante for brukerne av kunnskapen.

Lykke til i arbeidet for å gjøre livene til kompetansetjenestens brukere bedre.

Slipp kunnskapen løs!

Referanse:

Artikkelen baserer seg på en forelesning jeg holdt på personalsamlingen til Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser 15. desember 2017. Tittel på forelesning: Formidlingskompetanse – mer enn vitenskapelig publisering».

Reklamer

Om Audun Farbrot

Audun Farbrot er fagsjef forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI. Farbrot er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI, 1990, med spesialisering i organisasjon og ledelse. Han har bakgrunn som næringslivsjournalist fra Økonomisk Rapport, Aftenposten og Dine Penger.
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt, Brukermedvirkning, Debatt, dialog, Foredrag, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Tips og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til To myter om forskningsformidling

  1. Anthony Kallevig sier:

    Nok et godt og viktig innlegg fra deg Audun.
    Fra den tiden jeg ivaretok forskningspolitikk i LO og gjennom å ha deltatt i forslningsstyrer på Forskningsråds- og institutt nivå siden 1985, har forskningsformidling vært en gjenganger. Når krav om antall forskninsfaglige publikasjoner og siteringer blir avgjørende for om du vinner fram med prosjektsøknader så bidrar deg til å segmentene denne praksisen.
    For å styrke innovasjonsutvikøingen et det viktig at forskningen har nærings- og samfunnsmessig relevans. Dernest at den tas i bruk, gjennom å koble den forskningfaglige kunnskapen sammen med dem erfaringsbaserte kompetansen i arbeidslivet. Som du selv sier er medvirkning essensielt. Det blir dårlig med organisasjonlæring når forskere forholder seg til noen få i organisasjonen og dette ikke forankres blant øvrige medarbeidere. For kompetansebasert produktivitet og innovasjonsevnen er dette dårlig nytt. Dessverre har jeg opplevd dette i ulike virksomheter alt for ofte.

  2. Tilbaketråkk: Hva jeg tenker på når jeg skriver og snakker om forskning | Forskningskommunikasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s