Da boken min valgte å reise til Serbia, ble jeg med. Og ja, jeg innrømmer det. Det er utrolig kult å lansere sin første oversatte bok.

Den følelsen. Jeg holder det første eksemplaret av boken min i serbisk oversettelse. Superfornøyd med omslaget som Milica Protic Kojovic har laget.

Jeg ønsker å skrive bøker som kan være til inspirasjon og nytte på tvers av ulike fagområder. En av disse er en bok om hvorfor og hvordan forskere, eksperter og kommunikatører skal dele kunnskap i sosiale medier.

Jeg har også hatt en liten drøm om å skrive noe som kan bety noe for lesere også utenfor Norges grenser.

En dag hentet jeg frem verdenskartet. Så ut over alle land i hele verden. Funderte over spørsmålet: Hvilket land er det naturlig å starte med om du skal ut av Norge, Audun?

Det åpenbare svaret lyste mot meg: Serbia! Selvfølgelig. Det måtte jo bare bli Serbia.

Du har helt rett. Det var ikke akkurat slik det gikk til.

I fjor en gang, fikk jeg en telefon fra forlaget mitt, Cappelen Damm Akademisk. De hadde blitt kontaktet av et forlag i Serbia. Det nystartede forlaget Kovačnica Priča var interessert i å få til en avtale om å oversette og utgi en av bøkene mine på serbisk.

Det hørtes jo unektelig både litt smigrende ut, og ikke så rent lite kult ut. Jeg undertegnet en agentavtale med Cappelen Damm, som tok seg av forhandlingene med forlaget i Serbia.

Jeg tenkte ikke noe særlig mer på det.

Det er jo langt fra sikkert at en avtale om bokrettigheter blir til en faktisk bokutgivelse. Det koster jo ikke så rent lite å betale for oversettelsen fra norsk til serbisk. Men så fikk det serbiske forlaget finansiell støtte til å oversette boken min til serbisk fra Senter for norsk litteratur i utlandet (NORLA).

De to oversetterne, Miloš Belčević og Jana Krekic, har begge studert norsk ved det filologiske fakultetet ved Universitetet i Beograd. Det er i år 40 år siden norskundervisningen startet opp ved universitetet i den serbiske hovedstaden. Miloš Belčević er også en av gründerne av forlaget Kovačnica Priča. Det er også han som først kom over boken min, og så for seg at den kunne ha et marked også i Serbia.

Vi møtes først på Facebook, jeg og Miloš. Nokså passende når boken faktisk handler om hva sosiale medier kan være godt for. Her får vi gjort nødvendige avklaringer om boken. Jeg får også tilsendt skisser til omslagsdesign, laget av Milica Protic Kojovic. Jeg blir imponert over hvor kjapt hun tar hensyn til mine kommentarer og innspill.

Boken skal snart i trykken. Miloš Belčević foreslår at vi lanserer boken på Nasjonalbiblioteket i Serbia, som ligger i Beograd, som nærmeste nabo til den vakre, men ennå ikke fullendte Sankt Sava-kirken. Nasjonalbiblioteket i Serbia ble etablert i 1832, men ble bombet sønder og sammen under annen verdenskrig, slik at det i dag fremstår som en moderne biblioteksbygning.

Forfatteren poserer foran den vakre Sankt Sava-kirken i Beograd. Til høyre for meg, utenfor bildet ligger Nasjonalbiblioteket i Serbia.

Nasjonalbiblioteket sier ja til å være vertskap, men stiller som krav at innlegget mitt må tolkes til serbisk. I tillegg ønsker de at jeg skal presentere boken min på norsk og ikke på engelsk. Du verden.

Jeg hadde virkelig ikke fantasi til å se for meg at jeg kunne snakke norsk når jeg skulle presentere boken min til forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter i Serbia.

Jeg lander på Nikola Tesla-flyplassen i Beograd annen påskedag, og blir møtt av forlegger og oversetter Miloš Belčević. Jeg blir innlosjert på ærverdige Hotel Moskva sentralt i  Beograd. Mitt serbiske krypinn ble åpnet av kong Peter I Karađorđević av Serbia en januardag i 1908.

Hotel Moskva er et landemerke i hjertet av Beograd.

Hotellet er et landemerke i den serbiske hovedstaden, og kan skilte (bokstavelig talt) med gjester som Jean-Paul Sartre , Albert Einstein, Anatoly Karpov, Garry Kasparov, Robert De Niro, Kirk Douglas, Jack Nicholson, Michael Douglas, Alfred Hitchcock, Roman Polanski, Yasser Arafat, Indira Gandhi, Luciano Pavarotti, Yves Montand, Bob Geldof og Orson Welles, for å nevne noen.

Og nå også en fagbokforfatter fra kongeriket Norge.

Jeg får det første eksemplaret av boken min i serbisk oversettelse, og holder det i hånden. Det gir meg en følelse jeg knapt klarer å beskrive.

Det er både kult, sinnsykt deilig og veldig mye mer. Den følelsen av å holde en trykt bok i hånden lar seg ikke gjenskape i digitale formater.

På forsiden av boken har jeg fått et nytt etternavn, Farbrot er blitt til Farbrut. Tenker først det må være en trykkfeil. Det er det ikke. Også navn gis en serbisk språkdrakt. Jeg har faktisk så mange som sju ulike serbiske varianter av navnet mitt i Serbia, avhengig av hvilken sammenheng det brukes i. På invitasjonen til lansering heter jeg Auduna Farbruta. Enda tøffere synes jeg Audunum Farbrutum lyder.

Det blir fullt hus i atriet på Nasjonalbiblioteket i Beograd, på tross av at det er første arbeidsdag etter påskeferien. Jeg snakker norsk, mens Miloš Belčević har tatt på seg oppgaven med å tolke presentasjonen til serbisk.

Lanseringen er lagt til den første arbeidsdagen etter en lang påskeferie. Det er egentlig ikke noe sjakktrekk, heller ikke i Serbia. Forlaget er minst like spent som meg på hvor mange det er som vil dukke opp på lanseringen av boken.

Det settes ut stoler i atriet i hjertet av Nasjonalbiblioteket. Vi tester ut lyd og prosjektor. Stolene står der på rekke og rad, helt tomme, forhåpentligvis skal de fylles med vitebegjærlige serbere.

Klokken tikker, minutt for minutt mot kl. 19.00, tiden vi skal starte showet. Så skjer det noe. Et drøyt kvarter før jeg skal ut i manesjen kommer den første puljen av folk. Jeg puster lettet ut, jeg slipper å snakke for tomme stoler. Og publikum fortsetter å strømme inn og lokalet fylles helt opp.

Nasjonalbibliotekets representant åpner det hele, og introduserer meg. Hva hun sier, blir ikke tolket til norsk.

Jeg kjenner sommerfugler i magen, et visst spenningsnivå tror jeg er bra. Og det gir energi å se så mange mennesker der, som har kommet, helt frivillig for å høre på meg. De ser vennlige og imøtekommende ut, tenker jeg. En av deltakerne, Ana, kommer bort til meg. Snakker godt norsk. Hun følger meg på Instagram og Twitter, forteller hun. Hun har tatt med seg et lite bilde av Ada Bridge som går over elven Sava. Bildet har hun tatt selv. På baksiden har hun skrevet et sitat om broers magi, skrevet av forfatteren Ivo Andrić, som vant Nobelprisen i litteratur i 1961. Utrolig nok, har jeg selv tatt med meg et sitat der jeg bruker «bro» som metafor. Samfunnsforskeren Nils Christie har skrevet en liten pamflett om «Små ord for store spørsmål». Der skriver han blant annet: «Å forme ord er storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer».

Jeg er i gang. Det er aller første gang jeg snakker gjennom en tolk. Det er forlegger og oversetter Miloš Belčević som tolker foredraget mitt til serbisk. I starten tenker jeg på å dele opp fortellingen min i meningsbærende bolker, som varierer i lengde. Passer på at blokkene ikke blir for lange, slik at tolken henger med i svingene. Mens tolken snakker, følger jeg med på publikums reaksjoner.

Får etter hvert lyst til å variere samspillet med tolken, og bestemmer meg for å se om det går an å spille litt på dramaturgi og historiefortellinger. Si noe som kan skape forventninger til hva som kommer etterpå. Ser at tolken Miloš skjønner hva jeg legger opp til, og ser ut til å like det. Fra en litt tilbaketrukket posisjon kommer han nærmere publikum. Jeg tar til og med sjansen på å fortelle historier som tar mål av seg å gi trim til smile- og lattermusklene. Utrolig gøy å se at historiene utløser gjenkjennelse og humring blant deltakerne, litt forsinket av tiden det tar å tolke norsk til serbisk.

På forhånd har jeg blitt advart om at det nok skal mye til før serbere tar ordet og stiller spørsmål på et slikt arrangement. Jeg har gjennom presentasjonen lagt inn noen små øvelser for å bryte isen og bygge ned barrierene mellom scenen og salen. Jeg beveger meg mellom benkeradene.

Så når jeg åpner for spørsmål, sitter de løst, og er gode og reflekterte. Faktisk er spørsmålene så mange at vi må sette strek.

Salget av bøker går bra. Kjøperne stiller seg i kø for å få hilsener fra forfatteren.

En drøm gikk i oppfyllelse. Og ja, jeg må innrømme det. Det er utrolig kult å få lov til å bli forfatter i Serbia.

Bøkene går unna. Forfatteren skriver hilsener og signerer boken. Det er inspirerende å møte sine lesere.