Forskere kan øke sin påvirkningskraft ved å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon. Likevel er det forskere som vegrer seg for å gjøre det. Hva holder dem tilbake?

Sosiale medier kan brukes til å gjøre forskning mer verdifull for samfunnet. Hva kan være mulige årsaker til at ikke flere forskere bruker sosiale medier i sin forskningskommunikasjon? (Foto: Gerd Altman fra Pixabay).
Noe av det morsomste jeg vet er å utfordre, motivere og trene forskere til å bli enda flinkere til å kommunisere om sin forskning for å øke sjansen for at den kommer samfunnet til gode.
Forskning kan bidra til å skape en bedre verden, – samfunnsforbedringer (societal impact), men det skjer ikke uten effektiv forskningskommunikasjon. Som også omfatter målrettet bruk av sosiale medier.
En solskinnsdag i mai tok jeg Vy-toget til Halden for å forelese på Høgskolen i Østfolds landlig beliggende studiested på Remmen. Jeg hadde beregnet rikelig med reisetid, og tatt høyde for at toget kom til å bruke lenger tid enn rutetabellen indikerte. Det viste seg å være lurt.
Jeg var invitert for å undervise om «Forskningskommunikasjon i sosiale medier, – hvorfor og hvordan?» for en gjeng engasjerte forskere fra ulike fagområder. Kurset ble gjennomført som en kombinasjon av miniforelesninger og praktiske oppgaver spesielt tilrettelagt for deltakerne.
Sosiale medier kan brukes til mye mer enn «å nå ut»
Noe av det besnærende med sosiale medier er at det kan brukes til veldig mye mer enn å «nå ut» til et større publikum med din forsking, altså forskningsformidling.
Sosiale medier kan også brukes som plattform for forskningskommunikasjon som fremmer dialog og samarbeid med de som kan bruke eller være interessert i forskningen din, både i og utenfor akademia. Dialog og samarbeid er mekanismer som øker sannsynligheten for at forskningen din bidrar til fylle behov og løse problemer i den virkelige verden.
Tradisjonell forskningsformidling utgjør én av åtte funksjonelle byggesteiner forskere kan bruke sosiale medier til (det skriver jeg mer om i en bok som er underveis).
Ved å bruke hele repertoaret av funksjonelle byggesteiner, ikke bare formidling, kan forskere øke sannsynligheten for at forskningen ikke bare gir vitenskapelige fremskritt, men også kan brukes til noe i den virkelige verden. Det var noe jeg demonstrerte i kurset.
Les også: 15 grunner til å vise ansikt i sosiale medier
Barrierer for å vise ansikt i sosiale medier
Å kommunisere handler ikke bare om å nå ut, men også om å ta inn, altså lytte til de du kommuniserer med. I tråd med egen lære bruker jeg kursdeltakerne hemningsløst til å svare på spørsmål jeg undrer på, slik at jeg kan foredle og videreutvikle kurs og undervisningsopplegg.
Et av spørsmålene jeg stilte deltakerne denne mai-dagen i Halden var:
Hva tenker du kan være de største barrierene for å få forskere til å ta i bruk og inkludere sosiale medier i sin forskningskommunikasjon?
Sosiale medier kan øke forskeres påvirkningskraft og gjennom det øke sannsynligheten for at mer forskning blir tatt i bruk i samfunnet. Likevel er det forskere som vegrer seg for å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon.
Å få vite mer om hva som kan være mulige barrierer for å ta i bruk sosiale medier, kan gjøre det mulig å prøve ut hva som må til for å fjerne eller forsere barrierene som hindrer forskning i å skape økt samfunnsmessig verdi.
Jeg har gruppert svarene jeg fikk fra kursdeltakerne i tre hovedkategorier, Frykt, Mangel og Usikkerhet, hver med fire underkategorier.
Fire typer frykt
Frykt kan til dels forklares med at forskere, som er vant til å være eksperter, beveger seg inn på et område der de er noviser, – nybegynnere.
- Frykten for å drite seg ut / frykten for å skrive eller si noe dumt. Ja, det er selvfølgelig mulig å si noe dumt i sosiale medier, som på alle andre arenaer der vi kommuniserer. Det gir deg en gylden anledning til å lære og utvikle dine kommunikasjonsferdigheter.
- Frykten for hva kolleger sier/mener. Så lenge du står på trygg, faglig grunn, ville jeg ikke bekymre meg alt for mye for hva kollegene måtte si. Og kanskje viser det seg at frykten var ubegrunnet.
- Frykten for ledere/sjefer som ikke liker hva du kommuniserer, fordi det kan gå på omdømme løs. Det kan særlig gjelde forskning på kontroversielle temaer, som for eksempel klima, religion og kjønn. Det vil utvilsomt være ubehagelig. Her må vi sammen verne om den akademiske ytringsfriheten, for demokratiets skyld.
- Frykten for troll og kranglefanter. Nettroll finnes. Det er ikke så mange av dem, men de kan gjøre mye ut av seg. Til gjengjeld finnes det en del profesjonelle kranglefanter. Men, det er fullt mulig å lære seg å håndtere og leve med dem. Skarpe diskusjoner hjelper deg til å skjerpe din argumentasjon.
Les også: Slik håndterer du kranglefanter
Fire typer mangler
Forskere får gjennom sin forskerutdanning liten eller ingen opplæring i effektiv forskningskommunikasjon. Det gir seg utslag i manglende kompetanse og ferdigheter.
- Mangler kunnskap om hva sosiale medier kan brukes til. Repertoaret er større og mulighetene r langt flere enn å nå ut med forskning til folket (formidling). Det kan læres gjennom studier, litteratur og gjennom å praktisere og lære av hva som fungerer/ikke fungerer.
- Mangler kunnskap om hvordan du bruker sosiale medier i forskningskommunikasjon. Det kan være lurt å blinke seg ut forskere som allerede er erfarne, effektive brukere av sosiale medier, og få tips og råd. Kanskje også spørre om de kan tenke seg å være mentor. Du kan også delta på kurs, og få hjelp fra litteratur.
- Mangel på tid. Ja, det tar tid å lære seg å bruke sosiale medier til effektiv forskningskommunikasjon. Særlig i startfasen. Men det gjelder alle former for forskningskommunikasjon. Så er det ingen vei utenom, om du ønsker å være en engasjert forsker.
- Mangel på anerkjennelse/belønning. Å bli sett og anerkjent for forskningen av flere enn de som leser forskningsartikler, er i seg selv en belønning som kan åpne nye dører. Når det er sagt, institusjonene har utvilsomt en jobb å gjøre med å få på plass formell og uformell anerkjennelse av å engasjere seg i forskningskommunikasjon, herunder ta i bruk sosiale medier.
Fire typer usikkerhet
Manglende kompetanse og ferdigheter i bruk av sosiale medier gir seg også utslag i usikkerhet på flere områder.
- Usikker på balansen mellom selvskryt og kommunikasjon som fremmer bruk av kunnskap. Det finnes ulike måter å fortelle at du har fått publisert en ny forskningsartikkel, noen er mer elegante enn andre. I stedet for bare å dele nyheten at du har fått publisert artikkelen, kan du i tillegg fortelle litt om hva du har utforsket og hva du har funnet ut. Tenke over hva som kan være relevant, interessant og anvendbart for andre.
- Usikker på balansen mellom å være profesjonell og privat. God forskningskommunikasjon er historiefortelling, der det vil være en fordel å finne din gylne balanse mellom å være fagperson og menneske.
- Usikker på hvilke sosiale medier du skal velge. To spørsmål hjelper deg til å velge: 1) Hvilke mål har du for din forskningskommunikasjon? og 2) Hvem ønsker du å kommunisere med? Du velger mediene der du treffer flest av de som kan hjelpe deg til å nå målene dine.
- Usikker på hvor mye tilstedeværelse som kreves. Du velger selv hvor mye du vil være til stede, og hvor mye tid du bruker. Det finnes verktøy som kan hjelpe deg til effektiv tilstedeværelse.
Kjenner du deg igjen i noen av disse barrierene? Vet du om andre faktorer som gjør at forskere vegrer seg for å ta i bruk sosiale medier for å gjøre forskning mer verdifull for samfunnet?
Referanse:
Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Ebok. Cappelen Damm Akademisk.
Blogginnlegget er inspirert av kurset «Forskningskommunikasjon i sosiale medier – hvorfor og hvordan», arrangert 24. mai 2023 på Høgskolen i Østfolds studiested i Halden.