Er du en tåkefyrste?

Forskere og eksperter blir fra tid til annet karakterisert som virkelighetsfjerne tåkefyrster. Sjekk om du er i faresonen.

Tåke i horisonten

Tåkelegge brukes også billedlig. For eksempel når forskere og eksperter bruker ord og begreper leseren ikke forstår. Nå kan du teste deg selv: Er du en tåkefyrste? 

Jeg skriver en spalte for Dagsavisen omtrent en gang i måneden, som handler om kommunikasjon i arbeidslivet.

Her forleden ble jeg stoppet av en god kollega, professor emerita Berit von der Lippe. Hun er en fast leser av spalten min.

«Du, Audun! Du skriver med sterkt engasjement». 

Hyggelig å høre, selvfølgelig. Men jeg vet jo godt at det kommer noe mer. Ganske riktig, hun fyrer av en kraftfull verbal kanonade:

«Men for meg blir du for leken, for snill, for positiv, for hyggelig, for ufarlig. Neste gang skal du skrive noe med litt mer brodd, du skal skrive om tåkelegging».

Rene ord for penga. Vi snakker litt om fenomenet, jeg og Berit. Hvem er nå egentlig verst (eller best) til å tåkelegge, politikere eller ledere? Det er ikke godt å si. Fenomenet er såpass utbredt at politikere som klarer å svare ja eller nei på et spørsmål, blir lagt merke til.

For snill?

På tampen av dagen suser det inn en epost fra smule bekymret Berit von der Lippe: «Jeg tror du er altfor snill med meg når jeg så kjekt slenger med leppa. Vit uansett at det er godt ment».

Jeg svarer henne at jeg har godt av å bli utfordret fra tid til annen. Og tåler det. Ja, at jeg til og med liker det.

Jeg tenker at det faktisk blir litt morsomt å skrive om tåkelegging. For jeg tar selvsagt utfordringen.

I militære operasjoner brukes kunstig tåke for å skjule egne aktiviteter for fienden. Det kalles for å tåkelegge. Vi kan også tåkelegge i overført betydning. Da bruker vi språk til å dekke over, skjule eller pynte på det vi skal si.

Kunsten å tåkelegge

Overskriften faller på plass: Kunsten å tåkelegge. Det gir føringer for innholdet. Jeg har bestemt meg for å identifisere ulike strategier for å tåkelegge. Hensikten er å gi en hjelp til å identifisere tåkeprat og tåkefyrster. Jeg ender opp med sju utbredte måter å tåkelegge på.

Her kan du lese resultatet: Kunsten å tåkelegge.

Tåkelegging er ikke forbeholdt ledere og politikere. Forskere og eksperter er heller ikke spesielt kjent for å snakke og skrive så folk forstår, selv om det finnes unntak.

Tåkelegging blant forskere og eksperter er ikke alltid en bevisst handling. Noen ganger skyldes tåkelegging manglende evne og erfaring i å bruke ord og begreper som folk bruker og forstår. Det går det heldigvis an å øve på.

Tåkefyrste-testen

Står du i faresonen for å bli oppfattet som en som farer med tåkeprat? Sjekk det ut med «tåkefyrste-testen» for forskere. Testen kan også tas av konsulenter, kommunikasjonsrådgivere og andre fageksperter (hvem er vel ikke ekspert på et eller annet?).

  1. Er du glad i bruke forkortelser, helst de du har laget selv?
  2. Liker du å skrive lange setninger, helst med flere innskutte bisetninger?
  3. Bruker du faguttrykk og stammespråk for å sikre at budskapet blir mest mulig presist, og forventer at folk lærer seg dem?
  4. Foretrekker du å bruke et mest mulig profesjonelt og upersonlig språk?
  5. Er du naturlig for deg å starte ut med alle forbehold og nyanser for å sikre deg?
  6. Bruker du et passivt språk i stedet for et aktivt språk?
  7. Liker du å fylle opp setningene med ord som gir ekstra lengde uten å tilføre mening?

Svarer du ja på flere av spørsmålene, befinner du deg i faresonen. Forsøk å komme deg ut av tåken.

Vet du om flere kjennetegn på tåketale?

Publisert i Aktuelt, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, Retorikk, Skriveråd | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvordan få tid til sosiale medier?

Ikke tenk på sosiale medier som enda en greie du må bruke tid på. Tenk heller på om sosiale medier kan hjelpe deg i det du likevel skal gjøre. Her skal jeg gi deg et konkret eksempel.

Del presentasjonen på nett_Audun Farbrot i manesjen

Når noen spør om å få presentasjonen din, kan du samtidig dele den i sosiale medier. Tenk på hvordan sosiale medier kan hjelpe deg med det du likevel skal gjøre.

Forskere og eksperter har fått øynene for at det faktisk kan ha noe for seg å dele kunnskap i sosiale medier (Les: 15 grunner til å dele kunnskap i sosiale medier). Mange kvier seg likevel for å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon.

«Vil ikke sosiale medier ta fryktelig mye tid?», er en motforestilling jeg ikke rent sjelden møter (Les: Fem barrierer for forskningskommunikasjon).

For tid er jo noe du allerede har for lite av – der du sjonglerer mellom plikt til å undervise, forventninger om å publisere forskningsartikler, utføre nødvendige administrative oppgaver, delta på forskningskonferanser og bidra i ulike råd og utvalg og mye annet.

Og da har du brukt ganske nøyaktig 147,94 prosent (!) av en normalarbeidsdag. Og så skal du i tillegg bruke tid på litt allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon?

Tryller med tid

Jo, da, selvfølgelig tar det tid å oppdatere sosiale medier med nytt innhold og dele innholdet med dem du ønsker å kommunisere med.

Prøv likevel følgende lille tankeeksperiment: Ikke tenk på sosiale medier som enda en greie du må bruke tid på. Tenk heller på hvordan du kan integrere sosiale medier i dine aktiviteter gjennom forskerhverdagen. Kanskje kan det til og med hjelpe deg til å spare litt tid.

Her skal jeg gi deg et lite eksempel fra min egen hverdag.

Jeg hadde takket ja til å holde et foredrag på konferansen Epic Content Marketing, som ble arrangert i Oslo 19. og 20. mai 2016. Jeg skulle vise hvordan fageksperter og tankeledere (Thought leaders) kunne etablere og utvikle seg som personlige merkevarer på Internett.

Dele presentasjoner på nett

Dagen før jeg skulle ut i manesjen, hadde jeg laget ferdig presentasjonen jeg skulle bruke. Jeg la den ut på SlideShare, som er en tjeneste i familien av sosiale medier du kan bruke til å dele presentasjoner, dokumenter og informasjonsgrafikk. Det tok kun noen få minutter å gjøre presentasjonen tilgjengelig i sosiale medier.

Har du holdt et foredrag der du har sagt noe publikum synes er interessant, kan du være ganske sikker på at noen av deltakerne vil be om å få tilsendt presentasjonen.

På Epic Content Marketing 2016 kunne jeg avslutte foredraget med lenke til presentasjonen som lå ute på Slideshareprofilen min. Etter at jeg var ferdig med innlegget, kunne jeg dele presentasjonen på mine profiler på Twitter og på LinkedIN.

Samtidig fikk jeg inspirasjon til å skrive denne bloggteksten om hvordan du får tid til å dele kunnskap i sosiale medier.

Det krever minimalt med innsats å gjøre presentasjonen tilgjengelig for et større publikum og samtydig bygge din faglige identitet. Og så sparte jeg tiden jeg ellers ville ha brukt til å sende ut presentasjonen.

Har du noen gode eksempler på hvordan du kan bruke sosiale medier til å hjelpe deg med det du likevel skal gjøre?

Publisert i Aktuelt, Blogg, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, LinkedIN, Sosiale medier, Tips | Legg igjen en kommentar

Livet før og etter sosiale medier

Alt har ikke endret seg, heldigvis, med fremveksten av sosiale medier. Gullstandarden er fortsatt det gode innhold, som er interessant og verdifullt for andre.

På plakaten_UiO

Her forleden ble jeg invitert til en lunsjprat på Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo (UiO) i seminarserien tilknyttet kurset Formidling og vitenskapsjournalistikk (MNKOM 3000/4000).  Elina Melteig, som er kommunikasjonsrådgiver ved Institutt for biovitenskap ved UiO, skulle intervjue meg om forskningskommunikasjon.

Hun stiller usedvanlig godt forberedt, full av gode spørsmål og engasjement.

Vi sitter ved siden av hverandre i en gul sofa, på en scene, foran et publikum, som har valgt å bruke lunsjen sin til å høre på oss prate fag. En litt smånerdete utgave av Skavlan.

Samtalen sendes også direkte på nett-TV, og legges deretter ut som video på YouTube (her kan du se videoen, som starter med et miniforedrag som oppvarming til intervjuet).

Hvordan har landskapet endret seg?

– Du har holdt på litt lenger enn meg med forskningskommuikasjon, i mer enn 12 år. Facebook fantes for eksempel ikke da du begynte å jobbe med faget. Hvordan har dette landskapet endret seg underveis?, innleder Elina.

Litt rart å tenke på i dag. For noen få år siden fantes hverken Facebook eller andre sosiale medier. Nå tar vi sosiale medier for gitt, ja, mange kan vanskelig klare seg lenge foruten.

Forsommeren 2003 tok jeg spranget fra journalistikk over til akademia for å se om jeg kunne hjelpe forskere med å bli flinkere til å dele kunnskapen sin med samfunnet utenfor, altså før Facebook ble født.

X-faktoren

I starten var jeg opptatt av å finne frem til X-faktoren i allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon.

Og Eureka, her er den:

Forskningskommunikasjon handler om å gjøre forskning og fagkunnskap forståelig, Men det er ikke nok, i tillegg må du gjøre kunnskapene relevant og personlig interessant for de du ønsker å kommunisere.

Og du må dele kunnskapen i kanaler som åpner for dialog og deltakelse.

Ikke alt er nytt

Heldigvis er det ikke alt som har endret seg med fremveksten av sosiale og digitale medier. Gullstandarden er fortsatt det gode innholdet, – som er interessant, relevant og verdifullt for andre. Det gjelder minst like mye i sosiale medier som i tradisjonelle medier.

Nøkkelen til effektiv kommunikasjon av kunnskap ligger fortsatt i å utvikle godt innhold, både i tekst, tale, lyd, bilde, film og kombinasjoner av dette.

Fortsatt spiller tradisjonelle medier en sentral rolle, enten vi snakker om TV, radio, papiraviser og nettaviser, men de er ikke alene om å sette dagsorden for samfunnsdebatten.

Fem endringer

Selv om gullstandarden fortsatt er det gode innholdet, har fremveksten av sosiale og digitale medier endret landskapet for forskningskommunikasjon på flere områder.

  1. Folk bruker mer og mer tid i sosiale medier på bekostning av noen av de tradisjonelle mediene. Skal du lykkes med å dele kunnskap med et større publikum, må du treffe dem der de bruker tid.
  2. Sosiale medier har gitt oss en teknologi som gjør det mulig å få til forskningskommunikasjon basert på dialog og deltakelse, og ikke bare enveis forskningsformidling fra ekspert til novise.
  3. Sosiale medier kan forsterke effekten av det du gjør i tradisjonelle medier. Har du først utviklet innhold for tradisjonelle medier, kan du dele dette også i sosiale medier gjennom kreativ flerbruk. Men du må redigere og tilpasse budskapet for den enkelte kanal.
  4. Sosiale medier gir deg mulighet til å bygge din faglige profil på nett. Veien til kunnskap går i økende grad via Google og andre digitale kanaler. Du kan selv påvirke om du blir funnet eller ikke for din profesjonelle kompetanse.
  5. Sosiale medier gir deg mulighet til å kommunisere gjennom nettverk. Det gjør at du raskt kan nå et stort potensielt publikum på tvers av landegrenser.

Det er liten grunn til å tro at dette med Internett og sosiale medier går over med det aller første.

Som forsker og forskningskommunikatør må du ut og møte ditt publikum der de til enhver tid er. Det betyr at du også må bruke tid i sosiale medier.

Publisert i Aktuelt, Debatt, Facebook, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, youtube | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Slik får du flere til å lese forskning

Lyst til å få flere til å lese forskningsartikkelen din? Gjør den tilgjengelig og del den i sosiale medier.

Musserende feiring

Verdt å skåle for. Du har fått beskjed om at du får publisert en forskningsartikkel i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. Det betyr ikke nødvendigvis at du når et stort publikum. Men du kan selv gjøre noe for å få flere til å lese forskningen din.

Det finnes vel knapt noen større lykke for en forsker enn å få beskjed om at en vitenskapelig artikkel er akseptert for publisering i et internasjonalt tidsskrift. Meldingen omtales populært som et «champagnebrev». Begivenheten er vel verdt å feire, nettopp med feststemte bobler i glasset.

Champagne-brev

Det krever masse slit og enda mer tid å gå fra en forskningsidé til en ferdig fagfellevurdert forskningsartikkel. Du konkurrerer mot forskere fra hele verden om å få din forskning publisert i de mest anerkjente tidsskriftene. Mange opplever å få tommelen ned for de innsendte manusene.

For forskere er det nettopp publisering i de beste tidsskriftene i fagene, A-journalene, som gir den største prestisjen og anerkjennelse.

Få lesere

Det er likevel ikke det samme som at forskningsartikkelen når ut til et stort publikum. Snarere tvert imot. Typisk er det kun et fåtall som leser resultatene av forskningen til klodens skarpeste hjerner.

Forskningsartikler blir sjelden kioskveltere. Antall nedlastinger og lesere er ofte så få at jeg av og til kan lure på hvor forskere får motivasjonen fra. De kan naturligvis håpe på at nettopp deres bidrag blir plukket opp av andre forskere på feltet, og blir med videre i jakten på bedre innsikt på feltet.

Men det kan jo tenkes at også andre enn de nærmeste fagfellene, kan ha nytte av å få kjennskap til arbeidet ditt. Men da må kunnskapen løftes ut av forskningsartikkelen.

Slipp kunnskapen løs

Forskeren kan selv gjøre noe for å nå et større publikum gjennom brukerrettet forskningskommunikasjon. Bruk litt tid på å gjøre forskningen tilgjengelig, relevant og interessant for andre enn dine fagfeller.

Ved å slippe kunnskapen løs i sosiale medier, kan du få flere til å lese forskningsartikler i sin originaltapning. Jeg har vanskelig for å se for meg at det skulle ha den motsatt effekten.

Jeg har sammen med professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI publisert en forskningsartikkel om hva som får deg til å klikke i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Social Influence.

Etter at vi skrev en formidlingsartikkel om de viktigste resultatene, og presenterte denbåde i tradisjonelle og sosiale medier, har antall nedlastinger av forskningsartikkelen gått fra 36 til mer enn 4300. Det er et formidabel tall i denne sjangeren.

Eksperimenter

Professor Melissa Terras ved University College London gjennomførte for noen år siden et prosjekt der hun gjorde sine forskningsartikler åpent tilgjengelige (Open Access) for interesserte lesere.

I tillegg bestemte hun seg for å blogge om hver av forskningsartiklene og dele blogginnleggene på Twitter. Det resulterte i en markant økning i antall nedlastinger av originalvaren, de vitenskapelige artiklene.

Som en del av sitt formidlingsprosjekt valgte hun ut fire vitenskapelige artikler fra ett og samme forskningsprosjekt. De ble alle gjort tilgjengelige gjennom et Open Access-arkiv. Melissa Terras blogget og tvitret om tre av de fire forskningsartiklene og lot den fjerde klare seg på egen kjøl.

Artiklene som Terras blogget og tvitret om, ble lastet ned minst 11 ganger mer enn artikkelen som måtte klare seg uten drahjelp av forskningskommunikasjon i sosiale medier.

Kinderegg-effekt

Hva kan så forskere, universiteter, høyskoler gjøre for at flere i praksis skal ta i bruk resultater av offentlig finansiert forskning? De kan følge eksempelet til Melissa Terras.

Så snart forskningsartikkelen er åpent tilgjengelig på nett, kan forskeren skrive en kortfattet og poengtert presentasjon av høydepunkter i forskningsartikkelen, enten som et sammendrag, formidlingsartikkel, bloggpost eller pressemelding. Det kan de enten gjøre selv eller i samarbeid med en kommunikasjonsrådgiver.

Denne formidlingsartikkelen kan så publiseres enten på en fag- eller forskerblogg, institusjonens nettsider eller en faglig hjemmeside, og ta med referanse og lenke til forskningsartikkelen.

Så snart populærversjonen er lagt ut på nettet, kan den deles på Twitter, LinkedIn, Facebook og eventuelt andre kanaler som egner seg for deling av kunnskap. Det handler om å møte folk der de er, og invitere dem til å lese mer om forskningen.

Forskere vil da få flere til å lese om forskning, forskningen blir viktigere og styrker forskerens faglige identitet på nett. Litt av et Kinderegg!

Referanse:

Audun Farbrot (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Publisert i Aktuelt, Blogg, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Open Access, Sosiale medier | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Fra Twitter til Sogndal

Jeg er blitt kjent med mange nye, spennende mennesker gjennom sosiale medier. Denne uken brakte Twitter meg til vakre Sogndal i vinterprakt.  

Sogndal fra lufta

På vei til Sogndal til lyden av propeller. Blir slått av den mektige naturen. Takker Twitter for nok en morsom opplevelse.

I begynnelsen av desember i fjor fikk jeg en melding på Twitter fra Anne-Grethe Naustdal, som er dekan ved avdeling for samfunnsfag ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.

«Blir inspirert @afarbrot», skriver hun (jeg har kalt Twitterprofilen min for @afarbrot), og legger ut et bilde av forsiden på boka mi «Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter».

Så fortsetter Naustdal på Twitter (lenke til Twitterprofilen hennes): «Utfordringa er å få @hisf tilsette aktive her. Framsnakkar Twitter, men lite respons. Råd?».

Fra Twitter til Sogndal_1. melding

Faksimile av Twittermelding fra Anne-Grethe Naustdal.

Spørsmålet er godt og aktuelt, og ikke helt enkelt å svare på. I hvert fall ikke innenfor en ramme på 140 tegn. Naustdal er langt fra alene om å oppleve at det ikke alltid er like enkelt å få forskere til å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon. Og det er egentlig ikke så rart. Det krever forskeren går ut av komfortsonen og prøver seg på noe han eller hun ikke har gjort før. Du må være villig til å bruke tid for å bli god på et nytt felt. Tid er en knapphetsfaktor, også for forskere. Og da skal det litt til for å ta spranget.

Det er heller ikke tilstrekkelig å fortelle om hvor lurt det kan være å dele kunnskap i sosiale medier, og markedsføre alle fordelene (her er noen av grunnene til at det kan være lurt å vise ansikt i sosiale medier).

Den enkelte forsker og fagekspert må selv ha lyst til, og også være nysgjerrig på å utforske sosiale Twitter og andre sosiale medier for at de faktisk skal gjøre det. Hvordan klarer vi å vekke denne lysten?

Da må det som oftest mer til en framsnakk. Du må i tillegg (be)vise at du kan få noe igjen for tiden du investerer. I tillegg vil det være lurt å gi starthjelp. Hvordan funker sosiale medier egentlig? Hva kan forskere gjøre i sosiale medier? Hvordan lager du innhold som er interessant og verdifullt for andre?

På 140 tegn blir dette som følger: @AGNaustdal Framsnakk ikke nok. Må utfordres og få hjelp til å komme i gang. Tar gjerne turen til @hisf Ha en god, skapende dag

Det tar ikke lang tid før dekanen tar meg på ordet:

. @afarbrot  Flott om du kan ta turen til @hisf. Invitasjon kjem. Får tru framsnakkinga då har modna folk til å kaste seg ut på twitter mm

Fra Twitter til Sogndal (2)

Faksimile fra Twitter-samtalen mellom meg og Anne-Grethe Naustdal.

Den formelle invitasjonen kom ikke lenge etter, på epost. Jeg kunne jo ikke annet å si ja til å ta turen til Sogndal for å bidra til å motivere forskere til å slippe kunnskapen løs i sosiale medier.

En februardag i 2016 setter jeg meg inn i et propellfly fra Wideøe som skal bringe meg til Haukåsen på toppen av Sogndal. Fra cockpit får jeg høre at værutsiktene denne dagen ikke er de aller beste (minima, kaller kapteinen det, og skjønner at det ikke er sol), men vi har fylt opp tankene med drivstoff.

Wow, tenker jeg når vi nærmer oss landingsplassen. Mister nærmest pusten av møtet med den mektige naturen. Været letter, og vi går inn for landing.

Vel fremme på høgskulebygget i Sogndal møter jeg for aller første gang dekan Anne-Grethe Naustdal ansikt til ansikt. Jeg innleder også min forelesning med fortellingen om min reise fra Twitter til Sogndal.

Viser du ansikt i sosiale medier, kan du risike å bli invitert med på morsomme opplevelser du ellers ikke ville ha fått med deg. Det er en risiko jeg anbefaler på det varmeste. Twitter og andre sosiale medier kan også være et springbrett til å møte nye, spennende mennesker.

Samtidig bygger du gradvis din faglige identitet på nett. Du øker sannsynlighetet for å bli funnet på nett slik du ønsker det. For din profesjonelle kompetanse.

Dét snakket jeg mest om.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Det enkle kan funke på film

En tusj. En analog tavle. Noen stikkord. Et aktuelt tema. En engasjert forsker med tversoversløyfe og fortellerglede foren et kamera. Mer skal det ikke til for å lage film som funker.

Lurer du på hva delingsøkonomi er? Hvorfor er det blitt så hot? Førsteamanuensis Espen Andersen tegner og forteller. Bli (litt) klokere på åtte minutter.

Du kan gjøre stor suksess i sosiale medier med en underholdende, lærerik og engasjerende film om din forskning.

Norske universiteter, høyskoler, fagmiljøer og forskere har for lengst gått til filmen, og laster opp videoer i hopetall på YouTube. Det er likevel ikke så mange av filmene som handler om forskning og faglig innsikt. Forsvinnende få videoer om forskning og fag oppnår seertall og engasjement det er verdt å skrive om.

Teknisk er det ikke vanskelig å lage en film med akseptabel kvalitet. Du kan til og med bruke en smarttelefon til å lage en videosnutt du kan dele. Den kritiske suksessfaktoren er å finne frem til ideer til innhold som oppleves som interessante og verdifulle for seerne.

Hva er det som skal til å lage en video om forskning som både underholder, engasjerer og evner å formidle faglig innsikt?

Jakten på den gode idé

Hvis du klarer å si noe nytt og nyttig om et tema som mange er opptatt av, har du kommet langt på vei. La meg ta et konkret case.

Delingsøkonomi er et eksempel på et tema som det snakkes mye om for tiden. Det går knapt en dag uten at vi leser om selskaper som Über og AirBnB som nye utfordrere til taxi-næringen og hotellbransjen.

Men hva er egentlig delingsøkonomi? Hvorfor er delingsøkonomi blitt så hot ved inngangen til 2016?

Dette er spørsmål som er midt i blinken for Espen Andersen, som er førsteamanuensis i strategi ved Handelshøyskolen BI.

«Hei Espen, Kunne du tenke deg å holde en videoforelesning om delingsøkonomi, – hva er det og hvorfor er det så hot? Glitrende! Hører fra deg».

Svaret kommer kjapt: «Det kan jeg godt.».

Fra idé til film

Vi velger altså en klassisk sjanger: Forelesningen. Men den skal fremføres foran kamera og ikke foran et publikum.

Espen Andersen har skrevet ned noen stikkord før opptak. Vi utstyrer ham med en tusj og en analog tavle. Øvrige rekvisitter har han allerede på seg, en smarttelefon og bilnøkler.

«Hei, mitt navn er Espen Andersen. Jeg underviser i strategi og teknologi på Handelshøyskolen BI. Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om delingsøkonomi».

Forelesningen er i gang. Espen Andersen er korrekt antrukket med sin karakteristiske tversoversløyfe. Den erfarne foreleseren har god blikkontakt. Han trives åpenbart foran kameralinsene.

8 minutter og tre sekunder senere er det hele over. Én tagning. Det legges på vignetter. Filmen slippes løs på YouTube. Så enkelt kan det også gjøres.

Vi legger den også ut på BI Business Review, som er BIs digitale magasin for forskningsnyheter og samfunnsdebatt. Her får filmen følge av en tekst om delingsøknomi, som også er skrevet av Espen Andersen.

På BI eksperimenterer vi med ulike filmsjangere for ny forskning og kunnskap. Noen er enkle og relativt rimelige å gjennomføre. Andre vil kreve mye mer tid og ressurser.

Publisert i Aktuelt, Film, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, youtube | Merket med , , , , | 2 kommentarer

11 grunner til at jeg ble blogger

Tenker du på å starte opp en blogg? Her er 11 grunner til at jeg bestemte meg for å bli blogger for vel to år siden. Kanskje de kan være til inspirasjon for andre.

Forskningskommunikasjon_bokforside

Jeg ønsket å gi boken et forlenget liv på nett. Det er en av 11 grunner til at jeg ble blogger.

Da jeg fortalte min datter Camilla, som den gang var 14 år, at jeg skulle begynne å blogge, ble jeg møtt med en spontan og kontant reaksjon. «Gjør du det, flytter jeg. Eller så flytter du».

Min datter forestilte seg bloggere som ensbetydende med såkalte «rosabloggere», de som skriver og legger ut bilder om mote, sminke, interiør og sånn.

Jeg forklarte Camilla at jeg slett ikke skulle blogge om sminketips, men at jeg skulle lage et nettsted for å skrive om det jeg jobber med: kommunikasjon av forskning og fagkunnskap.

Altså en veldig nerdete fagblogg skrevet for forskere, kommunikasjonsrådgivere og andre som er opptatt av faget forskningskommunikasjon. Jeg kom til kort i forsøket på å overbevise henne om at det kunne være en god idé.

Jeg lanserte bloggen Forskningskommunikasjon 29. august 2013. Her er mine 11 grunner til at jeg tok sjansen på å begynne å blogge.

1. Vil leve som jeg lærer

Skal du gi råd til andre om hvordan de kan komme i gang med en fagblogg, finnes det ingen snarveier. Du må blogge selv. Du må kjenne det i fingrene. Du må våge å prøve og ta sjansen på å feile, for så å lære av det. Igjen og igjen. Det handler om å kunne vise, ikke bare å fortelle.

2. Gi boken et liv på nett

Bloggen har samme navn som en fagbok jeg lansert i 2013. Jeg ønsket å gi boken et liv og en identitet på nettet. Jeg så på bloggen som en fortsettelse og forlengelse av boken.

3. Bidra til å endre bruk av begrep

Jeg ønsket gjennom bloggen å få flere til å ta i bruk begrepet forskningskommunikasjon i stedet for forskningsformidling. Ikke bare som en lek med ord, men som et ønske om å utvikle en ambisjon om å få flere til å dele forskning og faglig innsikt basert på dialog og deltakelse og ikke bare som en enveis formidling fra ekspert til folk flest.

4. Servere smakebiter fra boken

Jeg har brukt bloggen til å presentere utvalgte smakebiter fra håndboken om forskningskommunikasjon. Dette er innlegg som står støtt på egne ben, men som forhåpentligvis gjør at leseren bare må kjøpe boken for å få mer (Klikk og kjøp NÅ!).

5. Bruke bloggen til å presentere bonusstoff

Når du skriver manus til en bok, ender du gjerne opp med tekster som av ulike årsaker ikke blir brukt i den ferdig redigerte boken. Noen av disse tekstene fortjener et større publikum enn forfatteren selv. I tillegg gir bloggen meg mulighet til å dele nye tanker med dere følgere og lesere.

6. Kommentere aktuelle eksempler og relatere dem til boken

Det er morsomt å konstatere at interessen både for forskning og forskningskommunikasjon er økende. Bloggen gir meg mulighet til å gripe fatt i aktuelle eksempler på forskningskommunikasjon og relatere eksemplene til råd som jeg gir i boken.

7. Plattform for å delta i samfunnsdebatten

Jeg tenkte også på at bloggen kunne brukes som en kanal for å delta i samfunnsdebatten. Jeg har skrevet skisser til både kronikker og debattinnlegg. Her har jeg fått gode kommentarer og innspill fra lesere, som gjør at jeg har foredlet skissene til kronikker og kommentarartikler som er publisert i tradisjonelle medier. Jeg har også flere ganger blitt kontaktet fra tradisjonelle medier som har laget reportasjer på bakgrunn av innlegg jeg først har publisert på bloggen.

8. Dele personlige erfaringer

Min måte å være rosablogger på, er å skrive tekster der jeg kombinerer faglige baserte råd med personlige erfaringer og refleksjoner. Et illustrerende eksempel er innlegget «Når Dagsnytt 18 tar kontakt», som er en av de mest leste postene på denne bloggen.

9. Kunnskapsnav som samler innhold publisert i andre kanaler

En blogg er på mange måter et kunnskapsnav som gjør det mulig å samle alt innhold du publiserer, på et og samme nettsted. Jeg har for eksempel lagt inn lenker til artikler på andre nettsider, filmer på YouTube, presentasjoner på SlideShare og innslag på radio.

10. Samtale med lesere

Sosiale og digitale medier gir muligheter til å få direkte kontakt med langt flere lesere enn du kan ha håp om å treffe på en signeringsferd i fysiske bokhandlere. Du kan også invitere leserne til å kommentere tanker og tekster under utvikling. Jeg har brukt bloggen til å teste ut ideer og tanker som jeg har brukt i oppfølgingsboken om sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter.

11. Selge flere bøker

Jeg har vært mer opptatt av å dele innhold jeg tror kan være relevant og interessant for andre enn å råselge bøker. Det har likevel gjort at flere er blitt oppmerksom på boken. Noen av disse har også kjøpt den.

Den kanskje viktigste grunnen til å starte din egen fagblogg hadde jeg ikke fantasi til å se for meg da jeg ble blogger. Når du jevnlig deler innhold som er interessant for andre på nett, øker du sannsynlighet for å bli funnet slik du ønsker det, for din profesjonelle kompetanse.

Hvis du søker etter faget mitt, forskningskommunikasjon, eller på navnet mitt, vil du med stor sannsynlighet finne frem til bloggen du leser nå. Sosiale medier er ikke bare medier og kanaler, det kan også brukes som strategiske verktøy til å bygge din faglige identitet på nett.

Og det er faktisk grunn gå nok til å vise ansikt i sosiale medier. Lykke til!

Referanse:

Her kan du lese mer om hvordan du starter opp en fag, – forskning- eller kunnskapsblogg.

Audun Farbrot (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Publisert i Aktuelt, Blogg, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, Tips | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer