Sju fortellinger om forskning

Hvordan kan du skrive om forskningen din på blogg eller på andre nettsider? Her er tips om sju ulike historier du kan fortelle.

What makes you click_faksimile fra Social Influence

En «kioskvelter»: Denne forskningsartikkelen er lastet ned mer enn 4500 ganger. Det er en skikkelig «kioskvelter» i denne litteratursjangeren. Både jeg og min medforfatter Linda Lai har delt kunnskapen i tradisjonelle og digitale medier.

Det kan være nokså deprimerende å se på lesertallene av en typisk forskningsartikkel i et vitenskapelig tidsskrift. Særlig når vi vet hvor vanvittig mye tid og arbeid som ligger bak.

Heldigvis går det an å få flere til å lese forskningsresultater om du forteller om forskningen din i sosiale og digitale medier.

Blogg om forskningen

Hvis du ønsker å få folk utenfor ditt eget fagfelt til å lese forskningsartiklene, må du invitere og forføre dem til å gjøre det. Det kan du gjøre gjennom å fortelle om forskningen din på en blogg (eller annen nettside for innhold).

Bloggen gir deg muligheter til ikke bare å skrive om resultatene av studien. Du kan også skrive om de tanker og refleksjoner du gjorde deg underveis i forskningsarbeidet. Det er det sjelden rom for i den strengt vitenskapelige artikkelen. Dermed bidrar du til større åpenhet også om forskningsprosessen.

Dette åpner opp for at du kan skrive flere ulike historier om den samme forskningsstudien.

Sju ulike historier

Her er noen ideer til hvordan du kan skrive om forskningsartikler på bloggen din:

  • Hva fant du ut?: Bruk bloggen til å presentere de viktigste resultatene og hvordan du kom frem til dem. Tenk på hvordan du kan gjøre det relevant og interessant for leserne.
  • Hvordan fikk du ideen til prosjektet? Kanskje ligger det en morsom historie bak? Husker du hva som fikk deg til å tenke på at dette var verdt å se nærmere på? Når dukket den første kimen til studien opp? Hvor befant du deg da?
  • Hindringer som dukket opp. Ikke alt går som opprinnelig planlagt. Fortell om hindringer du møtte underveis, gjerne også om ting som gikk helt på trynet. Hvorfor skjedde det? Hva gjorde du for å komme deg videre?
  • Hvordan er dine resultater sammenlignet med andre studier: Utfordrer du etablerte sannheter? Knuser du myter? Hvordan kan det ha seg at du kommer frem til andre resultater?
  • Fortell om feltarbeidet: Hvordan gjennomførte du den empiriske delen av forskningsprosjektet? Fortell om metodene du brukte og hvorfor de er egnet til å belyse fenomenet du studerer?
  • Gi råd til praktikere: Hvilke praktiske implikasjoner kan denne forskningen tenkes å ha? Er det mulig å gi praktiske råd til beslutningstagere (og andre praktikere) basert på studien?
  • Morsomme og pussige opplevelser: Fikk du noen aha-opplevelser underveis? Hva synes du selv er det mest overraskende ved resultatene? Opplevde du noen morsomme og pussige episoder underveis som du kan skrive om med glimt i øyet?

Som du ser, kan du altså skrive flere blogginnlegg om den samme forskningsartikkelen med ulike innfallsvinkler. Kanskje gir disse tipsene deg ideer til andre måter å fortelle om forskningen din på.

Skriv inn referanse til forskningsartikkelen i blogginnleggene, helst med lenke til åpen og fri versjon av forskningsartikkelen. Gjør hva du kan for å sikre deg rettighetene til å legge ut den originale artikkelen på bloggen din med fri tilgang (enten som lenke til artikkelen eller i pdf-format).

Skulle du lykkes med å lokke leseren til å klikke seg inn på lenken til forskningsartikkelen, er det skikkelig «turn-off» om hun eller han møter en betalingsmur.

Referanse:

Denne bloggposten er basert på «Blogg for forskere», et kapittel i håndboka:

Audun Farbrot (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Advertisements
Publisert i Aktuelt, Blogg, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, Tekst | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gamle tekster om igjen

Gamle tekster kan ganske enkelt få nytt liv og ny aktualitet i digitale og sosiale medier.

Neste sommer er det 25 år siden popgruppa deLillos første gang sang om «Neste sommer».  Det er lite som tyder på at vi har gått lei. Låta er naturligvis også med i samlingen «Gamle sanger om igjen», som gruppa gav ut i 1998.

Sommertips fra bloggen - Gamle tekster om igjen

Gamle tekster om igjen: Her er et eksempel fra tekstsamlingen «Sommertips fra bloggen». Her gir jeg et innlegg fra oktober 2015 nytt liv på LinkedIN. Til inspirasjon for nye lesere og kanskje noen som har lest den før.

Nytt liv i gamle slagere

I sommer har jeg tatt en «deLillos'» og løftet frem en samling av gamle tekster og delt dem om igjen. De er hentet fra bloggen min, Forskningskommunikasjon.

Her er noen eksempler på gamle tekster jeg har gitt nytt liv gjennom sommeren 2017:

Felles for disse artiklene er at de gir praktiske råd som kanskje kan tenkes å inspirere andre. Selv om noen av tipsene nærmer seg fire år gamle, har de ikke gått ut på dato.

Sommertips fra bloggen

Jeg har løftet frem artiklene, en om dagen, på Twitter og LinkedIN, og gitt dem vignetten «Sommertips fra bloggen». Jeg har også skrevet nye interessevekkere for å fange oppmerksomheten til lesere på jakt etter nyttige tips om kommunikasjon.

Her er et eksempel fra LinkedIN på hvordan jeg har gitt en gammel tekst ny, sommerlig innpakning:

Hva gjør du når media tar kontakt? Hvordan er det å stille på direkten i Dagsnytt 18? Hvordan forbereder du deg? En historie fra virkeligheten. Sommertips fra bloggen.

Så følger jeg opp interessevekkeren med å legge ut lenke til artikkelen som jeg vil at du skal lese.

Det er gøy å se at gamle tekster har blitt til nye sommerslagere på bloggen. Overraskende mange har klikket seg inn for å lese gamle tekster om igjen.

Det har medvirket til at jeg allerede nå kan konstatere at 2017 blir et rekordår for bloggen min, både mål ti antall unike besøkende og antall sidevisninger. Og året er langt fra slutt.

Digitalt arkiv

Ønsker du å dele kunnskap og erfaringer i sosiale medier, trenger du byggesteiner:

  • 1) En nettside du jevnlig legger ut innhold, for eksempel en blogg, og
  • 2) En eller flere tjenester der du kan dele og diskutere innholdet, for eksempel Twitter, LinkedIN og Facebook.

En tekst du legger ut digitalt, trenger ikke bare ha nyhetens interesse. Den kan få et langt, digitalt liv. Bloggen og andre nettsider fungerer som et digitalt arkiv åpent for alle.

Enkelte ganger får gamle tekster nytt liv uten at jeg så mye som løfter en finger. Da kan det være noen som på en eller annen måte har funnet frem blogginnlegget, enten gjennom søkemotoren Google, tips fra kjente eller gjennom andre digitale kanaler. Og så deler hun innlegget videre med sine venner og/eller følgere.

Andre ganger tar jeg regien selv, som jeg viser i dette blogginnlegget.

Kanskje skjer det noe i samfunnet som gir en tidligere tekst ny aktualitet? Da løfter jeg frem artikkelen i sosiale medier og deler den med de som er engasjerer seg i det aktuelle temaet.

Hvis en gammel tekst seiler opp som ny leserfavoritt, kan jeg finne på å gi innlegget ekstra drahjelp med å presentere den som «Mest lest nå». Og ja, det gir enda flere lesere.

Her kan du lese tidenes mest leste artikkel på bloggen min, et innlegg jeg første gang la ut på nett i 2013:

I samlingen «Gamle sanger om igjen» velger deLillos å ta med en nyskrevet låt.

Dette er også en nyskrevet tekst i samlingen «sommertips fra bloggen», som ellers består av «Gamle tekster om igjen».

Publisert i Aktuelt, Blogg, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, LinkedIN, Tekst, Tips, Twitter | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

George Orwells seks råd for bedre språk

Har du lyst til å være med meg på skrivekurs med George Orwell? Orwell har laget seks regler for å skrive bedre. Jeg har oversatt og tilpasset dem til norsk. Tar du sjansen på å prøve?

George_Orwell_Foto fra National Union of Journalists

Lyst til å være med meg på skrivekurs med George Orwell (bildet). (Pressefoto fra Branch of the National Union of Journalists (BNUJ)).

Den britiske forfatteren George Orwell (Eric Arthur Blair) er i Norge mest kjent for romanene 1984 og Kamerat Napoleon (Animal Farm).

Orwell var sterkt bekymret over tilstanden til det engelske språk, og særlig språket som politikerne brukte.

I esssayet «Politics an the English Language» (lenke til essayet), som først ble utgitt i april 1946, skriver han at det politiske språket er laget for å få løgner til å høres sanne ut, gjøre mord respektabelt og få luftig vind til å fremstå som solid.

Alternative sannheter og postfakta er ikke nye fenomener, selv om det har fått en fornyet oppmerksomhet med Donald J. Trump som president i USA.

Språk for å uttrykke, ikke skjule, tanker

George Orwell ser på språk som et instrument for å gi uttrykk for tanker, ikke for å skjule eller forhindre dem, slik han beskylder politikerne for å gjøre.

Selv om Orwell mener det engelske språket er i en miserabel forfatning, tror han det er mulig å gjøre noe med det. Hver og en av oss kan i det minste gjøre vårt for å forbedre våre egne språkvaner.

Orwell er særlig opptatt av at vi skal tenke selv når vi skal uttrykke oss, og ikke bruke utslitte fraser og talemåter selv om det kan være fristende.

Seks regler for bedre språk

George Orwell har laget seks praktiske regler som kan være til hjelp for å skrive bedre. Selv om reglene er utarbeidet for å forbedre det engelske språk, kan de også brukes på norsk. Reglene er minst like aktuelle i dag som de var for mer enn 70 år siden.

Hvis du har deltatt på skrivekurs eller lest bøker om å skrive, vil du kanskje dra kjensel på noen av reglene.

Jeg har oversatt og tilpasset Orwells språkregler til norsk. Jeg har også skrevet inn noen eksempler fra norske tekster.

  • 1. Bruk aldri en metafor, en lignelse eller annen billedlig talemåte som du er vant til å se på trykk eller på nett.

Gode metaforer kan bli til utslitte klisjeer uten innhold om de brukes (for) mye. Her er noen eksempler: «Verden er i endring», «ha/rette fokus på», «det har vært en utrolig reise», «en ting er sikkert, og det er at tidene har endret seg», «sette skapet på plass», «intet nytt under solen», «vi er alle i samme båt», «løs kanon», «vi må løfte blikket», «vi må ta det innover oss», «vi må gasse og bremse samtidig». Dette er naturligvis ikke til hinder for å du kan skape helt nye metaforer og språklige bilder. Tvert imot.

  • 2. Bruk aldri et langt ord der du kan bruke et kort ord.

I stedet for å «anvende» noe, kan du «bruke» det. Du kan «vise» noe i stedet for å «synliggjøre» det.

  • 3. Hvis det er mulig å kutte bort et ord, skal du alltid gjøre det.

Her er et eksempel fra en tekst som presenterer statistikk om forbruk av sjømat i Norge:

«Det ser ut til at det er en sammenheng mellom alder og sjømatkonsum i Norge, de eldre spiser mer sjømat enn de yngre».

Her kan du mye kortere, og mer presist, skrive: «De eldre spiser mer sjømat enn de yngre».

Luk ut ord som ikke tilfører teksten ekstra mening. Det kan for eksempel være: «likevel», «imidlertid», «på en måte», «utrolig», «veldig», «mye», «men», og «og».

  • 4. Bruk aldri passivt språk der du kan bruke aktivt språk.

Her er et eksempel på bruk av passivt språk for å presentere en studentoppgave: «En studie av en simulert avhørssituasjon gjennomført av studenter ved Politihøgskolen …».

Ved å følge regelen til Orwell, kan du heller skrive: «Studenter ved Politihøgskolen gjennomførte en studie av en simulert avhørssituasjon…».

  • 5. Bruk aldri utenlandske ord og uttrykk, fagbegreper eller annet stammespråk om du kan komme på et hverdagslig norsk ord eller uttrykk.

I stedet for å snakke om prokrastinere, selv om det høres fint ut, kan du like gjerne si at du utsatte det du egentlig skulle gjøre. Eller si at du glemte det i stedet for å skylde på en inkurie. Du kan ofte skrive sammenheng fremfor kontekst.

  • 6. Bryt hver og en av disse reglene fremfor å si og skrive noe som er helt barbarisk.

De fem første reglene er kategorisk formulert. Her introduserer George Orwell en unntaksregel. Hvis språket blir barbarisk av å bruke en regel, skal du bryte den. Her skiller nok engelsk høflighet seg fra den norske. Terskelen for barbari er nok høyere på norsk enn på engelsk.

I ettertid kan det se ut som om George Orwell var i overkant optimistisk når han trodde det var mulig å behandle og forbedre språket gjennom et essay.

Kanskje er også jeg litt naiv. Jeg tror på at vi alle kan bli bedre til å skrive om vi bare trener på det.

Her er tre effektive øvelser for skrivetrening:

  1. Skriv!
  2. Be om tilbakemeldinger som du hører på.
  3. Gå tilbake til det første punktet.

Lykke til!

Referanse:

George Orwell: Politics and the English Language. First published: Horizon.  April 1946.

Publisert i Aktuelt, forfatter, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk, Tekst, Tips | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva gjør du for å oppheve skrivesperre?

Får du noen gang skrivesperre? Eller sliter med å komme i gang med å skrive? Hva gjør du for å komme over det?

En forskningsartikkel som går for å være verdens korteste i sin littertursjanger, bærer overskriften: «The unsuccessful self-treatment of a case of “writer’s block”», som litt fritt oversatt til norsk blir «Et mislykket forsøk på å kurere seg selv for skrivesperre».

Artikkelen fortsetter etter faksimilen.

Writers block - forskningsartikkel

Verdens korteste forskningsartikkel? Handler om et mislykket forsøk på å behandle seg selv for skrivesperre. Her forteller tomrommet alt.

Illustrerende nok, er overskriften den eneste teksten i artikkelen som Dennis Upper fikk publisert i forskningstidsskriftet Journal of Applied Behavior Analysis i 1974 (se ovenfor). Etter overskriften og navnet på forfatteren og hans tilknytning åpenbarer det seg et stort tomrom.

Fotnoten opplyser at deler av artikkelen ikke ble presentert på den 81. årskonferansen til den amerikanske psykologforeningen. Fagfellen, omtalt som A, har vurdert bidraget, og anbefaler publisering: «Dette er åpenbart det mest konsise manuskriptet jeg noen gang har lest».

Alvor med glimt i øyet

Artikkelen brukes som et anekdotisk eksempel på at også forskere kan tenkes å ha litt humoristisk sans (oppslag i Wikipedia). Selv om humoren nok passer best blant nerder og andre forskere.

Når artikkelen faktisk ble publisert som en forskningsartikkel, skyldes det nok at overskriften tar opp et tema som mange skribenter kjenner seg igjen i, enten de er forskere eller ikke.

Skjermen forblir blank

Det er ikke alltid like lett å komme i gang med å skrive. Noen ganger kan det stoppe helt opp.

Tenk deg at du skal skrive noe, enten fordi du har lyst til det, eller fordi du er pokka nødt til det. Du sitter foran den blanke skjermen, som forblir blank, uansett hvor hardt du anstrenger deg.

Du får ikke hamret ned et kløyva ord på tastaturet. Du finner på mange andre ting du kan gjør i stedet for å begynne å skrive.

Hva gjør du for å komme i gang?

Kjenner du deg igjen? Opplever du noen gang skrivesperre? Eller kjenner du at det kan være tungt å komme i gang med et nytt skriveprosjekt? Eller fortsette å skrive der du slapp sist?

Hva gjør du for å oppheve skrivesperren? Hva gjør du for å komme i gang med skrivingen? Har du funnet en kur som er mer effektiv enn den Dennis Upper testet ut på 1970-tallet? Og som du har lyst til å dele?

Publisert i Aktuelt, Skriveråd, Skrivesperre, skriveverksted, Uncategorized | Merket med , , , | 2 kommentarer

Hvorfor har jeg delt mer enn 1000 bilder på Instagram?

Jeg har nå delt mer enn tusen bilder på Instagram. Om ikke en sensasjon, så en liten milepæl. Det fikk meg til å undre: Hvorfor i all verden gjør jeg det?

Instagram til 1000_skjermdump

Mitt bilde nummer 1000 viser en stein som i mine øyne har form som et hjerte. Motivet åpenbarte mens jeg kjempet meg opp noen for meg brutale motbakker i et fjellandskap i Provence. Hva er det som gjør at jeg liker å dele øyeblikk på Instagram (skjermdump fra min Instagramprofil).

Jeg opprettet min profil på Instagram for å se hvordan jeg kunne dele kunnskap og innsikt fra forskning gjennom bilder. I tillegg skulle lære av hvordan andre brukte Instagram til å formidle og kommunisere om forskning.

Det var nødvendig som research til boken Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter, som jeg lanserte like før jul i 2015. Altså, tanken var å bruke Instagram i hovedsak profesjonelt. Helt slik skulle det ikke gå.

Følg meg gjerne på Instagram: Lenke til kontoen min

Jo, da, jeg har lagt ut en god del bilder og tekster som handler om forskning, fag og hvordan dette skal kommuniseres. Når sant skal sies, og det skal det jo, har ikke det vært utpreget vellykket. I hvert fall ikke i starten.

I min prøving, har det vært mye feiling. Feiling er ofte nødvendig for læring når du begir deg inn på et nytt område. Ingen brølere å snakke om, innleggene har bare ikke slått så godt an som jeg kunne ha håpet på. Det er mager trøst å konstatere at det ikke er så mange andre som har lykkes godt med å kommunisere forskning på Instagram. Hederlige unntak finnes heldigvis (de skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg på bloggen).

Som en uer fra dypt vann

I min famlende start på Instagram la jeg også ut noen bilder fra løpeturer og sykkelturer i marka. Jeg hadde nettopp begynt med regelmessig fysisk aktivitet. Noen ganger postet jeg selfie’er tatt umiddelbart etter de fysiske utskeielsene. De så virkelig ikke bra ut, – til forveksling lik bilder av uer trukket opp fra dypt vann.

Forståelig nok var det ikke mange som gav uttrykk for at de likte disse bildene, til tross for de enorme anstrengelsene som lå bak dem. De var om mulig mindre populære enn mine bilder fra forskningens verden. Der selvsensuren og Instagram ikke grep inn, tok min datter affære. Hun la ned forbud mot selfie-er. Forbudet gjelder pappaen, ikke datteren.

Når jeg ikke kunne ta og dele selfie’erpubliserte jeg i stedet bilder av detaljer fra naturen jeg løp gjennom. Disse bildene slo atskillig bedre an. Vakker natur trumfer det meste, også selvportretter av hummerrøde løpere. I teksten kunne jeg beskjedent antyde hvordan jeg hadde tatt meg frem til motivene, enten jeg hadde løpt eller syklet meg frem.

Når jeg løper og sykler i naturen, gjør jeg det  minst like mye for naturopplevelsen som for treningseffekten. Ser jeg noe vakkert, noe spesielt, noe som jeg lurer på hva er, er ikke løpingen så viktig at jeg ikke kan se nærmere på det som fanger oppmerksomhet. Og ta bilder av det. Jeg er glad i å ta bilder av naturen.

Samler på øyeblikkene

For meg er lykken å samle på små og store gledesstunder i tilværelsen. Og med inspirasjon fra Instagram er jeg blitt flinkere å fange disse små øyeblikkene med mobilkameraet mitt. Det gjøre de små øyeblikkene til varige minner. Noen av dem deler jeg på Instagram. Slik blir Instagram min lille minnebok på nett, som jeg åpner for dem som måtte være interessert.

Jeg tar også bilder når jeg er ute og reiser, av motiver som betyr noe for meg. Jeg utstyrer alle bilder med en liten tekst. Jeg er lidenskapelig opptatt av å få tekst og bilde til å snakkes sammen. Dermed ikke sagt at tekstene ikke alltid blir like oppfinnsomme. På sitt beste håper jeg de kan være litt underfundig nerdete. Eller at teksten hjelper kikkeren til å se på en spesiell detalj i bildet. Det er i alle fall god trening så godt jeg kan å forsøke å beskrive det jeg ser, sanser og opplever. Også for min profesjonelle skriving.

Å skrive den lille teksten

Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Likevel kan selv et godt bilde fremstå nokså naken uten ord. Det er når det gode bildet får hjelp av ord, det virkelig står frem. Når teksten treffer best, får jeg også flest kommentarer til bildet. Å skrive den lille teksten til bildet, er altså en av de tingene jeg liker best ved å dele bilder på Instagram.

Jeg tar bilder av det jeg liker og er glad i, det kan være mat, vin, natur, blomster, kunst, bygninger, mennesker, bøker og mer til.

Og så kan det slumpe til at jeg legger ut et bilde etter målpassering på en halvmarathon eller en 10-kilometer. De bildene får jeg medløpere til å ta (jeg overholder datterens selfie-forbud, tør ikke annet). Noen ganger deler jeg også bilder av artikler jeg har skrevet og fått publisert.

Etter teksten til bildet, skriver jeg også inn noen emneord (markert med tegnet #, hashtag). Det gjør at noen av dem som (ennå) ikke følger meg, kan finne frem til bildet. Kanskje noen av dem velger å følge meg. Samtidig kan jeg gjennom emneordene se hva andre legger ut i samme kategori, enten det er navn på steder eller emner. Det blir en fascinerende reise inn i andres landskaper av opplevelser.

Jeg har også opplevd å bli kjent med nye mennesker på tvers av landegrenser etter først å ha delt interesse og snakket om bilder på Instagram.

Sju grunner til at jeg liker Instagram

Her er sju grunner til at jeg bruker Instagram:

  1. Jeg er blitt mer interessert i å ta bilder, først og fremst for min egen del.
  2. Jeg er blitt mer opptatt av detaljer rundt meg. Det gir flere øyeblikk å glede seg over. Lykken er nettopp å samle de små og store gledesstunder i tilværelsen.
  3. Instagram er en minnebok.
  4. Jeg blir inspirert av å se andres bilder
  5. Jeg synes det er morsomt og utfordrende å skrive korte tekster til bildene.
  6. Jeg har blitt kjent med flotte folk både i Norge og i utlandet.
  7. Jo, da, du har rett. Jeg synes det er hyggelig at andre liker og kommenterer bildene og tekstene jeg deler. Det gir meg også glede å kunne vise at jeg setter pris på andres bilder.

Forskning slår bedre an

Jeg har ikke sluttet å legge ut bilder som handler om fag og forskning. Og jeg opplever at de får atskillig bedre respons nå. Kanskje får de litt drahjelp av natur- og opplevelsesbildene. Kanskje er jeg blitt ørlite grann flinkere til å finne frem til motiver og skrive tekster.

Jeg er fortsatt nysgjerrig på å finne ut mer om hva som skal til for å lykkes med å kommunisere forskning på Instagram. Nå leter jeg etter eksempler på forskere og fagmiljøer som er gode til å bruke Instagram i sin forskningskommunikasjon.

Kanskje du kan hjelpe meg?

Publisert i Aktuelt, forskning, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Instagram, Kommunikasjon, Sosiale medier | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Pynter du deg med ord?

Når forskere skriver for lesere utenfor eget fagfelt, og bruker faguttrykkene sine, kan leseren oppfatte det som nokså arrogant. Ja, til og med litt jålete.

Hvilke ord bruker du (Illustrasjon - Olivier Buccellato)

Hvilke ord bruker du når du skriver for folk utenfor fagfeltet ditt? Tyr du lett til stammespråket ditt? Eller anstrenger du deg for å bruke ord og uttrykk leseren forstår? (Illustrasjon: Olivier Buccellato, Atelier Galerie Lulu, Cabris.

Hvis hensikten er å skrive om forskningen din for lesere utenfor fagfeltet ditt, må du anstrenge deg for å finne frem til ord og uttrykk som leserne forstår. Det er ofte mulig selv om det ikke betyr at det er enkelt å få det til.

«Jo høyere krav om språklig hverdagslighet, desto grundigere må jeg tenke på saken», skriver professor Anders Johansen (Johansen, 2009) som prøver å «unngå tekniske begreper og akademisk sjargong» for at alle kan lese det han skriver. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir lettlest. «Men ingen blir utestengt: Alle vil kunne forstå en hel del, hvis de går med på å anstrenge seg litt».

Tungt, kjedelig og ubegripelig

Ikke alle forskere jobber like iherdig med å finne frem til konkrete, hverdagslige uttrykk.

Det skinner gjennom i kronikker og debattinnlegg som forskere og fageksperter skriver for å bli publisert i dagsavisene. Når tekstene er fulle av faguttrykk og akademisk sjargong, blir de ofte både tunge, kjedelige og noen ganger mer eller mindre ubegripelige.

Når forskere bruker fagbegreper i tekster som er skrevet for alminnelige avislesere, kan leseren oppfatte det som både arrogant og kanskje også litt jålete. Det gjelder selv om det slett ikke er hensikten å jåle seg med ord.

Jeg bestemte meg for å samle inn noen eksempler på faguttrykk som kan oppfattes som litt jålete. Det gjorde jeg vel vitende om at jålete er et folkelig begrep, og ikke et presist definert akademisk uttrykk. For her gir jeg leseren makten til å vurdere om det er mulig å forstå teksten, ikke forskeren som har skrevet den.

Mikrobloggen Twitter kan være en rask og effektiv kanal for å gjennomføre en slik uhøytidelig innsamling av ord. Ikke for å lage en gapestokk, men for å bidra til økt oppmerksomhet om hvilke ord vi bruker når vi skriver til folk utenfor fagfeltet vårt.

For å gi twitterfolket litt starthjelp, tenkte jeg at det kunne være en tanke å starte dugnaden med å gi et konkret eksempel på hva som kan oppfattes som et akademisk jåleord.

Eksempel på ord som kan oppfattes som jålete

For å finne eksempelordet, henter jeg inspirasjon fra Anders Johansen, som er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved universitetet i Bergen, som blant annet bruker diskurs for å illustrere ord som ikke tilhører de hverdagslige uttrykk.

«Hvis jeg kjenner meg riktig slapp, skriver jeg kanskje diskurs», bekjenner Johansen i en bok om håndverk i sakprosa (Johansen 2009).

«En leser som er innforstått med denne ordbruken, oppfatter straks omtrent (min uthevelse) hva jeg sikter til», fortsetter han. Så skriver han: «Hvis jeg pålegger meg selv å sky slike ord, må jeg finne frem til noe snevrere og fyldigere og erstatte dem med».

Jeg kunne ha valgt andre eksempler på akademiske fagbegreper som kan oppfattes som jålete når de brukes i debattinnlegg i Aftenposten og andre avisen, som for eksempel kontekst, narrativ, dekonstruere, kuratere og diskrepans. Men valget falt altså på diskurs.

Ifølge Store norske leksikon kan diskurs bety samtale, vidløftig drøftelse, disputt, men også betegne en sammenhengende rekke med språklige enheter ytret i en gitt kontekst. Leksikonet peker altså på flere mulige betydninger. Og kontekst forklares av samme oppslagsverk med sammenheng.

Etterlyste favoritter på Twitter

Så la jeg ut denne meldingen på min Twitterprofil:

Forskere pynter seg med jåleord, som diskurs. Jeg samler på akademiske jåleord. Hva er dine favoritter? Klarer du å matche diskurs? #språk (Her indikerer tegnet # at meldingen handler om språk. # angir altså et emneord for de som søker etter meldinger på Twitter.).

Svarene lot ikke vente på seg, Jeg fikk mange gode tilskudd til min samling av fagbegreper som oppfattes som jålete når de brukes i avisspaltene for å skrive til folk flest. Både fra forskere og folk som ikke er forskere.

Kanskje kan det etter hvert bli en liten ordbok av det det: «Nøkkel til forskerspråket» eller «ABC i forskerspråk». Tilsvarende bøker kan skrives om stammespråket til ledere, konsulenter og mange andre grupper.

«Uten diskurs dør hele mitt språk…»

Etter en stund kom også forskerne på banen, i et iherdig forsvar for å fortsette å skrive diskurs og andre fagbegreper.

«Uten ordet diskurs dør hele mitt språk…», skrev religionsviter Suzanne A. Thobro, som stod for det kanskje mest følelsesladde innlegget i debatten. Kanskje i overkant dramatisk?, repliserte jeg, eller spissformulert?

Jeg har på ingen måte planer om å starte et korstog mot begrepet diskurs. Forskere må selvfølgelige gjerne fortsette å skrive både diskurs, diskursitivitet, diskursanalyse, diskursetikk og mye annet i sine faglige tekster om det skaper mening og verdi for teksten.

Skal du imidlertid skrive for folk utenfor ditt eget fagfelt, bør du anstrenge deg for å erstatte diskurs med ord og uttrykk som leseren forstår. Det er ofte mulig å finne gode hverdagslige ord.

«Alle spesialiserte fag-ord kan virke jålete utenfor akademia. Kontekst er problemet, ikke ordet», skriver professor Espen Ytreberg ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo i diskusjonen på Twitter.

Jo, bruk av spesialiserte fagord blir et problem når de brukes i en sammenheng (kontekst) der hensikten er å skrive for folk utenfor eget fagfolk. Fagordene er ikke jålete når de brukes i sin rette sammenheng. Men de kan oppfattes som stammespråk og jåleord når de brukes i tekster som også er ment for lesere som ikke vet hva begrepet innebærer.

Noen forskere er glad i å bruke fagbegrepene også til vanlige lesere. For leseren kan det se ut som de pynter seg med ord, om de er seg det bevisst eller ikke. Jeg kan ha sympati for forskere som har ambisjoner om å gjøre spesialiserte fagord til folkelige ord. Jeg tar gjerne imot eksempler på faguttrykk som har blitt alminnelig hverdagsspråk.

Jeg tar sjansen på å løfte frem enda et ord som kan oppfattes som litt jålete. På nettsidene til Universitetet i Oslo kan vi lese om det som kalles for «Konvergensmiljø».

Heldigvis forklarer universitetet hva de mener med begrepet. Konsvergensmiljøer er tverrfaglige forskningsgrupper som går løs på store samfunnsutfordringer innen helse og miljø. Det er altså forskere fra flere ulike fagmiljøer som skal jobbe sammen for å finne svar på noen av helse- og miljøutfordringene samfunnet står overfor. Konvergensmiljø er naturligvis langt kortere å skrive, men det er nok ikke alle som umiddelbart skjønner hvilket miljø det da er snakk om.

Har du flere eksempler på bruk av faguttrykk og stammespråk i tekster som er skrevet for folk flest? Hva er dine favoritter?

Referanser:

Johansen, Anders (2009): Skriv! Håndverk i sakprosa. Spartacus forlag.

Farbrot, Audun (2013): Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere. Cappelen Damm Akademisk.

Publisert i Aktuelt, Debatt, ekspertspråk, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk, stammespråk, Twitter | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Klarer du deg uten forkortelser?

Forkortelser er kjekke å ha. De hjelper deg til å spare tid og plass. Det kan ha sin pris. Det er ikke sikkert leseren forstår deg. Kan du klare deg uten forkortelser? Prøv, da vel!

Forkortelse for hva - NKVTS

Vet du hva NKVTS står for eller hva de holder på med? Det er det ikke alle som gjør (skjemdump fra Twitter-siden til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress).

Sommeren 2003 begynte jeg i ny jobb på en høyskole (den heter Handelshøyskolen BI). Jeg hadde ikke vært der lenge før jeg i et møte hørte en kollega referere til «LRS». Jeg skjønte ikke hva hun snakket om. Jeg lot den kryptiske forkortelsen passere, –  høyt over hodet mitt.

Ikke lenge etter hørte jeg forkortelsen igjen, LRS. Jeg skjønte fortsatt ingen ting. Denne spurte jeg hva LRS var. Jeg så det på ansiktene og kroppsspråket. Dummere spørsmål kunne jeg knapt ha stilt. Hoderystende fikk jeg svar.

Jo, LRS, det er et læringsressurssenter. Det ble jeg ikke klokere av. Jeg spør om hva et læringsressurssenter er. Nå får jeg en forskningsrapport og en ordrik forklaring. Jeg forsøker å forstå. Tar sjansen på å spørre: Kan det rett og slett være snakk om et bibliotek? Jo, det var det. I dag heter biblioteket ganske enkelt bibliotek, og ikke lenger LRS og læringsressurssenter.

Sparer tid og plass – til en pris

Dette er en historie fra virkeligheten. Det er ingen tvil om at du sparer mye tid på å si og skrive LRS i stedet for læringsressurssenter. Som eksempelet illustrerer, prisen for denne besparelsen kan være høy. Leseren eller tilhøreren forstår ikke hva du snakker om.

Når vi venner oss til å bruke forkortelser i tekst og tale på jobben og sammen med de vi omgås, har vi lett for å ta for gitt at alle andre skjønner hva forkortelser betyr. Det gjør de ofte ikke.

Forkortelser kan bety flere ulike ting

Samme forkortelse kan dessuten bety flere ulike ting.

  • Forkortelsen AMU, for eksempel, kan bety både arbeidsmarkedsundersøkelse, arbeidsmiljøundersøkelse, arbeidsmiljøutvalg og mer til.
  • NAF var tidligere en forkortelse for både Norges Automobil-Forbund og Norges Apotekerforening (og mer til). Sistnevnte forening bruker ikke lenger forkortelsen og har endret navnet sitt til Apotekforeningen. Det klinger atskillig bedre enn både NAF og Norges Apotekerforening.

Heter du Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, har jeg sympati for at det kan være nærliggende å forkorte navnet til NKVTS når du skal skrive og fortelle hvor du kommer fra. Når du har lært deg forkortelsen i tekst (uten å forstue tunga) og i tale, har du likevel en utfordring. Det er ikke alle som vet hva NKVTS er, ei heller hva senteret holder på med.

Skriv det fullt ut

Så selv om det er fryktelig langt, er det mye bedre å si og skrive Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress enn NKVTS. Kanskje kan det være en idé å finne frem til et noe enklere navn slik Apotekforeningen har gjort.

«Ja, men», tenker du kanskje. «Hvis jeg bare forklarer forkortelsen første gang jeg bruker den, da kan jeg vel bruke forkortelser?».

Hvis du absolutt må bruke forkortelser, stammespråk, faguttrykk og andre ord som folk ikke forstår, er det klart du skal forklare dem hvis du ønsker å nå ut av fagmiljøet ditt.

Dagens utfordring: Prøv deg uten!

Hvorfor heller ikke bruke ord folk forstår? Hvor mange ganger er du nødt til å bruke samme forkortelse eller uttrykk i den samme teksten? Hva med å forsøke å variere språket ditt litt i stedet for å overlesse det med gjentakelser?

Her er min utfordring til deg:

Skriv (og snakk) uten å bruke forkortelser. Klarer du det?

Her er hva du kan få igjen: Leserne vinner, og du kan vinne flere lesere. Så hva nøler du etter?

Referanse:

Dette innlegget er også publisert i Forskerforum 15. mai 2017 under vignetten «Kritikk og debatt».

Publisert i Aktuelt, ekspertspråk, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Skriveråd, språk, stammespråk, Tekst | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar