Hvorfor er (noen) forskere redd for sosiale medier?

Skrevet 1. juni 2023 av Audun Farbrot

Forskere kan øke sin påvirkningskraft ved å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon. Likevel er det forskere som vegrer seg for å gjøre det. Hva holder dem tilbake?

Sosiale medier kan brukes til å gjøre forskning mer verdifull for samfunnet. Hva kan være mulige årsaker til at ikke flere forskere bruker sosiale medier i sin forskningskommunikasjon? (Foto: Gerd Altman fra Pixabay).

Noe av det morsomste jeg vet er å utfordre, motivere og trene forskere til å bli enda flinkere til å kommunisere om sin forskning for å øke sjansen for at den kommer samfunnet til gode.

Forskning kan bidra til å skape en bedre verden, – samfunnsforbedringer (societal impact), men det skjer ikke uten effektiv forskningskommunikasjon. Som også omfatter målrettet bruk av sosiale medier.

En solskinnsdag i mai tok jeg Vy-toget til Halden for å forelese på Høgskolen i Østfolds landlig beliggende studiested på Remmen. Jeg hadde beregnet rikelig med reisetid, og tatt høyde for at toget kom til å bruke lenger tid enn rutetabellen indikerte. Det viste seg å være lurt.

Jeg var invitert for å undervise om «Forskningskommunikasjon i sosiale medier, – hvorfor og hvordan?» for en gjeng engasjerte forskere fra ulike fagområder. Kurset ble gjennomført som en kombinasjon av miniforelesninger og praktiske oppgaver spesielt tilrettelagt for deltakerne.

Sosiale medier kan brukes til mye mer enn «å nå ut»

Noe av det besnærende med sosiale medier er at det kan brukes til veldig mye mer enn å «nå ut» til et større publikum med din forsking, altså forskningsformidling.

Sosiale medier kan også brukes som plattform for forskningskommunikasjon som fremmer dialog og samarbeid med de som kan bruke eller være interessert i forskningen din, både i og utenfor akademia. Dialog og samarbeid er mekanismer som øker sannsynligheten for at forskningen din bidrar til fylle behov og løse problemer i den virkelige verden.

Tradisjonell forskningsformidling utgjør én av åtte funksjonelle byggesteiner forskere kan bruke sosiale medier til (det skriver jeg mer om i en bok som er underveis).

Ved å bruke hele repertoaret av funksjonelle byggesteiner, ikke bare formidling, kan forskere øke sannsynligheten for at forskningen ikke bare gir vitenskapelige fremskritt, men også kan brukes til noe i den virkelige verden. Det var noe jeg demonstrerte i kurset.

Les også: 15 grunner til å vise ansikt i sosiale medier

Barrierer for å vise ansikt i sosiale medier

Å kommunisere handler ikke bare om å nå ut, men også om å ta inn, altså lytte til de du kommuniserer med. I tråd med egen lære bruker jeg kursdeltakerne hemningsløst til å svare på spørsmål jeg undrer på, slik at jeg kan foredle og videreutvikle kurs og undervisningsopplegg.

Et av spørsmålene jeg stilte deltakerne denne mai-dagen i Halden var:

Hva tenker du kan være de største barrierene for å få forskere til å ta i bruk og inkludere sosiale medier i sin forskningskommunikasjon?

Sosiale medier kan øke forskeres påvirkningskraft og gjennom det øke sannsynligheten for at mer forskning blir tatt i bruk i samfunnet. Likevel er det forskere som vegrer seg for å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon.

Å få vite mer om hva som kan være mulige barrierer for å ta i bruk sosiale medier, kan gjøre det mulig å prøve ut hva som må til for å fjerne eller forsere barrierene som hindrer forskning i å skape økt samfunnsmessig verdi.

Jeg har gruppert svarene jeg fikk fra kursdeltakerne i tre hovedkategorier, Frykt, Mangel og Usikkerhet, hver med fire underkategorier.

Fire typer frykt

Frykt kan til dels forklares med at forskere, som er vant til å være eksperter, beveger seg inn på et område der de er noviser, – nybegynnere.

  • Frykten for å drite seg ut / frykten for å skrive eller si noe dumt. Ja, det er selvfølgelig mulig å si noe dumt i sosiale medier, som på alle andre arenaer der vi kommuniserer. Det gir deg en gylden anledning til å lære og utvikle dine kommunikasjonsferdigheter.
  • Frykten for hva kolleger sier/mener. Så lenge du står på trygg, faglig grunn, ville jeg ikke bekymre meg alt for mye for hva kollegene måtte si. Og kanskje viser det seg at frykten var ubegrunnet.  
  • Frykten for ledere/sjefer som ikke liker hva du kommuniserer, fordi det kan gå på omdømme løs. Det kan særlig gjelde forskning på kontroversielle temaer, som for eksempel klima, religion og kjønn. Det vil utvilsomt være ubehagelig. Her må vi sammen verne om den akademiske ytringsfriheten, for demokratiets skyld.
  • Frykten for troll og kranglefanter. Nettroll finnes. Det er ikke så mange av dem, men de kan gjøre mye ut av seg. Til gjengjeld finnes det en del profesjonelle kranglefanter. Men, det er fullt mulig å lære seg å håndtere og leve med dem. Skarpe diskusjoner hjelper deg til å skjerpe din argumentasjon.

Les også: Slik håndterer du kranglefanter

Fire typer mangler

Forskere får gjennom sin forskerutdanning liten eller ingen opplæring i effektiv forskningskommunikasjon. Det gir seg utslag i manglende kompetanse og ferdigheter.

  • Mangler kunnskap om hva sosiale medier kan brukes til. Repertoaret er større og mulighetene r langt flere enn å nå ut med forskning til folket (formidling). Det kan læres gjennom studier, litteratur og gjennom å praktisere og lære av hva som fungerer/ikke fungerer.
  • Mangler kunnskap om hvordan du bruker sosiale medier i forskningskommunikasjon. Det kan være lurt å blinke seg ut forskere som allerede er erfarne, effektive brukere av sosiale medier, og få tips og råd. Kanskje også spørre om de kan tenke seg å være mentor. Du kan også delta på kurs, og få hjelp fra litteratur.
  • Mangel på tid. Ja, det tar tid å lære seg å bruke sosiale medier til effektiv forskningskommunikasjon. Særlig i startfasen. Men det gjelder alle former for forskningskommunikasjon. Så er det ingen vei utenom, om du ønsker å være en engasjert forsker.
  • Mangel på anerkjennelse/belønning. Å bli sett og anerkjent for forskningen av flere enn de som leser forskningsartikler, er i seg selv en belønning som kan åpne nye dører. Når det er sagt, institusjonene har utvilsomt en jobb å gjøre med å få på plass formell og uformell anerkjennelse av å engasjere seg i forskningskommunikasjon, herunder ta i bruk sosiale medier.

Fire typer usikkerhet

Manglende kompetanse og ferdigheter i bruk av sosiale medier gir seg også utslag i usikkerhet på flere områder.

  • Usikker på balansen mellom selvskryt og kommunikasjon som fremmer bruk av kunnskap. Det finnes ulike måter å fortelle at du har fått publisert en ny forskningsartikkel, noen er mer elegante enn andre. I stedet for bare å dele nyheten at du har fått publisert artikkelen, kan du i tillegg fortelle litt om hva du har utforsket og hva du har funnet ut. Tenke over hva som kan være relevant, interessant og anvendbart for andre.
  • Usikker på balansen mellom å være profesjonell og privat. God forskningskommunikasjon er historiefortelling, der det vil være en fordel å finne din gylne balanse mellom å være fagperson og menneske.
  • Usikker på hvilke sosiale medier du skal velge. To spørsmål hjelper deg til å velge: 1) Hvilke mål har du for din forskningskommunikasjon? og 2) Hvem ønsker du å kommunisere med? Du velger mediene der du treffer flest av de som kan hjelpe deg til å nå målene dine.
  • Usikker på hvor mye tilstedeværelse som kreves. Du velger selv hvor mye du vil være til stede, og hvor mye tid du bruker. Det finnes verktøy som kan hjelpe deg til effektiv tilstedeværelse.  

Kjenner du deg igjen i noen av disse barrierene? Vet du om andre faktorer som gjør at forskere vegrer seg for å ta i bruk sosiale medier for å gjøre forskning mer verdifull for samfunnet?

Referanse:

Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Ebok. Cappelen Damm Akademisk.

Blogginnlegget er inspirert av kurset «Forskningskommunikasjon i sosiale medier – hvorfor og hvordan», arrangert 24. mai 2023 på Høgskolen i Østfolds studiested i Halden.

Reklame
Publisert i Aktuelt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, undervisning | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tillit må til skal mer forskning bli tatt i bruk i samfunnet

Skrevet 8. september 2022 av Audun Farbrot

Skal mer forskning tas i bruk i samfunnet, må forskere i større grad samarbeide med de som kan ta ny kunnskap i bruk. Tillit og god kommunikasjon må til for å lykkes.

Litt av en tillitserklæring: Holder foredrag for 800 ansatte i Statistisk sentralbyrå på SSBs fagdag 2022. – Tillit og god, effektiv forskningskommunikasjon må til, skal forskning bli mer verdifull for samfunnet.
(Foto: Linn Seime Thistel, SSB)

For snart 20 år siden, en sensommerdag i 2003, tok jeg sjansen på å melde overgang fra journalistikken til akademia for å jobbe med forskningsformidling på Handelshøyskolen BI.

Jeg gav meg selv en prøvetid på seks måneder for å finne ut om jeg ville trives i min nye rolle. Hvordan ville for eksempel livet uten «byline», min signatur og buemerke, fortone seg? Det gikk veldig fint. For i stedet fikk jeg oppleve gleden ved å løfte frem forskertalenter og ny kunnskap.

Et spørsmål om tillit

Men, det var særlig en ting jeg var usikker på i min nye rolle: Ville jeg klare å etablere den nødvendige tillit hos de faglige slik at de ville bruke tid på å samarbeide med meg og gjøre det jeg ba dem om?

Tillit er en underliggende faktor som må være på plass for at et samarbeid kan bli fruktbart for alle som deltar i samarbeidet. Dét kommer ikke av seg selv.

Tillit består av tre dimensjoner: Du må oppfattes som kompetent, du må oppleves å  ha integritet og du må oppleves som en som vil andre vel. Det hjelper fint lite om du oppleves som både kompetent og å ha integritet om du ikke også oppleves som en som vil andre vel.

Brobygger mellom forskning og samfunn

Jeg har ikke angret så mye som et nanosekund på at jeg tok sjansen på å gå inn i en rolle som brobygger mellom forskningens verden og resten av samfunnet.

Som fagsjef for forskningskommunikasjon, både ved BI og senere ved Høyskolen Kristiania, har jeg utfordret, motivert og trent forskere og undervisere til å dele kunnskapen med de som kan ta den i bruk ute i samfunnet.

I praksis har det ofte betydd at jeg har fått forskerne til å gjøre noe de ikke hadde tenkt de skulle gjøre, som de ikke har spesielle incentiver for å gjøre og som de i hvert fall ikke har tid til å gjøre. Det forutsetter at forskerne har tillit til at det kan være verdt å engasjere seg.

 Er det rart jeg synes det er morsomt, når vi sammen lykkes med å skape resultater der forskning blir mer forståelig, tilgjengelig, interessant og relevant for flere.

Høy grad av tillit

Tillit til forskning forutsetter at vi har tillit til hvordan vi formidler og kommuniserer forskningen ut i samfunnet. På dette området står det ganske bra til i Norge.

Nærmere ni av ti nordmenn har meget stor eller ganske stor tillit til forskning, viser en holdningsundersøkelse som Forskningsrådet gjennomførte i januar i år. Nesten like mange har tillit til våre forskere. Og det er viktig for et samfunn.

Når vi har så stor tiltro til forskning, hvorfor blir den ikke i større grad tatt i bruk i samfunnet?

Ropet etter brukbar forskning

Både i Norge og internasjonalt stilles det nå økte krav og tydeligere forventninger til at forskning skal tas i bruk i samfunnet for å løse noen av de mange problemene og utfordringene vi står overfor.

Jeg snakker om Impact, et ord som er i ferd med å snike seg inn og  erobre en plass i det norske vokabularet. I hvert fall i fag- og forskningsmiljøer.

Samfunnsmessig Impact kan defineres som en effekt på, endring eller en fordel for økonomien, samfunnet, kulturen, politikken, offentlige tjenester, helse, miljø og klima og livskvalitet. Og endringen skal altså skje utenfor akademia. Det er ikke nok å publisere forskningsresultatene i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.

På norsk oversetter vi gjerne Impact til samfunnseffekter eller også samfunnsendringer. Begrepet er altså vesentlig videre enn innovasjon og kommersialisering av forskning.

Ropet på forskning som også kan brukes i samfunnet, er ikke nytt. Men, NÅ ER DET ALVOR. For nå handler det om penger, finansiering og politikk. Og det handler om å finne nye svar på mange av våre store samfunnsutfordringer,

Visjon om å gjøre verden litt bedre

For å få penger til nye forskningsprosjekter må forskere i økende grad beskrive hvilke samfunnsmessige utfordringer forskningen kan tenkes å gi svar på. Og som om det ikke var nok. De må utarbeide en plan eller strategi for hvordan de tenker å realisere endringspotensialet gjennom formidling, forskningskommunikasjon og samarbeid med eksterne interessenter.

Forskere må altså komme opp med en visjon om hvordan de kan gjøre verden litt bedre og samtidig ha en plan for hvordan de skal få det til.

Ingen vrangvilje hos forskerne

Når ikke mer forskning finner veien til praktiske løsninger og anvendelser, skyldes det ikke uvilje eller vrangvilje hos forskere. Flere studier og undersøkelser viser tvert imot at de fleste norske forskere er positive til å formidle sin forskning fordi de genuint ønsker at forskningen skal tas i bruk.

Forskere er altså motivert til å gjøre sitt for å løse små og store samfunnsutfordringer og svare på kunnskapsbehov i samfunnet.

Når forskere så inderlig gjerne vil at forskningen skal brukes, hvorfor oppleves brukbar forskning likevel som en mangelvare i samfunnet?

Den store, ubehagelige sannheten består i at det ikke finnes noen enkel, rettlinjet vei fra grunnforskning til anvendt forskning via forskningsformidling og oversettelser til innovasjon og samfunnsendringer.

Kronglete vei fra forskning til anvendelser

Veien fra forskning til mulige anvendelser i samfunnet er tvert imot ofte både rotete, kompleks, systemisk, uforutsigbar og det tar ofte fryktelig lang tid. Forskning alene gjør dessuten sjelden en forskjell, den må mikses med andre kunnskapskilder og endringsimpulser på veien til å bli samfunnseffekter.

Likevel er mye av vår politikk og praksis basert på den enkle, lineære modellen om formidling og oversettelse av forskning til praksisfeltet i et lønnlig håp om at vips så blir forskningen brukbar. Dessverre skjer ikke det så ofte som vi gjerne vil.

Hvordan øke sannsynligheten for at forskning skaper Impact?

Med et slikt bakteppe: Er det så mulig å gjøre noe for å øke sannsynligheten for at forskning leder til utfall som kommer samfunnet til gode?

Svaret er heldigvis ja. Studier av hvordan forskning blir tatt i bruk i samfunnet viser at vi kan øke sannsynligheten for Impact om vi forsker og utvikler ny kunnskap i samarbeid med de som kan bruke og ha nytte av forskning. Her snakker vi blant annet om brukermedvirkning, kunnskapsutveksling, partnerskap og samproduksjon av kunnskap.

Enkelt sagt: Impact skapes gjennom relasjoner og samarbeid med aktører utenfor akademia. Skal mer forskning bli tatt i bruk i samfunnet, må vi reelt involvere de som vil kunne bruke forskningen.

Vi må altså bygge broer mellom forskning og samfunn, og invitere inn eksterne aktører fra næringsliv, offentlige virksomheter, politikkfeltet og øvrig samfunnsliv som medskapere av ny forskning og kunnskap hvis målet er økt Impact i samfunnet. For mange betyr det en endring av selve forskningsprosessen.

Viktigere rolle for forskningskommunikasjon

Det betyr samtidig at vi må supplere tradisjonell enveis forskningsformidling og kunnskapsdeling fra forskning til samfunn med forskningskommunikasjon som baserer seg på dialog og deltakelse fra de som kan ta kunnskapen i bruk.

Forskningskommunikasjon må bli en integrert del av forskningen, og ikke noe som kommer i tillegg til forskningen for de som har lyst til å bruke fritiden sin til det slik det i stor grad er i dag.

Det er selvfølgelig flott at så mange engasjerte forskere er synlige i mediene og i samfunnsdebatten. Synlighet er viktig for å gjøre forskningen mer tilgjengelig og forståelig. Så det må vi for all del fortsette med! Men synlighet er ikke tilstrekkelig for at ny kunnskap skal finne veien til nye løsninger på små og store problemer og behov.

Målet for forskningskommunikasjon må flyttes forbi medieoppslag og synlighet i samfunnet. Det handler om å bidra til at ny faglig innsikt finner veien til anvendelser i næringsliv, offentlige virksomheter og resten av samfunnet.

Dermed kan forskningskommunikasjon spille en mye viktigere rolle enn den gjør i dag for å realisere positive samfunnsendringer. Men, da må vi altså utvide vår forståelse av hva forskningskommunikasjon kan være, og også endre vår praksis på området.

Samarbeid er en krevende øvelse

Positive samfunnsendringer, Impact, blir altså gjerne til gjennom relasjoner og samarbeid mellom forskere og de som kan ha nytte av kunnskapen som utvikles, enten de er politikere, bedrifter, offentlige virksomheter, uavhengige organisasjoner eller brukere. 

Selv om veien til Impact ofte går gjennom samarbeid om forskning og samproduksjon av ny kunnskap, er det langt fra alle samarbeidsprosjekter som lykkes. Som vi alle vet: Samarbeid kan være en særdeles krevende øvelse, nær sagt på alle livets arenaer.

Tillit og god kommunikasjon må til

Studier av vellykkede samarbeidsprosjekter, der resultatet av forskning og kunnskapsutvikling blir tatt i bruk, viser at tillit og god kommunikasjon er en underliggende suksessfaktor for å lykkes i samarbeid om å utvikle forskning som kan tas i bruk i samfunnet.

For å lykkes med kunnskapsutveksling og skape impact, er det nødvendig med tillit på tre nivåer: Tillit til menneskene som er involvert, tillit til organisasjonen de kommer fra og tillit til prosessen der kunnskap skapes og utveksles.

Ti strategier for å bygge tillit

Hva kan forskere gjøre for å bygge tillit i relasjoner, nettverk og samarbeid?

Basert på gjennomgang av forskning på vellykkede samarbeid mellom forskere og eksterne aktører, drister jeg meg til å foreslå ti strategier for å bygge tillit i samarbeidsrelasjoner.

  1. Vær ydmyk for at det eksisterer andre kunnskapskilder enn den vitenskapelige. Skal forskning skape impact, bør den også reflektere kunnskap om kontekst, erfaringsbasert kunnskap og brukeropplevelser. Ny kunnskapsbasert praksis kombinerer innsikt fra ulike kunnskapskilder. Samarbeid med eksterne deltakere også om utforming av forskningsspørsmålene.
  2. Bli enige om mål for samarbeidet og hvordan prosessen skal gjennomføres. Juster underveis når det viser seg nødvendig.
  3. Lytt aktivt til innspill fra de andre deltakerne. Vær åpen for tilbakemeldinger.
  4. Vær oppmerksom på maktbalansen. Sikre balanse mellom de som skaper kunnskap og de som skal bruke den.
  5. Sikre at samarbeidet baserer seg på åpenhet og transparens.
  6. Vær en etterrettelig kunnskapsmegler (Honest broker), ikke ha forutinntatte oppfatninger om løsninger. Kunnskap skapes sammen.
  7. Sørg for regelmessig kontakt. Tillit skapes best i møter ansikt til ansikt. Det er særlig kritisk i starten på samarbeid.
  8. Anerkjenn risikofaktorer og begrensinger. Vær åpen om usikkerhet i data og risiki og begrensinger i materialet.
  9. Kommunisér godt underveis, både i prosjektet og til samarbeidende organisasjoner. Del gjerne suksesshistorier fra prosjektet.
  10. Aksepter at det tar tid å etablere tillit.

Oppsummering i tre punkter:

  1. Impact, brukbar kunnskap, skapes gjennom samarbeid med de som kan bruke eller ha nytte av kunnskapen.
  2. Skal samarbeid lykkes, må tillit være på plass.
  3. Forskningskommunikasjon kan spille en viktigere rolle enn den gjør i dag. Men, da må den basere seg på reell dialog og deltakelse fra de som kan bruke kunnskapen.

Så vil jeg avslutte med et råd fra Daniel Kahneman, en psykolog som er tildelt nobelpris i økonomi:

Hvis du virkelig ønsker å bli oppfattet som troverdig og intelligent, skal du ikke bruke et komplekst språk der du kan bruke et enklere språk.

Det er verdt å ta med seg for alle som vil bidra til at mer forskning tas i bruk i samfunnet.

Referanse:

Farbrot, Audun (2022): Tillit må til skal mer forskning bli tatt i bruk. Artikkelen er en lett redigert versjon av mitt foredrag på på SSBs fagdag 6. september 2022.

Publisert i Aktuelt, Foredrag, forskning, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Impact, kunnskapsdeling, samfunnseffekter, Samfunnsendringer, Strategisk forskningskommunikasjon | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tre morsomme år på Kristiania

Skrevet 29. juli 2022 av Audun Farbrot

For tre år siden fikk jeg muligheten til å starte ut med blanke ark for å jobbe strategisk med forskningskommunikasjon og samfunnsendringer på Høyskolen Kristiania. Det har vært tre morsomme og lærerike år. Her er noe av det vi har fått til.

For tre år siden fikk jeg muligheten til å forme og utvikle Høyskolen Kristianias strategiske arbeid med forskningskommunikasjon og samfunnsendringer. Det har vært tre usedvanlig morsomme, meningsfulle, lærerike og utrolig inspirerende år. (Foto: Bettina Steen).

Noen ganger tenker jeg på at livet er som en bok som skal fylles med innhold.

Bokstav for bokstav. Ord for ord. Setning for setning. Avsnitt for avsnitt. Side for side. Kapittel for kapittel, som blir til, ja, boken om et levd liv.

Når jeg våkner opp om morgenen, tenker jeg at den nye dagen starter med blanke ark som skal fylles med innhold. Vi kan selv avgjøre om innholdet blir kjedelig eller også skikkelig interessant, meningsfullt og tidvis spennende. Noen aktiviteter er planlagte, andre ting blir til underveis. Livet handler også om å være åpen for, og gripe muligheter som byr seg.

For tre år siden fikk jeg muligheten til å starte ut med helt blanke ark på Høyskolen Kristiania for å jobbe systematisk og strategisk med forskningskommunikasjon og formidling for å skape positive samfunnsendringer. Det var en mulighet jeg ikke kunne si nei til.

Kunnskap for et bedre arbeidsliv

Jeg har ønsket å bidra til å skape en kultur for formidling og forskningskommunikasjon som omfatter alle faglige ved Kristiania, uavhengig av om de er stipendiat, høyskolelektor, førstelektor, dosent, førsteamanuensis eller professor. «God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag», heter det i undertittelen på Kierulf-utvalgets utredning om akademisk ytringsfrihet. Det samme gjelder om målet er å skape en god kultur for formidling og forskningskommunikasjon.

Min klare ambisjon har vært, sammen med forskere og undervisere på Kristiania, å utvikle forskningskommunikasjon og formidling til strategisk verktøy for å gjøre arbeidslivet og samfunnet bedre. Forskning får verdi for samfunnet først når den tas i bruk i praktiske anvendelser.

Ved å kombinere kunnskapen fra egen og andres forskning med erfaringsbasert kunnskap, kontekstforståelse og brukernes opplevelser, kan forskere og undervisere bidra til å gjøre arbeidsliv og samfunn litt bedre. Kort sagt: Kunnskap for et bedre arbeidsliv.

Jeg har valgt å si opp min stilling på Kristiania, og mønstrer av idet juli går over til august. Dermed avrundes et nytt kapittel i mitt yrkesliv. Det har vært tre usedvanlig morsomme, meningsfulle, lærerike og utrolig inspirerende år.

Les portrettintervju: Fagmannen i svart (Kommunikasjonsrådgiver Gro Matland Nevstad har skrevet et portrettintervju med meg om min tid på Kristiania).

Hva Kristiania har fått til

Jeg synes det er vemodig å takke av fra Kristiania, og kommer til å savne alle de flinke folka jeg har jobbet sammen med på en utdanningsinstitusjon i rivende utvikling.

Kristianias forskere, undervisere og administrative kolleger har gjort et formidabelt løft innen forskningskommunikasjon og samfunnsendringer i løpet av de tre siste årene. Sammen har vi fått til mye. Sammen har vi skapt synlige resultater. Jeg vil blant annet nevne følgende:

  • Kristiania har definert forskningskommunikasjon som en sentral del av sin strategi for å bli et arbeidslivsuniversitet (både i hovedstrategi og delstrategi for samarbeid med arbeidslivet). Forskningskommunikasjon skal være en integrert del av all forskning og faglig/kunstnerisk utviklingsarbeid. En strategisk forankring er en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig, forutsetning for å skape en positiv kultur for forskningskommunikasjon og samfunnsendringer.
  • Kristiania har etablert en avdeling for forskningskommunikasjon og innovasjon som jobber systematisk med forskningskommunikasjon i samarbeid med faglige i alle fire fakulteter (avdelinger) på Kristiania. Avdelingen har som sentral oppgave å utfordre, motivere og trene Kristianias daglige til å bli enda flinkere til å dele sin kunnskap med arbeidsliv og samfunn
  • Kristiania har utviklet Kunnskap Kristiania, et digitalt kunnskapsmagasin med nytt om forskning, fag, kunstnerisk utviklingsarbeid og aktuell samfunnsdebatt. Kunnskap Kristiania har publisert til sammen 568 artikler siden magasinet ble lansert 23. oktober 2019. Artiklene blir i økende grad funnet når folk søker (googler) etter kunnskap på nett.
  • Kristiania har utgitt fire magasinutgaver av Kunnskap Kristiania, både på papir og som E-magasin. Nyeste tilskudd er en temautgave om HR, ledelse og arbeidsliv (lenke til e-magasin) laget i samarbeid med Institutt for ledelse og organisasjon ved Kristiania. Tidligere i år lansert vi Fremtidsutgaven av Kunnskap Kristiania.
  • Kristiania har utviklet møteplasser der Kristianias faglige møter ledere og medarbeidere i arbeidslivet: Kristiania lederforum, Kristiania innovasjonsforum og Kristiania HR-forum.
  • Kristiania har utviklet  og lansert søkbare ekspertlister som gjør det mulig å finne frem til forskere og eksperter innen Kristianias forsknings- og ekspertområder.
  • Kristiania tok sammen med Universitetet i Agder, Universitetet i Stavanger og Universitetet i Sørøst-Norge initiativ til å etablere en nasjonal arena for UH-sektorens arbeid med innovasjon og samfunnsutvikling. Det resulterte i opprettelsen av UHR Innovasjon, en fellesstrategisk enhet i Universitets- og høgskolerådet. Kristiania var aktiv bidragsyter og prosjektleder for dette initiativet.
  • Kristiania har fått inn de første eksternfinansierte oppdragsforskningsprosjektene som et direkte resultat av systematisk arbeid med formidling og forskningskommunikasjon.
  • Kristiania har utviklet sin første handlingsplan for innovasjon og entreprenørskap som skal berede grunnen for å utvikle en kultur for innovasjon og entreprenørskap både for faglige og for studenter.
  • Avdeling for forskningskommunikasjon og innovasjon har i samarbeid med biblioteket tatt i bruk biblioteket som fysisk arena for forskningskommunikasjon både i Oslo og Bergen.
  • Avdeling for forskningskommunikasjon og innovasjon har i samarbeid med biblioteket utviklet Kristiania rapportserie som omfatter forskningsrapporter, utredninger og andre faglige arbeider som har publiseringskvalitet, men hvor det ikke er hensiktsmessig å formidle dette som tradisjonell poenggivende vitenskapelig publisering.

Ikke noe av dette hadde vært mulig uten de mange engasjerte og dyktige kollegene jeg har jobbet sammen med på Kristiania.

Jeg har lyst til å takke hver og en av mine kolleger på Kristiania for et utrolig hyggelig og veldig inspirerende samarbeid. Hold fram som du stevner.

Nå venter nye kapitler i livet. I august og september vil jeg være forfatter på heltid. Målet er å skrive ferdig et første manusutkast til hvordan du kan planlegge for at forskningen din kan finne vei til praktiske anvendelser. Så får vi se hva som skjer. Jeg vil fortsette å følge mine drømmer. Jeg vil fortsatt gjøre mitt beste for å bidra til å gjøre verden (litt) bedre.

Publisert i Aktuelt, Formidlingsstrategi, Forskerstøtte, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Impact, Innovasjon, Kommunikasjon, samfunnseffekter, Samfunnsendringer, Strategisk forskningskommunikasjon, Strategisk kommunikasjon | Merket med , , , , | 1 kommentar

Lærer studentene å kommunisere til folk utenfor faget

Skrevet 2. juni 2022 av Audun Farbrot

Tredje års bachelorstudenter i radiografi ved Høgskulen på Vestlandet lærer hvordan de skal formidle bacheloroppgaven sin til flere enn veiledere og sensorer. Det er et eksempel til etterfølgelse for andre universiteter og høyskoler.

Foreleser om formidling av fag i sosiale medier for tredje års bachelorstudenter ved Høgskulen på Vestlandet. (Foto: Eli Eikefjord).

Nylig ble jeg invitert til å forelese i emnet «Praktisk fagformidling» for tredje års studenter i radiografi ved Høgskulen på Vestlandets campus i Bergen.

I dette emnet skal studentene blant annet tilegne seg bred kunnskap om ulike måter å praktisere faglig formidling på, kunne planlegge og velge formidlingsform som egner seg for innhold og mottakere og reflektere over bruk av sosiale medier i faglig formidling.

Studentene utfordres til å formidle resultater fra bacheloroppgaven sin til målgrupper som kan tenkes å være interessert i og eller ha nytte av arbeide de har lagt ned i oppgaven. Det kan for eksempel være pasienter, pårørende, radiografer ute i arbeidslivet, studenter og politikere for å nevne noen av de aktuelle målgruppene.

Dette er et eksempel til etterfølgelse. Alle studenter, både bachelor-, master- og doktorgradsstudenter bør trene på å skrive og snakke for folk utenfor eget fagområde. Det er ferdigheter som vil gi studentene en bedre start på arbeidslivet. Der må de kommunisere godt med ulike profesjoner.

Trenger vaksine mot akademisk språk

På universiteter og høyskole får vi trening i og blir vurdert for vår evne til å mestre akademisk skriving. Når du skriver akademisk, må du rendyrke fakta, logikk, kunnskap og fornuft, og være varsom med å gi uttrykk for følelser og meninger. Det gjelder både på bachelor-, master- og doktorgradsstudier.

Ikke noe galt om akademisk skrivestil, brukt til sitt formål.

Men, akademisk skriving er en skrivesjanger som er totalt uegnet om du ønsker å skrive for folk utenfor din egen stamme og fagområde. Med noen få unntak lærer ikke studenter noen annen måte å skrive på.

Når studentene uteksamineres og går ut i arbeidslivet, fortsetter de å skrive som de har gjort gjennom studiene. Resultatet blir ofte kjedelige tekster som får leserne til å klikke seg videre til noe som er morsommere og mer interessant.

Heldigvis er det mulig å trene på å bli bedre til å kommunisere slik at du også treffer hjertet og følelsene til de du ønsker å kommunisere med. Det gjør tredje års bachelorstudenter i radiografi ved Høgskulen på Vestlandet.

Speed dating i fagformidling

Jeg er svak for interessante og meningsfulle utfordringen, og sa ja til å forelese i tre timer om «Kommunikasjon av fag i sosiale medier – Hvorfor og hvordan?», med undertittelen «Hvordan få flere til å lese bachelor-oppgaven din?».

Studentene måtte blant annet bryne seg på en oppgave jeg kaller «Speed dating»:

«Tenk deg at du sitter på Litteraturhuset i Bergen med noe godt i glasset. Du sitter med bacheloroppgaven din, og tenker på hvordan du best kan formidle den. Så kommer en attraktiv person bort til deg og lurer på hva du har skrevet om. Hva svarer du for å få den andre til å få lyst til å fortsette samtalen?

Den attraktive personen sitter ved siden av deg nå. Fortell om oppgaven din på 2-3 setninger slik at den andre får lyst til å høre (mye) mer».

Oppgaven er krevende. Å presentere resultatene av måneders slit på to-tre setninger er ekstremsport. Men, skal du lykkes i å få andre til å lese langt eller høre lenge på deg, må du lykkes i vekke interessen i det første du sier eller skriver. Hvis ikke risikerer du å tape kampen om oppmerksomheten.

Og ja, jeg fikk lyst til å lese bacheloroppgaver om radiografi.

Referanser:

Farbrot, Audun (2019): Skrivekoden. Ti nøkler til en god og effektiv tekst. Cappelen Damm Akademisk.

Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Farbrot, Audun (2013): Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere. Cappelen Damm Akademisk.

Publisert i Aktuelt, Blogg, elevator pitch, forelesning, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Sosiale medier | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Kunsten å skrive kronikk

Skrevet 3. mai 2022 av Audun Farbrot

Det ligger prestisje i å få publisert en kronikk på trykk og/eller på nett. Konkurransen er knallhard. Her er ti råd som øker sannsynligheten for å lykkes.

Det er har konkurranse om kronikkplassen i toneangivende medier. Her får du ti råd som øker sannsynligheten for å lykkes. Illustrasjonsbilde (Foto: Kaitlyn Baker on Unsplash).

«Vi vil gjerne ha en kronikk om temaet, men dette er for langt og for tungt for den jevne leser. Her er noen innspill dersom du har tid og lyst til å jobbe litt mer med artikkelen. Kronikkene våre er 4000 tegn inkludert mellomrom, så den må kuttes. Jeg ville kuttet forfra, det tar for lang tid før du kommer til hovedpoenget. Endrin­gen må også etableres på en måte og med et språk som sikrer at alle forstår hva den handler om før du begynner å drøfte».

Dette er en autentisk tilbakemelding fra en kronikkredaktør som har tatt seg tid til å gi velmente, konstruktive råd til en forsker som har sendt inn et kronikk­forslag som ikke vil bli publisert i den innsendte versjonen.

Forskeren har skrevet en kronikk om et tema som er aktuelt i samfunns­debatten. Den aktuelle teksten tilfører debatten et nytt perspektiv. Det er nød­vendige, men ikke tilstrekkelige betingelser til at artikkelen kommer på trykk (eller på nett).

Men, teksten er for lang for denne avisen. Det er ikke uvanlig for fagfolk og forskere som har mye på hjertet. Når jeg holder skrivekurs for forskere, vil de som oftest skrive artikkelutkast tett opp til oppgitt maksimallengde, og gjerne enda lenger. Sjekk ut og ta hensyn til oppgitt maksimal artikkellengde i den aktuelle avisen før du sender inn kronikken til vurdering. Lengden varierer i ulike mediekanaler.

Selv om du selv synes teksten fortjener sin fulle lengde, er det dumt å sende inn artikkelforslag som overskrider den oppgitte maksimallengden. Ikke alle debattredaktører er så velvillige at de gir deg en ny sjanse til å skrive teksten ned i ønsket omfang. Da risikerer du å få automatisk avslag selv om teksten skulle by på interessante nye tanker og perspektiver.

I tillegg til å være for lang, er kronikken skrevet i et språk som er for tungt for avisens lesere. I praksis betyr det at den inneholder for mange fagbegreper som lesere flest ikke forstår. Debattredaktøren gir også konkrete råd om hvor forskeren kan kutte i teksten. Hun bruker for lang tid på å skrive seg frem til hovedpoenget sitt. Det er ikke uvanlig for forskere og studenter som er drillet i å skrive akademiske tekster. Skal du skrive kronikker eller andre meningsinnlegg i medier som henvender seg til et stort publikum, må du begynne med det beste poenget i arsenalet ditt.

Enkelte forskere ville lest tilbakemeldingen fra avisen som et avslag, mens det i realiteten er et tentativt ja til å bruke en revidert versjon av kronikken. Den aktuelle forskeren gikk løs på artikkelen én gang til og fulgte rådene hun fikk. Bare noen få dager etter at hun sendte inn den reviderte versjonen til vurdering, ble den publisert både i papir- og nettutgaven av avisen.

Hva er en kronikk?

Kronikken er en populær tekstsjanger for forskere som ønsker å skrive seg inn i samfunnsdebatten. Dette er en skrivesjanger som tradisjonelt har vært og fort­satt er forbundet med større prestisje enn andre meningsartikler. Særlig blant forskerkolleger. Det betyr ikke nødvendigvis at den får flere lesere og større gjennomslagskraft enn et debattinnlegg, av og til tvert imot.

Kronikken ble først unnfanget i den danske avisen danske Politiken under vignetten «kroniken», og er en tekstsjanger du først og fremst møter i skan­dinaviske medier. Georg Brandes fikk æren av å skrive Politikens aller første kronikkartikkel. Den stod på trykk 16. mai 1905 etter en omfattende redaksjonell omlegging av avisen. Begrepet kronikk har sine språklige røtter i greske kronos (χρόνος) og latinske chronos, som begge betyr tid. Det handler altså om tekster som skal være i tiden.

Kronikken var tidligere forbeholdt representanter for den kulturelle, poli­tiske og samfunnsmessige elite som fikk romslig plass til å skrive om temaer de var opptatt av. Gjennom de siste årene har avisene vært på systematisk jakt etter nye og yngre stemmer til kronikkplassen. Det er slutt på de tider der pro­fessorer, statsråder og andre skribenter nærmest hadde automatisk klippekort til kronikkplassen i kraft av sin posisjon i samfunnet. Nå er det artikkelens aktualitet, tanker, ideer, perspektiver og originalitet som avgjør hvilke tekster som kommer gjennom det trange nåløyet til kronikkplassen. Selv om kronikken ikke lenger er forbeholdt samfunnets topper, har den klart å opprettholde mye av sin fordums glans og status.

Kronikk brukes som en betegnelse på en lengre artikkel i aviser, tidsskrifter og andre medier, enten de publiseres på papir, nett eller begge deler. De fleste aviser har en klart definert lengde på artiklene de trykker som kronikker. Mange medier har gjennom de siste årene kuttet ned lengden på kronikken. I 2007 kunne en kronikkforfatter boltre seg på 7500 tegn (inkludert mellomrom) i Aftenposten. I 2022 utgjør den maksimale lengden 6000 tegn (inkludert mellomrom) i samme avis.

Det er ikke veldig klare formkrav til kronikken. «En kronikk i Aftenposten er den artikkelen vi publiserer på kronikkplass», sa debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten da han ble bedt om å klargjøre kronikksjangeren på et skrivekurs jeg arrangerte. Det indikerer samtidig at det ikke lenger er lett å se klare skiller mellom en artikkel på kronikkplass og andre lengre meningsinnlegg.

Gjennom de siste ti årene har det vært en markant dreining mot at kro­nikken må plassere seg i nyhets- og aktualitetsbildet. Kronikken skal helst ha potensial til å utløse debatt og bli diskutert i sosiale medier. Den rent opply­sende, saklige og faglige teksten risikerer å bli oppfattet som kjedelig. Den vil da risikere å måtte tape i konkurransen mot en tekst som er friskere i anslaget. Men det skal ikke så mye til for å posisjonere en artikkel om sak og fag opp mot aktuelle saker.

Kronikken har trolig styrket sin betydning gjennom å bli kortere, gjøre spal­ten åpen for stemmer fra flere muligheter og en klarere vektlegging av aktualitet. Kronikken får ofte en god og fast plass i avisen, og den blir ofte utstyrt med et bilde eller en illustrasjon.

Selv om kronikken er blant de lengste tekstformatene i en avis, får du neppe plass til alt du har lyst til å skrive om et bestemt tema. Har du mye på hjertet, og mange gode poenger, får du vurdere å porsjonere dem ut i flere ulike artikler, kanskje til og med skrevet mot ulike typer lesere.

Ti råd til deg som vil skrive kronikk

Her er ti praktiske råd til deg som har lyst til å skrive kronikk:

  1. Du må ha noe nytt å si om et tema som er aktuelt. Aktualitet alene er ikke tilstrekkelig. Du må ha en unik tanke eller idé som kan nyansere eller skape debatt. Skriv hovedbudskapet ditt på 140 tegn, og test det ut på noen som kan representere leserne.
  2. Test idéen. Ta gjerne kontakt med kronikkredaktøren i den aktuelle avisen for å teste ut ideen før du skriver ut artikkelen. Kanskje får redaktøren tenning, og ber deg levere på kort varsel. Da er det bare å snu seg rundt og skrive i vei.
  3. Sjekk hvor langt du kan skrive i avisen du ønsker å skrive for. Hold deg innenfor lengdebegrensningen.
  4. Lag en skikkelig god overskrift og inngang til kro­nikken som umiddelbart engasjerer og fengsler leseren. Lag gjerne flere ulike alternativer som du tester på utvalgte prøvelesere før du sender den inn til redaksjonen.
  5. Finn frem til et eksempel, en organisasjon, person, hendelse eller en aktua­litet for å vise hvorfor dette er relevant og interessant for leseren.
  6. Konsentrer deg om et eller noen få hovedpoenger. Alt du skriver må støtte opp om dette/disse som en rød tråd. Tenk at du skriver ut en fortelling.
  7. Skriv så enkelt mulig. Bruk ord og begreper som leseren forstår.
  8. Se for deg hvordan drømmeleseren din reagerer på teksten. Forstår hun deg? Synes hun det er interessant å lese? Kjeder hun seg og er i ferd med å sovne, eller forlate teksten din?
  9. Skriv personlig. Ikke vær redd for å stikke hodet frem og mene noe. Gå heller ikke av veien for å utfordre gjeldende oppfatninger. Gi gjerne råd om hva som bør gjøres.
  10.  Får du avslag? Prøv deg i en annen avis. Dersom du ikke får publisert artik­kelen din som kronikk, trenger ikke innsatsen din være forgjeves. Se om du kan redigere den om i en annen tekstsjanger, for eksempel debattinnlegg (se forrige tekstsjanger) eller en kortere replikk. Hvis du ikke skulle lykkes med å nå gjennom i en av de tradisjonelle mediene, kan du jo publisere den på bloggen din.

Referanse:

Denne formidlingsartikkelen er et utdrag fra Farbrot, Audun (2019): Skrivekoden. Ti nøkler til en god og effektiv tekst. Cappelen Damm Akademisk.

Publisert i Aktuelt, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, kronikk, kronikkurs, Skrivekoden, Skrivekunst, skrivekurs, skrivelos, Skriveråd, skrivetrening, skriveverksted | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

12 tanker om å skrive bøker

Skrevet 27. september 2021 av Audun Farbrot

Drømmer du om å skrive en bok? Her deler jeg 12 tanker om å skrive bøker. Jeg har et håp om at minst én av dem kan inspirere deg.

Kvinne skriver notater i en kladdebok.
Mange drømmer om å skrive bok. Her deler jeg 12 tanker om hvordan du gjør det. Foto: Darius Bashar on Unsplash.

Det er mange som går rundt og drømmer om å skrive og utgi en bok i løpet av livet. Dermed åpner det seg et stort marked for bøker som tar mål av seg å gi et innblikk i skrivekunstens mysterier, enten det handler om fagbøker eller skjønnere litteratur. Jeg har selv gitt mitt bidrag til denne sjangeren gjennom «Skrivekoden».

Norges museumsforbund og Forsvarets museer inviterte meg til holde et 30 minutters foredrag om «Hvordan skrive bøker og monografier» en høstlig septemberdag. Jeg er svak for utfordringer, og klarte ikke å takke nei til denne muligheten til å reflektere over mitt eget arbeid som fagbokforfatter.

Krever mer enn du kan forestille deg

Det er ikke mange som med sine fulle fem ville gå i gang med å skrive bøker om de visste hvor mye arbeid det innebærer. Heldigvis vet vi ikke det. Skal du komme i mål, må du ha et sterkt engasjement og en glødende lidenskap for temaet du skriver om. Og du må ønske å dele kunnskapen din med lesere.

Hvis du er opptatt av å tjene mest mulig penger, skal du ikke tenke på å skrive bøker. Og du skal aldri noensinne finne på å regne ut timelønnen for tiden du bruker på skriveprosjektet.

Forfatterens Kinderegg

Så kan det likevel være verdt innsatsen. Belønningen kommer i en annen valuta enn penger.

Her er forfatterens Kinderegg-effekt: 1) Den ubeskrivelige følelsen av å holde det første eksemplaret av en ny bok i hånden. 2) Tilbakemeldinger fra lesere, og kanskje også beviser på at ditt bidrag får leserne dine til å endre holdninger og kanskje også adferd, og 3) Invitasjon til å gjøre morsomme ting, som å få lov til å snakke om hvordan skrive bøker.

Dessverre finnes det ingen bombesikker og lettvint halvtimesoppskrift på hvordan du skriver bøker og monografier. Mye av skrivekunstens hemmeligheter er taus kunnskap som ikke så lett lar seg kodifisere og gjenfortelle. Sannsynligvis er det nesten like mange måter å skrive på som det finnes forfattere.

12 refleksjoner om å skrive

Jeg tar likevel sjansen på å dele 12 tanker, eller refleksjoner, om det å skrive bøker. De baserer seg på mine egne erfaringer med å skrive bøker, intervjuer med andre forfattere og lesing av haugevis av bøker om å skrive bøker, både faglitteratur og skjønnlitteratur.

  1. Du må ha noe på hjertet. Du må ha et emne eller tema du kan mer om og skjønner deg mer på enn de fleste andre. Og som du har innmari lyst til å dele med andre. Så må du utvikle dette til en knakande god bokidé. Hva er det som vil gjøre din bok unik? Hvorfor er bokprosjektet ditt viktig? Hvorfor har noen (målgruppen din) behov for denne boka?
  2. Skriv! Skriv ned dine tanker og refleksjoner. Skriv for å tenke og reflektere. Små tekster kan foredles til å brukes inn i bokprosjektet ditt, Selv har jeg brukt bloggen min, Forskningskommunikasjon, til å samle og dele tanker og skriveskisser.
  3. Skaff deg oversikt over feltet du skal skrive deg inn i. Ta utgangspunkt i hva du allerede kan. Lag deg en oversikt over hva du trenger å vite mer om. Lag en plan for grundig og systematisk research.
  4. Bestem deg for hvem du vil skrive for. Tenk over hvem som kan ha nytte og interesse for boken. Hva vil du at boka skal gjøre med leseren din?
  5. Finn deg en god redaktør som gir deg skapende motstand. Det må være en du har full tillit til, – en person som du opplever som faglig kompetent, som har integritet og som vil deg og boken din vel. Og så må dere ha god kjemi, og åpne for god, direkte kommunikasjon.
  6. Alliér deg med mange gode hjelpere som du bruker underveis i prosessen. Finn noen som vil lese gjennom og kommentere det du skriver. Det kan være folk som kan mer enn deg selv om ting du skriver om. Snakk med folk. Test tanker underveis.  Del tankene med folk som vil deg vel. Ikke vær redd for å dele det du skriver selv om det ikke er ferdig skrevet. Da er det lettere å åpne opp for og ta hensyn også til konstruktive tilbakemeldinger.
  7. Bruk tilbakemeldinger aktivt for å skrive boken bedre. Vær åpen for og nysgjerrig på konstruktive tilbakemeldinger. Selv om du kanskje ikke liker det du hører, bruk tid til over å reflektere over hvordan du kan bruke kritikk og råd inn i skriveprosjektet ditt.
  8. Urokkelig tro, sterk motivasjon og vilje til å gjennomføre. Du kommer til å oppleve motgang underveis, du vil få deg noen slag, kanskje falle og ta telling, vær du sikker. Det er da du må ha tro på deg selv, og være sterk i troen på prosjektet ditt. Du må takle nedturer, og utforske hvordan du kan snu det til noe positivt. Lag deg strategier for å motivere deg selv underveis. Spis og lev sunt!
  9. Finn din egen stil. Bruk tid på å utvikle en språkform, stil og stemme som passer for deg, temaet du skriver om og leserne dine.
  10. Spinn en rød tråd som får boken til å henge sammen til en helhet. Å skrive en bok krever en tanke for både helheten og de enkelte delene av boken.
  11. Skaff deg en drømmeleser. Ta henne (eller ham) med deg i tankene dine når du skriver. Tenk på hvordan hun vil reagere i møte med teksten. Skjønner hun ordene og begrepene du bruker. Klarer ordene dine å berøre og bevege henne?
  12. Et bokprosjekt kan sette relasjoner på en alvorlig prøve. Involvér og sikre deg støtte og forståelse fra familie og venner. Du trenger en som er nær, og kan løfte deg når du ligger nede for telling.

Til slutt har jeg lyst til å dele et skriveråd fra Daniel Kahneman, psykolog og nobelprisvinner i økonomifaget: «Hvis du virkelig ønsker å bli oppfattet som troverdig og intelligent, skal du ikke bruke et komplekst språk der du kan bruke et enklere språk». Det gjelder også når du skriver monografier og fagbøker.

Referanser:

Denne artikkelen er en redigert versjon av foredraget «Hvordan skrive bøker og monografier», som jeg holdt 24. september 2021 på et seminar om vitenskapelig skriving og publisering, arrangert av Norges museumsforbund og Forsvarets museer.

Farbrot, Audun (2019): Skrivekoden. Ti nøkler til en god og effektiv tekst. Cappelen Damm akademisk.

Publisert i Aktuelt, Bokskriving, Skrivekoden, Skrivekunst, skrivekurs, Skriveråd, skrivetrening | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Papirteknologiens magi

Skrevet 1. september 2021 av Audun Farbrot

Papir har kvaliteter som vanskelig lar seg digitalisere. Her er åtte av dem.

Magasinslipp på M/S Nidelv: Under Arendalsuka lanserte vi ny magasinutgave av Kunnskap Kristiania.

Fra båtdekket på den lokale fergen M/S Nidelv inviterte Høyskolen Kristiania til magasinslipp midt under Arendalsuka 2021.

Vi lanserte en ny utgave av Kunnskap Kristiania, et kunnskapsmagasin laget for ledere og medarbeidere i arbeidslivet. Og vi fylte båtdekket med et engasjert publikum så langt plassene rakk. På vei ut av båten fikk deltakerne med seg hvert sitt trykte eksemplar av magasinet.

Du kan naturligvis lese Kunnskap Kristiania som E-magasin (lenke til E-magasinutgave), som pdf og som nettmagasin om du foretrekker det. Og altså også på papir(!).

Hvorfor papir? spør nysgjerrige forskningskommunikatører ved andre universiteter og høyskoler meg.

Her er åtte grunner til at Kristiania utgir en trykt magasinutgave parallelt med publisering av populærvitenskapelige artikler på ulike digitale flater:

  1. Engasjerer flere til å dele kunnskap: Når vi inviterer til å sende inn artikkelforslag til trykte utgaver av Kunnskap Kristiania, lykkes vi med å få enda flere av våre faglige til å engasjere seg i forskningskommunikasjon. Det er morsommere å få noe på trykk enn å få det publisert på nett, og her får du begge deler! Og har de først skrevet for papirmagasinet, fortsetter de med å dele kunnskap i våre digitale kanaler.
  2. Høyere kvalitet på artiklene: Prosessen med å lage et papirmagasin, er mer omstendelig enn å skrive for nett. Det gir flere runder med redigering. Det er ikke bare en ulempe, det gir ofte vesentlig høyere kvalitet på resultatet. I prinsippet er det fullt mulig å anvende den samme grundige prosessen når vi utvikler og skaper innhold for nett. Fordi publisering på nett er så lettvint og raskt, blir redigering og kvalitetssikring likevel ofte mer lemfeldig.
  3. Papirteknologi holder lenger på leserens oppmerksomhet. Har vi først lykkes med å få leseren til å interessere seg i, og åpne et papirmagasin, holder vi lenger på oppmerksomheten enn om vi klarer å lokke henne til å klikke seg inn på en artikkellenke på nett. Forutsatt selvsagt at innholdet er interessant og relevant for leseren.
  4. Verdien av det fysiske. Vi har lagt ut den trykte magasinutgaven av Kunnskap Kristiania i alle våre resepsjoner, slik at besøkende kan få med seg kunnskap og inspirasjon på vei hjem. Vi kan også ta med oss kunnskapsmagasinet vårt i møter med samarbeidspartnere. Nylig hadde Høyskolen Kristiania institusjonsbesøk fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Komiteens medlemmer fikk da med seg magasinet med smakebiter fra vår formidling og forskningskommunikasjon. Magasinet ble også brukt som et utgangspunkt for å lage en fysisk utstilling av forskningsaktiviteter på biblioteket.
  5. Følelsen av å holde noe i hånden. Artikkelforfatterne synes det er skikkelig stas å se navn og forfatterbilde på trykk. Og kjenne den ubeskrivelige følelsen av å holde resultatet i hånden. Den følelsen lar seg ikke digitalisere. For leseren gir papiret en taktil følelse og en større nærhet til stoffet.
  6. Skiller seg ut.  Mange universiteter og høyskoler har valgt bort papirteknologien i sin formidling og forskningskommunikasjon. Dermed blir papirutgaven en måte å skille seg ut på, og gjøre leseropplevelsen større.
  7. Å leve som vi lærer. Høyskolen Kristiania er Norges største kunstfaglige utdanningsinstitusjon, og utdanner mange av morgendagens designere. En av våre tredjeårsstudenter, Tim Allum Nielsen, har hatt hovedansvar for grafisk design av magasinet, og har kunnet bruke prosjektet som inngangsbillett til arbeidslivet.
  8. Bygger identitet og stolthet: Papirutgave av Kunnskap Kristiania bidrar til å bygge stolthet internt og identitet og omdømme eksternt. Magasinet gir smakebiter på Kristianias faglige kompetanse og hvilken kunnskap vi utvikler.

Lyst til å lese Innovasjonsutgaven av Kunnskap Kristiania på papir? Send postadressen din på E-post til kunnskap@kristiania.no

Publisert i forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Forskningsmagasin, Impact, Innovasjon, kunnskapsdeling | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Syv grunner til å bruke tid på forskningskommunikasjon

Skrevet 14. april 2021 av Audun Farbrot

Hvordan skal vi få flere forskere til å bruke tid på forskningskommunikasjon og innovasjon? Her er syv virkningsfulle argumenter.

DELER GJERNE KUNNSKAP: Professor Tom Karp ved Høyskolen Kristiania forsker på hva norske ledere gjør i praksis. Han deler gjerne sin kunnskap med de som kan ha nytte av den.

Skal forskning få noen verdi for samfunnet, må ny kunnskap løftes ut av de vitenskapelige tidsskriftene og omsettes i bedre beslutninger, smartere måter å gjøre ting på og nye produkter, tjenester og løsninger – altså innovasjon.

Forskningskommunikasjon og formidling er verktøy for å gjøre forskningsfunn og resultater fra faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid forståelig, relevant og interessant for de som kan ta kunnskapen i bruk og omsette den til en bedre praksis.

Heldigvis har vi mange forskere som villig øser av sin kunnskap til alle som vil høre på. Men, hvordan får vi enda flere forskere og fageksperter til å engasjere seg i, og bruke tid på, forskningskommunikasjon og innovasjon? Oppgavene er lovpålagte for høyskoler og universiteter, men ikke for den enkelte forsker.

Undervisning defineres som en plikt og gir penger inn på lønnskontoen. Forskning gir prestisje og forfremmelser. I tillegg forventes det at forskere bruker tid på forskningskommunikasjon selv om det i liten eller ingen grad er knyttet direkte incentiver til å gjøre det. Incentiver har sterk effekt, og gjør at ikke alle velger å bruke tid på forskningskommunikasjon i en travel forskerhverdag.

Det er heller ikke alle forskere som lar seg motivere av at oppgaven er lovpålagt for arbeidsgiveren eller appeller om samfunnsplikt og samfunnsoppgave. Heller ikke formaninger om at fordi mye av pengene til forskning finansieres av det offentlige, må samfunnet få noe tilbake, virker på alle.

1. Forskningskommunikasjon kan gi deg mer penger.

For å motivere forskere til å engasjere seg i arbeidet med forskningskommunikasjon og innovasjon, demonstrerer jeg syv mulige positive effekter av å investere tid på kunnskapsdeling. Det handler om å vise og bevise at de faktisk får noe igjen for å gjøre det.

I 2019 innførte Forskningsrådet nye kriterier for å vurdere søknader om finansiering av forskningsprosjekter der ett av tre hovedkriterier handler om å beskrive virkninger og effekter av forskningen (impact) og redegjøre for kommunikasjon og utnyttelse av forskningsresultatene. Forskningskommunikasjon og innovasjon er altså en nøkkel til penger.

2. Forskningen din får større gjennomslagskraft.

Flere vil lese originalvaren (forskningsartikler, fagbøker mm) om du deler høydepunkter i et språk som folk forstår. Sammen med professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI har jeg publisert en forskningsartikkel om hva som får deg til å klikke på artikler på nett. Antall nedlastinger av forskningsartikkelen har gått fra 36 til mer enn 5100 etter at vi presenterte de viktigste resultatene gjennom en formidlingsartikkel. I denne litteratursjangeren er det en kioskvelter.

3. Fagmiljøet ditt blir mer synlig og relevant.

Forskningskommunikasjon og formidling bidrar til å gjøre den enkelte forsker, forskningsprosjekt, forskergruppe, institutt, fakultet og institusjon mer synlig og relevant i samfunnet.

4. Du øker sannsynligheten for å bli funnet på Internett.

Hvis du jevnlig deler kunnskap i sosiale og digitale medier, øker du sannsynligheten for at akkurat du blir funnet når folk søker på Google (eller andre søkemotorer) etter kunnskap på dine fagområder.

5. Du øker din faglige anerkjennelse.

Professor Dietram A. Scheufele har gjennomført en studie som viser at forskere som snakker ofte med journalister om sin forskning, oppnår en høyere vitenskapelig anerkjennelse enn de som sjelden eller aldri gjør det. Denne effekten forsterkes om forskningen omtales på Twitter. (Liang & al, 2014).

6. Du bidrar til å gjøre verden (litt) bedre.

Forskningskommunikasjon er et nødvendig første skritt for å omsette ny kunnskap i en bedre praksis. Neste skritt vil være å engasjere seg i innovasjon og samarbeid med de som kan ta kunnskapen i bruk.

7. Det kan til og med være lidderlig moro.

Også forskere likere å bli sett og anerkjent for jobben de har gjort. De blir også oftere invitert til å gjøre morsomme ting, som å snakke om forskningen sin for en stortingskomité eller konsernledelse. Eller bli invitert til å holde foredrag eller spille inn en podcast, som kan være et springbrett videre til andre morsomme og meningsfulle aktiviteter. Kanskje kan det til og med lede til friske penger fra miljøer som vil finansiere ytterligere kunnskapsutvikling på ditt felt.

For å realisere de positive effektene av forskningskommunikasjon og formidling, må universiteter og høyskoler iverksette tiltak for å gjøre forskningskommunikasjon og innovasjon til en integrert del av arbeidet i fagmiljøene. De må også legge inn forskningskommunikasjon og praksisrelevans i forskerutdanningen.

Referanse:

Artikkelen er publisert som innlegg i PR-Prat 9. april 2021. PR-Prat er Kommunikasjonsforeningens fagblogg.

Publisert i Aktuelt, Forskerstøtte, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Impact, Innovasjon, kunnskapsdeling | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Hvordan være nær som leder når skjermen gjør deg fjern?

Skrevet 18. mars 2021 av Audun Farbrot

Ledelse er ikke for pyser, heller ikke i det vi husker som normale tider. Å lede gjennom skjermen kan på mange måter sammenlignes med ekstremsport.

På plakaten: Dette innlegget er en redigert versjon av en forelesning jeg holdt på Politijuristenes digitale ledersamling 18. mars 2021. Tittelen på forelesningen: Ledelse gjennom skjerm er ekstremsport».

Ekstrem er et ord vi hentet fra latin, extremus, og kan oversettes med ytterst. Vi snakker altså om å praktisere ledelse helt på grensen av hva du evner, makter eller tåler.

Den store lederutfordringen vil da være: Hvordan kan du være nær og tilgjengelig for dine medarbeidere når skjermen pr. definisjon gjør deg fjern?

Skal du ha noen som helst sjansen til å lykkes må du være djevelsk god til å kommunisere med, ikke bare til dine medarbeidere.

Tynnere og fattigere kommunikasjon

Digitale samarbeidsverktøy er effektive for å kommunisere om ordinære driftsoppgaver. Men de egner seg ikke spesielt godt for å få til god kommunikasjon i prosesser for problemløsing, kreativitet, nyskaping, utviklingsarbeid og vanskelige samtaler.

Kommunikasjon via skjerm er en tynnere og vesentlig fattigere form for kommunikasjon enn kommunikasjon ansikt til ansikt.

Det er ekstremt mye vanskeligere å engasjere, begeistre og holde på oppmerksomheten til folk gjennom skjerm enn ansikt til ansikt.  Zoom-utmattelse er nå så utbredt at det forskes på det.

Selv om teknologien for digitale møter er blitt bedre, mister vi mange viktige sider av den sosiale situasjonen som normalt gir oss trygghet i møte med andre menneske.

Jeg kan for eksempel ikke få skikkelig blikkontakt med deg gjennom skjermen.

Jeg kan kun i begrenset grad få med meg den viktige ikke-verbale kommunikasjonen som skjer med øynene, mimikken, hendene og kroppsspråket ditt.

Dialogen og samtalene i digitale rom blir mindre spontane. Vi har mistet muligheten til å lufte ideer og tanker som ikke passer inn i formelle møteagendaer eller til å oppklare små misforståelser.

Mest av alt savner jeg de ikke planlagte møtene som skjer ved kaffemaskinen, i kantina, i trappen, i heisen, i møterommene og alle andre steder. De er det ikke mulig å digitalisere.

Hva lederteorier mangler

Ledelsesteorier og bøker har en stor svakhet. De forteller lite eller ingenting om hvordan du skal få folk med deg og få dem til å gjør det du vil.

Kommunikasjon kan utvikles til å bli ditt ditt viktigste lederverktøy. Eller spissformulert: Uten kommunikasjon, ingen ledelse.

Jeg vil i dette innlegget svare på tre sentrale spørsmål i ledelse:

1) Hvordan får du dine ansatte til å yte sitt beste?

2) Hva kjennetegner de beste lederne?

3) Hvordan får du folkene dine med deg? Her vil jeg gi 12 konkrete råd om hvordan du som leder kan kommunisere godt med dine medarbeidere gjennom skjermen.

Hva mener vi egentlig med kommunikasjon?

Kommunikasjon er et begrep vi har hentet fra latin, communicare, som betyr «å gjøre felles». Det har noen konsekvenser for hva som kreves av kommunikasjonsferdigheter. For å lykkes med kommunikasjon, er det altså ikke tilstrekkelig å være drivende god til å formidle, overbevise og overtale.

God kommunikasjon skal ikke bare være forståelig, selv om det kan være vanskelig nok å få til. Den må også være relevant og interessant for den du ønsker å kommunisere med.

Og det er den andre, kollegaen eller sjefen din som bestemmer om du har lykkes.

Det hjelper ikke at du selv er innmari fornøyd med hvordan du formulerer det. Skal noe bli felles, må du bry deg om hvem du kommuniserer med, og hva hun eller han er opptatt av.

Hva er ledelse?

Det finnes hundrevis av definisjoner på ledelse. Her er en som fanger opp mye av det vesentlige i ledelse: «En prosess der et individ (lederen) påvirker en gruppe (medarbeidere) til å nå felles mål».

Det viser seg å ikke være så enkelt å få til i praksis.

Mellom 65 og 75 prosent av de ansatte i en hvilken som helst organisasjon rapporterer at det verste med jobben er deres nærmeste leder.

Norge er langt fra noe forgangsland i ledelse. Vi ligger bare litt over gjennomsnittet.

En femtedel av norske ledere bruker liten eller ingen tid på ledelse. Hver tredje norske medarbeider gir sin nærmeste leder strykkarakter for ledelse.

Hvordan få det beste ut av dine ansatte?

Ledere som ønsker å få det beste ut av sine medarbeidere, må tilfredsstille tre grunnleggende behov ansatte har:

  • Behov for autonomi: Ansatte opplever et behov for å kunne ta selvstendige valg innenfor avklarte rammer. De vil selv vurdere hvordan jobben kan gjøres på best mulig måte basert på sin egen erfaring.
  • Behov for mestring: Medarbeidere ønsker å oppleve mestring og å føle seg kompetente når de utfører eksisterende jobb. De vil også tørre å utforske nye og forbedrede måter å gjøre jobben på.
  • Behov for sosial tilhørighet. Ansatte ønsker å oppleve sosial tilhørighet gjennom gode relasjoner til nærmeste leder og øvrige kolleger. Fersk McKinsey-studie: Hvis du ønsker deg tilfredse og motiverte medarbeidere, er det beste du kan gjøre å investere i å skape gode relasjoner.

Dette er behov som krever gode kommunikasjonsferdigheter, og som ikke er mindre viktige når vi jobber digitalt. 

Hva kjennetegner de beste lederne?:

Internasjonale forskningsstudier viser at de beste lederne oppnår høye verdier på de fem personlighetstrekkene som inngår i femfaktormodellen, som er gullstandarden innen forskning på personlighet.

De fem personlighetstrekkene er: følelsesmessig stabilitet, ekstraversjon (utadvendthet), åpenhet for nye erfaringer, omgjengelighet og planmessighet.

Det gir oss fem kjennetegn på virkelig effektive ledere:

  1. Evne til å tåle press og stress i jobben. Ledere har høy grad av følelsesmessig stabilitet.
  2. Evne til å ta initiativ, være tydelig og kommunikativ. Ledere er utadvendte, med høy grad av ekstraversjon (utadvendthet).
  3. Evne til nytenkning, nysgjerrighet og visjon. Effektive ledere har høy grad av åpenhet for nye erfaringer.
  4. Evne til å støtte, imøtekomme og inkludere medarbeidere. Effektive ledere viser høy grad av omgjengelighet.
  5. Evne til å sette mål, være grundig og følge opp. Effektive ledere har høy grad av planmessighet.

Det er verdt å legge merke til at tre av de fem kjennetegnene i stor grad handler om kommunikative evner og ferdigheter.

Det er altså ikke tilstrekkelig å være god til å sette mål og ta beslutninger, for så å følge dem opp gjennom kontroll og rapporteringssystemer.

12 råd om god lederkommunikasjon

Her er 12 tanker om hvordan du som leder kan kommunisere godt med dine ansatte også gjennom skjermen.

  1. Lytt til og involver alle dine medarbeidere. Kommunikasjon er en toveis aktivitet, ikke bare enveis formidling av beslutninger. Som leder må du kommunisere med folk, ikke bare til dem. Du må være minst like flink til å lytte som til å snakke. Hvis du er en god leder, har du ansatt folk som er flinkere enn deg selv på alle områder. For å dra fordel av det, må du invitere dem til å komme med innspill og forslag. Det er ikke mindre viktig når lederkommunikasjon skjer gjennom skjermen. Snarere tvert imot. Involver de som ikke sier noe i videomøter.
  2. Vær åpen, ærlig og transparent i din kommunikasjon. Det er det få som vil være uenige i. Likevel er det sjelden ledere er like raske med å kommunisere om dårlige nyheter som om gode nyheter. Det er syretesten på åpenhet.
  3. Skriv og snakk så enkelt, klart og forståelig som mulig. Styr unna fagbegreper stammespråk, konsulentfloskler og lederpreik. Som nobelprisvinner i Økonomi Daniel Kahneman sier det: Hvis du virkelig vil bli oppfattet som intelligent og troverdig skal du ikke bruke et komplekst språk der du kan bruke et enklere språk».
  4. Vær nær og tilgjengelig selv om skjermen gjør deg fjern. Fin din balanse mellom å være profesjonell og personlig. Vis din sårbarhet. Ta sjansen på å være deg selv. Ikke være redd for å innrømme at du har tatt feil. Ansatte vil ha autentiske ledere.
  5. Vis at du «ser» og bryr deg om medarbeiderne dine. De beste lederne er gode til å bygge relasjoner med sine medarbeidere. Sett av tid til hver enkelt av medarbeiderne dine. Det er fort gjort å glemme de du ikke ser. Her kan noen få, små, velvalgte ord i en melding gjøre stor forskjell. Hør hvordan det går med dine ansatte, både med arbeidsoppgaver, motivasjon og trivsel. Tenk også på om det er mulig å etablere uformelle, sosiale digitale møteplasser i tillegg til formelle digitale møter. Den erfarne lederen Åse Aulie Michelet har sagt det slik: ”Det beste tipset jeg kan gi om ledelse, er snakketrickset”. Med det mener hun at hun spør hvordan medarbeiderne har det og hva de er opptatt av.
  6. Ta sjansen på tillit hvis det ikke er grunn til noe annet. Det er fristende å tenke på hvordan du kan passe på at ansatte ikke sluntrer unna jobben når de sitter på hjemmekontoret. Dropp det. Kontroll og målstyring dreper flinke medarbeideres initiativ og lyst til å gjøre en best mulig jobb. Medarbeidere ønsker selv å bestemme hvordan de skal løse sine oppgaver innenfor gitte rammer.
  7. Vær synlig i digitale kommunikasjonskanaler. Ledere må gå i front for god internkommunikasjon. Vær aktiv både i interne kommunikasjonskanaler og i sosiale medier. Vær tilgjengelig. Inviter til dialog. Gjør det enkelt å ta kontakt med deg. Svar på henvendelser du får.
  8. Vær raus med konstruktive tilbakemeldinger. Ta folk på fersken i å gjøre en god jobb og si fra om det. Det er med på å støtte opp under ønsket adferd. Fortell hvorfor du synes det er bra. Det forutsetter at du bryr deg, og vet hva folk gjør. Konstruktive tilbakemeldinger er tilbakemeldinger som oppleves som: «styrkebaserte» (som omhandler positiv adferd og resultater som stammer fra medarbeiderens kunnskap og ferdigheter), oppgaverelaterte (i motsetning til personorienterte), spesifikke og lette å forstå og akseptable og nøyaktige. NB! Timingen må også oppleves som god.
  9.  Sett av tid til å evaluere digitale møter. Be om å få tilbakemeldinger. Hva fungerte bra? Hvordan kan de gjøres bedre?
  10.  Tenn håp. Legg planer og snakk positivt om hva dere skal gjøre etter pandemien. Håp innebærer viljen til å komme dit du ønsker, og samtidig ha forskjellige strategier for å komme deg dit du vil.
  11. Sett av tid til småprat også i digitale møter. Jeg har satt inn Åpen post som et ekstra agendapunkt i mine ledermøter.  Det er en kanal for å få mer om hva som rører seg. Erstatt noen av de evinnelige videomøtene med «Gå og snakk i telefonen»- møter.
  12.  Husk å feire! Har dere fått til noe som er verdt å feire eller markere? Er det noen som har utmerket seg, enten enkeltmedarbeider eller team? Motivere til å dele positive resultater og opplevelser. Er det noen som fyller år? Grip alle muligheter til å feire. Inviter dine ansatte til å komme opp med ideer til digitale markeringer.

Til slutt: Pass på at både du og dine medarbeidere får nok fysisk aktivitet, minst 30 minutter om dagen.

Oppsummert: Hvis du virkelig ønsker deg tilfredse medarbeidere, skal du investere i å skape gode relasjoner med dem.

Referanser:

Farbrot, Audun (2018): Ledelse gjennom kommunikasjon. Magma nr. 4/2018.

Artikkelen er en redigert versjon av forelesningen «Ledelse gjennom skjerm er ekstremsport» på Politijuristenes digitale ledersamling 18. mars 2021.  

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hvordan får vi fagfolkene med på leken?

Skrevet 27. oktober 2020 av Audun Farbrot

Det er ikke alltid like enkelt å være kommunikatør i sterke fagmiljøer. Her er seks råd om hva du kan gjøre for å lykkes i rollen.

Hva kan kommunikasjonsrådgivere gjøre for å vinne tillit og faglig respekt hos forskere og fageksperter? Faksimile fra PR-Prat, en fagblogg fra Kommunikasjonsforeningen.

«Jeg hadde nettopp begynt å ny jobb som forskningskommunikatør (formidler) ved Handelshøyskolen BI. Med friskt mot inviterte jeg meg selv til møter med instituttledere for å bli litt kjent med fagmiljøene.

Her er et av de første svarene jeg fikk på min invitasjon til et bli-kjent-møte:

 «Du har større nytte av direktekontakt med andre personer enn med meg. Som dessuten er av den oppfatning at forskningsformidling i form av popularisering er bortkastet tid. Andre får gjerne være uenige med meg, men det endrer ikke min mening».

Det føltes ikke akkurat som noen drømmestart i min nye jobb og rolle. Sarte sjeler kunne fort ha blitt skremt av en slik mottakelse. Morsomt var det å oppleve at den samme mannlige professor et drøyt år senere søkte råd fra meg».

Nylig ble jeg invitert av kommunikasjons- og formidlingsavdelingen på Stortinget for å reflektere over hvordan du kan forme rollen som kommunikatør og formidler når du jobber opp mot sterke fagmiljøer. Stortinget har flere sterke fagmiljøer med spisskompetanse på blant annet jus, historie og økonomi. Hvordan møte fagekspertisen og samtidig stå trygt plassert i sin egen kommunikasjonsfaglige profesjon?

Den største utfordringen du har som kommunikatør i sterke fagmiljøer, er å utvikle og bygge opp den nødvendige tillit til at du har kunnskap, kompetanse og erfaring til å gjøre en positiv forskjell. Og du starter ikke nødvendigvis høyt på tillitsskalaen til ekspertene. Kommunikasjonsrådgivere står ikke alltid høyt i kurs hos forskere og fageksperter. Hemmeligheten ligger i kommunikasjon som skaper personlige relasjoner.

Du kan ikke snakke deg til tillit, den må du gjøre deg fortjent til gjennom det du gjør i samarbeid med fagekspertene. Du må altså vise og bevise for fagekspertene at det er verdt å bruke tid på deg. Fageksperter drømmer ikke nødvendigvis om å skinne i media, du må få dem til å oppleve at de kan vinne på det, for eksempel økt faglig anerkjennelse, økt påvirkning og gjennomslag i samfunnsdebatten, bidra til en mer opplyst befolkning og invitasjoner til å gjøre morsomme ting basert på fagligheten.

Her er fire kjennetegn på god kunnskapskommunikasjon: 1) Forståelig, 2) Relevant, 3) Interessant og 4) Faglig basert (i motsetning til synsing). For å lykkes, må vi som kommunikatører få til et godt samspill og samarbeid med fagekspertene våre.

Seks roller kommunikatører kan utvikle

Her er seks roller kommunikatører kan ta for å vinne den nødvendige tillit og anerkjennelse hos fagekspertene.

1) Idéleter/gullgraver: Som kommunikatør har du forutsetninger til å vurdere hva som oppleves som interessant og relevant for de dere ønsker å kommunisere med. Bli kjent med fagekspertene dine. Finn ut hva de er opptatt av nå.

2) Tilby hjelp og støtte i å gjøre det kompliserte forståelig. Forskere og fageksperter er sterke på sine fag. De er ikke nødvendigvis like dyktige til å dele denne kunnskapen med folk utenfor fagområdet. Gjennom utdanning blir vi trent til å beherske akademisk språk. Med få unntak lærer vi ikke å skrive og snakke for folk utenfor fagområdet vårt.

3) Være en utfordrer og coach/trener. Mye av jobben min som fagsjef for forskningskommunikasjon ved Høyskolen Kristiania handler om å utfordre, motivere og trene våre faglige ansatte til å bli flinkere til å kommunisere kunnskapen sin slik at den kan bli tatt i bruk.Hvis en forsker har publisert en ny forskningsartikkel, vil jeg først gratulere med bragden. Han/hun/hen har lykkes i konkurranse med forskere fra hele verden. Så vil jeg følge opp med: Dette må vi dele med de som kan ha nytte av det. Så vil jeg invitere/utfordre fageksperten til å skrive en artikkel der hun/han/hen løfter frem høydepunktene i studien: 1) Hva har de funnet ut? 2) Hvordan fant de det ut? 3) Hvorfor er dette viktig? Og 4) Hva kan dette brukes til?

4) Vindusåpner med teft for «timing». Som kommunikatør skal du ha spesielle forutsetninger for å bygge bro mellom kunnskap og samfunnsagenda. Hvilke saker og temaer preger mediebildet og den offentlige samtalen? Har vi ekspertise som kan belyse, utfylle og nyansere samfunnsdebatten? Hvordan knytter vi denne kompetansen opp mot aktualitetsbildet?

5) Vær raus med ros og konstruktive tilbakemeldinger. Ta kolleger på fersken i å gjøre en god jobb, og si fra om det. Fortell hvorfor og hva du synes det er bra. Så kan du også gi konstruktive råd og innspill om hva de kan gjøre bedre neste gang.

6) Utvikle strategi og handlingsplan for kunnskapskommunikasjon. Bruk din kunnskap og kompetanse til å utvikle både strategi og handlingsplaner for kunnskapskommunikasjon i samarbeid med fagmiljøene.

Hva gjør du når du møter motforestillinger? Kommunikasjon er ditt viktigste verktøy. Her kommer du lenger med dialog, smidighet og samarbeid om å gjøre budskapet felles enn å stå hardt og steilt på ditt.

Referanser:

Farbrot, Audun (2013): Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere. Cappelen Damm Akademisk.

En redigert versjon av denne artikkelen er publisert som blogginnlegg i PR-Prat 23. oktober 2020. PR-Prat er en fagblogg fra kommunikasjonsforeningen.

Publisert i Formidlingsstrategi, Forskerstøtte, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, skrivelos, skrivetrening | Merket med , , , , , | 1 kommentar