Risikerer du noe om du ikke deler kunnskap i sosiale medier?

Kan det tenkes at du risikerer noe om du ikke deler kunnskap i sosiale medier?

Det er langt mellom forskere som blogger og/eller deler kunnskap på Facebook. LinkedIN og Twitter. Forskere flest er ennå ikke på sosiale medier. I hvert fall ikke som fagpersoner.

Det er det mange årsaker til (Les også: Fire sosiale kunnskapsbarrierer).

  • Noe bunner i frykten for alt som kan gå galt (en frykt som ofte er overdrevet.
  • Det kan også være frykten for at forskeren går fra å være ekspert til å bli nybegynner.
  • Noen er redd for hva kollegaen på nabokontoret måtte si.
  • Og tenk om du skulle møte på nettroll og profesjonelle kranglefanter?
  • Og så er det selvfølgelig frykten for å kaste bort tid, som kunne ha vært brukt bedre.

Med slike frykt- og katastrofescenarier på netthimmelen er det kanskje ikke så rart at mange velger bort sosiale medier i sin forskningskommunikasjon.

Det kan jo fremstå som det trygge valget. Men er det egentlig så trygt?

trygve-hegnar-om-beate-sjafjell_skjermdump

Hvis du ikke er på sosiale og digitale medier, overlater du til andre å forme din faglige digitale identitet, for eksempel skriveglade Trygve Hergnar (faksimile av artikkel fra hegnar.no).

Kan det tenkes at du risikerer noe om du ikke deler kunnskap i sosiale medier?

Her peker jeg på to mulige risikofaktorer.

  1. Du overlater til andre å utforme din faglige identitet på nett, for eksempel den meningssterke og skriveglade redaktør Trygve Hegnar i Finansavisen og Kapital.

Trygve Hegnar (oppslag i Wikipedia har for eksempel ved flere anledninger skrevet hva han mener om Beate Sjåfjell, som er professor i jus ved Universitetet i Oslo.

Hegnar har en direkte språkbruk og har blant annet skrevet at Sjåfjell bedriver «Vranglære, som enhver student vet er feil». Artikkelen er publisert på nettsidene til Hegnar online (lenke til artikkel i hegnar.no).

Artikkelen kom tidligere høyt opp i søkeresultatene om du «googlet» etter Beate Sjåfjell. Det gjør den ikke lenger. I stedet får du opp nettsider i ulike sosiale medier der Sjåfjell deler kunnskap i sosiale medier som Facebook, Twitter og LinkedIN. Ved å ta i bruk sosiale medier til forskningskommunikasjon har Beate Sjåfjell tatt kontroll over sin faglige identitet på nettet.

Sosiale medier er ikke bare medier og kanaler der du treffer et potensielt stort publikum. Sosiale medier kan også være et strategisk verktøy for å bygge din faglige digitale identitet. Du kan altså selv påvirke hvordan du blir funnet,

  1. Den andre risikofaktoren ligger i at du ikke blir funnet i det hele tatt om noen er på jakt etter kunnskap og kompetanse på dine fagområder.

Og det er jo litt dumt, da, om noen kunne tenke seg å finansiere ny forskning og kunnskapsutvikling på akkurat ditt fagområde. Kanskje mister du også muligheten til å bli invitert med på morsomme opplevelser. Når du jevnlig deler kunnskap i sosiale og digitale medier, øker du sannsynligheten for å bli funnet som du ønsker det, for din profesjonelle kompetanse.

Lett inspirert av William Shakespeare. Å være eller ikke være, er vanskelig nok for en forsker, i betydningen av å publisere forskningsartikler i de beste fagtidsskriftene. Men det er blitt enda tøffere. Det handler også om å bli funnet eller ikke funnet.

Kanskje er det mer som står på spill? Kan du tenke deg flere risikofaktorer ved ikke å vise ansikt i sosiale medier?

Publisert i Aktuelt, Blogg, Debatt, Facebook, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, LinkedIN, Sosiale medier, Twitter | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva kan gå galt i sosiale medier?

Ikke rent sjelden møter jeg forskere som er engstelig for alt som kan gå galt i sosiale medier. Og ja, noen ganger kan det gå galt. Her er sju dilemmaer du kan møte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Møte med forskere for å snakke om forskningskommunikasjon i sosiale medier. Fra Litteraturhuset i Fredrikstad (Foto: Kjell Ove Kjølaas).

Jeg er opptatt av å motivere forskere og fageksperter til å dele kunnskap i sosiale medier gjennom å vise hva de kan få igjen for det (Les for eksempel: Forsker, bli sosial!).

Selv den mest ihuga skeptiker blir litt mindre skeptisk etter at jeg gjennomfører følgende demonstrasjon med assistanse fra min datter Camilla (lenke til videoklipp på YouTube).

Men, sier de, det kan jo gå fryktelig galt, da, og nevner enkeltstående eksempler.

Vi leser jo med jevne mellomrom om politikere, ledere, forskere, bloggere og andre som tabber seg ut i sosiale medier. Kanskje fryder vi oss litt. Samtidig kan det gi næring til en frykt om at du kan bli den neste som tabber deg ut.

Skulle du skrive noe som er feil, og andre gjør deg oppmerksom på det, kan du beklage og rette opp feilen. Jo før, jo bedre. Selv om det er ubehagelig å bli tatt i feil, kan du lære noe av det. Om ikke annet, så vil du neppe gjøre den samme feilen igjen.

Sju dilemmaer i sosiale medier

For de aller fleste, er frykten betydelig overdrevet. Men der finnes naturligvis fallgruver, også i sosiale medier.

Hvilke dilemmaer kan du havne i?

Filosof og førsteamanuensis Øyvind Kvalnes ved Handelshøyskolen BI har identifisert fem typer av dilemmaer (lenke til artikkel i BI Business Review) du kan møte i sosiale medier.

  • 1. Rolledilemmaer: Hvem er du i sosiale medier? Er du der som fagperson eller privatperson, eller balanserer du mellom det profesjonelle, personlige og private? Hva gjør du når sjefen din ønsker at du skal nevne arbeidsplassen fordelaktig i din populære blogg, eller i positive vendinger på Twitter eller Facebook? Hva gjør du når en kollega ber deg å dele et innlegg om et tema du kanskje ikke er spesielt opptatt av? Hva gjør du om din arbeidsplass beslutter å innføre et tiltak som står i motstrid til hva din forskning på temaet indikerer? Hva gjør du når en kollega på institusjonen dere begge jobber for stikker seg frem i offentligheten med synspunkter du er grunnleggende uenig i?

Tenk over: Hva er din gylne balanse mellom å være profesjonell og personlig?

  • 2. Lett-på-fingeren-dilemmaer: Sosiale medier gir muligheter til å spre informasjon raskt og effektivt. Deltakere tar spontane beslutninger om å videresende. Dette kan skape dilemmaer både for avsender og mottaker. Sjekker du om informasjonen du sender er pålitelig før du videresender? Er det greit å bli assosiert med informasjonen du videresender? Hva om du angrer på noe du har skrevet? Du kan selvfølgelige slette meldingen. Men hva om noen allerede har sendt den videre før du har rukket å slette den?

Tenk over: Ikke la seg skremme fra å være spontan. Les likevel gjennom meldingen før du publiserer. Hvordan vil leserne oppfatte meldingen? Benytt anledningen til å rette opp eventuelle skrivefeil.

  • 3. Ambisjonsdilemmaer: Du kan ha store ambisjoner om å bli fulgt av mange og ha mange venner i sosiale medier. Hvor langt vil du strekke deg for å leve opp til ambisjonene? Hvordan kan vi være ambisiøse uten at det går ut over egen integritet? I hvilken grad undertrykker du egne meninger eller simulerer enighet for å skaffe nye venner?

Tenk over: Pass på at du står på trygg faglig grunn når du kommuniserer i sosiale medier. Det betyr ikke at du ikke kan være frisk og personlig og leke med språklige vendinger.

  • 4. Ytringsdilemmaer: Sosiale medier er arenaer for å utveksle synspunkter og meninger. I hvilken grad ønsker du å bruke sosiale medier til å ytre deg om kontroversielle spørsmål? I hvilken grad kan du være uenig med egen sjef/kollegaer/arbeidsplassens standpunkt? Velger du oppfatninger, tema og uttrykk ut fra hva som vil være populært eller ut fra hva du selv opplever som viktig?

Tenk over: Hvilke temaer er viktig for deg å belyse? Skygger du unna temaer som er kontroversielle for å slippe støy? Eller er det din oppgave å bidra til å knuse myter også når temaene er omstridte?

  • 5. Kunnskapsdilemmaer: Det kan være store forskjeller i forståelse og kunnskap blant dem som anvender sosiale medier. Den som har et kunnskapsovertak, kan utnytte det til sin fordel. Hvordan forholde seg til en som er usikker og klønete i mediet? I hvilken grad er du villig til å utnytte kunnskapsfordelen?

Tenk over: Kanskje er det du selv som er klønete og usikker når du deltar i sosiale medier? Hvordan ønsker du å kommunisere din kunnskap? Selv om du er eksperten på ditt felt, er det ikke så dumt å være ydmyk for andres oppfatninger.

Jeg legger også til et sjette og et sjuende dilemma du vil kunne oppleve i sosiale medier.

  • 6. Åpenhetsdilemmaet: Vi har gjennom de siste årene sett en utvikling i retning av større åpenhet om forskning, både resultater og metoder. Vi ser samtidig en økt bevissthet om at forskningskommunikasjon er en integrert del av hele forskningssyklusen, ikke bare en isolert aktivitet som gjøres etter at forskningen er publisert i fagfellevurderte tidsskrifter. Samtidig ligger det åpenbare farer i å dele resultater for tidlig. Hva om åpenhet ekskluderer deg fra å få arbeidet publisert? Hva om forskerne som skal vurdere arbeidet avslører åpenbare svakheter i forskningen din som slår beina under resultatene? Hva om andre stjeler ideene dine og gjør dem til sine egne?

Tenk over: Venter du med å kommunisere forskningsresultater til de er publisert i fagfellevurderte tidsskrifter, kan resultatene ha mistet noe av sin verdi for innovasjon og samfunnsmessig verdiskaping. Tenk over hvordan du kan presentere forskning underveis uten at du forteller noe som kan sette arbeidet i fare.

  • 7. Muntlighetsdilemmaet: Jeg oppmuntrer deg til å bruke et muntlig språk i sosiale medier. Både fordi det er enklere å forstå men også fordi det fungerer bedre som invitasjon til samtaler. Husk likevel på at sosiale medier er skriftlige kanaler. Ikke alt muntlig språk egner seg like godt. Det er ikke alltid det er en opplagt sammenheng mellom en professortittel og alminnelig folkeskikk. De skarpeste meldingene ser ikke spesielt flatterende ut i sosiale medier, og er heller ikke spesielt egnet for å utvikle en konstruktiv dialog. Det er heller ikke alltid så lett å fjerne meldinger som du i ettertid angret på at du sendte ut.

Tenk over: Det kan godt være at du mener du har god grunn til å skjelle ut noen, for eksempel på Twitter. Det betyr ikke at du absolutt må gjøre det. Det er ofte best å motstå fristelsen. Skulle du ha skrevet noe du angrer på, kan en oppriktig ment unnskyldning være på sin plass.

Dilemmaer er nyttige som et verktøy til å utvikle økt bevissthet om hvordan du oppfører deg i sosiale medier. Men det skal være lov til og takhøyde for å prøve og feile, og lære av feilene du gjør.

Hvis du til enhver tid skal ha ryggdekning, er påpasselig med å være kun profesjonell, alltid være på den sikre siden, vil du lett kunne bli oppfattet som kjedelig.

Referanse:

Redigert utdrag fra «Fallgruver i sosiale medier», kapittel i boken: Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

 

Publisert i Blogg, Facebook, Forskningsetikk, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, Tips | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Har kommunikatørene tatt makten fra forskerne?

To flinke formidlere har funnet en ny skurk i sin fortelling om «Trøbbel i tårnet»: De profesjonelle forskningskommunikatørene. De skal ha overtatt makten og ansvaret for formidling fra forskerne. 

nye-tanker-om-forskningskommunikasjon-foto-anne-marit-godal

Paneldebatt om forskningskommunikasjon på Litteraturhuset i Oslo. Fra venstre: Thomas Evensen, Ragnhild Hennum, Asle Haukaas, Audun Farbrot og Henrik H. Svensen. Her lytter vi til Ståle Wig som snakker om artikkelen «Trøbbel i tårnet». Foto: Anne Marit Godal på twitter.

En forsker i geologi, Henrik H. Svensen ved Universitetet i Oslo og en doktorgradsstudent i sosialantropologi, Ståle Wig ved Universitetet i Oslo har skrevet en bredt anlagt fortelling om forskningsformidling i «Nytt Norsk Tidsskrift». Her tar de, som de skriver, utgangspunktet i sine personlige erfaringer fra å undervise på et master-program i formidling ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.

Fortellingen har de kalt for «Trøbbel i tårnet» (Lenke til artikkelen).

Her tar de til orde for at det er behov for å tenke nytt om forskningsformidling. Det er det utvilsomt behov for.

Nye tanker?

Det er prisverdig at skribentene har lykkes i å skape debatt om et viktig tema. Det var stinn brakke på Litteraturhuset da Forskningsrådet inviterte til paneldebatt under forskningsdagene.

Blant deltakerne var det noen forskere, men flest kommunikasjonsrådgivere.

Jeg var invitert til å delta i paneldebatten sammen forsker og artikkelforfatter Henrik Svensen, prorektor Ragnhild Hennum ved Universitetet i Oslo, avdelingsdirektør for forskningskommunikasjon Thomas Evensen i Forskningsrådet og kommunikasjonsdirektør Asle Haukaas i Veterinærinstituttet. I tillegg presenterte Ståle Wig artikkelen som et oppspill til debatten.

Det var en morsom debatt å delta i. Her er noe av det jeg sa som en kommentar til artikkelen.

Kan bli flinkere til skrive og tale klart

Henrik og Ståle er dyktige og aktive formidlere av sine fag, geologi og sosialantropologi. Det er de trolig på tross av, og ikke på grunn av institusjonen de er tilknyttet. Og de er også glødende opptatt av forskningsformidling. Slike forskere vil vi gjerne ha flere av.

Vi kan i hvert fall være enige om minst fire ting:

  • Mange forskere kan bli flinkere til å skrive og tale klarere.
  • Vi kan også være enige i at kurs i skriving og andre former for forskningskommunikasjon har positive effekter.
  • Vi kan også være enige om at god forskningskommunikasjon kan bidra til å gjøre forskningen bedre.
  • Vi kan være enige om at det kan være en god idé å forske på effekter av forskningskommunikasjon og etablere kunnskapssentre på feltet.

Ståle Wig og Henrik H. Svensen har dessverre ikke lykkes med å komme opp med så mange nye svar på det som er de institusjonelle barrierene for forskningskommunikasjon.

Barrierer for forskningsformidling

Alle universiteter og høyskoler er gjennom Universitets-og høyskoleloven  forpliktet til å legge like mye vekt på forskningsformidling som på forskning og undervisning. I loven er dette likestilte oppgaver. De enkelte forskere har ikke den samme lovpålagte forpliktelsen til å bruke tid på forskningsformidling.

Universitetet i Oslo og andre universiteter og høyskoler er ikke spesielt flinke til å følge opp sine lovpålagte forpliktelser. Jeg har gjort en undersøkelse blant forskere for å identifisere mulige barrierer for forskningsformidling.

  1. Formidling er i liten grad meritterende.
  2. Frykten for kolleger formidling har tradisjonelt gitt liten prestisje (blant kolleger).
  3. Gir liten eller ingen økonomisk uttelling.
  4. Har ikke tid.
  5. Bundet av tradisjoner.

Skurken på formidlingsarenaen

I stedet for å komme med forslag til hvordan vi kan rive ned barrierene, har Ståle og Henrik i sin artikkel identifisert en skurk på formidlingsarenaen: Forskningskommunikatørene eller kommunikasjonsrådgiverne.

De skal nemlig overtatt makten og ansvaret fra forskerne og er «mellommenn». «Beslutningstakerne bør derfor flytte makt og ansvar fra kommunikasjonsrådgiverne tilbake til forskerne», skriver de to.

Er det slik? Det skal jeg svare på om litt.

Men først vil jeg bruke litt tid på å klargjøre noen ord og begreper.

I en artikkel som gir seg ut for å presentere nye tanker om forskningsformidling, er det et paradoks at de klamrer seg til begrepet forskningsformidling.

Det kan virke som om de to er allergiske mot ordene «Kommunikasjon» og «forskningskommunikasjon» uten at de en gang gjør et forsøk på å begrunne det i artikkelen.

Handler om «å gjøre felles»

Kommunikasjon er et ord som stammer fra det latinske Communis, som betyr å gjøre felles. Communis er for øvrig opphavet også til ordet kommune. Det forskes på kommunikasjon også ved artikkelforfatternes arbeidsplass, Universitetet i Oslo.

Dét høres jo vel ikke så fryktelig skummelt ut. Men så er det det da, at kommunikasjon er et begrep som kleber ved skurkene i fortellingen, kommunikasjonsrådgiverne og PR-konsulentene.

Forskningsformidling er knyttet til en enveis overføring av kunnskap fra eksperten til den som trenger påfyll av ny kunnskap (Les: Forskningsformidling eller forskningskommunikasjon? – Ja takk begge deler).

Vi ser for oss forskeren som en gang i blant går ut av sitt elfenbenstårn, drysser av sin visdom ut over det uopplyste folket, som er der klar til å sluke ny kunnskap, uten mulighet til å stille spørsmål tilbake. Aha, sier folket, er det sånn det er, og de skjønner straks hvorfor det er viktig fortsatt å bruke samfunnets midler til å finansiere mer forskning.

Sånn er det dessverre ikke. Folket er ikke alltid parat til ukritisk å ta i mot siste nytt fra forskningsfronten. De vil stille spørsmål, og også delta. Dette åpner opp for nye modeller for forskningskommunikasjon basert på dialog og deltakelse. Denne dialogen er også en forutsetning for at forskning skal bli bedre.

Fra forskningsformidling til forskningskommunikasjon

Forskningsformidling og forskningskommunikasjon er også egne forskningsfelt. Internasjonalt har vi hatt begreper som «dissemination» og «public outreach» som svarer til det norske begrepet forskningsformidling.

Gjennom de siste årene har begrepet Science Communication vunnet frem, der forskningskommunikasjon er et godt norsk navn, og i ferd med å brukes (minst) like mye som forskningsformidling. Det er en utvikling artikkelforfatterne ikke har fått med seg.

Jeg er som sagt enig med Ståle og Henrik i at flere forskere med fordel kan bli flinkere til å skrive og tale klart. Men det er faktisk ikke tilstrekkelig. Du må i tillegg klare å gjøre forskningen og kunnskapen relevant for de du ønsker å kommunisere med.

Forskningskommunikasjon kan hjelpe oss med å gjøre forskningen relevant og interessant i tillegg til å være forståelig. Og her kan det til og med tenkes at kommunikasjonsrådgivere kan spille en coachende rolle.

«Skurken» svarer

Så tilbake til den påståtte skurken (i tillegg til universitetsledelsen):

  • Har kommunikasjonsrådgiverne overtatt makten og ansvaret fra forskerne?
  • Er de profesjonelle kommunikasjonsrådgiverne «mellommenn» som har overtatt forskningsformidlingen fra forskerne.

Jeg er her i kraft å være en av skurkene, og jobber som fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.

Jeg har derimot ikke overtatt makten og ansvaret for formidling fra forskerne. Jeg opptrer heller ikke som noen mellommann. Jeg er først i fremst en trener i kunsten å skrive og tale klart.

Forskeren er, naturligvis, den nærmeste til å kommunisere sin kunnskap. Jeg er opptatt av å gi hjelp til selvhjelp. Og sånn er det ved mange andre universiteter og høyskoler.

Kort fortalt handler jobben min om å utfordre, motivere og dyktiggjøre forskerne til å dele kunnskapen sin med andre enn sine kolleger.

Mye av det handler om å gi kurs og trening nettopp i det å skrive og tale klart, men også i å ta i bruk nye sosiale og digitale medier til forskningskommunikasjon.

I dette arbeidet har jeg ikke noen pisk eller formell makt å ty til.

Ambisjonen er å gjøre meg selv overflødig i den rollen, og så kan jeg etter hvert bruke enda mer av min tid til å forske på mitt fag, som er forskningskommunikasjon.

Det er relativt naivt å kunne forestille seg at det er mulig for en forskningskommunikatør å overta makten for formidlingen fra forskeren. Noen hver, også rektorer og universitetsledere, har funnet ut at det ikke er helt enkelt å få en forsker til å gjøre noe annet enn det han eller hun har lyst til å gjøre.

I den grad jeg har makt, så ligger det i at jeg lykkes i å få forskere til å bruke energi og tid på forskningskommunikasjon fordi de har tiltro til at jeg kan hjelpe dem til å lykkes. Det finnes de som har tiltro til at jeg kan bidra til å øke sannsynligheten for at tid brukt på forskningskommunikasjon ikke er bortkastet tid.

Og ingen ting gleder meg mer enn forskeren lykkes i sin forskningskommunikasjon og opplever at han eller hun faktisk får noe igjen for det.

Det kan være flere ting: Flere leser forskningen, du blir invitert til viktige arenaer, du får invitasjoner til og gjøre morsomme ting. Og kanskje får du også mer penger, fordi du er blitt synlig for noen som har lyst til å finansiere ny kunnskapsutvikling på ditt fagområde.

Og den virkelig gode nyheten, alle kan bli flinkere til å kommunisere sin forskning gjennom å gjøre det. Og det er aldri for sent å begynne å trene. Just do it!

Publisert i Aktuelt, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, Uncategorized | Merket med , , , | 1 kommentar

Skal du svare kranglefanter?

Viser du ansikt i sosiale medier, kan du risikere å møte nettroll og profesjonelle kranglefanter. Skal du svare dem?

skal-du-svare-kranglefanter_skjermdump_dagsavisen

Faksimile fra Dagsavisen 19. september 2016.

Forskere er blitt stadig mer nysgjerrige på å ta i bruk sosiale medier til å dele sin kunnskap. Det er det mange gode grunner til (minst femten)!

Men det er (minst) en ting bekymrer dem. Vil det ikke ta fryktelig mye tid å måtte svare på alle spørsmålene og kommentarer fra følgere og venner?

For de aller fleste er frykten ubegrunnet. De fleste kunne nok ønske seg mer respons enn de faktisk får.

Men du kan naturligvis støte på både nettroll og profesjonelle kranglefanter.

Skal du så svare kranglefanter om du møter dem?

Det har jeg skrevet om i en gjestekommentar i Dagsavisen i dag (19. september 2016). Artikkelen er et utdrag fra boken «Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter«.

Her kan du lese artikkelen:

Sosiale og digitale medier er kommunikasjonskanaler som åpner opp for dialog. Det kan blant annet skje gjennom kommentarfelt på blogger, i nettaviser, Facebook, LinkedIn og Twitter for å nevne noen eksempler.

Får du spørsmål og kommentarer, har du lykkes i å engasjere. Det er det ikke alle som klarer.

Mange av kommentarene kan dessuten være gode og reflekterte. Det betyr ikke nødvendigvis at de som kommenterer, er enig med deg. Det kan det bli fruktbare diskusjoner av. Kanskje har meningsmotstanderen et poeng som gjør at du må skjerpe din argumentasjon, og ta hensyn til det i ditt arbeid.

Fyrer av sure oppgulp

Du kan også risikere å møte nettroll og kranglefanter som fyrer av sure oppgulp fordi de har glede av det, og ikke for å bidra til god, konstruktiv debatt. Nettrollene er ikke så veldig mange, men de kan gjøre fryktelige mye ut av seg. Enkelte temaer er spesielt utsatt. Det gjelder for eksempel klima, miljø, religion, Midtøsten, språk og flyktninger.

Du velger selv om du skal ha kommentarfelt på bloggen din. Også på andre typer sosiale medier kan du begrense mulighetene for at andre skal kunne kommentere innleggende dine. Velger du bort muligheten til å kommentere, velger du samtidig bort muligheten til å lære.

Ta derfor sjansen på å åpne opp for kommentarer fra dine følgere og venner. Frykten for å bli oversvømmet av spørsmål og kommentarer er for de aller fleste betydelig overdrevet. Mange opplever snarere at de ikke får den responsen de hadde håpet på.

Ja, jeg synes du skal svare

Skal du svare på spørsmål og kommentarer du får i sosiale medier?

Ja, det synes jeg. Folk vil diskutere innlegget ditt enten du deltar i diskusjonen eller ei. Hva med kommentarer du ikke liker? Eller spørsmål som ikke nødvendigvis er stilt av god vilje? Mitt svar er fortsatt ja.

Bedre å gi alle et svar enn å stille seg opp som dommer over hva som er gode og dårlige spørsmål. Det betyr ikke at du skal bruke mye tid og mange ord på svarene, men vis at du er til stede i samtalen.

Rene kranglefanter trenger du ikke bruke energi på.

Men gi dem et likevel et svar, du kan jo takke dem for interessen og engasjementet.

Har du møtt kranglefanter på nett? Hvordan gikk det?

Referanser:

Audun Farbrot (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Dagsavisen 19. september 2016.

Publisert i Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, Tips | Merket med , , , , , | 3 kommentarer

Hva kan ledere lære av maur?

Bruk av bilder og eksempler kan hjelpe deg når du skal fortelle om temaer som ikke er så håndfaste. Se for deg en maurtue. Kan ledere lære noe av maurene?

maurtue-ved-skomakertjern-i-nordmarka-foto-audun-farbrot

Kan ledere lære noe om organisering fra maur? Ja, hevder Øystein D. Fjeldstad, professor i strategi ved Handelshøyskolen BI. Bildet viser en ganske tilfeldig valgt maurtue ved Skomakertjern i Nordmarka i Oslo. 

Mange av oss jobber for en eller annen organisasjon, enten vi kaller det bedrift, institusjon eller annen type virksomhet.

Det ligger liksom i kortene at vi da er organisert på en eller annen måte.

Dette er ofte tegnet ut i form av et organisasjonskart som blant annet viser hvem som bestemmer over hvem.

De fleste organisasjoner holder seg dessuten med en strategi som enkelt sagt er en plan for å nå et bestemt mål.

Håndfast som en glassmanet

Både strategi og organisering er eksempler på ord som lett kan fortone seg som like håndfast som en glassmanet i hånden, den bare flyter ut gjennom fingrene våre.

Selv om organisering høres nokså abstrakt ut, bidrar det likevel til håndfaste og konkrete resultater. Vi kan jobbe sammen på mange ulike måter, og noen måter er smartere enn andre.

Her om dagen møtte jeg professor Øystein D. Fjeldstad ved Handelshøyskolen BI. Han er en internasjonalt anerkjent forsker, nettopp på fagområdene strategi og organisering.

Fjeldstad har publisert en brannfakkel av en forskningsartikkel der han tar et radikalt oppgjør med hvordan de fleste virksomheter er organisert i dag.

Forskningsartikkelen bærer navnet «The Architecture of Collabatoration», samarbeidets arkitektur. Den har allerede høstet anerkjennelse i det internasjonale forskningsmiljøet.

Er det mulig å løfte kunnskapen ut av forskningsartikkelen og gjøre den interessant og relevant for ledere i næringsliv og offentlige virksomheter?

Vi bestemmer oss for å gjøre et hederlig forsøk, og jeg oppdager raskt at strategiprofessoren ikke bare kan sitt fag, men også har evnen til å fortelle om det ved hjelp av bilder og eksempler.

Den romerske armé

Måten vi leder organisasjoner på i dag, har blant annet hentet inspirasjon fra den romerske armé, innleder Øystein D. Fjeldstad. Vi kan formelig se for oss bilder fra de utallige møtene mellom Asterix og Obelix og soldater fra den romerske hær.

De enkelte soldater ble ikke ansett som smarte nok til å forstå hva de skulle gjøre. De hadde heller ikke overblikk over helheten. Derfor trengte de ledere som kunne kommandere sine tropper til innsats gjennom et hierarki av overordnede og underordnede.

Mye har endret seg siden romerrikets storhetstid. Men ikke måten vi leder og organiserer folk på.

De som gjør jobben for dagens organisasjoner, er ofte smartere enn sine ledere. Ved hjelp av digitale verktøy kan de også se helheten like godt som sine ledere. Verden er ikke bare blitt mer kompleks, den er stadig i endring.

– Hierarki er godt egnet til å håndtere det komplekse, men ikke når omgivelsene endrer seg raskt, fastslår Fjeldstad.

Best uten sjefer

Øystein D. Fjeldstad og hans forskerkolleger tar til orde for en radikalt ny måte å organisere på.

Legg til rette for at de ansatte selv kan finne ut av hvordan de kan løse oppgavene sine i stedet for å fortelle dem.

I klartekst: Bort med tradisjonell sjefing i form av kommando, kontroll og sentral koordinering. I stedet etablerer du spilleregler for hvordan ansatte kan samarbeide.

Lær av maurene

Og her er det maurene kommer ut på stien.

– Ledere kan la seg inspirere av maurene, mener Øystein D. Fjeldstad. Maur opererer nemlig svært strategisk i sin systematiske utforsking og innhenting av matressurser.

Dronningmauren kommanderer ikke arbeidsmaurene til innsats. Maur opererer i stedet ut fra et enkelt sett spilleregler for å få ting til å skje. Når en maur finner mat, slipper den ut luktstoffer, feromoner, som mobiliserer andre maur til å følge sporene til kilden.

De henter så mat i kolonner helt til kilden er tømt. Når det ikke er mer mat å hente, slutter mauren å skille ut luktstoffer. Sporet svekkes og maurene begynner å utforske nytt terreng for å finne mat.

– Du kan spare mye tid på ledermøter om du finner frem til gode spilleregler for samhandling, konstaterer Fjeldstad.

Bilder forteller mer enn ord

Noen ganger kan bilder og eksempler fortelle mer enn 1000 ord. De kan også brukes til å gjøre det lettere å få et fast grep også temaer som ikke umiddelbart er så håndfaste.

Her kan du lese hvordan vi bruker bildene av maurtuen og den romerske armé til å fortelle historien om en ny arkitektur for samarbeid: Best uten sjefer.

Referanser:

Fjeldstad, Snow, Miles og Lettl: The architecture of collaboration. Strategic Management Journal, juni 2012, doi: 10.1002/smj.1968.

Farbrot, Audun (2016): Best uten sjefer. BI Business Review. Formidlingsmagasin fra Handelshøyskolen BI.

 

Publisert i Aktuelt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Tips | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Er du en tåkefyrste?

Forskere og eksperter blir fra tid til annet karakterisert som virkelighetsfjerne tåkefyrster. Sjekk om du er i faresonen.

Tåke i horisonten

Tåkelegge brukes også billedlig. For eksempel når forskere og eksperter bruker ord og begreper leseren ikke forstår. Nå kan du teste deg selv: Er du en tåkefyrste? 

Jeg skriver en spalte for Dagsavisen omtrent en gang i måneden, som handler om kommunikasjon i arbeidslivet.

Her forleden ble jeg stoppet av en god kollega, professor emerita Berit von der Lippe. Hun er en fast leser av spalten min.

«Du, Audun! Du skriver med sterkt engasjement». 

Hyggelig å høre, selvfølgelig. Men jeg vet jo godt at det kommer noe mer. Ganske riktig, hun fyrer av en kraftfull verbal kanonade:

«Men for meg blir du for leken, for snill, for positiv, for hyggelig, for ufarlig. Neste gang skal du skrive noe med litt mer brodd, du skal skrive om tåkelegging».

Rene ord for penga. Vi snakker litt om fenomenet, jeg og Berit. Hvem er nå egentlig verst (eller best) til å tåkelegge, politikere eller ledere? Det er ikke godt å si. Fenomenet er såpass utbredt at politikere som klarer å svare ja eller nei på et spørsmål, blir lagt merke til.

For snill?

På tampen av dagen suser det inn en epost fra smule bekymret Berit von der Lippe: «Jeg tror du er altfor snill med meg når jeg så kjekt slenger med leppa. Vit uansett at det er godt ment».

Jeg svarer henne at jeg har godt av å bli utfordret fra tid til annen. Og tåler det. Ja, at jeg til og med liker det.

Jeg tenker at det faktisk blir litt morsomt å skrive om tåkelegging. For jeg tar selvsagt utfordringen.

I militære operasjoner brukes kunstig tåke for å skjule egne aktiviteter for fienden. Det kalles for å tåkelegge. Vi kan også tåkelegge i overført betydning. Da bruker vi språk til å dekke over, skjule eller pynte på det vi skal si.

Kunsten å tåkelegge

Overskriften faller på plass: Kunsten å tåkelegge. Det gir føringer for innholdet. Jeg har bestemt meg for å identifisere ulike strategier for å tåkelegge. Hensikten er å gi en hjelp til å identifisere tåkeprat og tåkefyrster. Jeg ender opp med sju utbredte måter å tåkelegge på.

Her kan du lese resultatet: Kunsten å tåkelegge.

Tåkelegging er ikke forbeholdt ledere og politikere. Forskere og eksperter er heller ikke spesielt kjent for å snakke og skrive så folk forstår, selv om det finnes unntak.

Tåkelegging blant forskere og eksperter er ikke alltid en bevisst handling. Noen ganger skyldes tåkelegging manglende evne og erfaring i å bruke ord og begreper som folk bruker og forstår. Det går det heldigvis an å øve på.

Tåkefyrste-testen

Står du i faresonen for å bli oppfattet som en som farer med tåkeprat? Sjekk det ut med «tåkefyrste-testen» for forskere. Testen kan også tas av konsulenter, kommunikasjonsrådgivere og andre fageksperter (hvem er vel ikke ekspert på et eller annet?).

  1. Er du glad i bruke forkortelser, helst de du har laget selv?
  2. Liker du å skrive lange setninger, helst med flere innskutte bisetninger?
  3. Bruker du faguttrykk og stammespråk for å sikre at budskapet blir mest mulig presist, og forventer at folk lærer seg dem?
  4. Foretrekker du å bruke et mest mulig profesjonelt og upersonlig språk?
  5. Er du naturlig for deg å starte ut med alle forbehold og nyanser for å sikre deg?
  6. Bruker du et passivt språk i stedet for et aktivt språk?
  7. Liker du å fylle opp setningene med ord som gir ekstra lengde uten å tilføre mening?

Svarer du ja på flere av spørsmålene, befinner du deg i faresonen. Forsøk å komme deg ut av tåken.

Vet du om flere kjennetegn på tåketale?

Publisert i Aktuelt, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, Retorikk, Skriveråd | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvordan få tid til sosiale medier?

Ikke tenk på sosiale medier som enda en greie du må bruke tid på. Tenk heller på om sosiale medier kan hjelpe deg i det du likevel skal gjøre. Her skal jeg gi deg et konkret eksempel.

Del presentasjonen på nett_Audun Farbrot i manesjen

Når noen spør om å få presentasjonen din, kan du samtidig dele den i sosiale medier. Tenk på hvordan sosiale medier kan hjelpe deg med det du likevel skal gjøre.

Forskere og eksperter har fått øynene for at det faktisk kan ha noe for seg å dele kunnskap i sosiale medier (Les: 15 grunner til å dele kunnskap i sosiale medier). Mange kvier seg likevel for å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon.

«Vil ikke sosiale medier ta fryktelig mye tid?», er en motforestilling jeg ikke rent sjelden møter (Les: Fem barrierer for forskningskommunikasjon).

For tid er jo noe du allerede har for lite av – der du sjonglerer mellom plikt til å undervise, forventninger om å publisere forskningsartikler, utføre nødvendige administrative oppgaver, delta på forskningskonferanser og bidra i ulike råd og utvalg og mye annet.

Og da har du brukt ganske nøyaktig 147,94 prosent (!) av en normalarbeidsdag. Og så skal du i tillegg bruke tid på litt allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon?

Tryller med tid

Jo, da, selvfølgelig tar det tid å oppdatere sosiale medier med nytt innhold og dele innholdet med dem du ønsker å kommunisere med.

Prøv likevel følgende lille tankeeksperiment: Ikke tenk på sosiale medier som enda en greie du må bruke tid på. Tenk heller på hvordan du kan integrere sosiale medier i dine aktiviteter gjennom forskerhverdagen. Kanskje kan det til og med hjelpe deg til å spare litt tid.

Her skal jeg gi deg et lite eksempel fra min egen hverdag.

Jeg hadde takket ja til å holde et foredrag på konferansen Epic Content Marketing, som ble arrangert i Oslo 19. og 20. mai 2016. Jeg skulle vise hvordan fageksperter og tankeledere (Thought leaders) kunne etablere og utvikle seg som personlige merkevarer på Internett.

Dele presentasjoner på nett

Dagen før jeg skulle ut i manesjen, hadde jeg laget ferdig presentasjonen jeg skulle bruke. Jeg la den ut på SlideShare, som er en tjeneste i familien av sosiale medier du kan bruke til å dele presentasjoner, dokumenter og informasjonsgrafikk. Det tok kun noen få minutter å gjøre presentasjonen tilgjengelig i sosiale medier.

Har du holdt et foredrag der du har sagt noe publikum synes er interessant, kan du være ganske sikker på at noen av deltakerne vil be om å få tilsendt presentasjonen.

På Epic Content Marketing 2016 kunne jeg avslutte foredraget med lenke til presentasjonen som lå ute på Slideshareprofilen min. Etter at jeg var ferdig med innlegget, kunne jeg dele presentasjonen på mine profiler på Twitter og på LinkedIN.

Samtidig fikk jeg inspirasjon til å skrive denne bloggteksten om hvordan du får tid til å dele kunnskap i sosiale medier.

Det krever minimalt med innsats å gjøre presentasjonen tilgjengelig for et større publikum og samtydig bygge din faglige identitet. Og så sparte jeg tiden jeg ellers ville ha brukt til å sende ut presentasjonen.

Har du noen gode eksempler på hvordan du kan bruke sosiale medier til å hjelpe deg med det du likevel skal gjøre?

Publisert i Aktuelt, Blogg, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, LinkedIN, Sosiale medier, Tips | Legg igjen en kommentar