Hvorfor har jeg delt mer enn 1000 bilder på Instagram?

Jeg har nå delt mer enn tusen bilder på Instagram. Om ikke en sensasjon, så en liten milepæl. Det fikk meg til å undre: Hvorfor i all verden gjør jeg det?

Instagram til 1000_skjermdump

Mitt bilde nummer 1000 viser en stein som i mine øyne har form som et hjerte. Motivet åpenbarte mens jeg kjempet meg opp noen for meg brutale motbakker i et fjellandskap i Provence. Hva er det som gjør at jeg liker å dele øyeblikk på Instagram (skjermdump fra min Instagramprofil).

Jeg opprettet min profil på Instagram for å se hvordan jeg kunne dele kunnskap og innsikt fra forskning gjennom bilder. I tillegg skulle lære av hvordan andre brukte Instagram til å formidle og kommunisere om forskning.

Det var nødvendig som research til boken Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter, som jeg lanserte like før jul i 2015. Altså, tanken var å bruke Instagram i hovedsak profesjonelt. Helt slik skulle det ikke gå.

Følg meg gjerne på Instagram: Lenke til kontoen min

Jo, da, jeg har lagt ut en god del bilder og tekster som handler om forskning, fag og hvordan dette skal kommuniseres. Når sant skal sies, og det skal det jo, har ikke det vært utpreget vellykket. I hvert fall ikke i starten.

I min prøving, har det vært mye feiling. Feiling er ofte nødvendig for læring når du begir deg inn på et nytt område. Ingen brølere å snakke om, innleggene har bare ikke slått så godt an som jeg kunne ha håpet på. Det er mager trøst å konstatere at det ikke er så mange andre som har lykkes godt med å kommunisere forskning på Instagram. Hederlige unntak finnes heldigvis (de skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg på bloggen).

Som en uer fra dypt vann

I min famlende start på Instagram la jeg også ut noen bilder fra løpeturer og sykkelturer i marka. Jeg hadde nettopp begynt med regelmessig fysisk aktivitet. Noen ganger postet jeg selfie’er tatt umiddelbart etter de fysiske utskeielsene. De så virkelig ikke bra ut, – til forveksling lik bilder av uer trukket opp fra dypt vann.

Forståelig nok var det ikke mange som gav uttrykk for at de likte disse bildene, til tross for de enorme anstrengelsene som lå bak dem. De var om mulig mindre populære enn mine bilder fra forskningens verden. Der selvsensuren og Instagram ikke grep inn, tok min datter affære. Hun la ned forbud mot selfie-er. Forbudet gjelder pappaen, ikke datteren.

Når jeg ikke kunne ta og dele selfie’erpubliserte jeg i stedet bilder av detaljer fra naturen jeg løp gjennom. Disse bildene slo atskillig bedre an. Vakker natur trumfer det meste, også selvportretter av hummerrøde løpere. I teksten kunne jeg beskjedent antyde hvordan jeg hadde tatt meg frem til motivene, enten jeg hadde løpt eller syklet meg frem.

Når jeg løper og sykler i naturen, gjør jeg det  minst like mye for naturopplevelsen som for treningseffekten. Ser jeg noe vakkert, noe spesielt, noe som jeg lurer på hva er, er ikke løpingen så viktig at jeg ikke kan se nærmere på det som fanger oppmerksomhet. Og ta bilder av det. Jeg er glad i å ta bilder av naturen.

Samler på øyeblikkene

For meg er lykken å samle på små og store gledesstunder i tilværelsen. Og med inspirasjon fra Instagram er jeg blitt flinkere å fange disse små øyeblikkene med mobilkameraet mitt. Det gjøre de små øyeblikkene til varige minner. Noen av dem deler jeg på Instagram. Slik blir Instagram min lille minnebok på nett, som jeg åpner for dem som måtte være interessert.

Jeg tar også bilder når jeg er ute og reiser, av motiver som betyr noe for meg. Jeg utstyrer alle bilder med en liten tekst. Jeg er lidenskapelig opptatt av å få tekst og bilde til å snakkes sammen. Dermed ikke sagt at tekstene ikke alltid blir like oppfinnsomme. På sitt beste håper jeg de kan være litt underfundig nerdete. Eller at teksten hjelper kikkeren til å se på en spesiell detalj i bildet. Det er i alle fall god trening så godt jeg kan å forsøke å beskrive det jeg ser, sanser og opplever. Også for min profesjonelle skriving.

Å skrive den lille teksten

Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Likevel kan selv et godt bilde fremstå nokså naken uten ord. Det er når det gode bildet får hjelp av ord, det virkelig står frem. Når teksten treffer best, får jeg også flest kommentarer til bildet. Å skrive den lille teksten til bildet, er altså en av de tingene jeg liker best ved å dele bilder på Instagram.

Jeg tar bilder av det jeg liker og er glad i, det kan være mat, vin, natur, blomster, kunst, bygninger, mennesker, bøker og mer til.

Og så kan det slumpe til at jeg legger ut et bilde etter målpassering på en halvmarathon eller en 10-kilometer. De bildene får jeg medløpere til å ta (jeg overholder datterens selfie-forbud, tør ikke annet). Noen ganger deler jeg også bilder av artikler jeg har skrevet og fått publisert.

Etter teksten til bildet, skriver jeg også inn noen emneord (markert med tegnet #, hashtag). Det gjør at noen av dem som (ennå) ikke følger meg, kan finne frem til bildet. Kanskje noen av dem velger å følge meg. Samtidig kan jeg gjennom emneordene se hva andre legger ut i samme kategori, enten det er navn på steder eller emner. Det blir en fascinerende reise inn i andres landskaper av opplevelser.

Jeg har også opplevd å bli kjent med nye mennesker på tvers av landegrenser etter først å ha delt interesse og snakket om bilder på Instagram.

Sju grunner til at jeg liker Instagram

Her er sju grunner til at jeg bruker Instagram:

  1. Jeg er blitt mer interessert i å ta bilder, først og fremst for min egen del.
  2. Jeg er blitt mer opptatt av detaljer rundt meg. Det gir flere øyeblikk å glede seg over. Lykken er nettopp å samle de små og store gledesstunder i tilværelsen.
  3. Instagram er en minnebok.
  4. Jeg blir inspirert av å se andres bilder
  5. Jeg synes det er morsomt og utfordrende å skrive korte tekster til bildene.
  6. Jeg har blitt kjent med flotte folk både i Norge og i utlandet.
  7. Jo, da, du har rett. Jeg synes det er hyggelig at andre liker og kommenterer bildene og tekstene jeg deler. Det gir meg også glede å kunne vise at jeg setter pris på andres bilder.

Forskning slår bedre an

Jeg har ikke sluttet å legge ut bilder som handler om fag og forskning. Og jeg opplever at de får atskillig bedre respons nå. Kanskje får de litt drahjelp av natur- og opplevelsesbildene. Kanskje er jeg blitt ørlite grann flinkere til å finne frem til motiver og skrive tekster.

Jeg er fortsatt nysgjerrig på å finne ut mer om hva som skal til for å lykkes med å kommunisere forskning på Instagram. Nå leter jeg etter eksempler på forskere og fagmiljøer som er gode til å bruke Instagram i sin forskningskommunikasjon.

Kanskje du kan hjelpe meg?

Publisert i Aktuelt, forskning, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Instagram, Kommunikasjon, Sosiale medier | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Pynter du deg med ord?

Når forskere skriver for lesere utenfor eget fagfelt, og bruker faguttrykkene sine, kan leseren oppfatte det som nokså arrogant. Ja, til og med litt jålete.

Hvilke ord bruker du (Illustrasjon - Olivier Buccellato)

Hvilke ord bruker du når du skriver for folk utenfor fagfeltet ditt? Tyr du lett til stammespråket ditt? Eller anstrenger du deg for å bruke ord og uttrykk leseren forstår? (Illustrasjon: Olivier Buccellato, Atelier Galerie Lulu, Cabris.

Hvis hensikten er å skrive om forskningen din for lesere utenfor fagfeltet ditt, må du anstrenge deg for å finne frem til ord og uttrykk som leserne forstår. Det er ofte mulig selv om det ikke betyr at det er enkelt å få det til.

«Jo høyere krav om språklig hverdagslighet, desto grundigere må jeg tenke på saken», skriver professor Anders Johansen (Johansen, 2009) som prøver å «unngå tekniske begreper og akademisk sjargong» for at alle kan lese det han skriver. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir lettlest. «Men ingen blir utestengt: Alle vil kunne forstå en hel del, hvis de går med på å anstrenge seg litt».

Tungt, kjedelig og ubegripelig

Ikke alle forskere jobber like iherdig med å finne frem til konkrete, hverdagslige uttrykk.

Det skinner gjennom i kronikker og debattinnlegg som forskere og fageksperter skriver for å bli publisert i dagsavisene. Når tekstene er fulle av faguttrykk og akademisk sjargong, blir de ofte både tunge, kjedelige og noen ganger mer eller mindre ubegripelige.

Når forskere bruker fagbegreper i tekster som er skrevet for alminnelige avislesere, kan leseren oppfatte det som både arrogant og kanskje også litt jålete. Det gjelder selv om det slett ikke er hensikten å jåle seg med ord.

Jeg bestemte meg for å samle inn noen eksempler på faguttrykk som kan oppfattes som litt jålete. Det gjorde jeg vel vitende om at jålete er et folkelig begrep, og ikke et presist definert akademisk uttrykk. For her gir jeg leseren makten til å vurdere om det er mulig å forstå teksten, ikke forskeren som har skrevet den.

Mikrobloggen Twitter kan være en rask og effektiv kanal for å gjennomføre en slik uhøytidelig innsamling av ord. Ikke for å lage en gapestokk, men for å bidra til økt oppmerksomhet om hvilke ord vi bruker når vi skriver til folk utenfor fagfeltet vårt.

For å gi twitterfolket litt starthjelp, tenkte jeg at det kunne være en tanke å starte dugnaden med å gi et konkret eksempel på hva som kan oppfattes som et akademisk jåleord.

Eksempel på ord som kan oppfattes som jålete

For å finne eksempelordet, henter jeg inspirasjon fra Anders Johansen, som er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved universitetet i Bergen, som blant annet bruker diskurs for å illustrere ord som ikke tilhører de hverdagslige uttrykk.

«Hvis jeg kjenner meg riktig slapp, skriver jeg kanskje diskurs», bekjenner Johansen i en bok om håndverk i sakprosa (Johansen 2009).

«En leser som er innforstått med denne ordbruken, oppfatter straks omtrent (min uthevelse) hva jeg sikter til», fortsetter han. Så skriver han: «Hvis jeg pålegger meg selv å sky slike ord, må jeg finne frem til noe snevrere og fyldigere og erstatte dem med».

Jeg kunne ha valgt andre eksempler på akademiske fagbegreper som kan oppfattes som jålete når de brukes i debattinnlegg i Aftenposten og andre avisen, som for eksempel kontekst, narrativ, dekonstruere, kuratere og diskrepans. Men valget falt altså på diskurs.

Ifølge Store norske leksikon kan diskurs bety samtale, vidløftig drøftelse, disputt, men også betegne en sammenhengende rekke med språklige enheter ytret i en gitt kontekst. Leksikonet peker altså på flere mulige betydninger. Og kontekst forklares av samme oppslagsverk med sammenheng.

Etterlyste favoritter på Twitter

Så la jeg ut denne meldingen på min Twitterprofil:

Forskere pynter seg med jåleord, som diskurs. Jeg samler på akademiske jåleord. Hva er dine favoritter? Klarer du å matche diskurs? #språk (Her indikerer tegnet # at meldingen handler om språk. # angir altså et emneord for de som søker etter meldinger på Twitter.).

Svarene lot ikke vente på seg, Jeg fikk mange gode tilskudd til min samling av fagbegreper som oppfattes som jålete når de brukes i avisspaltene for å skrive til folk flest. Både fra forskere og folk som ikke er forskere.

Kanskje kan det etter hvert bli en liten ordbok av det det: «Nøkkel til forskerspråket» eller «ABC i forskerspråk». Tilsvarende bøker kan skrives om stammespråket til ledere, konsulenter og mange andre grupper.

«Uten diskurs dør hele mitt språk…»

Etter en stund kom også forskerne på banen, i et iherdig forsvar for å fortsette å skrive diskurs og andre fagbegreper.

«Uten ordet diskurs dør hele mitt språk…», skrev religionsviter Suzanne A. Thobro, som stod for det kanskje mest følelsesladde innlegget i debatten. Kanskje i overkant dramatisk?, repliserte jeg, eller spissformulert?

Jeg har på ingen måte planer om å starte et korstog mot begrepet diskurs. Forskere må selvfølgelige gjerne fortsette å skrive både diskurs, diskursitivitet, diskursanalyse, diskursetikk og mye annet i sine faglige tekster om det skaper mening og verdi for teksten.

Skal du imidlertid skrive for folk utenfor ditt eget fagfelt, bør du anstrenge deg for å erstatte diskurs med ord og uttrykk som leseren forstår. Det er ofte mulig å finne gode hverdagslige ord.

«Alle spesialiserte fag-ord kan virke jålete utenfor akademia. Kontekst er problemet, ikke ordet», skriver professor Espen Ytreberg ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo i diskusjonen på Twitter.

Jo, bruk av spesialiserte fagord blir et problem når de brukes i en sammenheng (kontekst) der hensikten er å skrive for folk utenfor eget fagfolk. Fagordene er ikke jålete når de brukes i sin rette sammenheng. Men de kan oppfattes som stammespråk og jåleord når de brukes i tekster som også er ment for lesere som ikke vet hva begrepet innebærer.

Noen forskere er glad i å bruke fagbegrepene også til vanlige lesere. For leseren kan det se ut som de pynter seg med ord, om de er seg det bevisst eller ikke. Jeg kan ha sympati for forskere som har ambisjoner om å gjøre spesialiserte fagord til folkelige ord. Jeg tar gjerne imot eksempler på faguttrykk som har blitt alminnelig hverdagsspråk.

Jeg tar sjansen på å løfte frem enda et ord som kan oppfattes som litt jålete. På nettsidene til Universitetet i Oslo kan vi lese om det som kalles for «Konvergensmiljø».

Heldigvis forklarer universitetet hva de mener med begrepet. Konsvergensmiljøer er tverrfaglige forskningsgrupper som går løs på store samfunnsutfordringer innen helse og miljø. Det er altså forskere fra flere ulike fagmiljøer som skal jobbe sammen for å finne svar på noen av helse- og miljøutfordringene samfunnet står overfor. Konvergensmiljø er naturligvis langt kortere å skrive, men det er nok ikke alle som umiddelbart skjønner hvilket miljø det da er snakk om.

Har du flere eksempler på bruk av faguttrykk og stammespråk i tekster som er skrevet for folk flest? Hva er dine favoritter?

Referanser:

Johansen, Anders (2009): Skriv! Håndverk i sakprosa. Spartacus forlag.

Farbrot, Audun (2013): Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere. Cappelen Damm Akademisk.

Publisert i Aktuelt, Debatt, ekspertspråk, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk, stammespråk, Twitter | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Klarer du deg uten forkortelser?

Forkortelser er kjekke å ha. De hjelper deg til å spare tid og plass. Det kan ha sin pris. Det er ikke sikkert leseren forstår deg. Kan du klare deg uten forkortelser? Prøv, da vel!

Forkortelse for hva - NKVTS

Vet du hva NKVTS står for eller hva de holder på med? Det er det ikke alle som gjør (skjemdump fra Twitter-siden til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress).

Sommeren 2003 begynte jeg i ny jobb på en høyskole (den heter Handelshøyskolen BI). Jeg hadde ikke vært der lenge før jeg i et møte hørte en kollega referere til «LRS». Jeg skjønte ikke hva hun snakket om. Jeg lot den kryptiske forkortelsen passere, –  høyt over hodet mitt.

Ikke lenge etter hørte jeg forkortelsen igjen, LRS. Jeg skjønte fortsatt ingen ting. Denne spurte jeg hva LRS var. Jeg så det på ansiktene og kroppsspråket. Dummere spørsmål kunne jeg knapt ha stilt. Hoderystende fikk jeg svar.

Jo, LRS, det er et læringsressurssenter. Det ble jeg ikke klokere av. Jeg spør om hva et læringsressurssenter er. Nå får jeg en forskningsrapport og en ordrik forklaring. Jeg forsøker å forstå. Tar sjansen på å spørre: Kan det rett og slett være snakk om et bibliotek? Jo, det var det. I dag heter biblioteket ganske enkelt bibliotek, og ikke lenger LRS og læringsressurssenter.

Sparer tid og plass – til en pris

Dette er en historie fra virkeligheten. Det er ingen tvil om at du sparer mye tid på å si og skrive LRS i stedet for læringsressurssenter. Som eksempelet illustrerer, prisen for denne besparelsen kan være høy. Leseren eller tilhøreren forstår ikke hva du snakker om.

Når vi venner oss til å bruke forkortelser i tekst og tale på jobben og sammen med de vi omgås, har vi lett for å ta for gitt at alle andre skjønner hva forkortelser betyr. Det gjør de ofte ikke.

Forkortelser kan bety flere ulike ting

Samme forkortelse kan dessuten bety flere ulike ting.

  • Forkortelsen AMU, for eksempel, kan bety både arbeidsmarkedsundersøkelse, arbeidsmiljøundersøkelse, arbeidsmiljøutvalg og mer til.
  • NAF var tidligere en forkortelse for både Norges Automobil-Forbund og Norges Apotekerforening (og mer til). Sistnevnte forening bruker ikke lenger forkortelsen og har endret navnet sitt til Apotekforeningen. Det klinger atskillig bedre enn både NAF og Norges Apotekerforening.

Heter du Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, har jeg sympati for at det kan være nærliggende å forkorte navnet til NKVTS når du skal skrive og fortelle hvor du kommer fra. Når du har lært deg forkortelsen i tekst (uten å forstue tunga) og i tale, har du likevel en utfordring. Det er ikke alle som vet hva NKVTS er, ei heller hva senteret holder på med.

Skriv det fullt ut

Så selv om det er fryktelig langt, er det mye bedre å si og skrive Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress enn NKVTS. Kanskje kan det være en idé å finne frem til et noe enklere navn slik Apotekforeningen har gjort.

«Ja, men», tenker du kanskje. «Hvis jeg bare forklarer forkortelsen første gang jeg bruker den, da kan jeg vel bruke forkortelser?».

Hvis du absolutt må bruke forkortelser, stammespråk, faguttrykk og andre ord som folk ikke forstår, er det klart du skal forklare dem hvis du ønsker å nå ut av fagmiljøet ditt.

Dagens utfordring: Prøv deg uten!

Hvorfor heller ikke bruke ord folk forstår? Hvor mange ganger er du nødt til å bruke samme forkortelse eller uttrykk i den samme teksten? Hva med å forsøke å variere språket ditt litt i stedet for å overlesse det med gjentakelser?

Her er min utfordring til deg:

Skriv (og snakk) uten å bruke forkortelser. Klarer du det?

Her er hva du kan få igjen: Leserne vinner, og du kan vinne flere lesere. Så hva nøler du etter?

Referanse:

Dette innlegget er også publisert i Forskerforum 15. mai 2017 under vignetten «Kritikk og debatt».

Publisert i Aktuelt, ekspertspråk, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Skriveråd, språk, stammespråk, Tekst | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Boken min reiste til Serbia

Da boken min valgte å reise til Serbia, ble jeg med. Og ja, jeg innrømmer det. Det er utrolig kult å lansere sin første oversatte bok.

Bok på serbisk - ubeskrivelse følelse

Den følelsen. Jeg holder det første eksemplaret av boken min i serbisk oversettelse. Superfornøyd med omslaget som Milica Protic Kojovic har laget.

Jeg ønsker å skrive bøker som kan være til inspirasjon og nytte på tvers av ulike fagområder. En av disse er en bok om hvorfor og hvordan forskere, eksperter og kommunikatører skal dele kunnskap i sosiale medier.

Jeg har også hatt en liten drøm om å skrive noe som kan bety noe for lesere også utenfor Norges grenser.

En dag hentet jeg frem verdenskartet. Så ut over alle land i hele verden. Funderte over spørsmålet: Hvilket land er det naturlig å starte med om du skal ut av Norge, Audun?

Det åpenbare svaret lyste mot meg: Serbia! Selvfølgelig. Det måtte jo bare bli Serbia.

Du har helt rett. Det var ikke akkurat slik det gikk til.

I fjor en gang, fikk jeg en telefon fra forlaget mitt, Cappelen Damm Akademisk. De hadde blitt kontaktet av et forlag i Serbia. Det nystartede forlaget Kovačnica Priča var interessert i å få til en avtale om å oversette og utgi en av bøkene mine på serbisk.

Det hørtes jo unektelig både litt smigrende ut, og ikke så rent lite kult ut. Jeg undertegnet en agentavtale med Cappelen Damm, som tok seg av forhandlingene med forlaget i Serbia.

Jeg tenkte ikke noe særlig mer på det.

Det er jo langt fra sikkert at en avtale om bokrettigheter blir til en faktisk bokutgivelse. Det koster jo ikke så rent lite å betale for oversettelsen fra norsk til serbisk. Men så fikk det serbiske forlaget finansiell støtte til å oversette boken min til serbisk fra Senter for norsk litteratur i utlandet (NORLA).

De to oversetterne, Miloš Belčević og Jana Krekic, har begge studert norsk ved det filologiske fakultetet ved Universitetet i Beograd. Det er i år 40 år siden norskundervisningen startet opp ved universitetet i den serbiske hovedstaden. Miloš Belčević er også en av gründerne av forlaget Kovačnica Priča. Det er også han som først kom over boken min, og så for seg at den kunne ha et marked også i Serbia.

Vi møtes først på Facebook, jeg og Miloš. Nokså passende når boken faktisk handler om hva sosiale medier kan være godt for. Her får vi gjort nødvendige avklaringer om boken. Jeg får også tilsendt skisser til omslagsdesign, laget av Milica Protic Kojovic. Jeg blir imponert over hvor kjapt hun tar hensyn til mine kommentarer og innspill.

Boken skal snart i trykken. Miloš Belčević foreslår at vi lanserer boken på Nasjonalbiblioteket i Serbia, som ligger i Beograd, som nærmeste nabo til den vakre, men ennå ikke fullendte Sankt Sava-kirken. Nasjonalbiblioteket i Serbia ble etablert i 1832, men ble bombet sønder og sammen under annen verdenskrig, slik at det i dag fremstår som en moderne biblioteksbygning.

Poserer foran Saint Sava-kirken i Beograd

Forfatteren poserer foran den vakre Sankt Sava-kirken i Beograd. Til høyre for meg, utenfor bildet ligger Nasjonalbiblioteket i Serbia.

Nasjonalbiblioteket sier ja til å være vertskap, men stiller som krav at innlegget mitt må tolkes til serbisk. I tillegg ønsker de at jeg skal presentere boken min på norsk og ikke på engelsk. Du verden.

Jeg hadde virkelig ikke fantasi til å se for meg at jeg kunne snakke norsk når jeg skulle presentere boken min til forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter i Serbia.

Jeg lander på Nikola Tesla-flyplassen i Beograd annen påskedag, og blir møtt av forlegger og oversetter Miloš Belčević. Jeg blir innlosjert på ærverdige Hotel Moskva sentralt i  Beograd. Mitt serbiske krypinn ble åpnet av kong Peter I Karađorđević av Serbia en januardag i 1908.

Hotel Moskva i Beograd

Hotel Moskva er et landemerke i hjertet av Beograd.

Hotellet er et landemerke i den serbiske hovedstaden, og kan skilte (bokstavelig talt) med gjester som Jean-Paul Sartre , Albert Einstein, Anatoly Karpov, Garry Kasparov, Robert De Niro, Kirk Douglas, Jack Nicholson, Michael Douglas, Alfred Hitchcock, Roman Polanski, Yasser Arafat, Indira Gandhi, Luciano Pavarotti, Yves Montand, Bob Geldof og Orson Welles, for å nevne noen.

Og nå også en fagbokforfatter fra kongeriket Norge.

Jeg får det første eksemplaret av boken min i serbisk oversettelse, og holder det i hånden. Det gir meg en følelse jeg knapt klarer å beskrive.

Det er både kult, sinnsykt deilig og veldig mye mer. Den følelsen av å holde en trykt bok i hånden lar seg ikke gjenskape i digitale formater.

På forsiden av boken har jeg fått et nytt etternavn, Farbrot er blitt til Farbrut. Tenker først det må være en trykkfeil. Det er det ikke. Også navn gis en serbisk språkdrakt. Jeg har faktisk så mange som sju ulike serbiske varianter av navnet mitt i Serbia, avhengig av hvilken sammenheng det brukes i. På invitasjonen til lansering heter jeg Auduna Farbruta. Enda tøffere synes jeg Audunum Farbrutum lyder.

Boklansering i Serbia_fullt hus

Det blir fullt hus i atriet på Nasjonalbiblioteket i Beograd, på tross av at det er første arbeidsdag etter påskeferien. Jeg snakker norsk, mens Miloš Belčević har tatt på seg oppgaven med å tolke presentasjonen til serbisk.

Lanseringen er lagt til den første arbeidsdagen etter en lang påskeferie. Det er egentlig ikke noe sjakktrekk, heller ikke i Serbia. Forlaget er minst like spent som meg på hvor mange det er som vil dukke opp på lanseringen av boken.

Det settes ut stoler i atriet i hjertet av Nasjonalbiblioteket. Vi tester ut lyd og prosjektor. Stolene står der på rekke og rad, helt tomme, forhåpentligvis skal de fylles med vitebegjærlige serbere.

Klokken tikker, minutt for minutt mot kl. 19.00, tiden vi skal starte showet. Så skjer det noe. Et drøyt kvarter før jeg skal ut i manesjen kommer den første puljen av folk. Jeg puster lettet ut, jeg slipper å snakke for tomme stoler. Og publikum fortsetter å strømme inn og lokalet fylles helt opp.

Nasjonalbibliotekets representant åpner det hele, og introduserer meg. Hva hun sier, blir ikke tolket til norsk.

Jeg kjenner sommerfugler i magen, et visst spenningsnivå tror jeg er bra. Og det gir energi å se så mange mennesker der, som har kommet, helt frivillig for å høre på meg. De ser vennlige og imøtekommende ut, tenker jeg. En av deltakerne, Ana, kommer bort til meg. Snakker godt norsk. Hun følger meg på Instagram og Twitter, forteller hun. Hun har tatt med seg et lite bilde av Ada Bridge som går over elven Sava. Bildet har hun tatt selv. På baksiden har hun skrevet et sitat om broers magi, skrevet av forfatteren Ivo Andrić, som vant Nobelprisen i litteratur i 1961. Utrolig nok, har jeg selv tatt med meg et sitat der jeg bruker «bro» som metafor. Samfunnsforskeren Nils Christie har skrevet en liten pamflett om «Små ord for store spørsmål». Der skriver han blant annet: «Å forme ord er storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer».

Jeg er i gang. Det er aller første gang jeg snakker gjennom en tolk. Det er forlegger og oversetter Miloš Belčević som tolker foredraget mitt til serbisk. I starten tenker jeg på å dele opp fortellingen min i meningsbærende bolker, som varierer i lengde. Passer på at blokkene ikke blir for lange, slik at tolken henger med i svingene. Mens tolken snakker, følger jeg med på publikums reaksjoner.

Får etter hvert lyst til å variere samspillet med tolken, og bestemmer meg for å se om det går an å spille litt på dramaturgi og historiefortellinger. Si noe som kan skape forventninger til hva som kommer etterpå. Ser at tolken Miloš skjønner hva jeg legger opp til, og ser ut til å like det. Fra en litt tilbaketrukket posisjon kommer han nærmere publikum. Jeg tar til og med sjansen på å fortelle historier som tar mål av seg å gi trim til smile- og lattermusklene. Utrolig gøy å se at historiene utløser gjenkjennelse og humring blant deltakerne, litt forsinket av tiden det tar å tolke norsk til serbisk.

På forhånd har jeg blitt advart om at det nok skal mye til før serbere tar ordet og stiller spørsmål på et slikt arrangement. Jeg har gjennom presentasjonen lagt inn noen små øvelser for å bryte isen og bygge ned barrierene mellom scenen og salen. Jeg beveger meg mellom benkeradene.

Så når jeg åpner for spørsmål, sitter de løst, og er gode og reflekterte. Faktisk er spørsmålene så mange at vi må sette strek.

Salget av bøker går bra. Kjøperne stiller seg i kø for å få hilsener fra forfatteren.

En drøm gikk i oppfyllelse. Og ja, jeg må innrømme det. Det er utrolig kult å få lov til å bli forfatter i Serbia.

Signerer bøker i Serbia

Bøkene går unna. Forfatteren skriver hilsener og signerer boken. Det er inspirerende å møte sine lesere.

Publisert i Aktuelt, bok, Boklansering, forfatter, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Kommunikasjon trumfer kommando

Du kommer lenger med klok kommunikasjon enn kommando hvis du skal lykkes med å skape resultater gjennom andre.

Kapital_skjermdump_Ledelse er kommunikasjon

Faksimile fra Kapital nr. 8-2017.

Hvor viktig er det for en leder å være god på kommunikasjon? Er det ikke tross alt viktigere å bruke tid på å ta de rette beslutningene enn å snakke om dem? Kan du ikke bare overlate kommunikasjon til dem som er eksperter på slikt?

Ledelse handler om å gjøre ting gjennom andre. Da er det ganske underlig at ledelsesteorier forteller så lite om hvordan du skal få medarbeiderne til å gjøre som du ønsker. For det skjer ikke alltid av seg selv. Selv den smarteste beslutning løper en betydelig risiko for ikke å bli omsatt i praktisk handling.

Ikke det samme hvordan du sier det

Det samme budskapet kan presenteres på mange forskjellige måter, med ulike effekter. Det gjelder også i ledelse. Du kommer lenger med klok kommunikasjon enn med kommando gjennom organisasjonshierarkiet.

“Uten kommunikasjon kan ikke ledelse finne sted. Ledelse og kommunikasjon er så tett sammenvevd at ledelse kan sies å være en egen form for kommunikasjon”, hevder Jan Ketil Arnulf, som er professor i ledelse og organisasjonspsykologi ved Handelshøyskolen BI.

Ledelse er altså kommunikasjon selv om lederen ikke alltid er seg det bevisst. Da fremstår det som et paradoks at ikke kommunikasjon har en mer sentral plass i lederutdannelse og i programmer for lederutvikling.

Mange ledere velger å delegere bort kommunikasjonsoppgavene til kommunikasjonsrådgivere på samme måte som de gjerne overlater spørsmål om teknologi og IKT til egne fageksperter. Det er selvfølgelig smart å diskutere og sparre med dyktige rådgiverne, men du skal ikke overlate lederansvaret til dem, enten det handler om kommunikasjon eller teknologi.

Ditt viktigste ledelsesverktøy

Det er minst to grunner til at du selv skal ta ansvar for din lederkommunikasjon (gjerne med råd fra andre):

  1. God kommunikasjon starter med gode beslutninger.

Kommunikasjonsdirektører har (ennå) ikke lykkes med å spille en avgjørende rolle når strategiske beslutninger skal fattes. Det gjelder selv om de har fått innpass i ledergruppen. Det kan bety at den som skal ta hånd om kommunikasjonen, ikke nødvendigvis føler et ekte eierskap til beslutningen. Ledelse og kommunikasjon må spille klokkerent sammen.

  1. Kommunikasjon er kanskje ditt viktigste ledelsesverktøy.

Den beste form for ledelse i vår tid legger hovedvekten på å være relasjonsorientert og endringsorientert, anbefaler professor Øyvind L. Martinsen ved BI. Kommunikasjon er nøkkelen til å utvikle gode relasjoner og til å lykkes med å skape resultater gjennom andre. Klok kommunikasjon øker sannsynligheten for at beslutninger settes ut i livet.

Kommunikasjon er et ord som har kommet til oss fra det latinske begrepet communicare, som betyr å gjøre felles. Skal du lykkes med å gjøre noe felles, er det sjelden effektivt bare å gi en ordre om hva som skal gjøres, og tro at ting skjer.

Det verste med jobben

Når ledere blir bedt om å vurdere sin lederstil og medarbeiderne vurderer den samme lederen, er det bare mellom fire og seks prosent overlapp. Ofte tror lederen bedre om seg selv enn medarbeiderne synes det er grunn til.

Mellom 65 og 75 prosent av medarbeiderne i en hvilken som helst organisasjon forteller at det verste med jobben er deres nærmeste leder, viser forskningsstudier.

Det er de ydmyke lederne som lykkes best med å motivere sine medarbeidere.

Evne og vilje til å lytte

Kommunikasjon forutsetter at du som leder både kan og vil lytte til medarbeiderne dine. Da vil du etter hvert klare å fokusere på og bedre ta i bruk deres sterke sider. Du vil også bli flinkere til å støtte opp under deres måloppnåelse. Det vil kunne gjøre deg tryggere til å oppmuntre medarbeiderne til å ta initiativ og selv vurdere hvordan oppgavene best kan løses.

Du vil også lytte til og involvere medarbeiderne dine før du fatter de retningsgivende beslutningene. Du skal ikke se bort ifra at det både kan gjøre beslutningene bedre og lettere å omsette i handling. Du vil også bli flinkere i å ta medarbeiderne dine på fersken til å gjøre en god jobb, og fortelle dem det der og da og ikke vente til den årlige medarbeidersamtalen.

Alt dette er kjennetegn på det som gjerne kalles for myndiggjørende ledelse (empowerment). Ta sjansen på å erstatte kommando med klok kommunikasjon.

Referanse:

Artikkelen er først publisert i Kapital nr. 8-2017. 

Publisert i Aktuelt, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, ledelse, Retorikk, språk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Stammespråk på apoteket

På apoteket ble jeg møtt av et skilt med teksten «Reseptur». – Jøss, har de begynt å skrive på islandsk, var min første tanke.

Stammespråk på apotek

Nye fine skilt på apoteket. Nå må du gå til resepturen for å få ekspedert resepten din.

Her forleden tok jeg turen innom en filial av Apotek1 (lenke til Apotek1’s nettsider), en av de store landsdekkende apotekkjedene, for å hente ut litt allergimedisin. Jeg trekker en kølapp til en av kassene som håndterer resepten som fastlegen min har sendt inn digitalt.

Ventetiden er nokså kort. Snart blinker kønummeret mitt, 13,  i gild rødfarge på skjermen i kasse nummer to. Idet jeg går bort til reseptekspedisjonen, legger jeg merke til et nytt skilt over kassen til den smilende farmasøyten som betjener meg.

Reseptur (oppslag i oppslagsverk om Kunsthistorie), står det. Høres nesten litt islandsk ut, tenker jeg i mitt stille sinn, men det er et ord med historisk sus over seg.

Du finner ordet i fremmedordboken og i norsk ordbok. Reseptur, med trykk på u’en, er den delen av et apotek hvor legemidler på resept lages i stand. Tidligere ble nemlig legemidler fremstilt i selve apoteket. Dette arbeidet er nå i hovedsak tatt over av legemiddelindustrien.

I våre dager vil apotekteknikere og farmasøyter plukke frem legemidlene som legen har skrevet ut på resepten, sjekke at kunden får riktig vare og mengde og god informasjon om hvordan legemidlene skal brukes.

«Det er hovedkontoret som har bestemt at det skal hete reseptur», sier den fortsatt smilende farmasøyten. «Du er ikke den første som har kommentert de nye skiltene».

Jeg har sansen for ordet reseptur. Begrepet er en bærer av apotekbransjens historie og også dramatiske endring gjennom de siste tiårene.

Men det er også et eksempel på bruk av stammespråk i apotekenes verden. Stammespråk er ord og utrykk som gir mening for de som er innenfor stammen (har tatt utdanning som ledere til en karriere på apotekene), men som ikke nødvendigvis brukes og forstås av de som er utenfor stammen, det vil si kundene.

Det er nok de færreste av apotekenes kunder som tenker at nå skal jeg gå bort til resepturen når de går inn på apoteket. Det er mer nærliggende å se etter skilt der det står resepter, eller reseptinnlevering, skranke for betjening av resepter eller også reseptekspedisjon.

En reseptekspedisjon er vel også en mer dekkende beskrivelse enn reseptur av hva som faktisk foregår i møtet mellom den apotekansatte (farmasøyt eller apotektekniker) og kunden i dagens apoteker?

Skal du lykkes i å kommunisere med kundene dine, er det lurt å bruke de ord og begreper som folk forstår og bruker og ikke stammespråket ditt.

Publisert i ekspertspråk, forskningsformidling, Kommunikasjon, overskrifter, språk, stammespråk, Tekst | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Kunsten å selge en idé

Når du skal selge en idé er det naturligvis viktig at du har en knakande god idé. Men det er dessverre ikke alltid nok til å få den satt ut i livet.

Kunsten å selge en idé_i manesjen

Denne uken ble jeg invitert inn på en idékafé i en kunnskapsorganisasjon for å holde foredrag om «Kunsten å selge en idé».

En gang i måneden møtes flinke fagfolk på tvers av avdelinger i denne organisasjonen for å presentere og utveksle ideer til saker til medier og til nettsider. Og ja, ideene får også følge av en matbit, fruktdrikke, mineralvann, kaffe og te. Ja, til og med litt kake til kaffen.

Håndverk og kunst

Å selge ideer er først og fremst et håndverk med verktøy som øker sannsynligheten for å nå frem med ideen din. Skal du virkelig lykkes, må du også tilføre håndverket en anelse magi, kreativitet og kunst.

Du kan presentere den samme ideen på veldig mange forskjellig måter, med ulike effekter. (les gjerne: Hva får deg til å klikke?).

Den knakande gode ideen kan fort lide en ublid skjebne, om den ikke presenteres på en effektiv måte.

Skriv en interessevekker

På forhånd utfordret jeg deltakerne til å sende meg en kort tekst, en interessevekker, der de skulle presentere ideen sin med en overskrift og en kort beskrivelse av ideen (1-2 setninger). På «nynorsk» kaller vi gjerne interessevekkeren for en «teaser».

Jeg tror på at du lærer mer gjennom å gjøre og høre enn bare å høre. Oppgaven er heller ikke tilfeldig valgt.

Skal du lykkes med å selge en idé, må du raskt klare å fange interessen og oppmerksomheten til leseren eller samtalepartneren din. Det vil du kunne øve på gjennom å skrive ut ideen din i et kort format: Overskrift + inngang (ingress).

Åpningen er alfa og omega

Skal du få folk til å lese langt eller høre lenge på deg, må du starte med det som er nytt, nyttig og interessant for den du skal presentere ideen for. Dette kalles gjerne for en heisprat («elevator pitch»).

Da må du klare å skape interesse for å høre mer om ideen din på den tiden det tar heisen å løfte dere opp eller ned etasjene i bygningen.

Å være god på heisprat hjelper deg også når skal mingle på konferanser, komme i pratmed folk du ikke kjenner eller også når du skal selge ideer, produkter og tjenester.

Tenker klarere når du må skrive

Deltakerne lot seg ikke skremme av å få en skriftlig hjemmelekse. Jeg skal ikke avsløre noen av ideene, men er ganske sikker på at flere av dem kommer til bli satt ut i livet. For her var det flere gode og originale ideer.

Å måtte skrive kort kan være fryktelig vanskelig. Det konstaterte også den franske vitenskapsmannen Blaise Pascal i 1656 da han i et brev fra Provence unnskyldte seg med at: «Jeg skrev dette brevet lenger fordi jeg ikke hadde (fri)tid til å skrive det kortere».

Å måtte skrive kort kan også hjelpe deg til å tenke og klarere (Les: Kort sagt, klart tenkt?). Tanken din blir brutalt tydelig om du presentere den i en kort interessevekker. En klar fordel om ideen din er knakande god. Hvis ikke ideen din er fullt så god, risikerer den å måtte si takk for seg.

Hva gjør ideen interessant – for den andre?

Med utgangspunkt i de innsendte tekstene, presenterte jeg ti praktiske som vil øke sannsynligheten for å få noen til å tenne på ideen din.

Det aller viktigste er å forsøke å trenge inn i hjernen til den du ønsker å nå frem til.

Hvilke sider ved ideen din kan tenkes å være interessante for den du ønsker å kommunisere med? Dette er dette du skal løfte fram i din interessevekker.

Det hjelper fint lite om du er innmari fornøyd med hvordan du har formulert budskapet om ikke leseren eller samtalepartneren din er enig med deg.

Når du har lykkes med å selge ideen din, starter jobben med å leve opp til de forventningene du har skapt.

Publisert i Aktuelt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Mediekontakt, Tekst | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar