Hvordan kommuniserer du dårlig nytt?

Ledere er ikke sene med å kommunisere positive nyheter. Er de like raske med å kommunisere dårlige nyheter? Det er den ultimate testen på åpenhet i lederkommunikasjon. Hva tror du norske ledere gjør?

Mange organisasjoner bekjenner seg til åpenhet som en grunnleggende verdi. Det er også hva samfunnet forventer av våre ledere og organisasjoner.

Ledere er ikke sene om å kommunisere gode nyheter, både eksternt og eksternt. Den ultimate testen på god lederkommunikasjon er når lederen skal kommunisere om dårlige nyheter.

Ledelse gjennom kommunikasjon_Faksimile fra Magma nr. 4-2018

Ledelse utøves gjennom kommunikasjon. Faksmile fra Magmas temanummer om kommunikasjon i ledelse og i organisasjoner.

Jeg fikk muligheten til å gjennomføre et enkelt lite eksperiment på et frokostmøte som ble arrangert av Econa, medlemsorganisasjon for økonomer, for å lansere tidsskriftet Magmas temanummer om kommunikasjon i ledelse. Deltakerne er ledere og medarbeidere i både private og offentlige virksomheter.

  • Her kan du lese Magmas temanummer om kommunikasjon i ledelse: Magma nr. 4-2018

Jeg fikk bekreftet at minst en fjerdedel av deltakerne jobbet i virksomheter som hadde «åpenhet» som en av sine verdier.

Et mini-eksperiment om åpenhet i praksis

Med overskriften «Leder-Quiz» introduserte jeg følgende situasjon:

«Lederen får vite om en alvorlig tabbe som er begått i organisasjonen eller får vite om andre nyheter med negative konsekvenser for virksomheten».

Så spør jeg deltakerne: Hva tror dere norske ledere gjør? Jeg presenterer tre mulige handlingsalternativer. Alternativene vises samtidig.

Alternativ 1) Lederen sier ingen ting. Han eller hun venter i det lengste med å kommunisere, og håper at det hele går over av seg selv.

Jeg ser ut over salen. I overkant av en tredjedel av deltakerne rekker opp hånden og mener dette er et typisk handlingsmønster blant norske ledere.

Alternativ 2: Lederen skjønnmaler budskapet for å tåkelegge den dårlige nyheten. Det kan gjøres ved å løfte frem det som tross alt er positivt, og tone ned og gjemme bort de dårlige nyhetene.

Denne gangen rekker godt over halvparten av deltakerne opp hånden for å markere at de tror dette er en typisk måte for norske ledere å håndtere dårlige nyheter på.

Alternativ 3) Lederen velger å være åpen, ærlig, transparent. Han (eller hun) er tidlig ute med å kommunisere gode såvel som dårlige nyheter. Kanskje lar lederen de dårlige nyhetene få følge av konkrete tiltak for å bli bedre på dette området.

Her lar jeg meg overraske. Ingen, absolutt ingen av deltakerne, rekker opp hånden for å gi uttrykk for at dette er en typisk måte norske ledere håndterer dårlige nyheter på.

Hva vi liker å tro

Vi liker kanskje å tro at mange ledere ville velge det tredje kommunikasjonsscenarioet. For mange organisasjoner vil dette valget også være i tråd med organisasjonens grunnleggende verdier. Dette er kanskje også det eneste riktige svaret på samfunnets forventninger om at virksomheter tar samfunnsansvar og viser åpenhet og transparens.

Likevel velger mange ledere å forsøke å pynte på de dårlige nyhetene eller ikke å fortelle om det i det hele tatt før de eventuelt blir tvunget til å kommunisere det. Kanskje kan de slippe unna med det, i hvert fall på kort sikt. Men det er et høyt og risikabelt spill med stor fallhøyde på lengre sikt, både internt og eksternt.

Liv og lære henger ikke alltid sammen

Før eller senere vil medarbeidere legge merke til og kommentere forsøk på å pynte på dårlige nyheter og negative konsekvenser av beslutninger.

Enten ledere er det bevisst eller ikke, vil de gjennom sin kommunikasjon sette standarden for hva som gjelder i organisasjonen.

Når medarbeidere erfarer skjønnmaling i saker de kjenner til, vil de etter hvert lure på hva ledelsen egentlig mener når de kommuniserer også i andre saker. Da hjelper det fint lite at organisasjonen har vedtatt å bekjenne seg til åpenhet og integritet som grunnleggende verdier.

Hva ledere gjør, har større gjennomslagskraft enn hva de sier at de skal gjøre. Det gjelder særlig om liv og lære ikke henger sammen.

Referanse:

Farbrot, Audun (2018): Ledelse gjennom kommunikasjon. Magma (4), s. 20-27.

Reklamer
Publisert i Aktuelt, Kommunikasjon, ledelse, lederkommunikasjon | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Deltakerne bestemmer agendaen

Ville du tatt sjansen på å la deltakerne bestemme agendaen på et seminar eller en konferanse? Det kan gi deltakerne økt utbytte.

Partnerforums vårkonferanse 2018 (Foto - Audun Farbrot)

Partnerforum er et levende nettverk for kunnskapsdeling og kunnskapsutvikling, sa prorektor Dag Morten Dalen ved BI da han åpnet Partnerforums vårkonferanse 2018. Temaet for konferansen har partnerne bestemt. 

Det er ikke helt uvanlig å be publikum foreslå temaer for kommende temaer og konferanser. Noen ganger hender det også at forslagene blir hørt på, og satt opp på programmet.

Langt mer radikalt er det både å be om innspill og samtidig ta sjansen på å la deltakerne bestemme agendaen for ulike arrangementer.

Ren utopi?

Ikke nødvendigvis. Men, det forutsetter at du har en genuin tro på at publikum har noe å bidra med samtidig som du har evne til å skape dialog med publikum.

Gevinsten kan bli arrangementer der deltakerne får nye forskningsbaserte svar på spørsmål som opptar dem i hverdagen. Det kan det bli bedre praksis av.

Troen på at publikum kan bidra

Troen på at publikum, enten de er lesere, seere, lyttere eller deltakere, har noe å bidra med, illustrerer en sentral forskjell mellom tradisjonell forskningsformidling og forskningskommunikasjon.

I forskningsformidling er det nok å formidle, skrive eller snakke om det du har funnet ut, og så spre og dele dette. Det er enveis overføring av kunnskap uten å invitere publikum til dialog og deltakelse.

Forskningskommunikasjon handler om å gjøre fagkunnskap forståelig, relevant og interessant for utvalgte målgrupper.

Det hjelper ikke at du selv er innmari fornøyd med hvordan du har formidlet budskapet om ikke publikum er enig med deg. For det er publikum som bestemmer om du har lykkes i din forskningskommunikasjon. Derfor må du invitere publikum til dialog og deltakelse for å finne ut hva hun er opptatt av.

På sporet av fremtiden

På en fin maidag i 2018 samlet rundt 200 deltakere seg til Partnerforums vårkonferanse i Handelshøyskolen BIs kunnskapsbygg i Nydalen.

Deltakerne kommer for å få et blikk inn i fremtidens forvaltning. Hvordan vil forvaltningen se ut om noen år? Hvordan organisere og lede når intelligente maskiner overtar noen av arbeidsoppgavene. Hvordan legge til rette for mer samskaping og brukermedvirkning i leveransen av offentlige tjenester?

Deltakerne kommer fra 20 ulike virksomheter i statlig forvaltning og de kommer fra Universitetet i Oslo og fra BI.

Partnerforum ble etablert for 25 år siden som et strategisk samarbeid mellom BI, UiO og statlig forvaltning. Gjennom Partnerforum samarbeider partnerne om lage faglige møteplasser med temaer som er aktuelle for statsforvaltningen.

Her bestemmer deltakerne

Det spesielle med Partnerforum er at det er partnerne, departementer og andre virksomheter i statlig forvaltning, som bestemmer agendaen for de ulike møteplassene som Partnerforum arrangerer.

Så er det opp til BI og UiO i samarbeid med partnerne å utvikle program som gir forskningsbaserte svar på temaene som partnerne ønsker å få belyst.

Dermed øker sannsynligheten for at arrangementene oppleves som aktuelle og relevante for deltakerne.

Fra forskning til bedre praksis

Partnerforum er mer enn møteplasser for overføring av kunnskap. Det er også en arena for å utvikle nettverk, samarbeid og erfaringsdeling på tvers av UiO, BI og de statlige virksomhetene.

Det er i møtet mellom forskere og de som kan ta kunnskapen i bruk, at magiske øyeblikk kan oppstå. Når deltakerne forteller hvor skoen trykker, kan forskerne få ideer til ny kunnskapsutvikling.

Publisert i Aktuelt, Brukermedvirkning, dialog, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Konferanser, Møteplasser | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Hjelp, jeg skal i manesjen

Få dager til disputas, og en PhD-student spør om råd i presentasjonsteknikk. Hva er lurt å tenke på og gjøre like før du skal ut i manesjen?

Få dager til disputas - Råd om presentasjon

Få dager til disputas. Noen innspill? Faksimile av Twittermeldingen jeg fikk fra Siri Marte Apneseth.

For noen uker siden fikk jeg en Twittermelding fra Siri Marte Apneseth. Hun spør for en doktorgradsstudent:

Få dager til disputas, og en PhD-student spør om råd i presentasjonsteknikk til prøveforelesningen. Utfordringen er å finne balansen mellom det personlige og de akademiske rammene. Henter inspirasjon hos @afarbrot, @CecilieTS @NilsApeland. Noen innspill?

Her er hva jeg svarte, innenfor rammen av Twitters format på 280 tegn:

1. Vær deg selv. 2. Tenk på: Hva er ditt viktigste bidrag/funn/resultater 3. Vær trygg på din faglighet 4. Bruk gjerne en anekdote/historie som knytter deg til studien 5. Senk skuldrene. Snart er du i mål 6. Vær ydmyk og lytt på spørsmål før du svarer. Lykke til!

Like før du skal ut i manesjen, synes jeg ikke du skal tenke alt for mye på presentasjonsteknikk. Det gjelder også om du snart skal holde en tale, et foredrag eller en presentasjon. Her er tre råd om forberedelser du kan gjøre i siste liten.

1) Stå på trygg, faglig grunn

Det viktigste er at du kjenner deg trygg på hva du skal snakke om. Forsøk å se ditt eget arbeid med et fugleperspektiv, det er lett å gå seg vill i alle de små, men nødvendige og viktige detaljene.

Tenk over hva som er ditt viktigste bidrag. Hva er de viktigste resultatene og konklusjonene i arbeidet ditt? Hvilke praktiske implikasjoner kan dette tenkes å ha? Jo klarere bilde du har av helheten i det du skal presentere, jo lettere er det også å se og forklare hvordan alle detaljene passer inn i bildet.

2) Vær deg selv

Spill på dine egne sterke sider, ikke forsøk å etterligne noen andre. Ikke bruk den siste tiden til prøve ut nye triks innen presentasjonsteknikk.

Ikke vær redd for å vise det engasjementet og lidenskapen for faget som gjorde at du gikk i gang med og nå snart er i mål med ditt doktorgradsarbeid. I prøveforelesningen kan du gjerne fortelle om en liten episode eller historie som forklarer hva som fikk deg interessert i temaet du har utforsket eller som knytter deg til prosjektet ditt.

Ha blikkontakt med ditt publikum, og tillat deg gjerne å smile underveis. Husk, det er en stor dag. Det viktigste er likevel at du bruker prøveforelesningen til å belyse temaet du har fått på en best mulig måte. Finn din balanse mellom å være profesjonell og personlig.

3) Senk skuldrene, pust dypt, du er snart i mål

Tenk også over at du ganske sikkert er en av dem som kan aller mest om det temaet du skal forelese om. Vær likevel oppmerksomt lyttende og ydmyk i møtet med spørsmål og motforestillinger.

Kjenner du sommerfugler i magen før du skal i manesjen? Det er du ikke alene om. Tenk at sommerfuglene er der for å skjerpe deg og  hjelpe deg til å gjøre en god opptreden.

Selv pleier jeg å lukke øynene og puste dypt inn og ut, mens jeg spør meg: Hvor ille kan nå dette gå? Fordi jeg er godt forberedt, skal snakke om noe jeg brenner for og vet hvem jeg skal snakke for, klarer jeg ikke engang å forestille meg at det kan inntreffe noen katastrofe.

I det jeg går ut i manesjen, opplever jeg at sommerfuglene ikke lenger er i magen, men flyr usynlig rundt i rommet for å hjelpe til med å skape magiske øyeblikk mellom mennesker.

Tenk også på at du veldig snart er ferdig med talen, foredraget eller presentasjonen. Benytt anledningen til å få tilbakemeldinger fra publikum: Hva fungerte bra? Hva kan du gjøre annerledes (bedre) neste gang du skal ut i manesjen?

Lykke til!

Publisert i Aktuelt, Foredrag, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, presentasjon, tale, Tips | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gjør noe med leseren!

Jeg ønsker å skrive tekster som berører deg, og gjør noe med deg. Det er også et kjennetegn ved gode, effektive tekster. De lever, og gjør noe med folk.

Gjør noe med leseren_faksimile fra Kapital nr. 3-2018

Den gode teksten er nøkkelen til effektiv kommunikasjon. Hva gjør en tekst god? Det skriver jeg om i Kapital nr. 3-2018 (faksimile fra Kapital nr. 3-2018).

Når jeg skriver, har jeg et bilde av deg som leser, på netthinnen min. Jeg ser deg inn i hvitøyet. Jeg vil at teksten skal leve i møtet med deg. Jeg ønsker å skrive tekster som berører deg og gjør noe med deg.

Kanskje får teksten deg til å gjøre noe, for eksempel tenke litt mer over tankene jeg presenterer. Teksten kan få deg til å nyansere oppfatninger, endre holdning, kanskje også utløse en form for handling. Det er ikke alltid jeg lykkes, men ambisjonen vil alltid være der.

For en tid tilbake ble jeg utfordret til å holde et miniforedrag. Jeg fikk tilmålt seks minutter til å snakke om den «gode tekst».

Mens jeg forberedte meg, tok jeg turen innom den stilige baren på Bristol Hotel i sentrum av Oslo, og bestilte meg et glass Sancerre hvitvin med et romslig glass isvann ved siden av. Jeg noterer stikkord på en serviett, mens jeg tidvis lar blikket vandre litt rundt i lokalet og lar tankene fly dit de ønsker seg. Jeg motstår fristelsen til å få servert et glass nummer to. Det er trolig en grenseverdi for inspirasjonskraften selv i den beste Sancerre.

Den påfølgende dag tar jeg servietten med meg inn i skrivehulen min (Ok, ser ut som et nokså tradisjonelt moderne celle-kontor), renskriver stikkordene og systematiserer tankene.

Selve talen om den gode tekst fremfører jeg på et idyllisk beliggende konferansehotell i Son. Det gjør jeg i fri dressur, uten bruk av presentasjonsverktøy og manus. I etterkant skriver jeg så ut miniforedraget som et innlegg som jeg publiserer på bloggen min; Seks kjennetegn ved gode tekster.

Innlegget delte jeg på både Facebook, LinkedIN og Twitter. Jeg inviterte og utfordret leserne til å kommentere teksten.

Jeg fikk mange innspill og konkrete forslag til hvordan jeg kunne jobbe videre med teksten. Jeg har gått gjennom alle forslagene, og har fulgt flere av dem i en ny versjon av teksten. Resultatet vil du kunne lese nedenfor.

Du vil blant annet kunne lese at jeg nå har lagt til et ekstra kjennetegn på gode tekster, slik at seks er blitt til syv.

Resten av denne teksten er først publisert som gjestekommentar i Kapital nr. 3-2018.

Gjør noe med leseren!

Den gode tekst er nøkkelen til effektiv kommunikasjon. Hva gjør en tekst god? Jeg drister meg til å foreslå syv kjennetegn.

Gode tekster er dessverre sjelden valuta. Altfor mange tekster er fargeløse, upersonlige, intetsigende, fantasiløse, uforståelige og/eller rett og slett dønn kjedelige. De går oss hus forbi, og blir rett og slett ikke lest.

Det er jo innmari dumt om du har noe viktig på hjertet og ønsker å påvirke folk til å endre oppfatninger, holdninger og/eller adferd.

Den gode tekst er nøkkelen til effektiv kommunikasjon, både når vi skal kommunisere skriftlig og muntlig. Påstanden er ikke spesielt dristig. De færreste ville velge å ta utgangspunkt i en dårlig tekst. Likevel er det mange som gjør nettopp det i praksis.

Ikke fordi vi vil det, men fordi vi ikke har lært hvordan vi skal skrive for lesere utenfor vårt eget fagfelt. Ved universiteter og høyskoler lærer vi hvordan vi skal skrive oppgaver som gjør sensor fornøyd, såkalt akademisk skriving. Det gjelder både på bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Det er en skrivesjanger som egner seg dårlig om du ønsker å kommunisere med folk utenfor stammen din.

«Hva er det som gjør at du leser en bestemt artikkel, et notat, en rapport, en epost eller en annen type tekst?”.

Det er et spørsmål jeg ofte stiller deltagerne når jeg holder skrivekurs for forskere og eksperter. Ikke alle har tenkt like nøye igjennom hvilke mekanismer i teksten som utløser leselysten.

De spontane svarene er likevel ofte til god hjelp når de skal skrive en ny versjon av teksten de har sendt inn på forhånd. Helt intuitivt vet vi litt om hvilke mekanismer som faktisk virker på oss. Bevisstheten kan trenes opp ved å lese mye, både gode og dårlige tekster.

Sju kjennetegn ved gode tekster

Jeg drister meg til å foreslå syv kjennetegn ved virkelig gode tekster. Jeg håper de kan inspirere deg til å skrive bedre tekster.

  1. Original tanke eller idé.

Hva er din historie til leseren? Hva er den bærende ideen i teksten? Du må gi leseren noe som er nytt, nyttig eller på annet måte verdifullt for leseren. Det er ikke nok å gjøre rede for et tema, uansett hvor viktig det måtte være.

  1. Sterk åpning.

Du må fange leseren i overskrift og inngang til teksten. Ellers har du allerede tapt kampen om leserens oppmerksomhet. Da hjelper det lite at du kan friste med et gullkorn i konklusjonen.

  1. Interessant og relevant for leseren.

Gode tekster er skrevet for leseren, ikke for sjefen din eller kollegaen på nabokontoret. Da må du ha bestemt deg for hvem som er drømmeleseren din. Du må vite hva hun er opptatt av og løfte frem de sider av saken som gjør den relevant for henne.

  1. Forståelig og velskrevet.

Gode tekster er godt skrevet og bruker ord og begreper som leseren forstår. Da må du unngå unødvendig bruk av fagbegreper, stammespråk og forkortelser. Hvis du absolutt må ty til fagbegreper, må du fortelle hva du mener med det. Samme fagbegrep kan bety ulike ting i ulike fag.

  1. Personlig stemme.

Ta sjansen på å bruke “jeg” i stedet for “man”, “en”, “vi” hvis det er du som mener og/eller har gjort noe. Det gjør teksten levende i møtet med leseren.

  1. Berører og gjør noe med leseren!

Sist, men likevel aller viktigst. Den gode tekst gjør noe med leseren din. Du får henne til å reflektere over det du skriver, se en sak med nye øyne, eller gjøre noe hun kanskje ikke hadde tenkt hun skulle gjøre.

  1. Sterk avslutning.

Her kan du oppfordre leseren til handling. Eller du kan understreke hovedpoenget ditt, gjerne i en ny språklig innpakning.

Heldigvis kan vi alle bli bedre til å skrive om vi trener på det. Å skrive godt er en individuell ferdighet.

Men treningen blir mer effektiv om du inviterer andre til å lese igjennom og kommentere teksten din. Spør gjerne en kollega, men enda viktigere, be om tilbakemeldinger og råd fra en som kan representere drømmeleseren din.

Referanse:

Denne artikkelen er først publisert i Kapital nr. 3-2018.

 

Publisert i Aktuelt, Blogg, Kommunikasjon, skrivekurs, Skriveråd, språk | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva jeg tenker på når jeg skriver og snakker om forskning

Hva er det som gjør at jeg synes det er morsomt og meningsfullt å trene forskere i å dele kunnskapen sin med deg og andre som kan ta den i bruk?

Pris for samfunnspåvirkning og forskningskommunikasjon 2018 (Foto - Hege Janson Skogen)

Professor Øyvind Bøhren mottar BIs pris for samfunnspåvirkning og forskningskommunikasjon 2018. Han ber praktikere lese gjennom og kommentere kronikkene han skriver for å sikre at teksten både er relevant og forståelig for praktikere. Det gjør forskningskommunikasjon mer treffsikker. (Foto: Hege Janson Skogen).

Når jeg våkner opp om morgenen, tenker jeg ofte på hvor heldig jeg er.

Når uret runder seks om morgenen, starter jeg dagen med et sprettent hopp ut av senga, så tar jeg meg en deilig dusj, før det er tid for å nyte et stort krus nokså kraftig svart filterkaffe og et glass farris med smaken av lime ved et spisebord av marmor mens jeg blar meg gjennom fire papiraviser og nyter en liten smak av frokost.

Så skal jeg ut i verden for å bidra til å forandre verden, i hvert fall litt. Det gir meg følelsen av både mening og lykke.

Hvorfor bruke tid på formidling?

Hvorfor skal forskere bruke tid på allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon (og forskningsformidling)?

Her finnes det mange ulike svar om vi spør forskere og institusjonene de er tilknyttet. Det har jeg skrevet om i en fagartikkel i tidsskriftet Magma (Les: Forskningsformidling -til hvem og hvorfor?).

Målene for formidling er ofte mange og prisverdige, men ofte sprikende. De blir ofte ikke innbyrdes prioritert. Det gjør at målene ofte fremstår uklare. Særlig om vi er fornøyd med å formidle gjennom forskningsformidling, uten å være opptatt av mottakeren. Når du skal oppfylle flere mål samtidig og nå mange ulike målgrupper, er det en stor sjanse for at du ikke treffer noen.

Om vi ønsker å involvere mottakeren gjennom dialog og deltakelse i forskningen og kommunikasjonen av den, må vi erstatte enveis forskningsformidling med et ideal om å skape en mulighet for å få til god forskningskommunikasjon.

Målet med forskningskommunikasjon

Hovedformålet med forskningskommunikasjon er for meg å bidra til smartere måter å gjøre ting på, bidra til bedre beslutninger og bidra til at nye produkter og tjenester til beste for oss alle kan se dagens lys. Kort sagt, målet må være å bidra til samfunnsmessig verdiskaping.

Det får vi bare til med å kommunisere ny forskningsbasert innsikt til de som kan ta denne kunnskapen i bruk, og gå inn i dialog om hvordan forskningen gjøre en forskjell.

Fordi forskningskommunikasjon åpner for deltakelse fra de du kommunisere, kan det samtidig bidra til å gjøre forskningen bedre og mer relevant for samfunnet. Du får også flere til å lese forskningen i sin originaltapning. Snakk om Kinderegg-effekt.

Jeg er også opptatt av å endre oppfatningen av forskningskommunikasjon som en isolert aktivitet som kommer etter at forskningen er gjort til å være en integrert del av hele forskningsprosessen.

Dette er altså hva jeg tenker på når jeg skriver og snakker om forskning og trener forskere til å bli bedre i sin forskningskommunikasjon. Det er også derfor jeg gleder meg til å gå på jobben om morgenen.

Bidra til samfunnspåvirkning

Som en del av jobben min ved Handelshøyskolen BI er jeg sekretær for en jury som årlig kårer BIs beste forskningskommunikator. I fjor endret prisen navn til BIs pris for samfunnspåvirkning og forskningskommunikasjon for å understreke at det må mer enn medieoppslag til for å vinne prisen.

I vurderingen av kandidatene legger juryen spesiell vekt på forskningskommunikasjon som bidrar til samfunnsmessige endringer i form av for eksempel bedre beslutninger, smartere måter å gjøre ting på og nye produkter og tjenester basert på forskningsresultater.

BIs beste forskningskommunikator 2018

BIs pris for samfunnspåvirkning og forskningskommunikasjon 2018 ble nylig overrakt til professor Øyvind Bøhren ved Institutt for finans for sin forskningskommunikasjon om eierstyring.

Fagområdet eierstyring (corporate governance) handler om forholdet mellom eierne, styret og ledelsen i både private og offentlige virksomheter. Ikke så rent sjelden utløser forbindelsene mellom de tre rollene konflikter som skaper store, reelle utfordringer for virksomheter. Noen av disse konfliktene gir næring til toppoppslag i mediene.

Striden om Statistisk sentralbyrå, eierstyring i Norges Bank generelt og Oljefondet spesielt, og Kjell Inge Røkkes behandling av minoritetsaksjonærer er bare noen få utvalgte eksempler på konflikter vi har kunnet følge i mediene.

Felles for disse tre sakene er at Bøhren har deltatt med faglige perspektiver. Juryen har merket seg at Øyvind Bøhren har engasjert seg i mange av de store næringslivsdebattene gjennom de siste årene.

Samspill med praktikere

Øyvind Bøhren forsker på eierstyring gjennom Senter for eierforskning ved BI, som han har ledet fra starten for ti år siden.

Senter for eierforskning finansieres av sponsorer som mener det er behov for mer forskningsbasert kunnskap om eierstyring. Sponsorene er representert i forskningssenterets råd, men har ingen innflytelse på innretningen av forskningsprosjektene.

Derimot kan Bøhren og hans forskerkolleger bruke rådsmedlemmene til å diskutere den praktiske relevansen i de vitenskapelige problemstillingene. Bøhren involverer også medlemmene i rådet når han skal dele forskningsresultatene gjennom kronikker. Dette gjelder både relevans for praktikere og om teksten er forståelig.

Dette samspillet med representanter for dem som kan ta kunnskapen i bruk, bidrar til at kommunikasjonen gjennom media blir mer treffsikker, enten det er gjennom kronikker, innlegg eller intervjuer.

For meg er dette et forbilledlig eksempel på at forskningskommunikasjon er integrert del av forskningsaktiviteten ved dette senteret.

Referanser:

Farbrot, Audun (2013): Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere. Cappelen Damm Akademisk.

Farbrot, Audun (2010): Forskningsformidling -til hvem og hvorfor? Magma nr. 4/2010.

Publisert i Aktuelt, forskning, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Rekordbesøk på bloggen i 2017 – hva er din favoritt?

2017 ble et rekordår for bloggen min. Det er veldig gøy, enda mer inspirerende og kjennes også litt forpliktende. Her presenterer jeg de ti mest leste innleggene i fjor. Hvilken av dem liker du best?

Forskningskommunikasjon.com - besøk 2013-2017

Hyggelig leserutvikling. 2017 ble et rekordår for bloggen min.

Tradisjonen tro har jeg ved inngangen til et nytt år holdt vareopptelling i bloggen min, som jeg lanserte 29. august 2013.

Årsoppgjøret for 2017 viser rekordbesøk med mer enn 25 tusen visninger fra mer enn 17.500 unike besøkende. Slett ikke dårlig for en nerdete fagblogg med nokså lav rosafaktor. Den mest leste bloggposten oppnådde mer enn 3.500 visninger. I løpet av fjoråret publiserte jeg til sammen 21 nye blogginnlegg.

Halvparten av de mest leste innleggene i 2017 handler om å skrive godt og effektivt. Det gleder meg. Den gode tekst er den viktigste nøkkelen til god kommunikasjon, enten den er skriftlig eller muntlig.

Flest lesere, litt i overkant av hver femte, klikker seg inn på artikler på bloggen via Facebook. Nesten like mange har søkt seg frem til artikler på bloggen gjennom Google og andre søkemotorer. Deretter følger Twitter, LinkedIN, nettaviser og intranett i store kunnskapsorganisasjoner.

Her er en oversikt over de ti mest leste innleggene i 2017 med noen korte kommentarer om hva de handler om.

  1. Kort sagt, klart tenkt?

I starten av fjoråret fikk jeg et litt forsinket brev fra tidligere statsminister Winston Churchill. Å skrive kort, poengtert og konsist er ikke bare til hjelp for leseren. Det kan også hjelpe deg til å tenke klarere, hevder Churchill. Han gir fire konkrete råd om hvordan du kan skrive kortere og samtidig kanskje også klarere.

  1. Seks skjulte skrivefeller som tar livet av teksten din

Det er ikke bare dårlig språk som ødelegger en tekst. Her er seks skjulte skrivefeller som gjør teksten kjedeligere enn den trenger å være. Kjenner du deg igjen?

  1. Livet før og etter sosiale medier

Alt har ikke endret seg, heldigvis, med fremveksten av sosiale medier. Gullstandarden er fortsatt det gode innhold, som er interessant og verdifullt for andre. Jeg identifiserer fem faktorer som skiller sosiale medier fra tradisjonelle medier. Denne ble publisert i 2016.

  1. Er du en tåkefyrste?

Både forskere, konsulenter, ledere og eksperter blir fra tid til annet karakterisert som virkelighetsfjerne tåkefyrster. Sjekk om du er i faresonen ved å svare på sju spørsmål.

  1. 10 tips som gjør deg interessant

Det er ikke alltid nok å ha godt innhold når du skal kommunisere din forskning. Du må også vinne oppmerksomheten til folk som gjerne har det fryktelig travelt. Dette er en «klassiker» fra 2013, som også i 2017 hevder seg på Topp-10-listen.

  1. George Orwells seks råd for bedre språk

Har du lyst til å være med meg på skrivekurs med George Orwell? Orwell har laget seks regler for å skrive bedre. Jeg har oversatt og tilpasset dem til norsk. Tar du sjansen på å prøve?

  1. Prøv deg uten Powerpoint

Ta sjansen på å holde din neste presentasjon uten å bruke presentasjonsverktøy.

  1. Hvorfor har jeg delt mer enn 1000 bilder på Instagram?

I mai 2017 oppdaget at jeg hadde delt mer enn tusen bilder på Instagram. Om ikke en sensasjon, så en liten milepæl. Det fikk meg til å undre: Hvorfor i all verden gjør jeg det? Jeg fant frem til sju grunner til at jeg liker Instagram.

  1. Kunsten å gi kritikk

Som skrivelos leser jeg gjennom, kommenterer og gir tilbakemeldinger på tekster som andre har skrevet. Velmente råd blir ikke alltid oppfattet som det. Det er en kunst å gi konstruktiv kritikk.

  1. Seks kjennetegn ved gode tekster

Den gode tekst er nøkkelen til godt innhold og effektiv kommunikasjon. Men hva er en god tekst? Her drister jeg meg til å forslå seks kjennetegn.

Jeg benytter anledningen til å ønske deg et riktig god nytt, skrivende år.

Jeg håper 2018 byr på mange morsomme utfordringer, fine opplevelse og både små og store gledesstunder. Den som evner å finne glede også i de små ting, lever et morsommere liv!

Publisert i Aktuelt, Blogg, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Skriveråd, Tekst | Merket med , , , | 1 kommentar

To myter om forskningsformidling

Skal forskning spille en viktigere rolle i samfunnet, er det på tide å utfordre to utbredte myter om forskningsformidling.

Eventyrslottet på Holmenkollen (Foto - Audun Farbrot)

Eventyrslottet på toppen av Oslo. Her utfordret jeg to utbredte myter om forskningsformidling.

En fredag midt i desember tar jeg T-banen fra Majorstuen stasjon opp til Holmenkollen stasjon. Deretter en liten gåtur opp til eventyrslottet Holmenkollen Park Hotell. Jeg tar meg tid til å få med meg den spektakulære utsikten mot Oslo-fjorden.

Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser har invitert meg til å forelese for nærmere 200 ansatte tilknyttet kompetansetjenesten og de nasjonale sentrene for sjeldne diagnoser.

Jeg hadde fått tildelt 45 minutter for å svare på spørsmålet: «Formidlingskompetanse – mer enn vitenskapelig publisering?». Det trenger jeg ikke mer enn et sekund å svare på.

Slipp kunnskapen løs

Fra mitt ståsted er svaret et klart og uforbeholdent JA. Vitenskapelig publisering er ikke tilstrekkelig skal kunnskapen kunne bidra til å løse noen av samfunnets store utfordringer.

Vitenskapelig publisering er viktig for å sikre kvalitet og etterprøvbarhet i forskningen. Skal forskningen virkelig komme samfunnet til nytte, må kunnskapen løftes ut av tidsskrifter som nesten ingen leser.

Bare da kan forskningsbasert kunnskap omsettes i smartere måter å gjøre ting på, bedre beslutninger og nye produkter og tjenester.

Jeg brukte mesteparten av forelesningen til å vise, ikke bare fortelle, hvordan kunnskapen kan løftes ut av forskningsartiklene (og andre sjangere for vitenskapelig publisering).

To myter om forskningsformidling

Jeg benyttet også anledningen til å utfordre to svært utbredte myter om forskningsformidling. Dette er myter som både hemmer formidling av forskning og gjør at forskningen ikke blir så viktig for samfunnet som den har potensial til å være.

  • Myte 1: Forskning og formidling er to isolerte aktiviteter. Først forskning som presenteres gjennom vitenskapelig publisering. Deretter formidling, deling og spredning av denne kunnskapen.
  • Myte 2: Forskning og formidling konkurrerer om den samme begrensede tiden. Forskning gir anerkjennelse og forfremmelse og for noen også mer penger. Formidling gir ikke tilsvarende incentiver. Tid brukt på formidling kunne altså ha vært brukt (bedre) på forskning.

Ord betyr noe

Selve begrepet forskningsformidling er et problem om vi virkelig ønsker at samfunnet skal få større verdi ut av forskningen. Det samme gjelder beslektede ord som kunnskapsspredning og kunnskapsdeling.

Forskningsformidling forstås og praktiseres som en enveis overføring av kunnskap fra forskeren/eksperten til folk flest eller definerte målgrupper. Begrepet åpner ikke opp for dialog og deltakelse fra mottakeren av det som formidles, deles og/eller spres.

Skal forskningen bidra til økt samfunnsmessig verdiskaping, må vi gjøre forskningen felles gjennom dialog og deltakelse i tillegg til deling. Det får vi til ved å ha en ambisjon om også å snakke om forskning i stedet for bare å dele den. Det får vi til gjennom bruker- og allmennrettet forskningskommunikasjon.

Dette er helt i tråd med begrepsbruken innenfor det internasjonale fag- og forskningsfeltet «Science Communication».

Utfordrer mytene

Ved å erstatte begrepet formidling med forskningskommunikasjon, vil jeg utfordre den første myten (forskning og formidling er isolerte aktiviteter) med å lansere følgende tanke:

«Kunne vi i stedet tenke oss forskningskommunikasjon som en integrert del av hele forskningsprosessen, og ikke en isolert aktivitet som kommer etter og i tillegg til forskning».

En slik tanke vil kunne fjerne grunnlaget for myten om forskning og formidling konkurrer om knapp tid.

Samtidig utfordret jeg myte to med følgende tanke:

«Kunne det tenkes at forskningskommunikasjon i form av for eksempel kontakt med journalister og omtale i sosiale medier kan få flere til å lese forskningen din? Og samtidig styrke din og fagmiljøets faglige anerkjennelse».

Jeg kunne svare JA også på disse to spørsmålene gjennom både eksempler og forskning på sammenheng mellom forskerens praksis for forskningskommunikasjon og hans eller hennes faglige anerkjennelse.

Økt brukermedvirkning

Dette gir nye muligheter for Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser og andre fag- og forskningsmiljøer.

Forskningskommunikasjon kan være et strategisk verktøy for å sikre økt brukermedvirkning. Det kan gjøre både forskningen og tjenestene mer relevante for brukerne av kunnskapen.

Lykke til i arbeidet for å gjøre livene til kompetansetjenestens brukere bedre.

Slipp kunnskapen løs!

Referanse:

Artikkelen baserer seg på en forelesning jeg holdt på personalsamlingen til Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser 15. desember 2017. Tittel på forelesning: Formidlingskompetanse – mer enn vitenskapelig publisering».

Publisert i Aktuelt, Brukermedvirkning, Debatt, dialog, Foredrag, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Tips | Merket med , , , , | 2 kommentarer