Slik håndterer du kranglefanter

Hvordan håndterer du nettroll og profesjonelle kranglefanter du møter på nettet? Her får du syv konkrete råd.

Sosiale medier for forskere_utsnitt_1

Når du deler kunnskap i sosiale medier, kan du ta del i gode samtaler og diskusjoner. Men noen ganger kan du støte på nettroll og profesjonelle kranglefanter. Hva gjør du da? (Illustrasjonen er et utsnitt fra forsiden av boken Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter.

Når ledere og kunnskapsarbeidere tar i bruk sosiale og digitale medier i sin kommunikasjon, må de være forberedt på at noen tar til motmæle. Nettaviser, blogger og organisasjoners hjemmesider inviterer leserne til dialog gjennom kommentarfelt.

På samme måte kan de som følger deg i sosiale medier som Twitter, LinkedIn, Slideshare, Facebook og andre tjenester kommentere dine innlegg. Muligheten til dialog og deling er noe av det som gjør sosiale medier sosiale.

Mange av kommentarene er gode og reflekterte. Det betyr ikke nødvendigvis at de som kommenterer, er enig med deg i et og alt du skriver. De deltar i samtalen på en konstruktiv måte. Det kan det bli fruktbare diskusjoner av som også du kan lære noe av.

Men du kan også risikere å møte nettroll og profesjonelle kranglefanter som kommer med sure oppgulp fordi de har glede av det, og ikke for å bidra til god, konstruktiv samfunnsdebatt.

Nettroll gjør mye ut av seg

Nettrollene er ikke så veldig mange, men de kan noen ganger gjøre veldig mye ut av seg. Enkelte temaer er spesielt utsatt for nettroll og kranglefanter. Det gjelder for eksempel klima, miljø, religion, Midtøsten, språk og flyktninger. Men du må også regne med motforestillinger om du skriver om kontroversielle temaer relatert til jobben din.

Skal du svare på meldinger i kommentarfelt som ikke alltid er like saklige? Hvordan håndterer du nettroll og profesjonelle kranglefanter?

Du velger selv om du skal ha kommentarfelt eller ikke på en blogg eller på en hjemmeside. Også på andre typer sosiale medier kan du begrense mulighetene for at andre skal kunne kommentere innleggende dine. Velger du bort kommentarmulighetene, velger du samtidig bort mulighetene til å bygge relasjoner gjennom dialog og til å lære noe av samtalene.

Skal du svare?

Ta derfor sjansen på å åpne opp for kommentarer fra dine følgere. Er du av den forsiktige typen, kan du velge å godkjenne kommentarer. I hvert fall i starten. I så fall er det lurt å informere om det på bloggen og fortelle hvor lang tid du normalt vil bruke på å godkjenne kommentarer. Frykten for å bli oversvømmet av kommentarer er for de fleste overdrevet. Flere vil heller oppleve at de får få eller ingen kommentarer på innleggene sine.

Skal du svare på spørsmål og kommentarer du får i digitale og sosiale medier?

Ja, det synes jeg. Det blir lagt merke til om du ikke svarer på spørsmål og kommentarer du får. Hva med kommentarer du ikke liker eller spørsmål som ikke nødvendigvis er stilt av god vilje? Mitt svar er fortsatt ja. Først og fremst av hensyn til andre som følger diskusjonen.

Det betyr ikke at du skal bruke mye tid og mange ord på svarene, men vis at du er til stede i samtalen.

7 råd

Det forekommer at jeg møter på kranglefanter og nettroll både ansikt til ansikt og i sosiale medier. Her er syv råd for å håndtere ubehagelige spørsmål og provoserende kommentarer:

  1. Takk for interessen og engasjementet til meningsmotstanderen. Uansett. Du signaliserer at du er åpen for innspill og dialog.
  2. Stå på trygg faglig grunn. Henvis gjerne til innlegg på bloggen din eller annen relevant informasjon. Det er ikke til hinder for at du kan teste ut nye ideer og tanker.
  3. Vær ydmyk for at det finnes ulike meninger om en sak. Ulike faglige perspektiver kan gi opphav til forskjellige oppfatninger.
  4. Vis respekt for andres meninger også når du er uenig.
  5. Ikke la deg provosere unødvendig. Ingen ting gleder et nettroll mer enn at du hisser deg opp.
  6. Ikke bruk et mer fargerikt språk enn at det tåler å komme på trykk eller bli publisert som sitat i mediene.
  7. Avslutt samtaler som ikke fører frem på en høflig måte. Selv bruker jeg variasjoner over denne: “Vi kan være enige om at vi er uenige. Ønsker deg en fortsatt god skapende dag”.

Referanser:

Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Denne artikkelen er først publisert i Kapital nr. 22-2015 med overskriften «Råd mot kranglefanter». Artikkelen er også publisert i BI Business Review 17. desember 2015.

Reklamer
Publisert i Aktuelt, Blogg, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, kunnskapsdeling, Sosiale medier, Twitter | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Lag ditt digitale visittkort

Du kan selv påvirke hva folk finner når de søker etter deg på nettet. Det gjør du gjennom å dele kunnskap i sosiale medier. Her er ti råd som hjelper deg i gang.

Google-søk_illustrasjon

Blir du funnet om noen skulle være på jakt etter kunnskap på dine ekspertområder? Det kan du selv påvirke.

Hender det at du «googler» deg selv? Ingenting å være flau over. Nesten alle gjør det.

Folk som vil vite mer om hvem du er og hva du står for, privat så vel som profesjonelt, søker deg opp på nettet. Det spiller ikke noen rolle om du liker det. De gjør det likevel.

Veien til kunnskap går i økende grad via Google og andre digitale kanaler. Hva er de første treffene som kommer opp når du søker på ditt eget navn på nettet? Hvor lett er det å finne frem til din profesjonelle kompetanse?

Hva finner de om deg?

Ikke helt fornøyd med søkeresultatet? Den gode nyheten er at du selv kan gjøre noe med det ved å dele din kunnskap i sosiale medier som for eksempel Twitter, LinkedIN, Facebook og blogg.

Sosiale medier kan være mer enn medier og kommunikasjonskanaler. De kan brukes som strategiske verktøy til å bygge en faglig identitet på nettet.

Hvis du jevnlig deler innhold som er interessant for andre, øker du sannsynligheten for å bli funnet for din profesjonelle kompetanse.

Ti råd

Her er ti råd for å komme i gang med å bygge faglig identitet på nett:

  • 1. Finn din nisje. Velg deg område(r) der du kan markere deg som en av de fremste i klassen.
  • 2. Sosiale medier er sosiale. Tenk dialog og deling, ikke enveis kommunikasjon.
  • 3. Vær nysgjerrig på andre. Lytt, lær og la deg inspirere av hva andre gjør. Det betyr at du må følge og like andre.
  • 4. By på deg selv. Det er fullt mulig å være profesjonell med en personlig touch og stemme.
  • 5. Tør å skille deg ut. Få vil bry seg om du mener det samme som alle andre.
  • 6. Ha teft for timing. Hva er andre opptatt av i dag? Kan du tilføre noe?
  • 7. Vær interessant og/eller nyttig (for andre)!
  • 8. Det enkle er ofte det beste. Bruk et muntlig språk, ikke fagspråket ditt.
  • 9. Delta i samtalen. Svar på spørsmål. Kommentér andres innlegg.
  • 10. Det er ikke så farlig som du (kanskje) tror. Tenk bare på at det du skriver skal tåle dagslys og forsiden av en hvilken som helst avis.

Referanser:

Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk. 

Dette innlegget er tidligere publisert som gjestekommentar i Dagsavisen 11. januar 2016 og i BI Business Review 18. januar 2016.

Publisert i Aktuelt, Blogg, Facebook, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, kunnskapsdeling, LinkedIN, Sosiale medier, Twitter | Merket med , , , | 1 kommentar

Slipp ekspertene løs i sosiale medier

Den beste måten å markedsføre kunnskap på, er å la medarbeiderne (be)vise hva de kan i sosiale medier.

Hvorfor er organisasjoner, både private og offentlige, så innmari redd for å la sine eksperter vise ansikt og dele kunnskap i sosiale medier? Det er en effektiv måte å vise hva organisasjonens medarbeidere duger til.

Sosiale medier for forskere_utsnitt_2

Dette innlegget er tidligere publisert som gjestekommentar i tidsskriftet Kapital nr. 12-2016. Det er minst like aktuelt i dag. Tar du utfordringen?

Tenk deg at du er adm. direktør eller kommunikasjonsdirektør i en kunnskapsbedrift. Du oppdager at en av bedriftens eksperter har opprettet sin egen fagblogg utenfor bedriftens nettsider der hun jevnlig skriver om temaer hun er opptatt av gjennom jobben sin.

Bloggen, som bærer navnet til eksperten, har på kort tid fått mange lesere. Hun har gjennom bloggen og øvrig deltagelse i sosiale medier etablert seg som en ledende autoritet på sitt fagfelt. Hun er selv blitt en sterk merkevare. På bloggen skriver hun også hvor hun jobber.

Hvilke problemstillinger reiser dette fra bedriftens ståsted? Ser du noen grunn til å iverksette tiltak? I så fall, hvordan vil du håndtere situasjonen til beste for virksomheten?

Dette er oppgave jeg har gitt ledere og kommunikasjonssjefer i ulike kunnskapsvirksomheter, både i næringslivet og i offentlig sektor.

Hva om hun tabber seg ut?

Mange har veldig lett for å gripe fatt i mulige negative effekter av fagekspertens initiativ.

Hva om hun skulle skrive noe som kan slå tilbake på selskapet hun jobber for, og dermed skade virksomhetens omdømme?

Det er bedre å håndtere eventuelle blemmer når de oppstår, enn å ha som utgangspunkt at alle tabber seg ut. Forbausende ofte går det faktisk bra.

Selv om ledere og kommunikasjonsrådgivere gjerne ser at bedriftens eksperter deltar i samfunnsdebatten, er det likevel mange som føler behov for å ha kontroll over det som kommuniseres.

Ønsker seg kontroll

I praksis betyr det at når ekspertene skriver kronikker og debattinnlegg, skjer det ofte i samarbeid med bedriftens kommunikasjonsavdelinger. Blogging skjer gjerne via bedriftens egne nettsider slik at bedriften på forhånd kan godkjenne budskapet.

Andre bekymrer seg over at fag-eksperten med egen blogg blir synlig for konkurrentene, som kanskje får henne til å skifte arbeidsgiver. Eller at hun kan tenkes å bruke bloggen som plattform for å starte for seg selv. Svaret på slike bekymringer er å sørge for at hun har det så bra der hun er at hun ikke kan tenke seg å skifte beite.

Så er det noen som kommer til å tenke på at det kanskje kan være positivt for kunnskapsbedriften at eksperten viser ansikt og deler sin kunnskap i sosiale medier.

Snakker du helst med et ansikt eller med en logo?

Folk bruker stadig mer tid i sosiale medier på bekostning av noen av de tradisjonelle mediene. Det gjelder også kundene dine. Sosiale medier har gitt oss en teknologi som gjør det mulig å få til dialog med kunder og andre interessenter.

Kunnskapsbedriftenes fremste kapital er ansatte som er eksperter på sine områder. Den beste måten å markedsføre kunnskap på, er å la medarbeiderne (be)vise det i sosiale medier. Det er langt mer effektivt enn å fortelle om bedriftens kompetanse gjennom annonser, nettsider og annen tradisjonell markedsføring.

Folk vil heller snakke med ansikter enn med logoer i sosiale medier. Når fagekspertene deler kunnskap i sosiale medier, gir det samtidig innhold som bedriftene kan bruke på sine nettsider. Dermed kan kunnskapsbedriften være til stede på nett både med logo og ansikter.

Hvis ekspertene jevnlig deler kunnskap i sosiale medier, for eksempel på en fagblogg, og samtidig deler blogg-innleggene på Twitter og LinkedIn, er dette sider som kommer høyt opp i søkeresultatene. Det øker sannsynligheten for at kundene finner frem til nettopp ditt firma og dine eksperter når de skal løse oppgaver.

Gullstandarden på nett

Det er i dag relativt få eksperter og forskere som har egne fagblogger. Det betyr at det fortsatt er gode muligheter til å erobre en kunnskapsposisjon på nettet som det er vanskelig for andre å utfordre.

Gullstandarden på nettet er det gode innhold – innhold som er nytt, nyttig, relevant og interessant for dine viktigste målgrupper.

Her er tre råd til ledere i kunnskapsbedrifter:

  • 1. Ta sjansen på å utvikle bedriftens fageksperter til kunnskapsstjerner.
  • 2. Utfordre og motiver fagekspertene til å dele kunnskap i sosiale medier.
  • Gi ekspertene nødvendig starthjelp slik at de kommer raskere i gang.

Referanser:

Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk. 

Artikkelen er først publisert som kommentarartikkel i Kapital nr. 12-2016. Artikkelen er også publisert i BI Business Review 1. juli 2016.

Publisert i Aktuelt, Blogg, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, Sosiale medier, Tips | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Om å skrive fagblogg

For fem år siden debuterte jeg som blogger. Det har jeg lyst til å markere med å skrive litt om det å skrive for en fagblogg. Men først litt historie.

Denne bloggen, www.forskningskommunikasjon.com, ble offisielt åpnet for lesere 29. august 2013. Datoen sammenfaller med min egen fødselsdato noen år tidligere. Kanskje ikke helt tilfeldig.

Bloggeren og bloggen kan altså feire bursdag sammen. Det gjør vi med både hjemmelaget brownies med melis og bringebær på toppen og dette blogginnlegget.

Brownies_29. august 2018

Bursdagskake: Bloggeren og bloggen feirer bursdag på samme dato. Si fra om du har lyst på en smak.

Da jeg fortalte min datter Camilla, som den gang var 14 år, at jeg skulle begynne å blogge, ble jeg møtt med en spontan og kontant reaksjon. «Gjør du det, flytter jeg.». Min datter forestilte seg bloggere som ensbetydende med såkalte «rosabloggere», de som skriver og legger ut bilder om mote, trening, sminke, interiør og sånn. Jeg forklarte Camilla at jeg ikke skulle blogge om sminketips, men at jeg skulle lage et nettsted for å skrive om det jeg jobber med: kommunikasjon av forskning og fagkunnskap. Altså en veldig nerdete fagblogg.

Jeg tok likevel sjansen på å lansere bloggen. For fem år siden utgav jeg en håndbok i forskningskommunikasjon. Boken, som fortsatt er i salg, har flere kapitler om kunnskapsdeling i sosiale medier, med vektlegging på blogging.

Jeg ønsker å leve som jeg lærer. Skal du gi råd til andre om blogging, må du kjenne det i fingrene. Du kan ikke bare lese deg opp for så å snakke og skrive om det. Du må gjøre det. Jeg måtte altså bli blogger.

På boklanseringen slapp jeg nyheten om at jeg også skulle lansere blogg med 29. august 2013 som lanseringsdato. Nettutgaven av Forskerforum dekket boklansering, og la ut nettadressen til bloggen min på sine nettsider. Da var det ingen vei tilbake.

Hvordan reagerte datteren min på at pappa gjorde alvor av å bli blogger? Det får du vite i slutten av blogginnlegget.

Skrive for blogg

Her er noen foreløpige tanker om å skrive for en fagblogg. Jeg har lyst til å eksperimentere med bloggskriving som en egen skrivesjanger fremover. Ikke alle eksperimenter kommer til å være like vellykket. Da blir jeg glad for at du sier fra. Og så håper jeg også noen av eksperimentene faller bedre ut. Hyggelig om du sier fra også om det. Gøy om vi sammen kan utvikle en skrivesjanger som leserne liker.

  • Senk skuldrene. Finn din uformelle stil. Å skrive for blogg er noe annet enn å skrive rapporter og fagartikler. Ta av deg dress- og kjolespråket ditt, og finn frem til kosedresspråket ditt. Du skal ikke imponere forskere og eksperter, du skal engasjere og interessere lesere. Forsøk å skrive som når du snakker med folk utenfor ekspertområdet ditt. En muntlig, uformell skrivestil hjelper deg til å gå fra fagspråk til menneskespråk.
  • Hva er historien din? Du må ha noe å skrive om som kan tenkes å være relevant og interessant for leserne dine. Hvordan kan du gjøre budskapet ditt interessant for leserne av bloggen?
  • Skriv for leserne. Bruk et enkelt og forståelig språk. Forsøk å unngå å bruke spesielle faguttrykk og annet stammespråk. Når du bruker faguttrykk, må du forklare dem slik at drømmeleseren din forstår deg. Unngå bruk av forkortelser. Bruk bloggen din til å utvikle din personlige skrivestil og fortellerstemme. Det vil hjelpe deg til å skille deg ut fra andre fagbloggere. Ikke vær redd for å la ditt engasjement og lidenskap for faget skinne gjennom teksten.
  • Skriv som du snakker. Når du har skrevet et utkast til blogginnlegg, kan du forsøke å lese det høyt for deg selv. Ta gjerne lydopptak og hør på opptaket. Hvordan synes du det fungerer? Går det an å skrive det enda enklere og mer forståelig uten at det går på bekostning av viktige nyanser?
  • Bruk gjerne «jeg» som fortellerstemme i stedet for «man», «en» eller «vi». Det gjør teksten mer levende og engasjerende,
  • Ikke vær redd for å skrive deg selv inn i historien. Bruk gjerne eksempler og episoder du selv har opplevd som kan illustrere innlegget ditt. Bruk gjerne et billedlig språk. Du kan fremkalle bilder hos leseren ved for eksempel å innlede med «Se for deg…» eller «Tenk om…». Du kan være personlig uten å være (for) privat).
  • Ta sjansen på å legge ut «tanker underveis» i form av litt røffe råtekster. Invitere leserne til å komme med sine kommentarer og synspunkter. Det vil kunne gi deg innspill du kan bruke når du skal foredle teksten videre. Hvis teksten fremstår som alt for velpolert når du legger den ut, skal det litt mer til for at leseren bidrar med sine synspunkter og kommentarer.
  • Snakk med leserne. Tenk deg at bloggen din skal være en invitasjon til dialog med leserne dine. Da må du være nysgjerrig på leserne dine og tenker over hva de kan bidra med. Du må også å lese og tenke over hva de skriver.

Hører gjerne hva du synes om mine foreløpige tanker. Er det noe jeg ikke har tenkt på, som jeg burde ta med?

Selv har jeg bestemt meg for å lese flere rosablogger for å se hva jeg kan lære av dem. Så langt har de lykkes bedre enn fagbloggere flest med både å få lesere og engasjere dem.

I et av mine mest leste innlegg gjennom bloggens fem år, har jeg latt meg inspirere av rosabloggere, og skrevet meg selv inn i historien.

Ps. Datteren min har flyttet hjemmefra. Ikke på grunn av bloggen. Men for å studere i fødebyen min, Trondheim.

Referanser:

Farbrot, Audun (2013): «Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere» Cappelen Damm Akademisk.

Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappen Damm Akademisk.

Publisert i Aktuelt, Blogg, bok, Boklansering, dialog, ekspertspråk, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Skriveråd, Sosiale medier, språk, stammespråk, Tekst, Tips | Merket med , , , , | 1 kommentar

Går du i brokkolifellen?

Visste du at brokkoli kan hjelpe oss til å forstå hvorfor vi har en tendens til å undervurdere kostnader i store prosjekter?

Brokkoli er både sunt og godt. Det kan også brukes i forskning på menneskelige kortslutninger og feilvurderinger. Og sannelig kan den anvendelige grønnsaken brukes billedlig i forskningskommunikasjon. Det skal jeg demonstrere her.

Dette innlegget er også publisert i min blogg «Slipp kunnskapen løs!» i nettavisen forskning.no 15. august 2018: Går du i brokkolifellen? (lenke til forskning.no).

Brokkoli på markedet_AF Foto_Sete_2018

Brokkoli er både sunt og godt, og kan også brukes i forskningskommunikasjon. Dette bildet er tatt på et marked i Sète, en havneby i Syd-Frankrike. Foto: Audun Farbrot.

Vi tråkker i salaten. Igjen og igjen.

Vi mennesker er fryktelig gode til å ta og gjøre feil. Stadig vekk snubler vi i ulike beslutningsfeller. Flere av beslutningsfellene er både velkjente og godt dokumenterte. Vi burde altså vite bedre. Likevel fortsetter vi ufortrødent med å tråkke i salaten, altså drite oss loddrett ut.

Vi har for eksempel en sterkt utviklet tilbøyelighet til å undervurdere hva det vil koste å gjennomføre prosjektene vi går i gang med, enten det er i arbeidslivet eller på hjemmefronten.

Små og store prosjekter har en lei tendens til å sprekke på både budsjett og tid, som for eksempel Stortingets famøse byggeprosjekt, som endte med milliardsprekk og skikkelig oppvask i Stortingets presidentskap.

En av flere årsaker til at vi stadig kan lese om prosjekter som koster mye mer enn planlagt, er at vi har en psykologisk tendens til å undervurdere summen av positive verdier og negative verdier underveis i prosjektet.

Vi lar oss alt for lett beruse, begeistre rive med av positive signaler mens vi bevisst og/eller ubevisst dysser ned og toner ned de negative signalene.

For å forklare hvordan det kan skje, er det på tide å servere deg litt brokkoli.

Dette er brokkolifellen

Tilbøyeligheten til å undervurdere summen av positive og negative størrelser ble først påvist i eksperimenter der deltakerne ble bedt om å vurdere kaloriinnholdet i en hamburger servert med eller uten brokkolisalat. Deltagerne i studien mente at de fikk i seg færre kalorier om de spiste hamburgeren sammen med brokkolisalat enn om de spiste hamburgeren alene.

Hvordan kan vi få oss til å tro det? Vi mennesker har en tendens til raskt å kategorisere informasjonen vi får. Det gjør tilværelsen enklere for oss. Samtidig som vi da risikerer å gå på en smell.

Brokkolisalaten er bra/sunn, mens hamburgeren er dårlig/usunn for oss. Og så går vi i en felle der vi undervurderer hvor mange kalorier vi til sammen får i oss. Dette fenomenet kalles for brokkolifellen.

Hvorfor koster prosjekter mer enn planlagt?

Kan det være at prosjektledere og andre som skal gjennomføre prosjekter går i en felle som tilsvarer brokkolifellen? undret Kim van Oorschot, som er professor i prosjektledelse ved Handelshøyskolen BI.

Store prosjekter deles gjerne opp i mindre delprosjekter. Mange organisasjoner har innført et rapporteringsverktøy i form av et «trafikklyssystem» for å forenkle informasjonen og gi en rask oversikt over status for de enkelte delprosjektene.

Kort forklart fungerer systemet slik at en god status indikeres med grønn farge (ingen store problemer), en grei status (noen små problemer) indikeres med gul, og en dårlig status (store problemer) indikeres med en rød farge. Hva skjer når prosjektledere skal legge sammen grønne, gule og røde delprosjekter?

Van Oorschot veiledet to Master of Science-studenter som gjennomførte et eksperiment for å undersøke effekten av trafikklyssystemet i prosjekthierarkier.

Studien indikerer at selv erfarne prosjektledere går i brokkolifellen når de skal vurdere delprosjekter som gir motstridende signaler.

Trafikklyssystemet får prosjektlederne til å tro at grønne, «sunne» delprosjekter – som er innenfor budsjett – kan ta bort noen av kostnadene som påføres av røde, «usunne» delprosjekter – som bruker for mye penger.

Øker risikoen for å gå på en smell

Konsekvensen er at det overordnede prosjektet blir feilaktig vurdert, fordi også grønne delprosjekter koster penger. Dermed øker risikoen for å gå på en budsjettsprekk når sluttregningen foreligger.

Sannelig fikk jeg lyst på en bukett brokkoli til middag i kveld, vel vitende om at den ikke kan oppveie effekten av andre utskeielser. Uansett hvor grønn og fristende brokkolien, kan det også signalisere fare for sprekk. Bon appetit!

Referanser:

Publisert i Aktuelt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, ledelse, lederkommunikasjon | Merket med , | Legg igjen en kommentar

13 råd for IKKE å komme på trykk

Mange ledere, konsulenter, forskere og eksperter skriver kronikker og debattinnlegg for å dele sin kompetanse og delta i samfunnsdebatten. Ofte kommer de ikke på trykk. Les hvorfor.

Det er ofte god grunn, ja ofte flere gode grunner, til at kronikker og andre debattinnlegg ikke blir publisert. Jeg har samlet 13 av fallgruvene i en kommentarartikkel som kom på trykk i Kapital nr. 12-2015. Oversikten er like aktuell i dag. Til inspirasjon for nye lesere deler jeg artikkelen på bloggen. Kjenner du deg igjen i noen av fallgruvene?

13 råd for ikke å komme på trykk_faksimile fra Kapital nr. 12-2015.

Fått debattinnlegget ditt i retur? Det kan det være gode grunner for. Her er 13 av dem. Faksimile fra Kapital nr. 12-2015.

Norske medier bruker mye plass på meningsstoff både i papiraviser og på nett, enten det er snakk om kronikker, debattinnlegg, replikker eller kommentarartikler.

Ledere og fageksperter i kunnskapsvirksomheter og konsulenter av alle slag skriver så blekket spruter (eller tastaturet klaprer) i et lønnlig håp om å komme på trykk eller på nett. Særlig i virksomheter som holder seg med kommunikasjonsrådgivere.

Jakter på faglig anerkjennelse

Det er en måte å demonstrere firmaets kompetanse på. Det bidrar til å bygge faglig anerkjennelse over tid og kanskje også økt etterspørsel. Det kan være smart. I motsetning til annonser koster det ikke noe å komme på trykk med kronikker og debattinnlegg.

Konsulenter og ledere er ikke alene om å ønske å få innpass i debatt- og kronikkspaltene. Her konkurrerer de med politikere, interesseorganisasjoner, forskere og mange andre. Konkurransen er knallhard.

De fleste innleggene kommer ikke på trykk, særlig om du sikter på kronikkplassen. Kronikken gir utvilsomt prestisje, men budskapet ditt kan komme vel så effektivt frem i et kortere format.

Skriv deg bedre

Jeg har jevnlig gleden av å holde praktiske skrivekurs for ledere og fageksperter i kunnskapsvirksomheter i både næringsliv og offentlig sektor.

For å få lov til å delta på kurs er du nødt til å skrive et utkast til en kronikk eller debattinnlegg. Skal du bli bedre til å skrive, finnes det ingen snarvei. Du må simpelthen skrive.

Oppskriften på fiasko

Noen, men slett ikke alle, tekster ser ut til å være skrevet etter følgende oppskrift på 13 råd for ikke å komme på trykk.

  • 1. Skryt hemningsløst av produktene og tjenestene du leverer eller boken du skal lansere. Bruk innlegget til å markedsføre og profilere en ny kampanje, nye tjenester, aktiviteter eller et arrangement.
  • 2. Skriv mest mulig om virksomheten din slik at folk skjønner hva dere egentlig holder på med.
  • 3. Skriv for å gjøre sjefen din og/eller styret ditt tilfreds. Ikke tenk for mye på hvem leseren er. Det viktige er at du er fornøyd med hvordan budskapet er utformet.
  • 4. Ikke bruk for mye tid til å tenke over hva du kan gjøre for at artikkelen skal gi noe nytt eller nyttig til leseren. Overvinn eventuelle fristelser til å gjøre artikkelen relevant og interessant for leseren.
  • 5. Vær varsom med å ha et tydelig budskap eller vise en klar mening. Vær varsom med å utfordre gjeldende oppfatninger. Det er tryggest å være politisk korrekt og pakke inn budskapet i mest mulig bomull.
  • 6. Vær forsiktig med å lage friske, interessevekkende overskrifter slik at du ikke støter noen. Skriv kjedelige titler, eller utelat overskriften.
  • 7. Spar hovedpoenget ditt helt til slutt slik at du får fortalt mest mulig om firmaet ditt før finalen.
  • 8. Bruk mest mulig fagsjargong, stammespråk og forkortelser uten å tenke på om leseren skjønner hva du skriver om. Pass endelig på at en nysgjerrig 15-åring ikke forstår det døyt av det du skriver.
  • 9. Ikke bruk et personlig, levende og kreativt språk. Hold deg til etablert lederspråk ispedd velklingende konsulentfloskler.
  • 10. Vær forsiktig med å bruke et aktivt og direkte språk. Da er det tryggere med et passivt språk.
  • 11. Vær varsom med å vise hvem du er. I stedet for å bruke “jeg” som fortellerstemme, er det tryggere å bruke de mer upersonlige variantene “man” og “en”, eventuelt kan du bruke “vi”.
  • 12. Det er en skam å sette punktum. Se hvor mange innskutte setninger du får plass til før du setter punktum.
  • 13. Ikke be kollegaen din lese igjennom for å komme med forslag til hvordan artikkelen skal bli bedre. Om du absolutt vil ha noen til å lese igjennom teksten, må du forsikre deg om at du får applaus og ikke kritikk tilbake.

Hvordan kan det ha seg i at jeg finner glede i å lese igjennom tekster skåret over variasjoner av denne oppskriften?

Det skal ikke så mye til for at artikkelforfatteren skriver et veldig mye bedre andreutkast. Gjør det motsatte av hva disse rådene foreskriver, og du har økt sannsynligheten for å komme på trykk. Kjenner du deg igjen i noen av de 13 fallgruvene.

Referanse:

Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Kapital nr. 12-2015 og i BI Business Review 26. juni 2015.

Publisert i Aktuelt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, klarspråk, Kommunikasjon, kronikk, kronikkurs, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Før vi begynte å snakke om å implementere, gjennomførte vi. Det er morsommere. Og kanskje også mer effektivt.

Kanskje får vi gjennomført mer om vi gjør ting i stedet for å implementere dem. Det er dessuten mye morsommere.

Herlig, nå skal vi implementere_Faksimile fra Dagens Næringsliv 25. juli 2018

Det er morsommere å gjøre ting, enn å implementere dem, skriver jeg. Faksimile fra Dagens Næringsliv 25. juli 2018.

Jeg er glad i språk, og tar meg selv i å fryde meg når jeg leser velskrevne tekster. Gjennom de 15 siste årene har jeg vært skrivetrener. Det er utrolig morsomt og meningsfullt å hjelpe andre til å skrive bedre.

Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt glad i stammespråk, som bruker ord og begreper som gir mening for de som tilhører stammen, men som ikke skaper den samme resonans utenfor stammen. Skal du nå frem til lesere utenfor fagområdet ditt, må du erstatte stammespråk med ord og begreper som leserne forstår.

I arbeidslivet møter vi mange eksempler på stammespråk. Implementere er et av dem. Vi har tatt ordet fra engelsk for å få folk til å gjøre det vi (ledelsen) har bestemt og/eller blitt enige om. Det var konsulenter som innførte ordet i Norge, og konsulentspråk blir fort til lederspråk.

På norsk klarte vi oss helt fint uten begrepet implementere frem til midten av 1980-tallet. Da gjennomførte og iverksatte vi. Nyordet tilfører ikke noe nytt. En tekst blir ofte bedre om vi bruker gode norske ord og begreper i stedet for å ty til stammespråk.

I sommer ble jeg inspirert til å skrive et blogginnlegg om implementering (Les: Herlig, nå skal vi implementere, dere!, som jeg senere videreforedlet til en kronikk som kom på trykk i Dagens Næringsliv 25. juli 2018.

Har du flere eksempler på ord og begreper vi med fordel kan bytte ut med gode norske ord og begreper?

Her er teksten som ble publisert i Dagens Næringsliv 25. juli 2018:

Herlig, nå skal vi implementere!

Kanskje får vi gjennomført mer om vi gjør ting i stedet for å implementere dem. Det er dessuten mye morsommere.

Når arbeidslivet starter opp igjen for fullt etter en for mange varm, deilig og innholdsrik sommer, står implementering høyt på agendaen i mange organisasjoner, både i næringslivet og i offentlige virksomheter. Det er så vi nesten ikke kan vente med å komme i gang.

Det er ikke alltid like enkelt å omsette en glup idé til konkret handling, sette strategien ut i livet, iverksette en beslutning, gjennomføre et tiltak eller på andre måter leve som du lærer.

Så vanskelig er det å gå fra ord til handling at vi på norsk har tatt i bruk et helt nytt begrep, implementere, eller også iverksette implementeringsprosessen, for virkelig å understreke hvor krevende det er å omsette beslutninger og ideer til praktiske realiteter. Dessverre har ikke nyordet gjort det det minste enklere å lykkes. Kanskje snarere tvert imot.

Helt frem til 1986 klarte vi oss veldig godt uten begrepet implementere på norsk, viser et søk i mediearkivet Retriever. I juli 1986 dukker ordet for første gang opp i norske medier, i et leserinnlegg i Aftenposten. Det tar tre år før vi igjen ser ordet brukt i norske medier. Så begynner ordet å bre seg.

I år 2000 blir ordet implementere for første gang brukt mer enn 100 ganger i norske medier (136 ganger) i løpet av et kalenderår. Fra årtusenskiftet sprer ordet seg som en språklig epidemi. I 2007 ble implementere brukt mer enn tusen ganger (1186) i norske medier.

Etter et toppår i 2011, da implementere ble brukt mer enn 3000 ganger i norske medier, kunne vi registrere en forsiktig nedgang i bruken. Men, det skulle ikke vedvare. I 2016 kunne vi notere en ny bruksrekord for begrepet i norske medier. Rekorden ble slått nok en gang i 2017.

I løpet av de seks første månedene av 2018, er ordet brukt ikke mindre enn 1828 ganger i norske medier. Det ligger altså an til en ny toppnotering for å implementere i år om vi ikke skulle finne en effektiv kur mot fenomenet. Det er neppe dristig å anta at bruken av «implementere» er minst like utbredt i offentlige og private virksomheter som i mediene.

Implementere har sneket seg inn i norsk språk fra engelsk (fra verbet to implement og substantivet implementation) gjennom stammespråket til folk som jobber med prosjekter, data og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Begrepet har sine røtter i latin, der implere betyr «fylle, gjøre ferdig».

Hvordan klarte vi oss så uten begrepet implementere frem til 1986? Helt utmerket. Vi har mange gode norske ord og begreper for å beskrive arbeidet med gjøre en idé (eller strategi, beslutning, visjon, plan osv.) om til virkelighet.

Før vi begynte å snakke og skrive om å implementere, var vi opptatt av å sette beslutningene våre ut i livet. Vi var opptatt av å sette i verk eller iverksette planer. Vi var opptatt av å omsette ord, strategier, beslutninger og visjoner til konkret handling. Vi var opptatt av at vi skulle gjennomføre vedtak i praksis. Vi var opptatt av å gjennomføre endringer, og hente ut de gevinstene som endringene skulle gi oss. Vi var opptatt av at vi skulle leve som vi lærer. Vi var opptatt av å gjøre det, ikke bare prate om det.

Nå var det ikke slik at vi alltid lyktes med å omsette ord til handling før vi begynte med implementering, men ordene vi brukte, var forbilledlig klare. Kanskje gjorde det oss mer effektive?

Vi kan si det samme på mange ulike måter, med ulike effekter. Hvor motivert blir du av å skulle gå i gang med implementeringsprosessen eller implementeringsfasen? Herlig, nå skal vi implementere, dere! Det skal bli skikkelig moro.

Kanskje får vi gjennomført mer, om vi slutter å snakke om implementering, og heller bare gjør det vi er blitt enige om. Det er forresten veldig mye morsommere å gjøre ting enn å implementere dem.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringslivs seksjon Etter Børs 25. juli 2018 (og på dn.no dagen før).

Artikkelen er en redigert versjon av et tidligere innlegg på bloggen min: Herlig, nå skal vi implementere, dere!, publisert 2. juli 2018.

Publisert i Aktuelt, ekspertspråk, Kommunikasjon, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk, stammespråk, Tekst | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar