Har kommunikatørene tatt makten fra forskerne?

To flinke formidlere har funnet en ny skurk i sin fortelling om «Trøbbel i tårnet»: De profesjonelle forskningskommunikatørene. De skal ha overtatt makten og ansvaret for formidling fra forskerne. 

nye-tanker-om-forskningskommunikasjon-foto-anne-marit-godal

Paneldebatt om forskningskommunikasjon på Litteraturhuset i Oslo. Fra venstre: Thomas Evensen, Ragnhild Hennum, Asle Haukaas, Audun Farbrot og Henrik H. Svensen. Her lytter vi til Ståle Wig som snakker om artikkelen «Trøbbel i tårnet». Foto: Anne Marit Godal på twitter.

En forsker i geologi, Henrik H. Svensen ved Universitetet i Oslo og en doktorgradsstudent i sosialantropologi, Ståle Wig ved Universitetet i Oslo har skrevet en bredt anlagt fortelling om forskningsformidling i «Nytt Norsk Tidsskrift». Her tar de, som de skriver, utgangspunktet i sine personlige erfaringer fra å undervise på et master-program i formidling ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.

Fortellingen har de kalt for «Trøbbel i tårnet» (Lenke til artikkelen).

Her tar de til orde for at det er behov for å tenke nytt om forskningsformidling. Det er det utvilsomt behov for.

Nye tanker?

Det er prisverdig at skribentene har lykkes i å skape debatt om et viktig tema. Det var stinn brakke på Litteraturhuset da Forskningsrådet inviterte til paneldebatt under forskningsdagene.

Blant deltakerne var det noen forskere, men flest kommunikasjonsrådgivere.

Jeg var invitert til å delta i paneldebatten sammen forsker og artikkelforfatter Henrik Svensen, prorektor Ragnhild Hennum ved Universitetet i Oslo, avdelingsdirektør for forskningskommunikasjon Thomas Evensen i Forskningsrådet og kommunikasjonsdirektør Asle Haukaas i Veterinærinstituttet. I tillegg presenterte Ståle Wig artikkelen som et oppspill til debatten.

Det var en morsom debatt å delta i. Her er noe av det jeg sa som en kommentar til artikkelen.

Kan bli flinkere til skrive og tale klart

Henrik og Ståle er dyktige og aktive formidlere av sine fag, geologi og sosialantropologi. Det er de trolig på tross av, og ikke på grunn av institusjonen de er tilknyttet. Og de er også glødende opptatt av forskningsformidling. Slike forskere vil vi gjerne ha flere av.

Vi kan i hvert fall være enige om minst fire ting:

  • Mange forskere kan bli flinkere til å skrive og tale klarere.
  • Vi kan også være enige i at kurs i skriving og andre former for forskningskommunikasjon har positive effekter.
  • Vi kan også være enige om at god forskningskommunikasjon kan bidra til å gjøre forskningen bedre.
  • Vi kan være enige om at det kan være en god idé å forske på effekter av forskningskommunikasjon og etablere kunnskapssentre på feltet.

Ståle Wig og Henrik H. Svensen har dessverre ikke lykkes med å komme opp med så mange nye svar på det som er de institusjonelle barrierene for forskningskommunikasjon.

Barrierer for forskningsformidling

Alle universiteter og høyskoler er gjennom Universitets-og høyskoleloven  forpliktet til å legge like mye vekt på forskningsformidling som på forskning og undervisning. I loven er dette likestilte oppgaver. De enkelte forskere har ikke den samme lovpålagte forpliktelsen til å bruke tid på forskningsformidling.

Universitetet i Oslo og andre universiteter og høyskoler er ikke spesielt flinke til å følge opp sine lovpålagte forpliktelser. Jeg har gjort en undersøkelse blant forskere for å identifisere mulige barrierer for forskningsformidling.

  1. Formidling er i liten grad meritterende.
  2. Frykten for kolleger formidling har tradisjonelt gitt liten prestisje (blant kolleger).
  3. Gir liten eller ingen økonomisk uttelling.
  4. Har ikke tid.
  5. Bundet av tradisjoner.

Skurken på formidlingsarenaen

I stedet for å komme med forslag til hvordan vi kan rive ned barrierene, har Ståle og Henrik i sin artikkel identifisert en skurk på formidlingsarenaen: Forskningskommunikatørene eller kommunikasjonsrådgiverne.

De skal nemlig overtatt makten og ansvaret fra forskerne og er «mellommenn». «Beslutningstakerne bør derfor flytte makt og ansvar fra kommunikasjonsrådgiverne tilbake til forskerne», skriver de to.

Er det slik? Det skal jeg svare på om litt.

Men først vil jeg bruke litt tid på å klargjøre noen ord og begreper.

I en artikkel som gir seg ut for å presentere nye tanker om forskningsformidling, er det et paradoks at de klamrer seg til begrepet forskningsformidling.

Det kan virke som om de to er allergiske mot ordene «Kommunikasjon» og «forskningskommunikasjon» uten at de en gang gjør et forsøk på å begrunne det i artikkelen.

Handler om «å gjøre felles»

Kommunikasjon er et ord som stammer fra det latinske Communis, som betyr å gjøre felles. Communis er for øvrig opphavet også til ordet kommune. Det forskes på kommunikasjon også ved artikkelforfatternes arbeidsplass, Universitetet i Oslo.

Dét høres jo vel ikke så fryktelig skummelt ut. Men så er det det da, at kommunikasjon er et begrep som kleber ved skurkene i fortellingen, kommunikasjonsrådgiverne og PR-konsulentene.

Forskningsformidling er knyttet til en enveis overføring av kunnskap fra eksperten til den som trenger påfyll av ny kunnskap (Les: Forskningsformidling eller forskningskommunikasjon? – Ja takk begge deler).

Vi ser for oss forskeren som en gang i blant går ut av sitt elfenbenstårn, drysser av sin visdom ut over det uopplyste folket, som er der klar til å sluke ny kunnskap, uten mulighet til å stille spørsmål tilbake. Aha, sier folket, er det sånn det er, og de skjønner straks hvorfor det er viktig fortsatt å bruke samfunnets midler til å finansiere mer forskning.

Sånn er det dessverre ikke. Folket er ikke alltid parat til ukritisk å ta i mot siste nytt fra forskningsfronten. De vil stille spørsmål, og også delta. Dette åpner opp for nye modeller for forskningskommunikasjon basert på dialog og deltakelse. Denne dialogen er også en forutsetning for at forskning skal bli bedre.

Fra forskningsformidling til forskningskommunikasjon

Forskningsformidling og forskningskommunikasjon er også egne forskningsfelt. Internasjonalt har vi hatt begreper som «dissemination» og «public outreach» som svarer til det norske begrepet forskningsformidling.

Gjennom de siste årene har begrepet Science Communication vunnet frem, der forskningskommunikasjon er et godt norsk navn, og i ferd med å brukes (minst) like mye som forskningsformidling. Det er en utvikling artikkelforfatterne ikke har fått med seg.

Jeg er som sagt enig med Ståle og Henrik i at flere forskere med fordel kan bli flinkere til å skrive og tale klart. Men det er faktisk ikke tilstrekkelig. Du må i tillegg klare å gjøre forskningen og kunnskapen relevant for de du ønsker å kommunisere med.

Forskningskommunikasjon kan hjelpe oss med å gjøre forskningen relevant og interessant i tillegg til å være forståelig. Og her kan det til og med tenkes at kommunikasjonsrådgivere kan spille en coachende rolle.

«Skurken» svarer

Så tilbake til den påståtte skurken (i tillegg til universitetsledelsen):

  • Har kommunikasjonsrådgiverne overtatt makten og ansvaret fra forskerne?
  • Er de profesjonelle kommunikasjonsrådgiverne «mellommenn» som har overtatt forskningsformidlingen fra forskerne.

Jeg er her i kraft å være en av skurkene, og jobber som fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.

Jeg har derimot ikke overtatt makten og ansvaret for formidling fra forskerne. Jeg opptrer heller ikke som noen mellommann. Jeg er først i fremst en trener i kunsten å skrive og tale klart.

Forskeren er, naturligvis, den nærmeste til å kommunisere sin kunnskap. Jeg er opptatt av å gi hjelp til selvhjelp. Og sånn er det ved mange andre universiteter og høyskoler.

Kort fortalt handler jobben min om å utfordre, motivere og dyktiggjøre forskerne til å dele kunnskapen sin med andre enn sine kolleger.

Mye av det handler om å gi kurs og trening nettopp i det å skrive og tale klart, men også i å ta i bruk nye sosiale og digitale medier til forskningskommunikasjon.

I dette arbeidet har jeg ikke noen pisk eller formell makt å ty til.

Ambisjonen er å gjøre meg selv overflødig i den rollen, og så kan jeg etter hvert bruke enda mer av min tid til å forske på mitt fag, som er forskningskommunikasjon.

Det er relativt naivt å kunne forestille seg at det er mulig for en forskningskommunikatør å overta makten for formidlingen fra forskeren. Noen hver, også rektorer og universitetsledere, har funnet ut at det ikke er helt enkelt å få en forsker til å gjøre noe annet enn det han eller hun har lyst til å gjøre.

I den grad jeg har makt, så ligger det i at jeg lykkes i å få forskere til å bruke energi og tid på forskningskommunikasjon fordi de har tiltro til at jeg kan hjelpe dem til å lykkes. Det finnes de som har tiltro til at jeg kan bidra til å øke sannsynligheten for at tid brukt på forskningskommunikasjon ikke er bortkastet tid.

Og ingen ting gleder meg mer enn forskeren lykkes i sin forskningskommunikasjon og opplever at han eller hun faktisk får noe igjen for det.

Det kan være flere ting: Flere leser forskningen, du blir invitert til viktige arenaer, du får invitasjoner til og gjøre morsomme ting. Og kanskje får du også mer penger, fordi du er blitt synlig for noen som har lyst til å finansiere ny kunnskapsutvikling på ditt fagområde.

Og den virkelig gode nyheten, alle kan bli flinkere til å kommunisere sin forskning gjennom å gjøre det. Og det er aldri for sent å begynne å trene. Just do it!

Publisert i Aktuelt, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, Uncategorized | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Skal du svare kranglefanter?

Viser du ansikt i sosiale medier, kan du risikere å møte nettroll og profesjonelle kranglefanter. Skal du svare dem?

skal-du-svare-kranglefanter_skjermdump_dagsavisen

Faksimile fra Dagsavisen 19. september 2016.

Forskere er blitt stadig mer nysgjerrige på å ta i bruk sosiale medier til å dele sin kunnskap. Det er det mange gode grunner til (minst femten)!

Men det er (minst) en ting bekymrer dem. Vil det ikke ta fryktelig mye tid å måtte svare på alle spørsmålene og kommentarer fra følgere og venner?

For de aller fleste er frykten ubegrunnet. De fleste kunne nok ønske seg mer respons enn de faktisk får.

Men du kan naturligvis støte på både nettroll og profesjonelle kranglefanter.

Skal du så svare kranglefanter om du møter dem?

Det har jeg skrevet om i en gjestekommentar i Dagsavisen i dag (19. september 2016). Artikkelen er et utdrag fra boken «Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter«.

Her kan du lese artikkelen:

Sosiale og digitale medier er kommunikasjonskanaler som åpner opp for dialog. Det kan blant annet skje gjennom kommentarfelt på blogger, i nettaviser, Facebook, LinkedIn og Twitter for å nevne noen eksempler.

Får du spørsmål og kommentarer, har du lykkes i å engasjere. Det er det ikke alle som klarer.

Mange av kommentarene kan dessuten være gode og reflekterte. Det betyr ikke nødvendigvis at de som kommenterer, er enig med deg. Det kan det bli fruktbare diskusjoner av. Kanskje har meningsmotstanderen et poeng som gjør at du må skjerpe din argumentasjon, og ta hensyn til det i ditt arbeid.

Fyrer av sure oppgulp

Du kan også risikere å møte nettroll og kranglefanter som fyrer av sure oppgulp fordi de har glede av det, og ikke for å bidra til god, konstruktiv debatt. Nettrollene er ikke så veldig mange, men de kan gjøre fryktelige mye ut av seg. Enkelte temaer er spesielt utsatt. Det gjelder for eksempel klima, miljø, religion, Midtøsten, språk og flyktninger.

Du velger selv om du skal ha kommentarfelt på bloggen din. Også på andre typer sosiale medier kan du begrense mulighetene for at andre skal kunne kommentere innleggende dine. Velger du bort muligheten til å kommentere, velger du samtidig bort muligheten til å lære.

Ta derfor sjansen på å åpne opp for kommentarer fra dine følgere og venner. Frykten for å bli oversvømmet av spørsmål og kommentarer er for de aller fleste betydelig overdrevet. Mange opplever snarere at de ikke får den responsen de hadde håpet på.

Ja, jeg synes du skal svare

Skal du svare på spørsmål og kommentarer du får i sosiale medier?

Ja, det synes jeg. Folk vil diskutere innlegget ditt enten du deltar i diskusjonen eller ei. Hva med kommentarer du ikke liker? Eller spørsmål som ikke nødvendigvis er stilt av god vilje? Mitt svar er fortsatt ja.

Bedre å gi alle et svar enn å stille seg opp som dommer over hva som er gode og dårlige spørsmål. Det betyr ikke at du skal bruke mye tid og mange ord på svarene, men vis at du er til stede i samtalen.

Rene kranglefanter trenger du ikke bruke energi på.

Men gi dem et likevel et svar, du kan jo takke dem for interessen og engasjementet.

Har du møtt kranglefanter på nett? Hvordan gikk det?

Referanser:

Audun Farbrot (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Dagsavisen 19. september 2016.

Publisert i Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, Tips | Merket med , , , , , | 3 kommentarer

Hva kan ledere lære av maur?

Bruk av bilder og eksempler kan hjelpe deg når du skal fortelle om temaer som ikke er så håndfaste. Se for deg en maurtue. Kan ledere lære noe av maurene?

maurtue-ved-skomakertjern-i-nordmarka-foto-audun-farbrot

Kan ledere lære noe om organisering fra maur? Ja, hevder Øystein D. Fjeldstad, professor i strategi ved Handelshøyskolen BI. Bildet viser en ganske tilfeldig valgt maurtue ved Skomakertjern i Nordmarka i Oslo. 

Mange av oss jobber for en eller annen organisasjon, enten vi kaller det bedrift, institusjon eller annen type virksomhet.

Det ligger liksom i kortene at vi da er organisert på en eller annen måte.

Dette er ofte tegnet ut i form av et organisasjonskart som blant annet viser hvem som bestemmer over hvem.

De fleste organisasjoner holder seg dessuten med en strategi som enkelt sagt er en plan for å nå et bestemt mål.

Håndfast som en glassmanet

Både strategi og organisering er eksempler på ord som lett kan fortone seg som like håndfast som en glassmanet i hånden, den bare flyter ut gjennom fingrene våre.

Selv om organisering høres nokså abstrakt ut, bidrar det likevel til håndfaste og konkrete resultater. Vi kan jobbe sammen på mange ulike måter, og noen måter er smartere enn andre.

Her om dagen møtte jeg professor Øystein D. Fjeldstad ved Handelshøyskolen BI. Han er en internasjonalt anerkjent forsker, nettopp på fagområdene strategi og organisering.

Fjeldstad har publisert en brannfakkel av en forskningsartikkel der han tar et radikalt oppgjør med hvordan de fleste virksomheter er organisert i dag.

Forskningsartikkelen bærer navnet «The Architecture of Collabatoration», samarbeidets arkitektur. Den har allerede høstet anerkjennelse i det internasjonale forskningsmiljøet.

Er det mulig å løfte kunnskapen ut av forskningsartikkelen og gjøre den interessant og relevant for ledere i næringsliv og offentlige virksomheter?

Vi bestemmer oss for å gjøre et hederlig forsøk, og jeg oppdager raskt at strategiprofessoren ikke bare kan sitt fag, men også har evnen til å fortelle om det ved hjelp av bilder og eksempler.

Den romerske armé

Måten vi leder organisasjoner på i dag, har blant annet hentet inspirasjon fra den romerske armé, innleder Øystein D. Fjeldstad. Vi kan formelig se for oss bilder fra de utallige møtene mellom Asterix og Obelix og soldater fra den romerske hær.

De enkelte soldater ble ikke ansett som smarte nok til å forstå hva de skulle gjøre. De hadde heller ikke overblikk over helheten. Derfor trengte de ledere som kunne kommandere sine tropper til innsats gjennom et hierarki av overordnede og underordnede.

Mye har endret seg siden romerrikets storhetstid. Men ikke måten vi leder og organiserer folk på.

De som gjør jobben for dagens organisasjoner, er ofte smartere enn sine ledere. Ved hjelp av digitale verktøy kan de også se helheten like godt som sine ledere. Verden er ikke bare blitt mer kompleks, den er stadig i endring.

– Hierarki er godt egnet til å håndtere det komplekse, men ikke når omgivelsene endrer seg raskt, fastslår Fjeldstad.

Best uten sjefer

Øystein D. Fjeldstad og hans forskerkolleger tar til orde for en radikalt ny måte å organisere på.

Legg til rette for at de ansatte selv kan finne ut av hvordan de kan løse oppgavene sine i stedet for å fortelle dem.

I klartekst: Bort med tradisjonell sjefing i form av kommando, kontroll og sentral koordinering. I stedet etablerer du spilleregler for hvordan ansatte kan samarbeide.

Lær av maurene

Og her er det maurene kommer ut på stien.

– Ledere kan la seg inspirere av maurene, mener Øystein D. Fjeldstad. Maur opererer nemlig svært strategisk i sin systematiske utforsking og innhenting av matressurser.

Dronningmauren kommanderer ikke arbeidsmaurene til innsats. Maur opererer i stedet ut fra et enkelt sett spilleregler for å få ting til å skje. Når en maur finner mat, slipper den ut luktstoffer, feromoner, som mobiliserer andre maur til å følge sporene til kilden.

De henter så mat i kolonner helt til kilden er tømt. Når det ikke er mer mat å hente, slutter mauren å skille ut luktstoffer. Sporet svekkes og maurene begynner å utforske nytt terreng for å finne mat.

– Du kan spare mye tid på ledermøter om du finner frem til gode spilleregler for samhandling, konstaterer Fjeldstad.

Bilder forteller mer enn ord

Noen ganger kan bilder og eksempler fortelle mer enn 1000 ord. De kan også brukes til å gjøre det lettere å få et fast grep også temaer som ikke umiddelbart er så håndfaste.

Her kan du lese hvordan vi bruker bildene av maurtuen og den romerske armé til å fortelle historien om en ny arkitektur for samarbeid: Best uten sjefer.

Referanser:

Fjeldstad, Snow, Miles og Lettl: The architecture of collaboration. Strategic Management Journal, juni 2012, doi: 10.1002/smj.1968.

Farbrot, Audun (2016): Best uten sjefer. BI Business Review. Formidlingsmagasin fra Handelshøyskolen BI.

 

Publisert i Aktuelt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Tips | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Er du en tåkefyrste?

Forskere og eksperter blir fra tid til annet karakterisert som virkelighetsfjerne tåkefyrster. Sjekk om du er i faresonen.

Tåke i horisonten

Tåkelegge brukes også billedlig. For eksempel når forskere og eksperter bruker ord og begreper leseren ikke forstår. Nå kan du teste deg selv: Er du en tåkefyrste? 

Jeg skriver en spalte for Dagsavisen omtrent en gang i måneden, som handler om kommunikasjon i arbeidslivet.

Her forleden ble jeg stoppet av en god kollega, professor emerita Berit von der Lippe. Hun er en fast leser av spalten min.

«Du, Audun! Du skriver med sterkt engasjement». 

Hyggelig å høre, selvfølgelig. Men jeg vet jo godt at det kommer noe mer. Ganske riktig, hun fyrer av en kraftfull verbal kanonade:

«Men for meg blir du for leken, for snill, for positiv, for hyggelig, for ufarlig. Neste gang skal du skrive noe med litt mer brodd, du skal skrive om tåkelegging».

Rene ord for penga. Vi snakker litt om fenomenet, jeg og Berit. Hvem er nå egentlig verst (eller best) til å tåkelegge, politikere eller ledere? Det er ikke godt å si. Fenomenet er såpass utbredt at politikere som klarer å svare ja eller nei på et spørsmål, blir lagt merke til.

For snill?

På tampen av dagen suser det inn en epost fra smule bekymret Berit von der Lippe: «Jeg tror du er altfor snill med meg når jeg så kjekt slenger med leppa. Vit uansett at det er godt ment».

Jeg svarer henne at jeg har godt av å bli utfordret fra tid til annen. Og tåler det. Ja, at jeg til og med liker det.

Jeg tenker at det faktisk blir litt morsomt å skrive om tåkelegging. For jeg tar selvsagt utfordringen.

I militære operasjoner brukes kunstig tåke for å skjule egne aktiviteter for fienden. Det kalles for å tåkelegge. Vi kan også tåkelegge i overført betydning. Da bruker vi språk til å dekke over, skjule eller pynte på det vi skal si.

Kunsten å tåkelegge

Overskriften faller på plass: Kunsten å tåkelegge. Det gir føringer for innholdet. Jeg har bestemt meg for å identifisere ulike strategier for å tåkelegge. Hensikten er å gi en hjelp til å identifisere tåkeprat og tåkefyrster. Jeg ender opp med sju utbredte måter å tåkelegge på.

Her kan du lese resultatet: Kunsten å tåkelegge.

Tåkelegging er ikke forbeholdt ledere og politikere. Forskere og eksperter er heller ikke spesielt kjent for å snakke og skrive så folk forstår, selv om det finnes unntak.

Tåkelegging blant forskere og eksperter er ikke alltid en bevisst handling. Noen ganger skyldes tåkelegging manglende evne og erfaring i å bruke ord og begreper som folk bruker og forstår. Det går det heldigvis an å øve på.

Tåkefyrste-testen

Står du i faresonen for å bli oppfattet som en som farer med tåkeprat? Sjekk det ut med «tåkefyrste-testen» for forskere. Testen kan også tas av konsulenter, kommunikasjonsrådgivere og andre fageksperter (hvem er vel ikke ekspert på et eller annet?).

  1. Er du glad i bruke forkortelser, helst de du har laget selv?
  2. Liker du å skrive lange setninger, helst med flere innskutte bisetninger?
  3. Bruker du faguttrykk og stammespråk for å sikre at budskapet blir mest mulig presist, og forventer at folk lærer seg dem?
  4. Foretrekker du å bruke et mest mulig profesjonelt og upersonlig språk?
  5. Er du naturlig for deg å starte ut med alle forbehold og nyanser for å sikre deg?
  6. Bruker du et passivt språk i stedet for et aktivt språk?
  7. Liker du å fylle opp setningene med ord som gir ekstra lengde uten å tilføre mening?

Svarer du ja på flere av spørsmålene, befinner du deg i faresonen. Forsøk å komme deg ut av tåken.

Vet du om flere kjennetegn på tåketale?

Publisert i Aktuelt, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, Retorikk, Skriveråd | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvordan få tid til sosiale medier?

Ikke tenk på sosiale medier som enda en greie du må bruke tid på. Tenk heller på om sosiale medier kan hjelpe deg i det du likevel skal gjøre. Her skal jeg gi deg et konkret eksempel.

Del presentasjonen på nett_Audun Farbrot i manesjen

Når noen spør om å få presentasjonen din, kan du samtidig dele den i sosiale medier. Tenk på hvordan sosiale medier kan hjelpe deg med det du likevel skal gjøre.

Forskere og eksperter har fått øynene for at det faktisk kan ha noe for seg å dele kunnskap i sosiale medier (Les: 15 grunner til å dele kunnskap i sosiale medier). Mange kvier seg likevel for å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon.

«Vil ikke sosiale medier ta fryktelig mye tid?», er en motforestilling jeg ikke rent sjelden møter (Les: Fem barrierer for forskningskommunikasjon).

For tid er jo noe du allerede har for lite av – der du sjonglerer mellom plikt til å undervise, forventninger om å publisere forskningsartikler, utføre nødvendige administrative oppgaver, delta på forskningskonferanser og bidra i ulike råd og utvalg og mye annet.

Og da har du brukt ganske nøyaktig 147,94 prosent (!) av en normalarbeidsdag. Og så skal du i tillegg bruke tid på litt allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon?

Tryller med tid

Jo, da, selvfølgelig tar det tid å oppdatere sosiale medier med nytt innhold og dele innholdet med dem du ønsker å kommunisere med.

Prøv likevel følgende lille tankeeksperiment: Ikke tenk på sosiale medier som enda en greie du må bruke tid på. Tenk heller på hvordan du kan integrere sosiale medier i dine aktiviteter gjennom forskerhverdagen. Kanskje kan det til og med hjelpe deg til å spare litt tid.

Her skal jeg gi deg et lite eksempel fra min egen hverdag.

Jeg hadde takket ja til å holde et foredrag på konferansen Epic Content Marketing, som ble arrangert i Oslo 19. og 20. mai 2016. Jeg skulle vise hvordan fageksperter og tankeledere (Thought leaders) kunne etablere og utvikle seg som personlige merkevarer på Internett.

Dele presentasjoner på nett

Dagen før jeg skulle ut i manesjen, hadde jeg laget ferdig presentasjonen jeg skulle bruke. Jeg la den ut på SlideShare, som er en tjeneste i familien av sosiale medier du kan bruke til å dele presentasjoner, dokumenter og informasjonsgrafikk. Det tok kun noen få minutter å gjøre presentasjonen tilgjengelig i sosiale medier.

Har du holdt et foredrag der du har sagt noe publikum synes er interessant, kan du være ganske sikker på at noen av deltakerne vil be om å få tilsendt presentasjonen.

På Epic Content Marketing 2016 kunne jeg avslutte foredraget med lenke til presentasjonen som lå ute på Slideshareprofilen min. Etter at jeg var ferdig med innlegget, kunne jeg dele presentasjonen på mine profiler på Twitter og på LinkedIN.

Samtidig fikk jeg inspirasjon til å skrive denne bloggteksten om hvordan du får tid til å dele kunnskap i sosiale medier.

Det krever minimalt med innsats å gjøre presentasjonen tilgjengelig for et større publikum og samtydig bygge din faglige identitet. Og så sparte jeg tiden jeg ellers ville ha brukt til å sende ut presentasjonen.

Har du noen gode eksempler på hvordan du kan bruke sosiale medier til å hjelpe deg med det du likevel skal gjøre?

Publisert i Aktuelt, Blogg, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, LinkedIN, Sosiale medier, Tips | Legg igjen en kommentar

Livet før og etter sosiale medier

Alt har ikke endret seg, heldigvis, med fremveksten av sosiale medier. Gullstandarden er fortsatt det gode innhold, som er interessant og verdifullt for andre.

På plakaten_UiO

Her forleden ble jeg invitert til en lunsjprat på Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo (UiO) i seminarserien tilknyttet kurset Formidling og vitenskapsjournalistikk (MNKOM 3000/4000).  Elina Melteig, som er kommunikasjonsrådgiver ved Institutt for biovitenskap ved UiO, skulle intervjue meg om forskningskommunikasjon.

Hun stiller usedvanlig godt forberedt, full av gode spørsmål og engasjement.

Vi sitter ved siden av hverandre i en gul sofa, på en scene, foran et publikum, som har valgt å bruke lunsjen sin til å høre på oss prate fag. En litt smånerdete utgave av Skavlan.

Samtalen sendes også direkte på nett-TV, og legges deretter ut som video på YouTube (her kan du se videoen, som starter med et miniforedrag som oppvarming til intervjuet).

Hvordan har landskapet endret seg?

– Du har holdt på litt lenger enn meg med forskningskommuikasjon, i mer enn 12 år. Facebook fantes for eksempel ikke da du begynte å jobbe med faget. Hvordan har dette landskapet endret seg underveis?, innleder Elina.

Litt rart å tenke på i dag. For noen få år siden fantes hverken Facebook eller andre sosiale medier. Nå tar vi sosiale medier for gitt, ja, mange kan vanskelig klare seg lenge foruten.

Forsommeren 2003 tok jeg spranget fra journalistikk over til akademia for å se om jeg kunne hjelpe forskere med å bli flinkere til å dele kunnskapen sin med samfunnet utenfor, altså før Facebook ble født.

X-faktoren

I starten var jeg opptatt av å finne frem til X-faktoren i allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon.

Og Eureka, her er den:

Forskningskommunikasjon handler om å gjøre forskning og fagkunnskap forståelig, Men det er ikke nok, i tillegg må du gjøre kunnskapene relevant og personlig interessant for de du ønsker å kommunisere.

Og du må dele kunnskapen i kanaler som åpner for dialog og deltakelse.

Ikke alt er nytt

Heldigvis er det ikke alt som har endret seg med fremveksten av sosiale og digitale medier. Gullstandarden er fortsatt det gode innholdet, – som er interessant, relevant og verdifullt for andre. Det gjelder minst like mye i sosiale medier som i tradisjonelle medier.

Nøkkelen til effektiv kommunikasjon av kunnskap ligger fortsatt i å utvikle godt innhold, både i tekst, tale, lyd, bilde, film og kombinasjoner av dette.

Fortsatt spiller tradisjonelle medier en sentral rolle, enten vi snakker om TV, radio, papiraviser og nettaviser, men de er ikke alene om å sette dagsorden for samfunnsdebatten.

Fem endringer

Selv om gullstandarden fortsatt er det gode innholdet, har fremveksten av sosiale og digitale medier endret landskapet for forskningskommunikasjon på flere områder.

  1. Folk bruker mer og mer tid i sosiale medier på bekostning av noen av de tradisjonelle mediene. Skal du lykkes med å dele kunnskap med et større publikum, må du treffe dem der de bruker tid.
  2. Sosiale medier har gitt oss en teknologi som gjør det mulig å få til forskningskommunikasjon basert på dialog og deltakelse, og ikke bare enveis forskningsformidling fra ekspert til novise.
  3. Sosiale medier kan forsterke effekten av det du gjør i tradisjonelle medier. Har du først utviklet innhold for tradisjonelle medier, kan du dele dette også i sosiale medier gjennom kreativ flerbruk. Men du må redigere og tilpasse budskapet for den enkelte kanal.
  4. Sosiale medier gir deg mulighet til å bygge din faglige profil på nett. Veien til kunnskap går i økende grad via Google og andre digitale kanaler. Du kan selv påvirke om du blir funnet eller ikke for din profesjonelle kompetanse.
  5. Sosiale medier gir deg mulighet til å kommunisere gjennom nettverk. Det gjør at du raskt kan nå et stort potensielt publikum på tvers av landegrenser.

Det er liten grunn til å tro at dette med Internett og sosiale medier går over med det aller første.

Som forsker og forskningskommunikatør må du ut og møte ditt publikum der de til enhver tid er. Det betyr at du også må bruke tid i sosiale medier.

Publisert i Aktuelt, Debatt, Facebook, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, youtube | Merket med , , , , | 1 kommentar

Slik får du flere til å lese forskning

Lyst til å få flere til å lese forskningsartikkelen din? Gjør den tilgjengelig og del den i sosiale medier.

Musserende feiring

Verdt å skåle for. Du har fått beskjed om at du får publisert en forskningsartikkel i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. Det betyr ikke nødvendigvis at du når et stort publikum. Men du kan selv gjøre noe for å få flere til å lese forskningen din.

Det finnes vel knapt noen større lykke for en forsker enn å få beskjed om at en vitenskapelig artikkel er akseptert for publisering i et internasjonalt tidsskrift. Meldingen omtales populært som et «champagnebrev». Begivenheten er vel verdt å feire, nettopp med feststemte bobler i glasset.

Champagne-brev

Det krever masse slit og enda mer tid å gå fra en forskningsidé til en ferdig fagfellevurdert forskningsartikkel. Du konkurrerer mot forskere fra hele verden om å få din forskning publisert i de mest anerkjente tidsskriftene. Mange opplever å få tommelen ned for de innsendte manusene.

For forskere er det nettopp publisering i de beste tidsskriftene i fagene, A-journalene, som gir den største prestisjen og anerkjennelse.

Få lesere

Det er likevel ikke det samme som at forskningsartikkelen når ut til et stort publikum. Snarere tvert imot. Typisk er det kun et fåtall som leser resultatene av forskningen til klodens skarpeste hjerner.

Forskningsartikler blir sjelden kioskveltere. Antall nedlastinger og lesere er ofte så få at jeg av og til kan lure på hvor forskere får motivasjonen fra. De kan naturligvis håpe på at nettopp deres bidrag blir plukket opp av andre forskere på feltet, og blir med videre i jakten på bedre innsikt på feltet.

Men det kan jo tenkes at også andre enn de nærmeste fagfellene, kan ha nytte av å få kjennskap til arbeidet ditt. Men da må kunnskapen løftes ut av forskningsartikkelen.

Slipp kunnskapen løs

Forskeren kan selv gjøre noe for å nå et større publikum gjennom brukerrettet forskningskommunikasjon. Bruk litt tid på å gjøre forskningen tilgjengelig, relevant og interessant for andre enn dine fagfeller.

Ved å slippe kunnskapen løs i sosiale medier, kan du få flere til å lese forskningsartikler i sin originaltapning. Jeg har vanskelig for å se for meg at det skulle ha den motsatt effekten.

Jeg har sammen med professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI publisert en forskningsartikkel om hva som får deg til å klikke i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Social Influence.

Etter at vi skrev en formidlingsartikkel om de viktigste resultatene, og presenterte denbåde i tradisjonelle og sosiale medier, har antall nedlastinger av forskningsartikkelen gått fra 36 til mer enn 4300. Det er et formidabel tall i denne sjangeren.

Eksperimenter

Professor Melissa Terras ved University College London gjennomførte for noen år siden et prosjekt der hun gjorde sine forskningsartikler åpent tilgjengelige (Open Access) for interesserte lesere.

I tillegg bestemte hun seg for å blogge om hver av forskningsartiklene og dele blogginnleggene på Twitter. Det resulterte i en markant økning i antall nedlastinger av originalvaren, de vitenskapelige artiklene.

Som en del av sitt formidlingsprosjekt valgte hun ut fire vitenskapelige artikler fra ett og samme forskningsprosjekt. De ble alle gjort tilgjengelige gjennom et Open Access-arkiv. Melissa Terras blogget og tvitret om tre av de fire forskningsartiklene og lot den fjerde klare seg på egen kjøl.

Artiklene som Terras blogget og tvitret om, ble lastet ned minst 11 ganger mer enn artikkelen som måtte klare seg uten drahjelp av forskningskommunikasjon i sosiale medier.

Kinderegg-effekt

Hva kan så forskere, universiteter, høyskoler gjøre for at flere i praksis skal ta i bruk resultater av offentlig finansiert forskning? De kan følge eksempelet til Melissa Terras.

Så snart forskningsartikkelen er åpent tilgjengelig på nett, kan forskeren skrive en kortfattet og poengtert presentasjon av høydepunkter i forskningsartikkelen, enten som et sammendrag, formidlingsartikkel, bloggpost eller pressemelding. Det kan de enten gjøre selv eller i samarbeid med en kommunikasjonsrådgiver.

Denne formidlingsartikkelen kan så publiseres enten på en fag- eller forskerblogg, institusjonens nettsider eller en faglig hjemmeside, og ta med referanse og lenke til forskningsartikkelen.

Så snart populærversjonen er lagt ut på nettet, kan den deles på Twitter, LinkedIn, Facebook og eventuelt andre kanaler som egner seg for deling av kunnskap. Det handler om å møte folk der de er, og invitere dem til å lese mer om forskningen.

Forskere vil da få flere til å lese om forskning, forskningen blir viktigere og styrker forskerens faglige identitet på nett. Litt av et Kinderegg!

Referanse:

Audun Farbrot (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Publisert i Aktuelt, Blogg, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Open Access, Sosiale medier | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar