Vellykket kommunikasjon forutsetter at du klarer å vinne oppmerksomheten til den/de du kommuniserer med. Her er 13 kjennetegn på en effektiv interessevekker (pitch).
Førsteamanuensis Solveig Omland ved NLA Høgskolen trener på å fremføre sin interessevekker for et nytt forskningsprosjekt. Hun får ros og konstruktive forslag til forbedringer fra kolleger og kursleder. (Foto: Solfrid Øvrebø Ebbesen).
Noe av det morsomste og mest meningsfulle jeg gjør, er å trene forskere, eksperter og studenter til å kommunisere bedre med folk utenfor eget fagområde, – både skriftlig og muntlig.
Forskning kan nemlig bidra til positive samfunnsforbedringer. Men, det skjer sjelden uten effektiv kommunikasjon.
Å trene på å skrive og fremføre mikrohistorier og interessevekkere (på engelsk kjent som elevator pitch) er et verktøy som har forbløffende god effekt på utvikling av kommunikasjonsferdigheter.
Effektive interessevekkere har utallige bruksområder, i både skriftlig og muntlig kommunikasjon. Det kan være åpningen av foredrag eller forelesning, det kan være starten på en artikkel, innlegg i sosiale medier, begynnelsen på en ny relasjon som kan vise seg verdifull, starten på en søknad om forskningsmidler eller også døråpner til et møte med en mulig samarbeidspartner.
Skal du få folk til å lese langt og høre lenge på deg, må du først vinne interessen og oppmerksomheten til de du ønsker å kommunisere med. All kommunikasjon starter med begynnelsen. Om du ikke lykkes med å vekke interessen til dine utvalgte målgrupper fra starten av, har du sannsynligvis allerede tapt kampen om oppmerksomheten deres.
Før kommunikasjonstreningen starter, utfordrer vi deltakerne til å skrive en kortfattet populær beskrivelse av et prosjekt de jobber med. De blir eksplisitt bedt om å velge seg en målgruppe utenfor akademia som kan tenkes å ha nytte av eller være interessert i kunnskapen som utvikles gjennom prosjektet. Ut over det får de ingen føringer.
Hjemmeoppgaven hjelper oss til å forankre kommunikasjonstreningen i deltakernes egne prosjekter. Deltakerne kan lettere knytte teori og forelesninger til egen virkelighet. Samtidig får vi et startpunkt som gjøre det mulig å få inntrykk av hvilken effekt undervisningsopplegget har.
Vi setter sammen deltakerne på tvers av fagområder, og lar dem jobbe med hverandres tekster.
Vi jakter på «Historien» i deltakernes forskningsprosjekter, det som kan tenkes å være mest interessant for den utvalgte målgruppen. Ikke rent sjelden finner vi gullkorn i slutten av teksten, etter at mange lesere har forlatt teksten. Ved å løfte frem og foredle forskerens unike historie, blir teksten atskillig mer interessant for forskernes drømmelesere.
Vi hjelper også deltakerne til selv å oppdage potensiale for å gjøre tekstene mer forståelige sett med lesernes øyne. Da forsvinner gjerne mange av forkortelsene og stammespråket, setningene blir kortere og mer aktive og fagbegreper forklares eller erstattes med mer forståelige ord og begreper.
Å gjøre forskning forståelig og tilgjengelig, er nødvendig men ikke tilstrekkelig for å skape effektiv kommunikasjon med utvalgte målgrupper. Du må også lykkes i å engasjere de du ønsker å kommunisere med.
Skal du vinne folks interesse og oppmerksomhet for din forskning, gjør du klokt i å trene på å skrive og fremføre effektive interessevekkere for ulike formål og av ulik varighet.
Med basis i forskning og mer enn 20 års erfaring som kommunikasjonstrener, drister jeg meg til å foreslå 13 kjennetegn på effektive interessevekkere. Kjennetegnene er skreddersydd for forskere, fageksperter og studenter som ønsker å styrke sin påvirknings- og gjennomslagskraft.
Målrettet: Hva er det beste som kan skje som et resultat av interessevekkeren? Bestem deg for hva du vil aktiviteten skal bidra til. Utvide nettverket ditt? Få et møte med beslutningstakere der du kan fortelle mer om forskningen din? Få oppmerksomhet om en sak?
Sterk åpning: Du må umiddelbart vekke interesse. Det kan være i form av et spørsmål (som vekker interesse hos den/de du kommuniserer med), en spissformulering, eller en mikrohistorie. Du skal vinne oppmerksomheten, og holde på den.
Søk øyekontakt. Gjensidig blikkontakt, om enn bare noen øyeblikk, øker kvaliteten på kommunikasjon.
Personlig og relasjonell. Demonstrer at du vet hvem du snakker med, og hva hun/han/hen er opptatt av som kan knyttes til ditt prosjekt. Gjør det enkelt for den andre å relatere seg til det du sier. Vis at du evner å se hvordan verden ser ut for den du kommuniserer med. Skriv og snakk til hjertet og følelsene, ikke bare til hodet og fornuften. Du må skape kjemi i øyeblikket.
Det store bildet: Hvorfor er prosjektet ditt viktig? Hvilke behov, problemer eller utfordringer for individer, organisasjoner og/eller samfunn kan forskningen din bidra til å svare på?
Ditt bidrag: Hvilke potensielle samfunnsforbedringer kan prosjektet ditt bidra til? Hvem vil kunne ha nytte av/få det bedre som et resultat av prosjektet ditt.
Selvtillit og mot: Ha tro på at prosjektet ditt er viktig, og er interessant for den eller de du presenterer det for. Troen på at du klarer å få andre til å se verdien av prosjektet ditt, øker sannsynligheten for at du lykkes nettopp med det.
Klart og forståelig språk. Snakk og skriv klart, forståelig, godt og levende.
Vis engasjement og lidenskap: La det skinne gjennom at dette er noe du virkelig brenner for.
Trollbindende: Ja, det er mulig å ha en visjon om å trollbinde sitt publikum, og øve på å stadig bli bedre til det.
Vis, ikke bare fortell: Bruk analogier, bilder, eksempler og fysiske gjenstander som kan berike interessevekkeren.
Historiefortelling, om mulig. Prøv gjerne å fremføre interessevekkeren i form av en historie der du er helten, som vet å bruke og skape kunnskap som kan temme både troll og små og store problemer som individer, organisasjoner og samfunn strever med. Historier engasjerer og blir husket.
Sterk avslutning, gjerne oppfordre til handling. Om du forsker på helse og medisin, kan du for eksempel avslutte med å si: Her har du muligheten til å gi alle som lider av diagnose X, et bedre liv. Vi forteller gjerne mer om hvordan vi har tenkt til å bidra til å skape positive samfunnsendringer.
De korteste interessevekkerne består av én til to setninger. Når noen som ikke kjenner meg, spør om hva jeg gjør, svarer jeg gjerne: «Jeg trener forskere til å bli flinkere til å kommunisere om forskningen sin slik at flere kan få nytte av den».
Bruk gjerne oversikten over kjennetegn ved effektive interessevekkere som sjekkliste når du jobber frem ditt repertoar av interessevekkere i ulike formater.
Øvelse gjør deg garantert bedre til å kommunisere. Fremfør interessevekkerne dine for noen som kan representere drømmepublikummet ditt, og be om tilbakemeldinger. Både hva som fungerer bra, men også forslag til hvordan du kan forbedre dem.
Og du, ikke vær redd for å ta sjanser og improvisere når du er ute i felten.
Referanse:
Artikkelen er basert på forberedelser til undervisningsmoduler om «The Anatomy of a compelling Pitch» og «Kunsten å vekke interesse».
«Kunsten å vekke interesse»inngikk som del av et verksted om strategisk forskningskommunikasjon som jeg utviklet for forskere ved NLA Høgskolen, campus Sandviken i Bergen. Verkstedet ble gjennomført 13. mars 2024.
Forskere kan vinne økt tillit blant folk om de forteller hva og for hvem forskningen er godt for i sine mini-biografier, ikke bare hva de forsker på.
Strategisk kommunikasjon: Forskeres minibiografier kan brukes til å styrke folks tillit til forskere, indikerer studie fra Michigan State University. Illustrasjonsbilde: ThisisEngineering RAEng på Unsplash.
Forskere presenterer seg gjennom korte mini-biografier på sine ansattsider ved universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner. De samme mini-biografiene bruker de når de skal holde foredrag, søke forskningsmidler og som utgangspunkt for å lage profiler i sosiale medier.
Her forteller forskerne blant annet om sin faglige bakgrunn, forskningsinteresser og forskningsfelt, hvilke vitenskapelige tidsskrifter de har publisert i, hvilke redaksjonsråd de er med i, offentlige verv, faglige utmerkelser, hva de har tatt doktorgraden sin på og øvrig informasjon som gir grunnlag for å vurdere deres faglig kompetanse.
Mini-biografiene er ofte nokså kjedelige, leksikalske tekster med opplistinger av fakta. Må de være så kjedelige?
Hva om forskere i tillegg viser litt av sitt brennende ønske om å bidra til å skape samfunnsforbedringer for individer, organisasjoner og samfunn gjennom sin forskning? Kan de vinne noe på det, eller kan det gå på bekostning av fagligheten?
Kan forsker-biografier styrke tilliten til forskere?
Forskerne Samantha Hautea, John C. Besley and Hyesun Choung ved Michigan State University har gjennomført en studie for å finne ut hvordan forskere kan bruke mini-biografiene sine til å styrke tilliten til forskere gjennom å demonstrere prososial motivasjon og velvilje i biografi-teksten.
Tillit består av tre ulike dimensjoner; kompetanse, integritet og velvilje. Forskernes minibiografier løfter særlig frem fakta som kan underbygge deres faglige kompetanse. Kan forskere bidra til å styrke tilliten til forskere gjennom å fortelle hva og for hvem forskningen kan være godt for?
De fleste forskere ønsker jo at forskningen deres skal komme samfunnet til gode, enten den bidrar til bedre behandling og liv for pasienter, bedre læring for elevene, klokere politiske beslutninger eller mer bærekraftig landbruk, for å ta noen få eksempler på kunnskap i bruk.
Hva blir effekten av at forskere blir flinkere til å fortelle hva og for hvem forskningen kan være godt for i sine mini-biografier?
Forskerne konstruerte minibiografier med tre ulike grader av velvilje, – høy grad av velvilje, nøytral biografi og lav grad av velvilje.
Biografien med høy grad av velvilje løfter frem mulige positive bidrag fra forskningen for miljø og samfunn, eksemplifisert som et mål om å «identifisere miljøvennlige måter å dyrke planter på som bruker mindre vann og færre kjemikalier». Det er et eksempel på prososial motivasjon, – forskning til beste for samfunnet.
Den nøytrale biografien nøyde seg med å beskrive forskningen og hadde ikke med informasjon om hvem som kunne få fordeler av forskningen ut over en generell henvisning til interessenter.
Mini-biografien med lav grad av velvilje vektla økonomiske motiver for forskningen, for eksempel «målet er å finne nye anvendelser for biomedisinsk industri».
De tre gradene av velvilje ble brukt til å konstruere minibiografier for forskere på tre ulike fagområder, til sammen ni ulike minibiografier (tre ulike grader velvære ganger tre ulike fagområder).
Forskerne rekrutterte deltakere til eksperimentene som fikk beskjed om å lese én av de ni forskerbiografiene i minst ett minutt før de besvarte spørsmål for å måle oppfattet velvilje, integritet, faglighet og vilje til å vise tillit. Eksperimentet fikk inn til sammen 373 svar fra deltakerne i eksperimentet.
Graden av velvilje i forskerbiografien, som vises gjennom å fortelle hva og hvem forskningen er godt for, kan ha positiv effekt på folks opplevde velvilje, integritet og vilje til å stole på forskere, indikerer studien. Og det gjelder på tvers av de tre undersøkte fagområdene.
Gevinstene i form av økt opplevd velvilje, integritet og styrket tillit går ikke på bekostning av hvordan deltakerne oppfatter forskernes faglige kompetanse. Å vise velvilje gjør deg altså ikke mindre faglig i andres øyne.
– Minibiografiene er en lavthengende frukt for forskere som ønsker å bidra til å bygge tillit. La oss bruke biografiene våre til å fortelle hvordan vi prøver å gjøre verden bedre gjennom vår forskning (dvs. våre prososiale motiver), skriver professor John C. Besley i en kommentar på sin LinkedIn-profil.
Kanskje verdt å ta en ny gjennomgang av minibiografien din? Her har du en gylden mulighet til å bidra litt til å styrke folks tillit til forskere. Og så må du gjøre så godt du kan for å leve opp til forventningene du skaper.
Referanse:
Hautea, S., Besley, J. C., & Choung, H. (2024). Communicating trust and trustworthiness through scientists’ biographies: Benevolence beliefs. Public Understanding of Science, https://doi.org/10.1177/09636625241228733
Tenk deg leseren som tekstens handlingsagent. Hva vil du at hun skal gjøre etter at hun har lest teksten din?
ORD MED MAKT: En god, effektiv tekst berører, beveger og gjør noe med leserne. Hva vil du at din neste tekst skal få leseren din til å gjøre? Illustrasjon: 51581 fra Pixabay.
En god tekst kan bevege og berøre leseren din, og få henne til å gjøre noe. Hva ønsker du at teksten skal gjøre med leseren din eller få henne til å gjøre? Hva er målet/formålet med artikkelen du skriver? Hva ønsker du å oppnå?
En god, effektiv tekst kan ha potensial i seg til å forandre verden, i hvert fall litt. Se for deg leseren som tekstens handlingsagent, – en som gjør akkurat det du vil at hun skal gjøre.
Det kan for eksempel være politikeren som leser teksten din, for så å være med på å fatte en bedre beslutning basert på kunnskapen din.
Det kan være forbrukeren som tar smartere miljøvalg, og som sammen med andre lesere redder verden fra å gå til helvete på første klasse.
Det kan være læreren som tar i bruk nye undervisningsmetoder som gjør at elevene lærer mer.
Det kan være lederen som endrer sin lederstil med forbløffende effekter: Medarbeiderne trives bedre og presterer bedre på jobben.
Det kan være samfunnsdebattanten som får et mer nyansert syn på et aktuelt tema.
Eller det kan være avisleseren som rett og slett føler seg litt klokere etter å ha lest teksten din.
Det kan også være leseren som blir så provosert og forbannet av det du skriver, at hun svarer deg i et debattinnlegg. Det gir økt oppmerksomhet om temaet du brenner for.
Teksten din kan ende opp som noe mye mer og mektigere enn en samling av ord, uttrykk, setninger og avsnitt.
Skal du skrive en god og effektiv tekst, må du bestemme deg for hva du vil med teksten. Sagt på en annen måte: Hva vil du at teksten skal gjøre med leseren din?
Å ha et formål med teksten vil gjøre det lettere å skrive den ferdig. Velg deg et mål som virkelig betyr noe for deg. Det kan gi teksten en større mening enn å bli lest, selv om det kan være krevende nok.
Målet kan hjelpe deg underveis i skrivingen når du må velge mellom flere mulige fortsettelser. Et mål som gir mening for deg, kan også tenkes å motivere deg til å jobbe enda litt hardere for å skrive en tekst som oppfyller målet.
Pass likevel på at målet du velger, ikke blir en tvangstrøye som hemmer deg i skriveprosessen. Kanskje fører skrivingen deg inn på et nytt, fruktbart spor som kan gjøre det riktig å endre mening om hva du vil med akkurat denne teksten.
«Å lage setninger er å tenke tanker», hevdet professor Anders Johansen ved Universitetet i Bergen. Du kan altså få nye tanker og ideer mens du skriver som gjør at det er naturlig å endre formålet med teksten.
Hvis du føler for å bytte ut din opprinnelige målsetting med et nytt mål, skal du naturligvis gjøre det. Les gjennom teksten du allerede har skrevet i lys av det nye målet ditt. Gjennomfør nødvendige justeringer og tilpasninger. Det er en fordel å velge seg et mål som gjør det mulig eller i det minste sannsynlig at det er en sammenheng mellom teksten og eventuelle virkninger av teksten.
Du kan selvfølgelig skrive fordi du liker det, og ikke kan tenke deg noe morsommere. Og at det leder til overraskende opplevelser.
Jeg vil noe mer med denne lille teksten enn at den blir bli lest. Jeg vil at du, ja du, tenker bevisst på hva du vil med den neste teksten du skriver. Hva vil du at teksten skal få leserne til å gjøre?
Velvilje er en magisk nøkkel til få det beste ut av samarbeid. Hvordan kan du vise velvilje i praktisk handling? Jeg deler 12 tanker om hva du kan gjøre for å bygge velviljebasert tillit.
Møter du andre med velvilje?: Velviljebasert tillit gir bedre samarbeid og økt innovasjon, viser studie. Hvordan kan du demonstrere velvilje i praksis? Illustrasjonsbilde: DocuSign on Unsplash.
Det Norske Akademis ordbok forklarer begrepet velvilje med vennlig imøtekommenhet og godvilje. Det handler også om å ville andre vel. Har det noe på en arbeidsplass å gjøre? Ja, ikke så rent lite, viser forskning.
Velvilje utgjør, sammen med kompetanse og integritet, en sentral dimensjon i å skape tillit i møte og samarbeid med andre mennesker.
Tillit er helt avgjørende for åpen kunnskapsutveksling, utvikling av gode relasjoner og godt og effektivt samarbeid om å løse problemer og utfordringer.
Størst blant de tre; kompetanse, integritet og velvilje, er velvilje, indikerer en studie professor Anne Haugen Gausdal ved Kristiania og forsker 1 Helge Svare ved OsloMet har gjort i fem norske innovasjonsnettverk med til sammen 375 bedrifter.
Skal det i det hele tatt bli noe samarbeid, må vi ha kompetanse på plass og vi må kunne stole på hverandre (integritet). Men, det er først når vi har på plass den tredje tillitsdimensjonen, velvilje, at samarbeidet virkelig begynner å svinge. «Velviljebasert tillit bidrar til mer vellykket nettverkssamarbeid generelt og innovasjon spesielt», konkluderer Gausdal og Svare.
Kort fortalt: Velvilje er en magisk nøkkel til få det beste ut av samarbeid.
Velvilje er altså ikke så mykt som det kan høres ut som. Det kan hjelpe deg til å lykkes bedre i å skape resultater sammen med andre. Velvilje er altså hard valuta.
Hvordan kan du i handling vise at du vil andre vel? Du kan hverken snakke eller bløffe deg til velvilje som tillitskapital.
Det er gjennom vedvarende, konsistent handling over tid du bygger deg ry for å være en som vil andre vel.
12 tanker om velvilje i praksis
Jeg drister meg til å dele 12 tanker om hvordan du i praksis kan møte andre med velvilje.
Møte andre med smil, vennlighet og åpent blikk. Et autentisk smil og åpen positur er en god start på enhver relasjon. Det gjelder i alle situasjoner der du møter andre.
Åpenhet for andres tanker og ideer. Åpenhet er et personlighetstrekk som kjennetegner både kreative personer og effektive ledere. Det er også en sentral ferdighet i prosesser som handler om problemløsing og nyskaping.
Lytte aktivt og oppmerksomt på andre. Vise gjennom ord og handling at du verdsetter andres bidrag i samtaler og møter selv om du ikke nødvendigvis er enig i alt som sies.
Løfte frem og kreditere andres tanker og ideer. Fremsnakk andres ideer og innspill når du synes det er grunn til det. Ikke la terskelen bli for høy for å bygge videre på hva andre sier i diskusjonen.
Ta andre på fersken i å gjøre en god ting, og si fra om det. Verdien av ros er trolig undervurdert i mange organisasjoner. Små ord kan utløse store, positive effekter. Del ære med og fremsnakk de som har bidratt til små og større gjennombrudd underveis.
Vær varsom med å drepe andres ideer, også om du synes de er skikkelig dårlige. Kanskje er det likevel noe i det som sies som vi kan bygge videre på.
Vær takknemlig for tilbakemeldinger, også når de er kritiske. Vær nysgjerrig på hva som ligger bak tilbakemeldingen fremfor å gå inn i forsvarsposisjon. Be om eksempler og forslag til hva som kan gjøres bedre.
Spør andre om råd/hjelp når du trenger det. Vi kan alle trenge hjelp fra tid til annen. Ved å spørre om råd, bidrar du samtidig til at den andre føler seg verdsatt for sin kunnskap, kompetanse og erfaringer. Det er også et fruktbart utgangspunkt for gjensidig kunnskapsutveksling.
Vær nysgjerrig på og bry deg om hvordan andre har det. Spør om hvordan de har det, hva som opptar dem nå, hvilke utfordringer de har, og lytt til og vis at du bryr deg om hva de sier.
Behandle andre med respekt og høflighet, uansett! Sarkasmer, ironi, psykisk mobbing, negativ humor (på bekostning av andre) og nedsettende kommentarer har ingenting plass i samarbeid.
Stå opp for andre som utsettes for negativ kommunikasjon, også de som ikke er tilstede.
Se feil som mulighet for læring. Ikke alt vil gå på skinner i samarbeid. Det vil også skje feil og oppstå uforutsette problemer. Se feil som en mulighet for læring fremfor å jakte på syndebukker. Vær løsningsorienter fremfor problemfokusert som grunninnstilling.
Bruk gjerne dette som en sjekkliste for å vurdere i hvilken grad du møter andre med velvilje. Kanskje får du også inspirasjon til å se hva du kan gjøre for å lykkes enda bedre i samarbeid med andre.
Og du, jeg hører gjerne fra deg, om du har forslag til andre måter vi kan vise velvilje i møte med andre mennesker.
Referanser:
Svare, H., Gausdal, A.H., and Möllering, G. (2019) The function of ability, benevolence, and integrity based trust in innovation networks. Industry and Innovation 27 (6) 585–604 https://doi.org/10.1080/13662716.2019.1632695.
Tillit er skjør valuta. Den tar tid å bygge opp. Et feiltrinn kan raskt få den til å forvitre. Hva kan du gjøre når du har begått feil som setter tilliten i spill?
Vi kan alle gjøre feil. Og da hjelper det lite å gjemme ansiktet bak hendene. Hva kan vi gjøre for å reparere og gjenvinne tillit? Forskere har utviklet en fem-stegs-modell vi kan hente inspirasjon fra. Illustrasjonsfoto: Tumisu fra Pixabay.
Politikere, ledere, forskere og andre samfunnsborgere er avhengige av tillit for å få folk med seg. Tillit er en avgjørende suksessfaktor for å få det beste ut av alle typer samarbeid.
Tillit kommer ikke av seg selv. Tillit forutsetter at du oppfattes som kompetent, har integritet og vil andre vel. Du kan ikke snakke deg til tillit, det er gjennom handling du gjør deg fortjent til tillit fra andre. Å bygge tillit krever tid og tålmodighet.
Tillit er en skjør valuta. En feil, også om den er utilsiktet eller helt eller delvis forårsaket av andre, kan sette tilliten din i spill og få dramatiske konsekvenser, ikke bare for statsråder.
Vi kan alle gjøre feil som vi ikke mente å gjøre.
Hva gjør du når du oppdager eller blir gjort oppmerksom på at du har gjort en feil som potensielt kan true tilliten andre viser deg?
Fem steg for å reparere tillit
Miljøforsker Christopher Cvitanovic, UNSW Sydney.
Miljøforsker Christopher Cvitanovic ved the University of New South Wales (UNSW Sydney) har sammen med andre forskere gjort en case studie av hvordan vi kan bygge, styre og opprette tillit i skjæringspunktet mellom miljøforskere og beslutningstakere (Cvitanovic m. flere, 2021).
Informasjon som viser seg å være feilaktig etter at den er kommunisert, kan true tilliten og ødelegge for samarbeidet om å få til en mer kunnskapsbasert politikkutforming.
Som en del av studien presenterer forskerne en femstegs-modell for å reparere og gjennopprette tilliten i samarbeidet.
Rådene baserer seg på intervjuer med forskere og samarbeidspartnere i det Det internasjonale havforskningsrådet (International Council for the Exploration of the Sea (ICES)) og tidligere forskning på gjenoppbygging av tillit.
Dette er råd det er vel verdt å studere for alle som utilsiktet har gjort en større eller mindre feil, enten de er politikere, ledere, forskere eller andre samfunnsborgere.
Steg 1:Vær åpen og ærlig om feil du har gjort
Så snart en feil har blitt identifisert, gi beskjed til de det angår. Vær offensiv, åpen, ærlig og transparent i din kommunikasjon. Kom for all del ikke på defensiven. Motstå fristelsen til å skylde på andre individer og organisasjoner.
Kartlegg årsakene til feil så raskt som mulig. Hvordan og hvorfor oppstod feilene. Så snart du har identifisert årsakene til feilen, forteller du hvorfor til involverte parter, fortrinnsvis ansikt til ansikt. Vær så hurtig og transparent som mulig i dialogen.
Steg 3: Iverksett tiltak for å hindre at feilen gjentar seg
Hva kan du gjøre for å hindre at tilsvarende feil gjentar seg? Gi beskjed om hvilke tiltak som iverksettes til de det angår. Følg med på om de iverksatte tiltakene virker som tiltenkt og effektivt hindrer at feilen gjentar seg.
Steg 4: Rett opp i feilen
Forklar klart og tydelig hva feilen bestod i og hvordan du konkret har rettet den opp. Ikke forsøk å bagatellisere feilen som ble gjort.
Steg 5: Gi det tid
De fire første stegene krever rask og effektiv handling. Så må du være innstilt på at det kommer til å ta tid å reparere og gjenopprette tillit. Sørg for regelmessig oppfølging av de som har vært utsatt for feilen, ansikt til ansikt så langt det er mulig. Forsikre deg om at videre samarbeid bygger på to-veis kommunikasjon.
Det er verdt å legge merke til at deltakerne i studien legger stor vekt på at du kommuniserer ansikt-til-ansikt såfremt det er i mulig i arbeidet med å reparere og gjenvinne tillit.
Hva kan forskere gjøre for å unngå at sentrale forskningsfunn forsvinner i kommunikasjonen med kommunikasjonsrådgivere? Her presenterer jeg ti tanker. Hvert av rådene kommenteres av en forsker med nedslående erfaringer fra samarbeid.
TAPT I KOMMUNIKASJON: Forskeren ba om formidlingshjelp fra kommunikasjonsrådgivere ved egen institusjon. Hun opplevde at budskapet hun ville kommunisere, forsvant underveis i prosessen, og ble erstattet med noe helt annet. Det kostet mye unødvendig ekstra-arbeide (Illustrasjonsfoto: Elisa Ventur on Unsplash).
Nylig fikk jeg en henvendelse fra en forsker som akkurat var ferdig med et viktig arbeid. Hun hadde derfor tatt kontakt med kommunikasjonsfolk ved sin institusjon for å få hjelp til formidling og kommunikasjon av hovedpoengene. Erfaringen var nedslående.
– For en forsker er forskningskommunikasjon en forunderlig verden, bekjenner hun til meg i e-post. Jeg kjenner identiteten hennes, men hun ønsker å være anonym av hensyn til de involverte.
Terapi-time
Forskeren erfarte at budskapet hun ville kommunisere, forsvant underveis i prosessen, og ble erstattet med noe helt annet.
– Med andre og engelske ord er det dette som skjer med hovedpoengene i innholdet: «Lost in communication», – tapt i kommunikasjon, sukker hun. Forskeren har også opplevd at samarbeid med kommunikasjonsfolkene har kostet unødvendig mye arbeid.
– Likevel: Jeg ser jo eksempler på at forskningskommunikasjon virkelig kan være nyttig, og jeg ønsker å kommunisere forskning. Hadde det vært mulig å få en «terapi-time» med deg? Kanskje kan jeg lære noen grep for å bli mer kyndig i samarbeid med kommunikasjonsfolk?
Forskning kan bidra til en bedre verden, men ikke uten kommunikasjon
Det stilles økte krav og forventninger til at forskere både formidler og kommuniserer om sin forskning. Både for å gjøre kunnskap synlig og tilgjengelig, men også for at mer forskning blir tatt i bruk for å bidra til samfunnsforbedringer (societal impact).
Forskning kan bidra til å gjøre verden bedre, men ikke uten god, effektiv kommunikasjon. Med få, hederlige unntak, får ikke forskere undervisning og trening i formidling til og forskningskommunikasjon med målgrupper utenfor eget fagfelt. Forskningskommunikasjon er både et fag- og et praksisfelt.
Selv forskere som har erfaring med formidling og kommunikasjon, vil kunne ha utbytte av å samarbeide med gode kommunikasjonsrådgivere. Vi vil alle kunne bli bedre til å kommunisere, om vi trener på det. Treningen kan bli mer effektiv gjennom tilbakemeldinger og samarbeid med andre, både kommunikasjonsrådgivere og forskerkolleger.
Hvordan få det beste ut av kommunikasjonsrådgivere
Her er noen tanker fra meg om hva du som forsker kan gjøre for å redusere sannsynligheten for å unngå at budskap tapes i kommunikasjon med kommunikasjonsrådgivere.
Etter å ha lest mine forslag, svarer forskeren følgende:
– Hei, Audun! Tusen takk for interessante tanker og innspill. De gir viktige bidrag til å forstå hvordan aktører innen forskningskommunikasjon tenker. Jeg kommenterer hvert av forslagene under.
1. Se på samarbeid som en langsiktig relasjon, ikke en engangsaffære
Gode rådgivere kan være gull verdt. Verdien øker etter hvert som dere blir bedre kjent med hverandre, og hvordan dere kan gjøre hverandre bedre. Kommunikasjonsrådgivere kan være en viktig kanal til media og til eksterne samarbeidspartnere. Har du en god relasjon til kommunikasjonsrådgivere, blir du lettere anbefalt som ekspertkilde og mulig samarbeidspartner.
Forskeren: – Ja du har helt sikkert rett i at dyktige rådgivere kan være gull verdt, og det samme gjelder forhold til andre aktører som er forskningsformidlingens dørvoktere og bestemmer hva som skal formidles. Gode relasjoner til både rådgivere, journalister og redaktører er helt sikkert viktig. Men for at det skal være noe vits i å gå videre, forutsetter det at dette er folk som både er dyktige, tar på alvor kommunikasjon av forskning og ikke har andre agendaer som overskygger dette. Siden du bruker ordet «engangsaffære», kan tommelfingerregelen formuleres slik: Én kjip date og vekk me’n!
2. Etablér samarbeid gjennom fysisk møte
Ta intiativ til å møtes ansikt-til-ansikt for å bli kjent med hverandres kunnskap, kompetanse og erfaringer. Når dere har møtt hverandre fysisk, har dere et bedre utgangspunkt for å samarbeide digitalt. Krevende samtaler om uenigheter er det også klokt å ta i fysiske møter.
Forskeren: – Ja, fysisk møte pleier alltid å være lurt i begynnelsen av et samarbeid, og det er sikkert lurt også i forbindelse med forskningsformidling. Og som med alle andre mulige samarbeidspartnere i forskning: Man går som sagt videre bare med dem som man ser har noe viktig å bidra med.
3.Avklar mål og forventninger for samarbeidet
Hvilke mål har du for forskningskommunikasjon? Hvem ønsker du å nå gjennom hvilke kanaler? Hva kan kommunikasjonsrådgiveren bidra med for å støtte og hjelpe deg i din forskningskommunikasjon?
Forskeren: – Ja, jeg er enig med deg i at slike avklaringer bør gjøres.
4. Vis respekt for kommunikasjonsrådgiverens kompetanse
Tillit er en underliggende faktor som må være på plass for at et samarbeid kan bli fruktbart for både deg og rådgiveren. Tillit består av tre dimensjoner: Kompetanse, integritet og velvilje. Det gjelder naturligvis begge veier. En god start på et tillitsbasert samarbeid, er å vise respekt for rådgiverens kompetanse og erfaringer, og tenke at hen vil deg vil.
Forskeren: – Dette er jeg ikke enig i. Respekt og tillit er noe som skapes gjennom erfaring. Jeg har som sagt noen kjipe erfaringer i det siste med skuffelser over manglende innfrielse av god og effektiv hjelp til formidling. I stedet har jeg endt opp med mye ekstra arbeid for å forhindre at det jeg ønsket å formidle ble vridd over til et helt annet innhold og til og med til budskap som jeg ut fra faglige argumenter er helt uenig i. Jeg er også kjent med lignende erfaringer fra andre forskere.
Og forskeren legger til: – Samtidig vet jeg at det finnes kommunikasjonsmedarbeidere som utøver sin profesjon på et høyt nivå. Her tror jeg det er noen reelle problemer så vel som årsaker som bør frem i lyset heller enn å avskrive det hele med en fortelling om de arrogante og språk-klønete forskerne som bør begynne å tenke positivt om at kommunikasjonsfolk er rasende dyktige per definisjon.
5. Involvér kommunikasjonsrådgivere så tidlig som mulig
God forskningskommunikasjon starter før forskningen begynner, ikke etter at den er avsluttet. Involvér kommunikasjonsrådgivere så tidlig som mulig i prosjektet for å se på potensial for formidling og kommunikasjon underveis i prosjektet.
Forskeren: – Det finnes eksempler på eksperter innen forskningskommunikasjon som er så dyktige at dette noen ganger kan være et poeng. Men som et generelt råd er jeg skeptisk. For det første utfra egne og andre forskeres erfaringer med at det er stor fare for at dette vil innebære sløsing med tid og ressurser, og forskningsbudsjettene er knappe nok som de er. For det andre er det viktig for forskere å ikke gå ut med uferdige funn og analyser, fordi endelige konklusjoner ofte viser seg å gå i andre retninger enn det man antar innledningsvis. For det tredje fordi forskningsresultater bør vokse fram som resultater av forskning og uten tanke på hvilke fortellinger som kan tenkes å slå an i mediene.
6. Skriv et utkast til hovedbudskap
Hvis det handler om kommunikasjon av forskningsresultater, vil det være klokt selv å skrive et utkast til formidlingsartikkel med følgende elementer: 1) Hva er de viktigste resultatene/konklusjonene?, 2) Hvordan kom du/dere frem til det?, 3) Hvorfor er dette viktig?, og 4) Hva kan dette brukes til/Hva er de praktiske og samfunnsmessige implikasjonene av dette?. Det vil både sikre at hovedbudskap ikke går tapt i kommunikasjon, og vil også være en hjelp for kommunikasjonsrådgiveren. Vær likevel åpen for at kommunikasjonsrådgiveren kan se aktualitetspoeng du selv er blind for.
Forskeren: – Jeg er helt enig i at forskningsformidling bør starte med forskernes skriftlige presentasjon av det de ønsker å formidle. Videre kan både forskere og kommunikasjonsfolk ha gode så vel som mindre gode idéer til aktualitetspoeng.
Og forskeren fortsetter: – Men hvorfor er det ikke helt grunnleggende for enhver som jobber innen kommunikasjon og medier å lese bittelitte granne av hva forskerne selv formulerer om sine hovedpoenger som de ønsker å formidle? Og hvorfor tyr formidlingsfolket så lett til vedtatte sannheter og etablerte myter om et tema? Og hvorfor gjør de det selv når forskere nettopp forsøker å vise at disse ikke holder mål?
Og hun fortsetter: – Jeg tenker at det finnes flere årsaker her. Formidlingsansatte er ikke ansatte eller engasjert av forskere, men av ledere ved universiteter og forskningsinstitutter, så vel som av medier. De har gjerne noen forestillinger om hva som skaper klikk og oppmerksomhet, men ofte er ikke disse forestillingene forenlige med forskernes konklusjoner og budskap. Dette dreier seg for eksempel ofte om individ-orienterte «du»-fokus på feil sted, og det kan dreier seg om enkelte kommunikasjonsmedarbeidere, institusjonsledere og mediefolk som ønsker å benytte anledningen til å pleie sine egne interesser og agendaer i stedet for å formidle forskning.
7. Vær åpen for råd og innspill
Det gjelder kanskje særlig om du i utgangspunktet føler motstand eller er uenig i rådgiverens forslag. I stedet for avvise forslag, kan du åpne opp for en dialog der dere sammen finner frem til gode måte å skrive eller snakke forståelig om komplekse temaer.
Forskeren: – Jo da, man bør jo til en viss grad være åpen for innspill. Men god formidling av forskning må først og fremst innebære at det forskningsbaserte innholdet blir formidlet til publikum i stedet for alle slags avledningsmanøvrer utfra andre hensyn. Jeg tror at både forskning og forskningsformidling blir best hvis man vurderer ulike alternativer og skreller vekk de idéene som ikke holder vann.
8. Evaluering for læring og forbedring
Bruk litt tid på å evaluere erfaringene med kommunikasjonsaktiviteten: 1) Hva fungerte bra, som vi kan gjøre mer av, og 2) Hva kan vi gjøre annerledes (bedre) neste gang?
Forskeren: – Ja, det er et godt poeng. Gitt selvfølgelig at det er lagt et grunnlag for å forvente at det er noe å hente fra videre samarbeid med de involverte. Forskere samarbeider ofte med andre forskere både innen egne fagfelt og i tverrfaglig samarbeid. Av og til ser vi at det kan være mye å hente fra videre samarbeid, men ofte er det ikke det. Slik må samarbeid med kommunikasjonsfolk også vurderes.
9. Vær høflig og imøtekommende
Det er ikke alltid noen sammenheng mellom akademiske titler og praktisering av vanlig folkeskikk. Vær vennlig og imøtekommende inn i samarbeid selv om du føler på harme. Uansett.
Forskeren: – Ja bevares. Men, samtidig er det også viktig at forskere gir tydelige tilbakemeldinger dersom de opplever at folk innen kommunikasjon og formidling har trosset både folkeskikk og redelighet ved å radbrekke forskningen og presentere villedende fortellinger i stedet for å faktisk formidle forskning.
10. Takk for hjelp og støtte. Fremsnakk positive erfaringer
Gjør det til en god vane å vise takknemlighet når du får hjelp. Finn din personlige måte å takke på. Fortell gjerne hva hjelpen har betydd for deg, jo mer spesifikk, jo bedre. Og, fremsnakk kommunikasjonsrådgiveren når han/hun har spilt en vesentlig rolle i å skape effektfull kommunikasjon.
Forskeren: – Dette er det enkelt å være enig i. Det er et allment prinsipp som også bør gjelde for vellykket forskningskommunikasjon.
Det er naturligvis mye også kommunikasjonsrådgivere kan gjøre for å få det beste ut samarbeidet med forskere. Men det får bli tema for en annen bloggartikkel (eller du kan lese min håndbok om forskningskommunikasjon).
Forskeren: – Igjen takk for interessante poenger, Audun. (Jada, jeg prøver, som du ser, å praktisere det tiende rådet ditt.) Som det går frem av kommentarene mine, er jeg enig i noen og uenig i andre av disse rådene. Alt i alt synes jeg dette er ti punkter som gir et fint utgangspunkt for diskusjon om forskningsformidling.
«Det handler om makt»
Og til slutt sier forskeren at hun i tillegg vil løfte fram et nytt og viktig poeng:
– Forskningsformidling handler om makt. Sagt på det språket vi forskere foretrekker: It’s about power, stupid. I møtet mellom forskere og formidlingsagenter synes jeg det er viktig å påpeke den maktesløsheten som mange av oss forskere føler, fordi vi ikke når ut med kunnskap og perspektiver som ville vært av stor betydning for samfunnet. Dette gjelder de grunnleggende rammene som forskere møter langs hele rekken av aktører innen kommunikasjon og medier. Det ser ikke ut til at forskere har hatt mye de skulle sagt i etablering av disse rammene, og resultatene er som sagt uheldige for samfunnet. – Forskere møter dermed forventninger om at de skal bøye seg i støvet for formidlingssiden. Men å si akkurat dét, er som å banne i kjerka. Hvis man ikke er fornøyd med formidling av halv-sannheter og misforståelser, så havner man i den store kategorien av «vanskelige forskere». Og kvinnelige forskere ser ut til å betraktes som aller vanskeligst. For å kunne bryte seg gjennom de tjukke murene fram til reell formidling, vet vi forskere at vi må være servile overfor dem som potensielt kan hjelpe oss. Name of the game er å underkaste seg, og dermed godta at dersom forskernes budskap avviker fra kommunikasjonssidens forestillinger og interesser, så er veien til synlighet brolagt med kamelsvelging. Vi forskere burde gjøre opprør mot disse forholdene. Og gjerne i samarbeid med seriøse aktører innen formidling og medier.
Min epilog: Jeg motstår fristelsen til å kommentere svarene fra forskeren ut over at jeg er enig i at det er stor forskjell på kommunikasjonsrådgivere, både vurdert etter faglig kompetanse (herunder evidensbasert kunnskap om forskningskommunikasjon), evnen til å samarbeide med forskere og profesjonalitet i utøvelsen av forskningsformidling og forskningskommunikasjon. I tillegg kan personkjemi spille en rolle.
Forskeren har flere gode poenger det kan være vel verdt å diskutere videre for å skape bedre grunnlag for produktive samarbeid mellom forskere og kommunikasjonsrådgivere.
Slik ble artikkelen til:
Dette blogg-innlegget er blitt til gjennom et skrivesamarbeid mellom meg (Audun Farbrot) og en forsker som ønsker å være anonym. Samarbeidet om teksten startet med at forskeren sendte meg en e-post (se innledningen av artikkelen) der hun ber om råd om hvordan hun kan bli mer kyndig i samarbeid med kommunikasjonsfolk. Vi møttes fysisk til en kaffeprat om hennes erfaringer med forskningsfunn som går tapt i kommunikasjon. Jeg skrev så et førsteutkast til denne bloggartikkelen som jeg sendte forskeren til gjennomlesing for å få kommentarer og forslag til forbedringer. Hun valgte å gi sine kommentarer og refleksjoner i form av en samtale der hun svarer på hver av mine anbefalinger. Forskerens svar er gjengitt uredigert og ufiltrert.
Gode tekster har flere fellestrekk. Her drister jeg meg til å foreslå ni kjennetegn på tekster som gjør noe med sine lesere.
Hva kjennetegner virkelig gode tekster? Her drister jeg meg til å foreslå ni kjennetegn alle vi som skriver kan strekke seg etter. Menneskelig hjerne og hjerte trumfer skrivehjelp fra kunstig intelligens. Foto: Samuel Francis Johnson fra Pixabay.
For en tid tilbake ble jeg utfordret til å si noe om hva som kjennetegner virkelig gode tekster, – tekster som berører, beveger og gjør noe med de som leser dem. Det var en utfordringen jeg ikke klarte å si nei til.
Her drister jeg meg til å foreslå ni kjennetegn ved virkelig gode tekster som noe alle vi som skriver, kan strekke oss etter. Hører gjerne hva du mener.
En god tekst demonstrerer at du har noe på hjertet og at du brenner og gløder for å skrive om det. Teksten løfter frem minst en ny tanke, en original idé eller et nytt perspektiv som overrasker, utfordrer og engasjerer leseren. Gode tekster byr på noe nytt, er nyttige eller på andre måter verdifulle for leseren.
2.Fanger og fenger leseren
Gode tekster har en sterk åpning som umiddelbart utløser leserens interesse, og lokker henne inn i teksten. Overskriften og inngangen til teksten må ha kraft i seg til å fange leserens nysgjerrighet og oppmerksomhet. Hvis du ikke lykkes med det, er sjansen stor for at teksten ikke blir lest, selv om du skulle ha noe nytt og interessant å melde. Det er ikke tilstrekkelig å ha noe viktig på hjertet, om du ikke klarer å vinne leserens oppmerksomhet.
Gode tekster er godt skrevet og bruker ord og begreper som leseren forstår. Gode tekster bruker ikke fagbegreper, stammespråk og forkortelser med mindre det er absolutt nødvendig.
En god tekst oppleves som relevant og interessant av leserne. Teksten demonstrerer at den er skrevet med forståelse for at den skal møte sin leser. Artikkelforfatteren har løftet frem de sidene av saken som kan gjøre teksten relevant og interessant for leseren. Da må hun også ha dannet seg et klart bilde av hvem leseren er og hva hun er opptatt av.
5.Rød tråd, god dramaturgi
Gode tekster klarer å holde på oppmerksomheten gjennom hele teksten, enten den er kort eller lang. Den gode teksten er gjerne skrevet som en fengslende fortelling som støtter opp om artikkelens hovedtanke, den har en rød tråd og en god dramaturgi.
6.Skrevet av lyst og inspirasjon
Gode tekster er skrevet i et personlig språk som lever i møtet med leseren. Forfatteren liker å leke med ord, og går ikke av veien for å skrive både frodig og fantasifullt. Teksten er blitt til som et fruktbart resultat av lyst og glede, ikke av plikt, innholdsproduksjon og hjelp fra kunstig intelligens.
7. Skrevet til hode og hjerte
Teksten er ekte og ærlig med ord og setninger som ikke bare henvender seg til hode og fornuft, men også treffer hjertet og følelsene til leseren.
8.Gjør noe med leseren
En god tekst berører og gjør noe med leseren. Kanskje lærer hun noe nytt eller får et nytt perspektiv på en sak. Kanskje får teksten leseren til å endre holdninger og oppfatninger. Teksten får leseren til å omsette ord til handling og gjøre noe hun kanskje ikke hadde tenkt på at hun skulle gjøre.
9. Minneverdig avslutning
Den gode tekst har ikke bare en sterk åpning, den har også en sterk, minneverdig avslutning. Det kan for eksempel være en spissformulering, en understreking av hovedpoenget som du vil leseren skal sitte igjen med, en oppsummering, et spørsmål for å engasjere leseren eller også en oppfordring til handling.
Kjenner du deg igjen? Er det andre fellestrekk ved tekster som trollbinder sine lesere?
Hyppig bruk av forkortelser kan stå i veien for forståelig, godt og effektivt språk, både skriftlig og muntlig. Er du (for) glad i i å bruke forkortelser? Kan du klare deg uten?
Visuell forkortelse: Det kan være fristende å bruke forkortelser. Det hjelper deg til å spare tid og plass. Men risikoen øker for at ikke alle forstår hva du skriver eller snakker im. Foto: Gemma Evans on Unsplash
Forkortelser er kjekke å ha. De hjelper deg til å spare tid og plass. Men, effektivitetsgevinsten kan ha en høy pris. Noen ganger for høy. Det er ikke sikkert leseren forstår hva du mener om du er litt for glad i å bruke forkortelser.
Få yrkesgrupper bruker forkortelser like hyppig som forskere og fageksperter. Det måtte være i så fall være konsulenter (som har gjort tre-bokstavs-forkortelser til sitt levebrød) og byråkrater. Ikke bare bruker forskere forkortelser. Det har gått sport i å lage sine egne forkortelser når det skal gis navn til nye forskningsprosjekter og forskningssentre.
CREAM, for eksempel, høres ut som noe som er riktig godt og søtt eller også noe som kan gi oss velvære og løfte om evig ungdom. CREAM er også noe mindre prosaisk en forkortelse for Senter for forskning i økonomi og ledelse (Center for Research in Economics and Management) ved Handelshøyskolen BI.
Når vi venner oss til å bruke forkortelser i tekst og tale på jobben og sammen med de vi omgås, har vi lett for å ta for gitt at alle andre skjønner hva forkortelser betyr. Det gjør de ofte ikke.
Heter du Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, har jeg forståelse for at det kan være fristende å bruke forkortelsen NKVTS når du skal skrive og fortelle hvor du kommer fra. Når du omsider har lært deg forkortelsen i tekst og i tale (uten å snuble i bokstavene), har du fortsatt en stor utfordring. Det er ikke alle som vet hva NKVTS er, ei heller hva de holder på med.
Så selv om det er fryktelig langt, er det mye bedre å si og skrive Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress enn forkortelsen NKVTS. Kanskje kan det være en idé å finne frem til et noe enklere og kortere navn for dette kunnskapssenteret.
For noen år siden endret Norges Apotekerforening navn til Apotekforeningen, og sluttet med det å bruke forkortelsen NAF, som ofte ble forvekslet med andre organisasjoner, som for eksempel Norges Automobil-Forbund.
Samme forkortelse kan bety flere ulike ting, og det gir rom for forvekslinger og forviklinger.
For noen år siden holdt jeg en forelesning for Norsk barnebokinstitutt, som blant annet utvikler og formidler kunnskap om litteratur for barn og unge. Den gangen brukte de hyppig forkortelsen NBI. Barnebokinstituttet var ikke alene om å bruke forkortelsen NBI. Søker du etter NBI på Google møter du blant andre NASDAQ Biotechnology Index, Norsk Bibelinstitutt, National Bureau of Investigation, Norsk Ballettinstitutt, Norges byggforskningsinstitutt og Nordic Business Institute for å ta noen eksempler.
Jeg benyttet anledningen til å utfordre instituttet til å skrive Norsk Barnebokinstitutt eller Barnebokinstituttet fullt ut i enhver sammenheng, også internt, av hensyn til leserne. Og det er gøy å konstatere at de på nettsidene sine har tatt utfordringen på alvor.
Forskere er ikke alene om å være glad i forkortelser. Ta for eksempel eksperter innenfor data og kommunikasjonsteknologi. Kan de klare seg uten forkortelser og stammespråk når de skal sende ut nødvendig informasjon til ansatte i organisasjonen?
Når du skal skrive på nett, får du for eksempel beskjed om at du må passe på at teksten din er søkemotoroptimalisert, SEO (fra engelsk: Search engine optimization) som de gjerne sier. Søkemotoroptimalisering handler i hovedsak om å bruke de ordene som folk bruker når de søker etter kunnskap gjennom søkemotorer, som for eksempel Google. Men hvordan skal du overleve som «SEO-konsulent» om du sier det slik?
Så er det selvfølgelig noen tekniske triks i tillegg som kan hjelpe teksten din frem. Men du kommer langt med å bruke ord som folk forstår og bruker.
Ja, du har naturligvis rett. Forkortelser kan ha en praktisk funksjon. Dersom du skriver om noe som består av mange og kanskje også lange ord, for eksempel navnet på en organisasjon, et forskningsprosjekt, et forskningssenter, en modell, en teknologi, en metode og mye annet, sparer du tid og plass på å bruke forkortelser.
Og den gevinsten blir større, jo flere ganger du gjentar forkortelsen i den samme artikkelen. Men effektivitetsgevinsten har altså en kostnadsside.
Her er min utfordring til deg: Strek under alle forkortelsene i teksten din. Se hva som skjer om du tar bort alle eller de fleste forkortelsene i teksten. Skriv heller forkortelsene fullt ut. Se om du klarer deg (nesten) helt uten forkortelser. Hva gjør det med teksten din?
Her er hva du risikerer å få igjen for eksperimentet: Det blir lettere for leserne å lese og forstå teksten din. «Ja, men», tenker du kanskje. «Hvis jeg bare forklarer forkortelsen første gang jeg bruker den, da kan jeg vel bruke forkortelser?». Hvis du absolutt må bruke forkortelser, stammespråk, faguttrykk og andre ord som folk ikke forstår, er det klart du skal forklare dem hvis du ønsker å nå ut av fagmiljøet ditt.
Men, hvor mange ganger trenger du å bruke samme forkortelse eller uttrykk i teksten?
Synes du det er vanskelig å spørre andre om hjelp når du trenger det? Det er det liten grunn til. Folk blir overraskende glade av å få muligheten til å hjelpe deg.
En utstrakt hånd: Å spørre om hjelp kan skape verdi ikke bare for deg selv, men også for de som hjelper deg. (Foto: Karmishth Tandel on Unsplash).
Vi opplever alle situasjoner der vi kan trenge litt hjelp fra andre, både til små og litt større oppgaver og utfordringer. Men, det kan være vanskelig å våge å spørre andre om hjelp, enten det er venner, kolleger eller fremmede. Ekstra nervepirrende er det kanskje å ta kontakt med personer vi (ennå) ikke kjenner.
Hva kan være mulige årsaker til at vi synes det er så innmari vanskelig å spørre om hjelp?
Noen kvier seg for å spørre fordi de ikke ønsker å være til bry for andre. Eller tenker at den andre kanskje ikke har lyst eller anledning til å hjelpe. Andre kan vegre seg av redsel for å bli oppfattet som inkompetent. Andre igjen synes det er vanskelig å spørre av frykt for å få en avvisning. Stoltheten og prestisjen knyttet til å klare seg selv kan også være en barriere, kanskje særlig for menn.
Noen kan oppleve at barrierene vokser seg så store og uoverstigelige at de lar være å spørre om hjelp, selv om de virkelig trenger den. Og det er dumt, siden mange av grunnene til at vi synes det er vanskelig å spørre om hjelp, simpelthen ikke stemmer.
Forskerne Xuan Zhao ved Stanford Sparq (et anvendelsorientert forskningssenter ved Stanford University) (bildet til høyre) og Nicholas Epley ved University of Chicago har gjennomført en studie blant mer enn 2000 deltakere for å sammenligne perspektivene til de som spør om hjelp med perspektivene til de potensielle hjelperne.
Studien omfatter seks ulike eksperimenter som blant inkluderer «live» interaksjoner i felten og i laboratoriet der deltakerne blir bedt om å tenke tilbake på situasjoner de har opplevd eller forestille seg hva de vil gjøre i ulike scenarier vi kan kjenne oss igjen i.
På tvers av alle eksperimentene viser studien at perspektivene til de som spør om hjelp er svært forskjellige fra de som kan hjelpe.
Blir glad av å hjelpe
De som trenger hjelp,…:
…undervurderer andres vilje og motivasjon til å hjelpe. Det gjelder både venner og personer vi ennå ikke kjenner
…undervurderer hvor positivt det føles for andre å ha hjulpet
…overvurderer hvor ubeleilig og brysomt det er å bli spurt om hjelp
Sagt med andre ord: Vi mennesker blir overraskende glad av å kunne hjelpe andre, bare vi får sjansen. Å spørre om hjelp trenger ikke nødvendigvis å være til bryderi. Det kan også være en mulighet til å få andre til å føle seg kompetente og nyttige.
– Det kjennes godt å kunne skape en positiv forskjell i andres liv. Vi blir simpelthen glade av å få muligheten til å hjelpe andre, kommenterer Xuan Zhao.
Zhao forklarerer resultatene med at vi mennesker har en tendens til å undervurdere andres prososiale motivasjon. Vi ønsker å kunne gjøre noe som er til gagn for andre mennesker.
Åtte punkter som hjelper deg å spørre
Det er altså ikke fullt så farlig å spørre andre om hjelp som du kanskje trodde eller fryktet. Og det verste som kan skje, er at du fra tid til annen risikerer å få et nei, som oftest med en god begrunnelse og kanskje også forslag til andre som kan hjelpe.
Å spørre om hjelp, kan gjøres på mange ulike måter. Og det er flere ting du kan tenke over for å øke sannsynligheten for å få hjelpen du trenger. Her er åtte refleksjonspunkter som kan hjelpe deg til å få et JA når du strekker ut hånden for å spørre.
Hva trenger du hjelp til? Vær så konkret og spesifikk som mulig.
Hvem kan hjelpe? Fortell hvorfor du har valgt akkurat den/du du spør.
Vær kortfattet og poengtert når du spør om hjelp.
Forklar hvorfor du spør. Hva gjør forespørselen meningsfull og relevant for begge parter?
Vær handlingsorientert. Hvordan kan hjelpen gis?
Hva ber du om? Vær edruelig. Ikke be om for mye.
Bruk rikest mulig kommunikasjon. Kort prat ansikt-til-ansikt er det beste utgangspunktet for å spørre om hjelp. Det kan følges opp med telefon/e-post/Zoom/andre kanaler.
Antyd en tidshorisont. Vær fleksibel for å møte hjelperens kalender.
Husk å takke for hjelpen
For mange vil det være en selvfølge: Gjør det til en god vane å vise takknemlighet når du får hjelp. Finn din personlige måte å takke på. Fortell gjerne hva hjelpen har betydd for deg, jo mer spesifikk, jo bedre. Og, tilby din hjelp om du har kompetanse og erfaringer som dine hjelpere kan ha nytte av.
Å spørre om hjelp kan skape verdi ikke bare for deg selv, men også for de som hjelper deg. Å strekke ut hånden etter hjelp kan være en god måte å utvide nettverk og skape sterkere relasjoner med andre på.
Ingen grunn til å nøle: Spør om hjelp når du trenger det. Også for å din hjelper kan kjenne på gleden ved å hjelpe.
Hva kan du gjøre for å skape mer magi på jobben og i livet? Hvordan kan vi utvikle kommunikasjon til et problemløsings- og endringsverktøy? Det er to av 11 temaer jeg skrev om på bloggen i 2023. Sjekk om du gikk glipp av noe.
Ser inn i 2024: En blogg er også en dagbok som forteller noe om hva som opptok meg i året som gikk. Her er en årskavalkade over temaer jeg brenner for. (Foto: Wanda Grimsgaard).
På den første dagen i 2024 tok jeg et lite tilbakeblikk på tekster jeg skrev for bloggen min i året som gikk. En blogg er også en digital dagbok som forteller om noe av det som opptok meg i året som gikk. Her er en liten kavalkade over temaer jeg brenner for.
Skap mer magi på jobben
Ved inngangen til desember opplevde jeg den fargerike finske filosofen Esa Saarinen i fri dressur i et auditorium hos min tidligere arbeidsgiver Handelshøyskolen BI. Med referanser både til hjerneforskning og psykologi, innviet Saarinen oss i kunsten å skape mer magi på jobben. Og det er faktisk to ting du og jeg kan gjøre for å skape større rom for magi både på jobben og i livet: 1) Tillat hjernen din å ta litt pause fra et for sterkt oppgavefokus, og 2) Ta sjansen på å slippe til og mobilisér de positive følelsene dine. Og verden trenger mer magi skal vi klare å håndtere og løse utfordringene vi møter, som individer, organisasjoner og samfunn.
Gjennom de siste årene har jeg vært opptatt av å utforske hvordan kommunikasjon kan utrette mer enn å informere og formidle. Jeg brenner for å utvikle kommunikasjon som strategisk verktøy for ledelse, problemløsing, endringer og for å skape samfunnsforbedringer (societal impact). Det krever at vi utvider vår forståelse av hva kommunikasjon kan være og hvordan vi praktiserer det. Her er en tekst jeg skrev i arbeidet med å utvikle et undervisningsopplegg om kommunikasjon som leder- og endringsverktøy.
Skal kunnskap fra forskning bidra til å skape positive samfunnsendringer, må vi klare å få de som kan ha nytte av kunnskapen, til faktisk å ta den i bruk. Hvordan kan vi skape gode vilkår for å lykkes med det? Det var lett å si ja da jeg ble invitert inn i et verksted for et nettverk av forskere (HROMADA-nettverket) som ønsker å forene sine krefter for å bidra til en kunnskapsbasert gjenoppbygging av Ukraina. Jeg ble utfordret til å forelese om hva som må til for å 1) gjøre evidensbasert kunnskap (forskning) anvendbar og 2) øke sannsynligheten for at kunnskap faktisk blir tatt i bruk for å skape positive endringer for individer, organisasjoner og samfunn (Making knowledge useful and used).
Jeg har gjennom 2023 blitt invitert til å holde nokså mange foredrag, forelesninger, verksteder (workshops) og andre undervisningsopplegg. Min ubeskjedne ambisjon i møte med et nytt publikum, er å bidra til at deltakerne omsetter ord til positiv endring etter at de har vært utsatt for meg.
Jeg er genuint opptatt av å legge inn elementer i mine undervisningsopplegg som øker sannsynligheten for at deltakerne tar med seg minst én tanke fra undervisning til sin daglige praksis. I løpet av høsten bidro jeg blant annet med to undervisningsmoduler inn i et lederutviklingsprogram for lederne i Nordre Follo kommune.
Hvordan kan ledere trene på å forbedre sine kommunikasjonsferdigheter som en del av det de likevel skal gjøre i lederrollen?
Hvordan lykkes bedre med å skape smarte løsninger sammen
Skal vi lykkes i å løse komplekse problemer, må vi bli flinkere til å samarbeide om å mobilisere kunnskap fra ulike kilder. Det er skikkelig, skikkelig vanskelig, men helt nødvendig om vi ønsker å skape samfunnsforbedringer. Her deler jeg 12 tanker om hva vi kan gjøre for å øke sannsynligheten for å lykkes med samskaping og andre former for samarbeid.
Tillit er avgjørende for å skape samfunnsforbedringer gjennom samarbeid. Hva kan du gjøre for å bidra til å skape tillit i samarbeidsprosjekter? Tillit består av tre elementer: Kompetanse, integritet og velvilje. Alle tre må være på plass om vi skal lykkes i å bygge tillit.
Hvorfor er (noen) forskere redd for sosiale medier?
Forskere kan øke sin påvirkningskraft ved å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon. Likevel er det ikke så rent få forskere som vegrer seg for å gjøre det. Hva holder dem tilbake? Å undervise forskere gir meg muligheten til selv å lære noe. I et verksted for forskere ved Høgskolen i Halden utfordret jeg deltakerne til å reflektere over: Hva tenker du kan være de største barrierene for å få forskere til å ta i bruk og inkludere sosiale medier i sin forskningskommunikasjon? Svarene jeg fikk kan deles inn i tre hovedkategorier, Frykt, Mangel og Usikkerhet, hver med fire underkategorier.
Hvor mye blikkontakt har du med den du snakker med?
Øyekontakt spiller en sentral rolle for sosial interaksjon, indikerer ny forskningsstudie. Øynene sies å speile sjelen vår. De kan avsløre i hvilken grad vi er oppmerksomme, interesserte, engasjerte og tilstede i samtaler vi har med andre. Ja, de kan også fortelle mye om hvordan vi har det. Sånn egentlig. Hvor mye blikkontakt har du med den du snakker med? Mindre enn du kanskje tror.
Det er lettvint og effektivt å møtes på skjermen fremfor å møtes ansikt til ansikt. Men, kan det tenkes at vi mister noe når stadig mer kommunikasjon skjer digitalt?
Når vi møtes på skjermen, synker hjerneaktiviteten vår sammenlignet med å møtes ansikt til ansikt. Det er en av flere forskjeller som gjør kommunikasjon fattigere på skjerm enn ansikt til ansikt.
Vi skal selvfølgelig fortsette å møtes digitalt når det er mest hensiktsmessig. Men, mitt førstevalg vil alltid være å møte deg fysisk, ansikt til ansikt.
Forskere og eksperter blir fra tid til annen karakterisert som virkelighetsfjerne tåkefyrster. Ikke helt uten grunn. Jeg har utviklet en uhøytidelig tåkefyrstetest spesielt for forskere og fageksperter. Sjekklisten baserer seg på tekster jeg har fått inn til skrivekurs gjennom mer enn 25 år. Kjenner du deg igjen? Hva vil du gjøre med det?
Ti år som blogger. Fem grunner til at jeg fortsetter
Med jevne mellomrom har forståsegpåere utstedt en nært forestående dødsdom over bloggen som fenomen. Mange blogger som i sin tid ble startet opp med stor entusiasme, har dessuten endt opp som gravplasser over forventninger som ikke ble innfridd. De oppdateres ikke, og ser forlatt ut.
Er det så noe poeng å fortsette å blogge? «Ja!», svarer jeg. Les hvorfor.
Forskningskommunikasjon 