Forskningsfordummingens dommedagsprofet

Jeg er utnevnt til «forskningsfordummingens dommedagsprofet». En stor ære, selvfølgelig, men kanskje ikke helt fortjent.

Er leserne noen dummskaller? Slik innleder Kristian Bjørkdahl sitt essay i tidsskriftet Prosa. Faksimile fra nettutgaven.

Er leserne noen dummskaller? Slik innleder Kristian Bjørkdahl sitt essay i tidsskriftet Prosa. Faksimile fra nettutgaven.

Prosa, som er et tidsskrift for sakprosa, har satt av fire sider til essayet «Ingen spørsmål er (for) dumme!» i sin utgave nr. 5-2015.

Essayet, som er skrevet av forsker Kristian Bjørkdahl ved Uni Rokkansenteret, tar blant annet for seg min bok «Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere», som ble utgitt sommeren 2013. I tillegg sveiper han innom en fersk bok om «Forskningsjournalistikk», skrevet av Nina Kristiansen og Ingrid Spilde. I dette innlegget svarer jeg kun på egne vegne.

Hvert år utgis det et formidabelt antall nye boktitler under merkelappen sakprosa. Det er ikke mange som blir gjenstand for et fire siders essay i Prosa. Det er utvilsomt en ære i seg selv.

Store ord og fakter

Kristian Bjørkdahl går ikke av veien for å bruke store ord og fakter i sin tekst. Han utnevner meg til å være intet mindre enn «forskningsfordummingens dommedagsprofet».

Som om det ikke var nok: «Han (Farbrot, min presisering) er en sektleder (min kursivering), som med sitt budskap om at forskning er et skattkammer og en godteributikk som man kan formidle med Engasjement & Lidenskap, leder intetanende forskningsformidlingsspirer ned i det stille, dumme mørket».

Du store verden. Dessverre er nok ikke utnevnelsen helt fortjent. Dette kan du selv etterprøve ved å lese det som faktisk står i boken og sammenligne det med essayistens fremstilling av bruddstykker fra teksten.

Her vil jeg nøye meg med å kommentere fire påstander i essayet til Kristian Bjørkdahl.

  1. Er publikum noen dumskaller?

«For å si det rett ut underbygger disse bøkene en antagelse om at publikum er noen dumskaller, og at dette er slik det er og må være», skriver Kristian Bjørkdahl i sitt essay.

Det å være bevisst på hvem du kommuniserer med, er ikke det samme som å anta at publikum er dumskaller.

Forskningskommunikasjon handler om kommunisere forskning og faglig innsikt slik at det oppleves som tilgjengelig, relevant og interessant for utvalgte målgrupper. Med forskningskommunikasjon inviteres dessuten publikum til dialog og deltakelse. Nettopp fordi de antas å ha noe å bidra med.

Det å være opptatt av hvordan du skal kommunisere med ulike målgrupper, enten det er politikere, ledere, lærere, studenter eller andre, øker sannsynligheten for å lykkes med gjøre folk klokere. Gjennom god forskningskommunikasjon, tilpasset ditt publikum, vil du kunne så en lyst hos publikum til å tilegne seg mer kunnskap om et felt.

Forskere er gjennom sin doktorgradsutdanning og forskerekarriere godt trent i å kommunisere forskning til sin forskerkolleger og til studenter. De har i langt mindre grad fått trening i å presentere forskningsbasert kunnskap for andre målgrupper.

Jeg har derfor skrevet en praktisk orientert håndbok i forskningskommunikasjon for å fylle dette gapet. Boken er først og fremst skrevet for forskere, og de som har til jobb å gi praktisk støtte til forskere som ønsker å nå ut til andre målgrupper.

  1. Er folk uinteressert i forskning?

«Farbrot målbærer et syn der man antar at folk ikke er spesielt interessert i forskning, og at de dessuten mangler den behørige kompetansen for å forstå den», skriver Kristian Bjørkdahl.

Det er ikke riktig.

Jeg påpeker tvert imot at interessen for forskning har økt markant gjennom de siste årene. Mediene bruker stadig mer plass på det. Folk diskuterer forskning og forskningsbasert kunnskap enten forskerne er med i samtalene eller ikke.

Men, forskning må også finne seg i å konkurrere om folks oppmerksomhet. Ulike målgrupper vil ha ulike forutsetninger for å forstå et spesifikt fagområde.

  1. Er forskning på 140 tegn idealet?

«Farbrots ideal, ser det ut til, er forskning som kan presenteres fyllestgjørende med Twitters 140 tegn», skriver Kristian Bjørkdahl.

Det har jeg aldri sagt, skrevet eller ment. Snarere tvert imot.

All kommunikasjon starter med de 140 første tegn, både skriftlig og muntlig. En god overskrift og ingress, eller en god åpning av et foredrag, kan få dine lesere, seere eller tilhørere til å lese langt og/eller høre og se lenge på deg.

Når jeg presenterer forskning på Twitter, ønsker jeg at flest mulig skal klikke på lenken til en artikkel der du kan lese mer om det aktuelle temaet. Det bidrar også til at langt flere også leser vitenskapelige artikler. Samme artikkel kan presenteres på ulike måter, med ulike effekter. Jeg har sammen med professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI gjort en studie av hvilke overskrifter som får deg til å klikke på artikkellenker i digitale kommunikasjonskanaler.

Kristian Bjørkdahl åpner også sitt essay med 140 tegn som formodentlig er ment å friste leseren også inn i brødteksten: «Ingen spørsmål er (for) dumme! Er leserne noen dumskaller? To nyere bøker om forskningsjournalistikk ser ut til å anta det».

Her kunne jeg selvfølgelig ha gjort et poeng av at essayforfatteren sauser sammen forskningsjournalistikk og forskningskommunikasjon. Jeg skriver om allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon, ikke om forskningsjournalistikk, som er et annet fagfelt.

  1. Hvilken rolle spiller engasjement & lidenskap?

«I Farbrots verden er nemlig «Forskning….et nesten uutømmelig skattkammer – ja faktisk en hel godteributikk for nysgjerrige sjeler»…»Farbrot har latt seg motivere av brennende lidenskap og engasjement for forskning og forskningskommunikasjon», skriver Kristian Bjørkdahl.

Essayisten synes forordet til boken byr på vel «store fakter», og erklærer kort og godt at han «bare ikke er enig i at det er mangel på disse tingene (engasjement og lidenskap) som gnager på dette området».

Det må han selvfølgelig få lov til å mene. Selv har jeg gjennom mer enn 12 år utfordret og motivert forskere til å bruke tid på forskningskommunikasjon. Forskningskommunikasjon blir best når den skjer av lest og egen formidlingsglede. Det handler om å by på seg selv, og vise lidenskapen og engasjementet som gjorde at du valgte å bli forsker. Dette får du kun i beskjeden grad lov til å vise når du skriver for vitenskapelige tidsskrifter.

Kristian Bjørkdahl skriver også: «I parantes bemerket, er Farbrots egen Twitter-profil et studium verdt, om ikke av noen annen grunn så som et slags forskningsformidlingens simplificatio ad absurdum».

Jeg skal ikke la meg friste til å karakterisere Twitter-profilen til Kristian Bjørkdahl. Ta gjerne en kikk (@KrisBjorkdahl). Her er adressen til min Twitterprofil (@afarbrot). Den er jo ifølge Bjørkdahl et studium verdt.

Kristian Bjørkdahl på Twitter_skjermdump

Slik presenterer forsker og essayist Kristian Bjørkdahl seg på sin Twitter-profil. Skjermdump fra 26. oktober 2015.

Advertisements

Om Audun Farbrot

Audun Farbrot er fagsjef forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI. Farbrot er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI, 1990, med spesialisering i organisasjon og ledelse. Han har bakgrunn som næringslivsjournalist fra Økonomisk Rapport, Aftenposten og Dine Penger.
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s