Jeg har nå delt mer enn tusen bilder på Instagram. Om ikke en sensasjon, så en liten milepæl. Det fikk meg til å undre: Hvorfor i all verden gjør jeg det?

Mitt bilde nummer 1000 viser en stein som i mine øyne har form som et hjerte. Motivet åpenbarte mens jeg kjempet meg opp noen for meg brutale motbakker i et fjellandskap i Provence. Hva er det som gjør at jeg liker å dele øyeblikk på Instagram (skjermdump fra min Instagramprofil).

Jeg opprettet min profil på Instagram for å se hvordan jeg kunne dele kunnskap og innsikt fra forskning gjennom bilder. I tillegg skulle lære av hvordan andre brukte Instagram til å formidle og kommunisere om forskning.

Det var nødvendig som research til boken Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter, som jeg lanserte like før jul i 2015. Altså, tanken var å bruke Instagram i hovedsak profesjonelt. Helt slik skulle det ikke gå.

Følg meg gjerne på Instagram: Lenke til kontoen min

Jo, da, jeg har lagt ut en god del bilder og tekster som handler om forskning, fag og hvordan dette skal kommuniseres. Når sant skal sies, og det skal det jo, har ikke det vært utpreget vellykket. I hvert fall ikke i starten.

I min prøving, har det vært mye feiling. Feiling er ofte nødvendig for læring når du begir deg inn på et nytt område. Ingen brølere å snakke om, innleggene har bare ikke slått så godt an som jeg kunne ha håpet på. Det er mager trøst å konstatere at det ikke er så mange andre som har lykkes godt med å kommunisere forskning på Instagram. Hederlige unntak finnes heldigvis (de skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg på bloggen).

Som en uer fra dypt vann

I min famlende start på Instagram la jeg også ut noen bilder fra løpeturer og sykkelturer i marka. Jeg hadde nettopp begynt med regelmessig fysisk aktivitet. Noen ganger postet jeg selfie’er tatt umiddelbart etter de fysiske utskeielsene. De så virkelig ikke bra ut, – til forveksling lik bilder av uer trukket opp fra dypt vann.

Forståelig nok var det ikke mange som gav uttrykk for at de likte disse bildene, til tross for de enorme anstrengelsene som lå bak dem. De var om mulig mindre populære enn mine bilder fra forskningens verden. Der selvsensuren og Instagram ikke grep inn, tok min datter affære. Hun la ned forbud mot selfie-er. Forbudet gjelder pappaen, ikke datteren.

Når jeg ikke kunne ta og dele selfie’erpubliserte jeg i stedet bilder av detaljer fra naturen jeg løp gjennom. Disse bildene slo atskillig bedre an. Vakker natur trumfer det meste, også selvportretter av hummerrøde løpere. I teksten kunne jeg beskjedent antyde hvordan jeg hadde tatt meg frem til motivene, enten jeg hadde løpt eller syklet meg frem.

Når jeg løper og sykler i naturen, gjør jeg det  minst like mye for naturopplevelsen som for treningseffekten. Ser jeg noe vakkert, noe spesielt, noe som jeg lurer på hva er, er ikke løpingen så viktig at jeg ikke kan se nærmere på det som fanger oppmerksomhet. Og ta bilder av det. Jeg er glad i å ta bilder av naturen.

Samler på øyeblikkene

For meg er lykken å samle på små og store gledesstunder i tilværelsen. Og med inspirasjon fra Instagram er jeg blitt flinkere å fange disse små øyeblikkene med mobilkameraet mitt. Det gjøre de små øyeblikkene til varige minner. Noen av dem deler jeg på Instagram. Slik blir Instagram min lille minnebok på nett, som jeg åpner for dem som måtte være interessert.

Jeg tar også bilder når jeg er ute og reiser, av motiver som betyr noe for meg. Jeg utstyrer alle bilder med en liten tekst. Jeg er lidenskapelig opptatt av å få tekst og bilde til å snakkes sammen. Dermed ikke sagt at tekstene ikke alltid blir like oppfinnsomme. På sitt beste håper jeg de kan være litt underfundig nerdete. Eller at teksten hjelper kikkeren til å se på en spesiell detalj i bildet. Det er i alle fall god trening så godt jeg kan å forsøke å beskrive det jeg ser, sanser og opplever. Også for min profesjonelle skriving.

Å skrive den lille teksten

Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Likevel kan selv et godt bilde fremstå nokså naken uten ord. Det er når det gode bildet får hjelp av ord, det virkelig står frem. Når teksten treffer best, får jeg også flest kommentarer til bildet. Å skrive den lille teksten til bildet, er altså en av de tingene jeg liker best ved å dele bilder på Instagram.

Jeg tar bilder av det jeg liker og er glad i, det kan være mat, vin, natur, blomster, kunst, bygninger, mennesker, bøker og mer til.

Og så kan det slumpe til at jeg legger ut et bilde etter målpassering på en halvmarathon eller en 10-kilometer. De bildene får jeg medløpere til å ta (jeg overholder datterens selfie-forbud, tør ikke annet). Noen ganger deler jeg også bilder av artikler jeg har skrevet og fått publisert.

Etter teksten til bildet, skriver jeg også inn noen emneord (markert med tegnet #, hashtag). Det gjør at noen av dem som (ennå) ikke følger meg, kan finne frem til bildet. Kanskje noen av dem velger å følge meg. Samtidig kan jeg gjennom emneordene se hva andre legger ut i samme kategori, enten det er navn på steder eller emner. Det blir en fascinerende reise inn i andres landskaper av opplevelser.

Jeg har også opplevd å bli kjent med nye mennesker på tvers av landegrenser etter først å ha delt interesse og snakket om bilder på Instagram.

Sju grunner til at jeg liker Instagram

Her er sju grunner til at jeg bruker Instagram:

1. Jeg er blitt mer interessert i å ta bilder, først og fremst for min egen del.
2. Jeg er blitt mer opptatt av detaljer rundt meg. Det gir flere øyeblikk å glede seg over. Lykken er nettopp å samle de små og store gledesstunder i tilværelsen.
3. Instagram er en minnebok.
4. Jeg blir inspirert av å se andres bilder
5. Jeg synes det er morsomt og utfordrende å skrive korte tekster til bildene.
6. Jeg har blitt kjent med flotte folk både i Norge og i utlandet.
7. Jo, da, du har rett. Jeg synes det er hyggelig at andre liker og kommenterer bildene og tekstene jeg deler. Det gir meg også glede å kunne vise at jeg setter pris på andres bilder.

Forskning slår bedre an

Jeg har ikke sluttet å legge ut bilder som handler om fag og forskning. Og jeg opplever at de får atskillig bedre respons nå. Kanskje får de litt drahjelp av natur- og opplevelsesbildene. Kanskje er jeg blitt ørlite grann flinkere til å finne frem til motiver og skrive tekster.

Jeg er fortsatt nysgjerrig på å finne ut mer om hva som skal til for å lykkes med å kommunisere forskning på Instagram. Nå leter jeg etter eksempler på forskere og fagmiljøer som er gode til å bruke Instagram i sin forskningskommunikasjon.

Kanskje du kan hjelpe meg?