Hva kan forskere gjøre for å unngå at sentrale forskningsfunn forsvinner i kommunikasjonen med kommunikasjonsrådgivere? Her presenterer jeg ti tanker. Hvert av rådene kommenteres av en forsker med nedslående erfaringer fra samarbeid.

Nylig fikk jeg en henvendelse fra en forsker som akkurat var ferdig med et viktig arbeid. Hun hadde derfor tatt kontakt med kommunikasjonsfolk ved sin institusjon for å få hjelp til formidling og kommunikasjon av hovedpoengene. Erfaringen var nedslående.

– For en forsker er forskningskommunikasjon en forunderlig verden, bekjenner hun til meg i e-post. Jeg kjenner identiteten hennes, men hun ønsker å være anonym av hensyn til de involverte.

Terapi-time

Forskeren erfarte at budskapet hun ville kommunisere, forsvant underveis i prosessen, og ble erstattet med noe helt annet.

– Med andre og engelske ord er det dette som skjer med hovedpoengene i innholdet: «Lost in communication», – tapt i kommunikasjon, sukker hun. Forskeren har også opplevd at samarbeid med kommunikasjonsfolkene har kostet unødvendig mye arbeid.

– Likevel: Jeg ser jo eksempler på at forskningskommunikasjon virkelig kan være nyttig, og jeg ønsker å kommunisere forskning. Hadde det vært mulig å få en  «terapi-time» med deg? Kanskje kan jeg lære noen grep for å bli mer kyndig i samarbeid med kommunikasjonsfolk?

Det var en utfordring jeg ikke kunne si nei til.

Les også: Fire roller for kommunikasjonsrådgivere

Forskning kan bidra til en bedre verden, men ikke uten kommunikasjon

Det stilles økte krav og forventninger til at forskere både formidler og kommuniserer om sin forskning. Både for å gjøre kunnskap synlig og tilgjengelig, men også for at mer forskning blir tatt i bruk for å bidra til samfunnsforbedringer (societal impact).

Forskning kan bidra til å gjøre verden bedre, men ikke uten god, effektiv kommunikasjon. Med få, hederlige unntak, får ikke forskere undervisning og trening i formidling til og forskningskommunikasjon med målgrupper utenfor eget fagfelt. Forskningskommunikasjon er både et fag- og et praksisfelt.

Selv forskere som har erfaring med formidling og kommunikasjon, vil kunne ha utbytte av å samarbeide med gode kommunikasjonsrådgivere. Vi vil alle kunne bli bedre til å kommunisere, om vi trener på det. Treningen kan bli mer effektiv gjennom tilbakemeldinger og samarbeid med andre, både kommunikasjonsrådgivere og forskerkolleger.

Hvordan få det beste ut av kommunikasjonsrådgivere

Her er noen tanker fra meg om hva du som forsker kan gjøre for å redusere sannsynligheten for å unngå at budskap tapes i kommunikasjon med kommunikasjonsrådgivere.

Etter å ha lest mine forslag, svarer forskeren følgende: 

– Hei, Audun! Tusen takk for interessante tanker og innspill. De gir viktige bidrag til å forstå hvordan aktører innen forskningskommunikasjon tenker. Jeg kommenterer hvert av forslagene under.

1. Se på samarbeid som en langsiktig relasjon, ikke en engangsaffære

Gode rådgivere kan være gull verdt. Verdien øker etter hvert som dere blir bedre kjent med hverandre, og hvordan dere kan gjøre hverandre bedre. Kommunikasjonsrådgivere kan være en viktig kanal til media og til eksterne samarbeidspartnere. Har du en god relasjon til kommunikasjonsrådgivere, blir du lettere anbefalt som ekspertkilde og mulig samarbeidspartner.

Forskeren: – Ja du har helt sikkert rett i at dyktige rådgivere kan være gull verdt, og det samme gjelder forhold til andre aktører som er forskningsformidlingens dørvoktere og bestemmer hva som skal formidles. Gode relasjoner til både rådgivere, journalister og redaktører er helt sikkert viktig. Men for at det skal være noe vits i å gå videre, forutsetter det at dette er folk som både er dyktige, tar på alvor kommunikasjon av forskning og ikke har andre agendaer som overskygger dette. Siden du bruker ordet «engangsaffære», kan tommelfingerregelen formuleres slik: Én kjip date og vekk me’n!

2. Etablér samarbeid gjennom fysisk møte

Ta intiativ til å møtes ansikt-til-ansikt for å bli kjent med hverandres kunnskap, kompetanse og erfaringer. Når dere har møtt hverandre fysisk, har dere et bedre utgangspunkt for å samarbeide digitalt. Krevende samtaler om uenigheter er det også klokt å ta i fysiske møter.

Forskeren: – Ja, fysisk møte pleier alltid å være lurt i begynnelsen av et samarbeid, og det er sikkert lurt også i forbindelse med forskningsformidling. Og som med alle andre mulige samarbeidspartnere i forskning: Man går som sagt videre bare med dem som man ser har noe viktig å bidra med.

3. Avklar mål og forventninger for samarbeidet

Hvilke mål har du for forskningskommunikasjon? Hvem ønsker du å nå gjennom hvilke kanaler? Hva kan kommunikasjonsrådgiveren bidra med for å støtte og hjelpe deg i din forskningskommunikasjon?

Forskeren: – Ja, jeg er enig med deg i at slike avklaringer bør gjøres.

4. Vis respekt for kommunikasjonsrådgiverens kompetanse

Tillit er en underliggende faktor som må være på plass for at et samarbeid kan bli fruktbart for både deg og rådgiveren. Tillit består av tre dimensjoner: Kompetanse, integritet og velvilje. Det gjelder naturligvis begge veier. En god start på et tillitsbasert samarbeid, er å vise respekt for rådgiverens kompetanse og erfaringer, og tenke at hen vil deg vil.

Forskeren: – Dette er jeg ikke enig i. Respekt og tillit er noe som skapes gjennom erfaring. Jeg har som sagt noen kjipe erfaringer i det siste med skuffelser over manglende innfrielse av god og effektiv hjelp til formidling. I stedet har jeg endt opp med mye ekstra arbeid for å forhindre at det jeg ønsket å formidle ble vridd over til et helt annet innhold og til og med til budskap som jeg ut fra faglige argumenter er helt uenig i. Jeg er også kjent med lignende erfaringer fra andre forskere.

Og forskeren legger til: – Samtidig vet jeg at det finnes kommunikasjonsmedarbeidere som utøver sin profesjon på et høyt nivå. Her tror jeg det er noen reelle problemer så vel som årsaker som bør frem i lyset heller enn å avskrive det hele med en fortelling om de arrogante og språk-klønete forskerne som bør begynne å tenke positivt om at kommunikasjonsfolk er rasende dyktige per definisjon.

5. Involvér kommunikasjonsrådgivere så tidlig som mulig

God forskningskommunikasjon starter før forskningen begynner, ikke etter at den er avsluttet. Involvér kommunikasjonsrådgivere så tidlig som mulig i prosjektet for å se på potensial for formidling og kommunikasjon underveis i prosjektet.

Forskeren: – Det finnes eksempler på eksperter innen forskningskommunikasjon som er så dyktige at dette noen ganger kan være et poeng. Men som et generelt råd er jeg skeptisk. For det første utfra egne og andre forskeres erfaringer med at det er stor fare for at dette vil innebære sløsing med tid og ressurser, og forskningsbudsjettene er knappe nok som de er. For det andre er det viktig for forskere å ikke gå ut med uferdige funn og analyser, fordi endelige konklusjoner ofte viser seg å gå i andre retninger enn det man antar innledningsvis. For det tredje fordi forskningsresultater bør vokse fram som resultater av forskning og uten tanke på hvilke fortellinger som kan tenkes å slå an i mediene.

6. Skriv et utkast til hovedbudskap

Hvis det handler om kommunikasjon av forskningsresultater, vil det være klokt selv å skrive et utkast til formidlingsartikkel med følgende elementer: 1) Hva er de viktigste resultatene/konklusjonene?, 2) Hvordan kom du/dere frem til det?, 3) Hvorfor er dette viktig?, og 4) Hva kan dette brukes til/Hva er de praktiske og samfunnsmessige implikasjonene av dette?. Det vil både sikre at hovedbudskap ikke går tapt i kommunikasjon, og vil også være en hjelp for kommunikasjonsrådgiveren. Vær likevel åpen for at kommunikasjonsrådgiveren kan se aktualitetspoeng du selv er blind for.

Forskeren: – Jeg er helt enig i at forskningsformidling bør starte med forskernes skriftlige presentasjon av det de ønsker å formidle. Videre kan både forskere og kommunikasjonsfolk ha gode så vel som mindre gode idéer til aktualitetspoeng.

Og forskeren fortsetter: – Men hvorfor er det ikke helt grunnleggende for enhver som jobber innen kommunikasjon og medier å lese bittelitte granne av hva forskerne selv formulerer om sine hovedpoenger som de ønsker å formidle? Og hvorfor tyr formidlingsfolket så lett til vedtatte sannheter og etablerte myter om et tema? Og hvorfor gjør de det selv når forskere nettopp forsøker å vise at disse ikke holder mål?

Og hun fortsetter: –  Jeg tenker at det finnes flere årsaker her. Formidlingsansatte er ikke ansatte eller engasjert av forskere, men av ledere ved universiteter og forskningsinstitutter, så vel som av medier. De har gjerne noen forestillinger om hva som skaper klikk og oppmerksomhet, men ofte er ikke disse forestillingene forenlige med forskernes konklusjoner og budskap. Dette dreier seg for eksempel ofte om individ-orienterte «du»-fokus på feil sted, og det kan dreier seg om enkelte kommunikasjonsmedarbeidere, institusjonsledere og mediefolk som ønsker å benytte anledningen til å pleie sine egne interesser og agendaer i stedet for å formidle forskning.

7. Vær åpen for råd og innspill

Det gjelder kanskje særlig om du i utgangspunktet føler motstand eller er uenig i rådgiverens forslag. I stedet for avvise forslag, kan du åpne opp for en dialog der dere sammen finner frem til gode måte å skrive eller snakke forståelig om komplekse temaer.

Forskeren: – Jo da, man bør jo til en viss grad være åpen for innspill. Men god formidling av forskning må først og fremst innebære at det forskningsbaserte innholdet blir formidlet til publikum i stedet for alle slags avledningsmanøvrer utfra andre hensyn. Jeg tror at både forskning og forskningsformidling blir best hvis man vurderer ulike alternativer og skreller vekk de idéene som ikke holder vann.

8. Evaluering for læring og forbedring

Bruk litt tid på å evaluere erfaringene med kommunikasjonsaktiviteten: 1) Hva fungerte bra, som vi kan gjøre mer av, og 2) Hva kan vi gjøre annerledes (bedre) neste gang?

Forskeren: –  Ja, det er et godt poeng. Gitt selvfølgelig at det er lagt et grunnlag for å forvente at det er noe å hente fra videre samarbeid med de involverte. Forskere samarbeider ofte med andre forskere både innen egne fagfelt og i tverrfaglig samarbeid. Av og til ser vi at det kan være mye å hente fra videre samarbeid, men ofte er det ikke det. Slik må samarbeid med kommunikasjonsfolk også vurderes.

9. Vær høflig og imøtekommende

Det er ikke alltid noen sammenheng mellom akademiske titler og praktisering av vanlig folkeskikk. Vær vennlig og imøtekommende inn i samarbeid selv om du føler på harme. Uansett.

Forskeren: – Ja bevares. Men, samtidig er det også viktig at forskere gir tydelige tilbakemeldinger dersom de opplever at folk innen kommunikasjon og formidling har trosset både folkeskikk og redelighet ved å radbrekke forskningen og presentere villedende fortellinger i stedet for å faktisk formidle forskning.

10. Takk for hjelp og støtte. Fremsnakk positive erfaringer

Gjør det til en god vane å vise takknemlighet når du får hjelp. Finn din personlige måte å takke på. Fortell gjerne hva hjelpen har betydd for deg, jo mer spesifikk, jo bedre. Og, fremsnakk kommunikasjonsrådgiveren når han/hun har spilt en vesentlig rolle i å skape effektfull kommunikasjon.

Forskeren: –  Dette er det enkelt å være enig i. Det er et allment prinsipp som også bør gjelde for vellykket forskningskommunikasjon.

Det er naturligvis mye også kommunikasjonsrådgivere kan gjøre for å få det beste ut samarbeidet med forskere. Men det får bli tema for en annen bloggartikkel (eller du kan lese min håndbok om forskningskommunikasjon).

Forskeren: – Igjen takk for interessante poenger, Audun. (Jada, jeg prøver, som du ser, å praktisere det tiende rådet ditt.) Som det går frem av kommentarene mine, er jeg enig i noen og uenig i andre av disse rådene. Alt i alt synes jeg dette er ti punkter som gir et fint utgangspunkt for diskusjon om forskningsformidling.

«Det handler om makt»

Og til slutt sier forskeren at hun i tillegg vil løfte fram et nytt og viktig poeng:

 – Forskningsformidling handler om makt. Sagt på det språket vi forskere foretrekker: It’s about power, stupid. I møtet mellom forskere og formidlingsagenter synes jeg det er viktig å påpeke den maktesløsheten som mange av oss forskere føler, fordi vi ikke når ut med kunnskap og perspektiver som ville vært av stor betydning for samfunnet. Dette gjelder de grunnleggende rammene som forskere møter langs hele rekken av aktører innen kommunikasjon og medier. Det ser ikke ut til at forskere har hatt mye de skulle sagt i etablering av disse rammene, og resultatene er som sagt uheldige for samfunnet. – Forskere møter dermed forventninger om at de skal bøye seg i støvet for formidlingssiden. Men å si akkurat dét, er som å banne i kjerka. Hvis man ikke er fornøyd med formidling av halv-sannheter og misforståelser, så havner man i den store kategorien av «vanskelige forskere». Og kvinnelige forskere ser ut til å betraktes som aller vanskeligst. For å kunne bryte seg gjennom de tjukke murene fram til reell formidling, vet vi forskere at vi må være servile overfor dem som potensielt kan hjelpe oss. Name of the game er å underkaste seg, og dermed godta at dersom forskernes budskap avviker fra kommunikasjonssidens forestillinger og interesser, så er veien til synlighet brolagt med kamelsvelging. Vi forskere burde gjøre opprør mot disse forholdene. Og gjerne i samarbeid med seriøse aktører innen formidling og medier.

Min epilog: Jeg motstår fristelsen til å kommentere svarene fra forskeren ut over at jeg er enig i at det er stor forskjell på kommunikasjonsrådgivere, både vurdert etter faglig kompetanse (herunder evidensbasert kunnskap om forskningskommunikasjon), evnen til å samarbeide med forskere og profesjonalitet i utøvelsen av forskningsformidling og forskningskommunikasjon. I tillegg kan personkjemi spille en rolle.

Forskeren har flere gode poenger det kan være vel verdt å diskutere videre for å skape bedre grunnlag for produktive samarbeid mellom forskere og kommunikasjonsrådgivere.

Slik ble artikkelen til:

Dette blogg-innlegget er blitt til gjennom et skrivesamarbeid mellom meg (Audun Farbrot) og en forsker som ønsker å være anonym.  Samarbeidet om teksten startet med at forskeren sendte meg en e-post (se innledningen av artikkelen) der hun ber om råd om hvordan hun kan bli mer kyndig i samarbeid med kommunikasjonsfolk. Vi møttes fysisk til en kaffeprat om hennes erfaringer med forskningsfunn som går tapt i kommunikasjon. Jeg skrev så et førsteutkast til denne bloggartikkelen som jeg sendte forskeren til gjennomlesing for å få kommentarer og forslag til forbedringer. Hun valgte å gi sine kommentarer og refleksjoner i form av en samtale der hun svarer på hver av mine anbefalinger. Forskerens svar er gjengitt uredigert og ufiltrert.

Referanse:

Farbrot, Audun (2013): Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere. Cappelen Damm Akademisk.