Det var stinn brakke i kantina til forlaget Cappelen Damm en grytidlig tirsdag morgen, 27. august. Mer enn 200 hadde meldt seg på lanseringsseminar for boken “Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere”. Utrolig morsomt. Men også litt skummelt.

Her skulle jeg presentere en bok som blant annet tar for seg kunsten å holde foredrag! Snakk om å gå opp til muntlig eksamen. Som sensorer og opponenter hadde jeg invitert inn Forskningsrådets direktør Arvid Hallén og rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo. Sensorer var også de 200 fremmøtte publikummere! De fleste av dem hadde meldt seg på før Knut Olav Åmås omtalte boka i Aftenposten noen dager i forveien.

“God morgen! Utrolig kult å se så mange her. Hvem kunne ha drømt om at en bok med tittel «Forskningskommunikasjon» skulle ha en slik appell”. Sommerfugler og den lille uroen jeg hadde kjent på, forsvant. I stedet kjente jeg engasjementet strømme på. Det er jo dette jeg brenner for.

Jeg startet ut med å avsløre X-faktoren i forskningskommunikasjon (lenke til presentasjon). Jeg demonstrerte også hvordan forskere kunne forvandle råstoff (forskning) til gullkantet innhold som kunne løftes ut i den offentlige debatten. Jeg hadde også tatt med meg en av forskerne mine, professor Øyvind L. Martinsen, for å snakke om hvordan vi jobbet sammen.

Med Arvid Hallén og Ole Petter Ottersen på første rad, valgte jeg også å peke på fem barrierer for forskningskommunikasjon, og lanserte samtidig forslag til 10 tiltak for å bygge ned og/eller nøytralisere barrierene. Jeg understreket at viktigst av alt var å vekke engasjementet og lidenskapen som alle forskere har i seg, og bruke det i sin forskningskommunikasjon.

“Usedvanlig rik og innholdsrik bok. Forskningsrådet applauderer”, sa Hallén, som gjorde det klart at jeg leverer hva jeg lovet, en praktisk håndbok med konkrete råd og tips. Samtidig ønsket han seg en oppfølger som gikk enda lenger i å få forskning og forskningskommunikasjon over i praktisk politikk og samfunn.

“Det er ingen tvil om at denne boka kan gi forskningskommunikasjonen et godt puff og påvirke profesjonalitetsnivået i riktig retning”, sa Ole Petter Ottersen. Han bestilte også en oppfølger til neste år, der jeg plasserer forskningskommunikasjon i et bredere historisk, filosofisk og psykologisk perspektiv.

Ikke dårlig, det!, å få bestilling av oppfølgeren allerede på lanseringsdagen! Noen timer senere var tidsskriftet Forskerforum på nett med en omtale av seminaret.

Flere av deltakerne benyttet anledningen til å dele innhold og refleksjoner i sosiale medier, der emneordet #forskningskommunikasjon ble flittig brukt på mikrobloggen Twitter! En av deltakerne, Elin Festøy, brukte noen av meldingene til å skrive sin historie på tjenesten Storify.

Langt mer pussig er omtalen i Uniforum, nettavisen til Universitetet i Oslo, som skriver om “gammeldags formidling”. De kan umulig ha lest boken, faktisk ikke en gang tittelen! Det kan virke som om Uniforum har vært på et annet seminar enn jeg var på. Sammenlign gjerne med hva Ole Petter Ottersen skriver på sin egen blogg.

På lanseringsseminaret annonserte jeg også at jeg skulle lansere denne bloggen 29. august. Det forplikter! Men en blogg er aldri et ferdig produkt. Den vil utvikle seg – i samspill med deg.

Ser frem til å høre hva du synes om “Forskningskommunikasjon”. Både ros, og forslag til hva jeg kan gjøre bedre i neste utgave. Send meg gjerne eksempler på hvordan du bruker boken i din egen kommunikasjon av fagkunnskap. Kanskje blir det brukt i et kommende blogginnlegg.

Slipp kunnskapen løs. Med engasjement og lidenskap.