Det skrives mer om forskning enn noensinne. Et søk på ordet «forskning» i mediearkivet gav vel 5500 treff i år 2000. I 2012 fikk vi mer enn ti ganger så mange treff på samme søkeord. Det skyldes både økt interesse for forskningskommunikasjon ved universiteter, høyskoler og andre fagmiljøer. Det skyldes også økt interesse fra mediene (og leserne) for stoff om forskning.

Mange forskere holder seg unna offentlighetens søkelys og gjør lite eller ingenting for å kommunisere sin forskning ut til andre målgrupper enn forskerkolleger (vitenskapelige artikler) og studenter (gjennom undervisning). Ikke så rent lite forskning forblir godt bevarte hemmeligheter for de (relativt) få som leser vitenskapelige artikler.

Hvordan kan det ha seg at vi har forskere som ikke engasjerer seg i populærvitenskapelige aktiviteter? Jeg har intervjuet et utvalg forskere om deres strategier for å kommunisere forskning. Gjennom intervjuene har jeg identifisert fem mulige barrierer for allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon:

1. Formidling er i liten grad meritterende. Forskningskommunikasjon tillegges i praksis ofte liten eller ingen vekt i ansettelser, opprykk eller lønnsendringer. Det er ofte ikke formalisert som et arbeidsmål i ansettelseskontrakter. For en forsker midt i karriereløpet, vil tid brukt på populær forskningskommunikasjon kunne bli vurdert som kontraproduktivt i arbeidet med å kvalifisere seg som professor.
2. Formidling har tradisjonelt gitt liten prestisje (blant kolleger). Forskere som stikker seg frem i offentligheten, får ikke nødvendigvis anerkjennelse fra sine kolleger. Snarere tvert i mot. Heldigvis ser dette nå ut til å endre seg i mange fagmiljøer. Det er i større grad kultur for å glede seg med og la seg inspirere av kolleger som lykkes med forskningskommunikasjon.
3. Gir liten eller ingen økonomisk uttelling. Forskere får lønn for sin undervisning. Produksjon av studiepoeng gir uttelling over statsbudsjettet. Publisering i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter utløser friske kroner til institusjonen. Flere institusjoner lar deler av dette komme forskeren til gode i form av publikasjonsbonus. Allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon gir ofte ikke tilsvarende uttelling i kroner og ører.
4. Har ikke tid. Forskere har, som de fleste andre av oss, knapphet på tid. De må prioritere undervisning, gjennomføre forskningsprosjekter, skrive forskningsartikler og delta på vitenskapelige konferanser. Mange må også utføre sin “Corporate Citizen”-plikt i faglige råd og undervisningsutvalg ved institusjonen. Da er det ofte ikke tid igjen til andre gjøremål.
5. Bundet av tradisjoner. Forskning er en konservativ virksomhet der den enkelte forskers formidlingsstrategier i stor grad preges av tradisjoner og kollegers praksis i det aktuelle fagfeltet.

Heldigvis finnes det forskere som kommuniserer sin forskning fordi de selv synes det er morsomt, inspirerende og meningsfullt. De drives av en pasjon for å formidle som gir en indre motivasjon og drivkraft til å forsere barrierer.

Vet du om flere barrierer? Hva kan vi gjøre for å fjerne og redusere barrierer? Hvordan kan vi motivere enda flere forskere til å ta seg over barrierene?