Kan du styrke din faglige anerkjennelse ved å snakke med journalister og bli omtalt på Twitter? I så fall er det kanskje ikke så dumt å gjøre det.

Faksimile av forskningsartikkel om effekter av forskningskommunikasjon i tradisjonelle og sosiale medier.

Forskere er naturlig nok opptatt av sin faglige anerkjennelse. Det er noe som særlig styrkes gjennom å publisere sin forskning i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.

Enkelte forskere mener tid brukt på allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon heller kunne ha vært brukt på å skrive forskningsartikler.

Fordi det er forskningsartiklene som gir prestisje og anerkjennelse,  – ikke eventuell medieomtale og oppmerksomhet i sosiale medier.

Sløsing av tid?

En forsker jeg intervjuet om hans strategi og praksis for forskningskommunikasjon formulerte seg krystallklart:

«Formidling er sløsing av tid og direkte kontraproduktivt for en forsker som har som mål å kvalifisere seg til å bli professor».

Er det riktig at forskningskommunikasjon er sløsing av tid, og dermed tid som kunne ha vært anvendt til noe mer produktivt?

Jeg har tidligere presentert et eksempel på at forskningskommunikasjon kan være en effektiv måte å få flere til å lese forskningsartikler.

Kunne det tenkes at populærformidling ikke bare får flere til å lese forskningsartikler, men at dialog med journalister og omtale på Twitter kan øke din faglige anerkjennelse.

Det er formulert som et forskningsspørsmål av en froskergruppe ved University of Wisconsin–Madison.

Hvor ofte snakker du med journalister

Professor Dietram A. Scheufele ved University of Wisconsin–Madison har sammen med forskerkolleger gjennomført en studie der de undersøkte om det var noen sammenheng mellom forskerens kommunikasjonspraksis og hans eller hennes anerkjennelse som forsker.

De intervjuet 241 toppforskere innen nanoteknologi som alle hadde publisert forskningsartikler i ledende vitenskapelige tidsskrifter. Nanoteknologi er et tverrfaglig forskningsfelt med bidrag både fra kjemi, fysikk, biologi og andre fagområder.

Forskerne som deltok i studien, ble blant annet spurt om hvor ofte de snakket med journalister (på en skala fra aldri til ofte). Studien kartla også om forskningsarbeidene til deltakerne hadde blitt omtalt på Twitter. Forskerne var i utgangspunktet interessert i å se på nanoforskernes egen bruk av Twitter og blogg. Det lot seg ikke gjøre når det viste seg at for få av nanoforskerne selv brukte Twitter.

Scheufele & co så på om ulik praksis for forskningskommunikasjon hadde noen effekt på forskernes vitenskapelige anerkjennelse 15-18 måneder etter at undersøkelsen blant nanoforskerne ble gjennomført.

Belønnes med økt anerkjennelse

Studien viser at forskerne som snakket ofte med journalister om sin forskning, oppnådde en høyere vitenskapelig anerkjennelse enn de som gjorde det sjelden eller aldri.

Dersom forskningen i tillegg ble omtalt på Twitter, bidro det til å forsterke effekten for forskerne som snakker hyppigere med journalister.

Forskere blir naturligvis vurdert for omfanget og kvaliteten på den vitenskapelige produksjonen, men det er faktiske ikke det eneste som teller.

Dersom du i tillegg presenterer din forskning i mediene og blir omtalt på sosiale medier, får du ikke bare større oppmerksomhet om forskningen. Det kan faktisk bidra til å styrke din vitenskapelige anerkjennelse.

Og da er det kanskje ikke så dumt å bruke litt på å slippe kunnskapen din løs fra forskningsartiklene?

Referanser:

Dette innlegget er basert på «17 grunner til å bruke tid i sosiale medier», kapittel 4 i boken: Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Dietram A. Scheufele et al.: Building Buzz: (Scientists) Communicating Science in New Media Environments. Journalism & Mass Communication Quarterly. 2014, Vol. 91(4) 772–791.