Skal mer forskning tas i bruk i samfunnet, må forskere i større grad samarbeide med de som kan ta ny kunnskap i bruk. Tillit og god kommunikasjon må til for å lykkes.

For snart 20 år siden, en sensommerdag i 2003, tok jeg sjansen på å melde overgang fra journalistikken til akademia for å jobbe med forskningsformidling på Handelshøyskolen BI.

Jeg gav meg selv en prøvetid på seks måneder for å finne ut om jeg ville trives i min nye rolle. Hvordan ville for eksempel livet uten «byline», min signatur og buemerke, fortone seg? Det gikk veldig fint. For i stedet fikk jeg oppleve gleden ved å løfte frem forskertalenter og ny kunnskap.

Et spørsmål om tillit

Men, det var særlig en ting jeg var usikker på i min nye rolle: Ville jeg klare å etablere den nødvendige tillit hos de faglige slik at de ville bruke tid på å samarbeide med meg og gjøre det jeg ba dem om?

Tillit er en underliggende faktor som må være på plass for at et samarbeid kan bli fruktbart for alle som deltar i samarbeidet. Dét kommer ikke av seg selv.

Tillit består av tre dimensjoner: Du må oppfattes som kompetent, du må oppleves å  ha integritet og du må oppleves som en som vil andre vel. Det hjelper fint lite om du oppleves som både kompetent og å ha integritet om du ikke også oppleves som en som vil andre vel.

Brobygger mellom forskning og samfunn

Jeg har ikke angret så mye som et nanosekund på at jeg tok sjansen på å gå inn i en rolle som brobygger mellom forskningens verden og resten av samfunnet.

Som fagsjef for forskningskommunikasjon, både ved BI og senere ved Høyskolen Kristiania, har jeg utfordret, motivert og trent forskere og undervisere til å dele kunnskapen med de som kan ta den i bruk ute i samfunnet.

I praksis har det ofte betydd at jeg har fått forskerne til å gjøre noe de ikke hadde tenkt de skulle gjøre, som de ikke har spesielle incentiver for å gjøre og som de i hvert fall ikke har tid til å gjøre. Det forutsetter at forskerne har tillit til at det kan være verdt å engasjere seg.

 Er det rart jeg synes det er morsomt, når vi sammen lykkes med å skape resultater der forskning blir mer forståelig, tilgjengelig, interessant og relevant for flere.

Høy grad av tillit

Tillit til forskning forutsetter at vi har tillit til hvordan vi formidler og kommuniserer forskningen ut i samfunnet. På dette området står det ganske bra til i Norge.

Nærmere ni av ti nordmenn har meget stor eller ganske stor tillit til forskning, viser en holdningsundersøkelse som Forskningsrådet gjennomførte i januar i år. Nesten like mange har tillit til våre forskere. Og det er viktig for et samfunn.

Når vi har så stor tiltro til forskning, hvorfor blir den ikke i større grad tatt i bruk i samfunnet?

Ropet etter brukbar forskning

Både i Norge og internasjonalt stilles det nå økte krav og tydeligere forventninger til at forskning skal tas i bruk i samfunnet for å løse noen av de mange problemene og utfordringene vi står overfor.

Jeg snakker om Impact, et ord som er i ferd med å snike seg inn og  erobre en plass i det norske vokabularet. I hvert fall i fag- og forskningsmiljøer.

Samfunnsmessig Impact kan defineres som en effekt på, endring eller en fordel for økonomien, samfunnet, kulturen, politikken, offentlige tjenester, helse, miljø og klima og livskvalitet. Og endringen skal altså skje utenfor akademia. Det er ikke nok å publisere forskningsresultatene i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.

På norsk oversetter vi gjerne Impact til samfunnseffekter eller også samfunnsendringer. Begrepet er altså vesentlig videre enn innovasjon og kommersialisering av forskning.

Ropet på forskning som også kan brukes i samfunnet, er ikke nytt. Men, NÅ ER DET ALVOR. For nå handler det om penger, finansiering og politikk. Og det handler om å finne nye svar på mange av våre store samfunnsutfordringer,

Visjon om å gjøre verden litt bedre

For å få penger til nye forskningsprosjekter må forskere i økende grad beskrive hvilke samfunnsmessige utfordringer forskningen kan tenkes å gi svar på. Og som om det ikke var nok. De må utarbeide en plan eller strategi for hvordan de tenker å realisere endringspotensialet gjennom formidling, forskningskommunikasjon og samarbeid med eksterne interessenter.

Forskere må altså komme opp med en visjon om hvordan de kan gjøre verden litt bedre og samtidig ha en plan for hvordan de skal få det til.

Ingen vrangvilje hos forskerne

Når ikke mer forskning finner veien til praktiske løsninger og anvendelser, skyldes det ikke uvilje eller vrangvilje hos forskere. Flere studier og undersøkelser viser tvert imot at de fleste norske forskere er positive til å formidle sin forskning fordi de genuint ønsker at forskningen skal tas i bruk.

Forskere er altså motivert til å gjøre sitt for å løse små og store samfunnsutfordringer og svare på kunnskapsbehov i samfunnet.

Når forskere så inderlig gjerne vil at forskningen skal brukes, hvorfor oppleves brukbar forskning likevel som en mangelvare i samfunnet?

Den store, ubehagelige sannheten består i at det ikke finnes noen enkel, rettlinjet vei fra grunnforskning til anvendt forskning via forskningsformidling og oversettelser til innovasjon og samfunnsendringer.

Kronglete vei fra forskning til anvendelser

Veien fra forskning til mulige anvendelser i samfunnet er tvert imot ofte både rotete, kompleks, systemisk, uforutsigbar og det tar ofte fryktelig lang tid. Forskning alene gjør dessuten sjelden en forskjell, den må mikses med andre kunnskapskilder og endringsimpulser på veien til å bli samfunnseffekter.

Likevel er mye av vår politikk og praksis basert på den enkle, lineære modellen om formidling og oversettelse av forskning til praksisfeltet i et lønnlig håp om at vips så blir forskningen brukbar. Dessverre skjer ikke det så ofte som vi gjerne vil.

Hvordan øke sannsynligheten for at forskning skaper Impact?

Med et slikt bakteppe: Er det så mulig å gjøre noe for å øke sannsynligheten for at forskning leder til utfall som kommer samfunnet til gode?

Svaret er heldigvis ja. Studier av hvordan forskning blir tatt i bruk i samfunnet viser at vi kan øke sannsynligheten for Impact om vi forsker og utvikler ny kunnskap i samarbeid med de som kan bruke og ha nytte av forskning. Her snakker vi blant annet om brukermedvirkning, kunnskapsutveksling, partnerskap og samproduksjon av kunnskap.

Enkelt sagt: Impact skapes gjennom relasjoner og samarbeid med aktører utenfor akademia. Skal mer forskning bli tatt i bruk i samfunnet, må vi reelt involvere de som vil kunne bruke forskningen.

Vi må altså bygge broer mellom forskning og samfunn, og invitere inn eksterne aktører fra næringsliv, offentlige virksomheter, politikkfeltet og øvrig samfunnsliv som medskapere av ny forskning og kunnskap hvis målet er økt Impact i samfunnet. For mange betyr det en endring av selve forskningsprosessen.

Viktigere rolle for forskningskommunikasjon

Det betyr samtidig at vi må supplere tradisjonell enveis forskningsformidling og kunnskapsdeling fra forskning til samfunn med forskningskommunikasjon som baserer seg på dialog og deltakelse fra de som kan ta kunnskapen i bruk.

Forskningskommunikasjon må bli en integrert del av forskningen, og ikke noe som kommer i tillegg til forskningen for de som har lyst til å bruke fritiden sin til det slik det i stor grad er i dag.

Det er selvfølgelig flott at så mange engasjerte forskere er synlige i mediene og i samfunnsdebatten. Synlighet er viktig for å gjøre forskningen mer tilgjengelig og forståelig. Så det må vi for all del fortsette med! Men synlighet er ikke tilstrekkelig for at ny kunnskap skal finne veien til nye løsninger på små og store problemer og behov.

Målet for forskningskommunikasjon må flyttes forbi medieoppslag og synlighet i samfunnet. Det handler om å bidra til at ny faglig innsikt finner veien til anvendelser i næringsliv, offentlige virksomheter og resten av samfunnet.

Dermed kan forskningskommunikasjon spille en mye viktigere rolle enn den gjør i dag for å realisere positive samfunnsendringer. Men, da må vi altså utvide vår forståelse av hva forskningskommunikasjon kan være, og også endre vår praksis på området.

Samarbeid er en krevende øvelse

Positive samfunnsendringer, Impact, blir altså gjerne til gjennom relasjoner og samarbeid mellom forskere og de som kan ha nytte av kunnskapen som utvikles, enten de er politikere, bedrifter, offentlige virksomheter, uavhengige organisasjoner eller brukere. 

Selv om veien til Impact ofte går gjennom samarbeid om forskning og samproduksjon av ny kunnskap, er det langt fra alle samarbeidsprosjekter som lykkes. Som vi alle vet: Samarbeid kan være en særdeles krevende øvelse, nær sagt på alle livets arenaer.

Tillit og god kommunikasjon må til

Studier av vellykkede samarbeidsprosjekter, der resultatet av forskning og kunnskapsutvikling blir tatt i bruk, viser at tillit og god kommunikasjon er en underliggende suksessfaktor for å lykkes i samarbeid om å utvikle forskning som kan tas i bruk i samfunnet.

For å lykkes med kunnskapsutveksling og skape impact, er det nødvendig med tillit på tre nivåer: Tillit til menneskene som er involvert, tillit til organisasjonen de kommer fra og tillit til prosessen der kunnskap skapes og utveksles.

Ti strategier for å bygge tillit

Hva kan forskere gjøre for å bygge tillit i relasjoner, nettverk og samarbeid?

Basert på gjennomgang av forskning på vellykkede samarbeid mellom forskere og eksterne aktører, drister jeg meg til å foreslå ti strategier for å bygge tillit i samarbeidsrelasjoner.

1. Vær ydmyk for at det eksisterer andre kunnskapskilder enn den vitenskapelige. Skal forskning skape impact, bør den også reflektere kunnskap om kontekst, erfaringsbasert kunnskap og brukeropplevelser. Ny kunnskapsbasert praksis kombinerer innsikt fra ulike kunnskapskilder. Samarbeid med eksterne deltakere også om utforming av forskningsspørsmålene.
2. Bli enige om mål for samarbeidet og hvordan prosessen skal gjennomføres. Juster underveis når det viser seg nødvendig.
3. Lytt aktivt til innspill fra de andre deltakerne. Vær åpen for tilbakemeldinger.
4. Vær oppmerksom på maktbalansen. Sikre balanse mellom de som skaper kunnskap og de som skal bruke den.
5. Sikre at samarbeidet baserer seg på åpenhet og transparens.
6. Vær en etterrettelig kunnskapsmegler (Honest broker), ikke ha forutinntatte oppfatninger om løsninger. Kunnskap skapes sammen.
7. Sørg for regelmessig kontakt. Tillit skapes best i møter ansikt til ansikt. Det er særlig kritisk i starten på samarbeid.
8. Anerkjenn risikofaktorer og begrensinger. Vær åpen om usikkerhet i data og risiki og begrensinger i materialet.
9. Kommunisér godt underveis, både i prosjektet og til samarbeidende organisasjoner. Del gjerne suksesshistorier fra prosjektet.
10. Aksepter at det tar tid å etablere tillit.

Oppsummering i tre punkter:

1. Impact, brukbar kunnskap, skapes gjennom samarbeid med de som kan bruke eller ha nytte av kunnskapen.
2. Skal samarbeid lykkes, må tillit være på plass.
3. Forskningskommunikasjon kan spille en viktigere rolle enn den gjør i dag. Men, da må den basere seg på reell dialog og deltakelse fra de som kan bruke kunnskapen.

Så vil jeg avslutte med et råd fra Daniel Kahneman, en psykolog som er tildelt nobelpris i økonomi:

Hvis du virkelig ønsker å bli oppfattet som troverdig og intelligent, skal du ikke bruke et komplekst språk der du kan bruke et enklere språk.

Det er verdt å ta med seg for alle som vil bidra til at mer forskning tas i bruk i samfunnet.

Referanse:

Farbrot, Audun (2022): Tillit må til skal mer forskning bli tatt i bruk. Artikkelen er en lett redigert versjon av mitt foredrag på på SSBs fagdag 6. september 2022.