Det er utrolig kult, og bare bitte litt skremmende, å skulle lansere en ny bok. Spesielt når du vet at det kommer mer enn 260 personer for å høre på deg. Her får du åtte grunner til at forskere må bry seg om sosiale medier.
Stinn brakke på bokslipp av «Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter».
Jeg holdt ikke så rent få presentasjoner i drømmeland natten før jeg skulle lansere min nye bok om «Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter» på en akademisk frokost 26. november 2015.
Det var stinn brakke i lokalene til forlaget Cappelen Damm Akademisk i Akersgata i sentrum av Oslo, med mer enn 260 fremmøtte deltakere. Det er ny rekord i fremmøte ved lansering av en fagbok i regi av Cappelen Damm Akademisk.
Kjøp boken på nett: Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter
Sommerfuglene forsvant som dugg for solen da jeg inntok scenen. Jeg så publikum inn i øyene. Takket hver og en for at de hadde valgt å starte dagen med å innta en akademisk frokost, med næring både for mage og for hode.
Veien til kunnskap
Jeg åpner presentasjonen ved å vise frem et bilde av min datter Camilla, som har vært en av mine viktige veivisere inn i det sosiale medielandskapet (her kan du se presentasjonen jeg brukte).
«Hva gjør Camilla (16) når hun lurer på noe», spurte jeg publikum, og gav dem tre svaralternativer. A) Hun spør pappaen sin. B) Hun går på biblioteket. Eller C) Hun leser papiraviser eller trykte bøker.
Selv om alt dette forekommer, er ikke noen av delene det typiske svaret.
Veien til kunnskap går i økende grad gjennom søkemotoren Google og andre digitale kanaler. Dette gjelder både for skoleelever, studenter, journalister, forskere og alle andre som er på jakt etter svar på det de lurer på. Og det gjelder også for Camilla.
Jeg gjennomførte så en øvelse for å demonstrere at dette faktisk kan få konsekvenser for anerkjennelsen til forskere og andre fageksperter. Jeg viste et Google-søk etter Curt Rice, som er rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA) og en aktive bruker av sosiale medier, både blogg, Twitter, LinkedIn og Facebook. Jeg hadde invitert Rice til å kommentere boka mi på lanseringsseminaret. Flesteparten av de første treffene i søket på Curt Rice går til nettsider som han selv redigerer.
— Hvis du ikke er med på sosiale medier, så er du ikke med, sa Curt Rice.
Jeg viste deretter bilder av jus-professor Beate Sjåfjell ved Universitetet i Oslo, språkprofessor Øystein Vangsnes ved UIT Norges arktiske universitet, forsker Jørgen Carling ved PRIO (fredsforskningsinstituttet), medisin-professor Anne Spurkland ved Universitetet i Oslo og professor i organisasjonspsykologi Linda Lai ved Handelshøyskolen BI.
Denne kvintetten av forskere fra høyst ulike fagdisipliner har minst en ting til felles: De har tatt i bruk sosiale medier i sin kommunikasjon av forskning og fagkunnskap.
Det er også årsaken til at flesteparten av de første treffene i Googlejakten etter informasjon om disse ekspertene er sider som forskerne selv er redaktør for. Vi finner blogger, forskernes faglige hjemmesider og profiler på twitter, LinkedIN og andre sosiale medier.
Bygg faglig identitet på nettet
Jeg ønsket gjennom eksemplene å vise, ikke bare fortelle, at sosiale medier kan være mer enn medier og kommunikasjonskanaler. De kan brukes som strategiske verktøy til å bygge en faglig identitet på nettet.
Eksperter som bruker sosiale medier i sin kunnskapskommunikasjon, øker sannsynligheten for å bli funnet slik han eller hun ønsker å bli funnet. For sin profesjonelle kompetanse. Hvis du jevnlig deler innhold som er interessant for andre i sosiale medier, vil disse sidene gradvis komme høyere opp i søkeresultatene fra Google.
Lett inspirert av William Shakespeare: Det er ikke nok «Å være eller ikke å være» i form av å publisere arbeider i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Det handler i tillegg om «Å bli funnet eller ikke funnet» på Internett.
Du kan naturligvis la være å vise ansikt i sosiale medier. Da overlater du i praksis til andre å forme din faglige identitet på nett. Eller enda verre, kanskje blir du ikke funnet i det hele tatt om folk søker etter kunnskap på dine ekspertområder.
Selv om du jevnlig publiserer i ledende vitenskapelige tidsskrifter, er det dessverre ingen automatikk i at du får den faglige anerkjennelse du kanskje fortjener.
Fra boklansering. Samtale med professor Linda Lai om hva som fikk henne til å vise ansikt i sosiale medier (foto: Cecilie Staude på Instagram).
Hjelp, jeg er på Twitter
Jeg hadde invitert med meg professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI til en samtale i dype stoler om hva det var som gjorde at hun for vel to år siden begynte å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon og hva hun får igjen for å gjøre det.
Professor Lai var ikke en forsker jeg hadde ventet at skulle vise ansikt i sosiale medier. Snarere tvert imot. Derfor ble jeg positivt overrasket da jeg en sen torsdags kveld for litt over to år siden fikk en epost med følgende tekst i emnefeltet: Hjelp, jeg er på Twitter.
Linda Lai hadde undervist på et kurs i digital kommunikasjonsledelse da en av studentene spurte om hun var til stede i sosiale medier. «Nei. Jeg forsker på sosiale medier, jeg trenger ikke å bruke det», hadde hun sagt. Professoren opplevde at hun der og da, mistet all sin faglige troverdighet.
I dag har hun mer enn 5600 følgere på Twitter, og regnes som en av de mest innflytelsesrike tvitrerne innen temaet «ledelse». I tillegg har hun blogg og profiler på LinkedIn og Instagram.
8 grunner til å vise ansikt i sosiale medier
Jeg avrundet presentasjonen med å gi åtte grunner til at forskere bør bruke tid i sosiale medier (i boka finner du flere):
- Verktøy til å bygge faglig identitet på nettet
- Økt sannsynlighet for å bli funnet for din profesjonelle kompetanse
- Få flere til å lese forskningsartiklene dine
- Økt synlighet og oppmerksomhet om forskning
- Økt samfunnsmessig verdiskaping
- Åpner for dialog og deltakelse
- Økt anerkjennelse som forsker og fagperson
- Det kan til og med være moro!
Nettavisen Khrono deltok på lanseringsseminaret med journalist og fotograf. Her kan du lese Khronos reportasje fra boklanseringen.
Nå har jeg sluppet kunnskapen løs ved å slippe boka om sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Nå ser jeg fram til å høre hva DU synes om boka. God lesing!
Forskningskommunikasjon 
Camilla på 16 søker neppe etter informasjon med et navnesøk på Google etter den som er rektor på HiOA, hun googler med et faguttrykk eller et spørsmål, gjerne knyttet til skolearbeid. Da hjelper det ikke at forskere har postet en bråte med twittermeldinger og facebookoppdateringer, hvis postingene ikke er finnbare og svarer på faglige spørsmål hun lurer på. Når de norske utgavene av Wikipedia får 370 millioner sidevisninger i året, og Wikipedia på engelsk får like mange millioner besøk fra Norge er det et tegn på at det er et stort misforhold mellom hvor forskningsformidlingen publiseres og hvordan folk leter etter svar.
Takker for interessen. Eksempelet var tilpasset deltakerne på en akademisk frokost der Curt Rice var medvirkende. Camilla søker naturligvis etter emneord, faguttrykk og andre nøkkelord. I tillegg til å få treff i Wikipedia, SNL.no, nettsider fra universiteter og høyskoler, nyhetssider og mye annet, vil hun også få treff i fag- og forskningsblogger som jevnlig oppdateres med innhold som er interessant for andre. Camilla er ikke alene om å søker etter kunnskap via Google og andre digitale kanaler. Det gjør både studenter, journalister, forskere og andre samfunnsinteresserte. Både blogger og profiler i andre sosiale medier kommer høyt opp i søk. Blogger og blogginnlegg er finnbare. Søker du for eksempel på emneordet «Forskningskommunikasjon», vil du trolig møte denne bloggen. Og du skal heller ikke se bort i fra at Camilla søker på både Curt Rice og navnet på andre forskere og eksperter når hun skal velge videre studier.
Tilbaketråkk: Hvorfor går blogger i dvale? | Forskningskommunikasjon