Hva er det som gjør forskning og fagkunnskap så spesielt? Så spesielt at vi kan snakke om at det er en kunst å lykkes med å kommunisere kunnskap?

Det tenker jeg på når jeg rusler langs Bryggen i Bergen en tidlig morgen i september. Jeg er blitt invitert til å holde foredrag nettopp om “Kunsten å kommunisere kunnskap” på et frokostmøte som arrangeres av Kommunikasjonsforeningens regionale avdeling og Universitetet i Bergen. Tenker at kunsten handler om å kombinere en form for kreativitet med godt håndverk for kunnskapskommunikasjon.

Bergen klarte ikke å leve opp til sitt regnfulle rykte. Det er mildt høstvær uten antydning til nedbør. Faktisk er det lettskyet himmel med klare blå innslag. Kanskje kunne jeg med bare litt fantasi se et lite gløtt av solen smile fra universet. Rusler over fisketorget som ennå ikke har våknet til live denne morgenen. Stikker innom en aviskiosk for å se hva regionavisene Bergens Tidende og BA skriver om i dag. Passerer Torgalmenningen og setter kurset for Christies gate og en av bygningene til det ærverdige Universitetet i Bergen.

Hva er det så som gjør forskningskommunikasjon så spesielt? Jeg spør deltakerne, nærmere 70 i tallet, – de fleste kommunikatører (fra rådgivere til direktører) ispedd noen forskere. Fullt hus. Tenk, det. Der klarte jeg å målbinde også bergenserne blant deltakerne. Kanskje var det litt for tidlig. De våkna opp etter hvert, ble riktig så engasjerte og viste seg svært så spørrevillige.

Forskning og fagkunnskap har noen særpreg. Ofte er fagkunnskap vanskelig tilgjengelig. Ikke sjelden er kunnskapen usedvanlig godt gjemt i vitenskapelige artikler nesten ingen leser og enda færre siterer. Skulle du finne frem til denne dypeste innsikt, er den ofte både ubegripelig og ugjennomtrengelig. I hvert for oss legfolk.

Derfor tenker jeg at forskeren/eksperten er den nærmeste til å kommunisere sin forskning og fagkunnskap. Men, han (eller hun) er ikke alltid like flink til å snakke om sin forskning på et språk som folk forstår. Jeg tror ikke jeg fornærmer så mange, om jeg antyder at i hvert fall noen forskere har et klart potensial til å kunne bli flinkere til å kommunisere.

Etter hvert har vi også fått stadig flere profesjonelle kommunikatører, parat til å hjelpe forskerne ut i offentligheten.
God kunnskapskommunikasjon forutsetter ofte et samarbeid mellom ulike disipliner, – forskeren som er ekspert på sitt felt og kommunikatøren, som vi må forutsette er ekspert på kommunikasjonsfaget.

Dette høres jo egentlig ganske så greit ut. Men, den dyktige forsker/eksperter har mer enn nok å fylle tiden sin med, med å forske og forberede og gjennomføring av undervisning. Der vitenskapelig publisering gir både prestisje og for noen ekstra penger, mens undervisning gir klingende mynt i lønningsposen, er det få eller ingen økonomiske incentiver knyttet til allmenn og brukerrettet forskningskommunikasjon (les også: Fem barrierer for forskningskommunikasjon).

Forskeren/eksperten er ikke nødvendigvis opptatt av å være med på å bygge institusjonens renommé. Hun (eller han) drømmer heller ikke nødvendigvis om 15 minutters berømmelse. Hvorfor i all verden skal forskeren bruk tid (som må tas fra andre oppgaver) på å kommunisere sin kunnskap til allmenheten.

Hva i all verden kan kommunikatøren gjøre for å få forskeren til å gjøre noe hun ikke hadde tenkt seg til å gjøre, ikke har tid til å gjøre, og ikke en gang blir belønnet for å gjøre?

Nå snakker vi virkelig om stor kunst!

Det snakket jeg mer om i Bergen. De tankene skal jeg dele også her. Følg med. I mellomtiden kan du ta en sniktitt på presentasjonen jeg brukte i Bergen.