Hva i all verden kan en rådgiver gjøre for å få forskere til å komme i gang på sosiale medier? Vekk nysgjerrigheten og gi profesjonell starthjelp.

Forskere flest er (ennå) er ikke på sosiale medier i rollen som fagpersoner og eksperter. De vil vite hva de kan få igjen for å bruke av sin (dyrebare) tid for å sosialisere seg med folk i nye kommunikasjonskanaler. Helst må de selv oppdage at det kan ha en verdi å være på sosiale medier. Eller de kan høre det fra en respektert forskerkollega?

Hva kan en skarve rådgiver gjøre for å vekke nysgjerrigheten hos forskere til å utforske ukjent terreng? Hvordan få eksperten til å begi seg inn på et område der hun (eller han) nødvendigvis starter ut som nybegynner og den reneste amatør?

Dette tenker jeg på når jeg tar NSB komfort fra Oslo S til Lillehammer for å holde et miniseminar for kommunikasjonsrådgivere som deltar på en konferanse om forskningskommunikasjon som arrangeres av nettavisen forskning.no med Høgskolen i Lillehammer som vertskap. Spørsmålet ble også løftet da Aftenposten omtalte boka mi (Bli sosial, forsker!).

Det er flere grunner til at forskere flest ikke har kastet seg ut på bølgen av sosiale medier. Her er fem strukturelle barrierer som har sin gyldighet for alle former for allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon.

Den viktigste grunnen til at forskere likevel skal utforske sosiale medier, er at det er utrolig mange folk som i løpet av relativt kort tid har tatt i bruk en eller flere tjenester i den hurtige voksende familien av sosiale medier. Flere av tjenestene gjør det mulig å leve opp til en ambisjon og ideal om en toveis og flerveis dialog om forskning, – og ikke bare en enveis formidling (Formidling eller kommunikasjon? – Ja takk!).

Som rådgiver vinner du troverdighet og legitimitet om du har inngående kunnskap og praktisk erfaring på de områder du skal gi råd. Når du lever som du lærer, trenger du ikke bare å fortelle hva som skal til for å lykkes. Du kan vise det. Og du kan dokumentere hva du kan oppnå gjennom å være tilstede på sosiale medier.

Ønsker du å hjelpe andre i gang med forskningskommunikasjon på f. eks. blogg eller Twitter, vil du trolig lykkes bedre om selv har satt opp en blogg eller også tvittrer. Det gjør det mulig å vise hva sosiale medier kan brukes til og også dokumentere mulige effekter.

Gjennom prøving, feiling og læring i sosiale medier har jeg utarbeidet 15 grunner til at det kan være en god idé for forskere å vise ansikt i sosiale medier. Som en del av læringen har jeg også eksperimentert med ulike måter å få flest mulig til å lese artikler om forskning (Hva får deg til å klikke?).

Bruk din kunnskap og erfaring i bruk av ulike typer sosiale medier inn i de fire roller som rådgivere kan spille. Hent gjerne inn forskere som allerede bruker sosiale medier i sin forskningskommunikasjon til å fortelle hvorfor de bruker tid på det.

En sen kveld, klokken 22.51, fikk jeg en E-post fra en av mine forskere: “Hjelp! Jeg er på Twitter! Hva gjør jeg nå?”.

Nysgjerrigheten er vekket. Engasjementet og lysten til å prøve seg ut i sosiale medier er der.

Da må du som rådgiver være der, og gi profesjonell erfaringsbasert starthjelp! Gjerne med kortfattede, praktiske kom-i-gang-kurs.

Hvilke erfaringer har du med forskningskommunikasjon i sosiale medier? Ser frem til å høre dine historier – både om suksess og fiasko.