God forskningskommunikasjon blir til gjennom lyst og glede, ikke av plikt, incentiver og samfunnsansvar!

Blir du inspirert? Universitets- og høyskoleloven sidestiller forskningskommunikasjon (formidling) med utdanning og forskning (faksimile fra lovteksten).

Vi har en lov (lenke til Universitets- og høyskoleloven) som gjør det klart at universiteter og høyskoler skal drive med forskning, undervisning, formidling og innovasjon (samfunnsmessig verdiskaping).  Men, ansvaret for formidling, – eller forskningskommunikasjon, hviler på institusjonene, – ikke den enkelte forsker.

Verken institusjoner eller politikere eller myndigheter har vært spesielt flinke til å legge til rette for at forskere skal velge å bruke tid på allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon. Så selv om det skrives mer om forskning og forskere enn noensinne, nøyer de fleste forskere seg med å undervise og kommunisere sin forskning i vitenskapelige tidsskrifter som leses av de få, innvidde.

Skal du få forskere til å fortelle om sin forskning og fagkunnskap til andre enn sine fagfeller og studenter hjelper det fint lite å lese ham (eller henne) lovteksten eller appellere til forskerens samfunnsansvar. Det blir det ikke mye mer forskningskommunikasjon av.

Jeg tror heller ikke på at økonomiske incentiver nødvendigvis er oppskriften på mer og bedre forskningskommunikasjon, selv om det vil kunne være et bidrag til symbolsk å likestille forskningskommunikasjon med forskning, undervisning og innovasjon slik lovteksten foreskriver.

Institusjonene må se hva de kan gjøre med de godt innarbeidede barrierene for forskningskommunikasjon. Her er noen enkle, praktiske forslag til hva som kan gjøres for å inspirere og oppmuntre til mer forskningskommunikasjon.

Forskere flest drømmer heller ikke om sine 15 minutters berømmelse. De er heller ikke så fryktelig opptatt av å holde på med forskningskommunikasjon som et tiltak for å bygge institusjonens renommé.

Skal vi virkelig lykkes med å få til god forskningskommunikasjon til beste for oss alle, må vi klare å vekke det engasjementet og lidenskapen som bor i hver enkelt forsker.

Det finnes absolutt ingen som ville ha funnet på å bli forskere om de ikke var drevet av et sterkt brennende engasjement og lidenskap for sine fag. Dette engasjementet får forskeren ikke lov til å vise når han skal kommunisere sin forskning i vitenskapelige tidsskrifter.

Skal du bli en dyktig forskningskommunikatør, må du tørre å by på deg selv. Selv det mest krevende fagområde fremstår umiddelbart mer interessant om det presenteres med personlig engasjement. Også forskere liker å bli sett og anerkjent av et større publikum. Det er både mulig og meningsfullt, og kan til og med være fryktelig morsomt!

Slipp kunnskapen løs fra de vitenskapelige artiklene! Med engasjement og lidenskap. Fortell meg gjerne hvordan det gikk!

Jeg kan nesten garantere deg at det gir mersmak. Dagen blir ikke helt den samme uten litt forskningskommunikasjon. Fordi du har lyst til det! Lykke til!