Velmente råd blir ikke alltid oppfattet som det. Det er en kunst å gi konstruktiv kritikk.

Blodbad i teksten. Noen ganger kan det gå rødt for seg når jeg foreslår endringer i en tekst. Det er selvfølgelig opp til artikkelforfatteren om hun (eller han) tar hensyn til rådene eller lar seg inspirere av dem.

Mye av jobben min handler om å være skrivelos (writing coach) for forskere, eksperter og ledere.

Det betyr i praksis at jeg leser gjennom ulike typer tekster, både kronikker, debattinnlegg, bloggposter, bokmanus, kommentarartikler, og andre typer artikler, og gir råd om hvordan teksten kan bli bedre. Det er naturligvis opp til skribenten om hun (eller han) vil følge rådene eller på annen måte la seg inspirere av rådene.

En skrivelos gir altså konstruktiv kritikk til tekstforfatteren og velmente råd på veien mot en ny og bedre versjon av manuset. Selv den beste tekst kan ofte bli enda bedre.

• Les også: Fire roller for rådgivere

Når jeg blir bedt om å kommentere en tekst, tar jeg det for gitt at forfatteren ønsker å høre min oppriktige mening. Er han (eller hun) ute etter et rungende halleluja, er ikke jeg rett person å spørre.

Det er likevel ikke alltid lett å nå fram til skribenten med velmente råd. Å gi kritikk er en kunst.

Et sant helvete

Å skrive er hardt arbeid, ja, av og til et sant helvete. Det ligger mye slit og mange frustrasjoner også bak det som kan fortone seg som nokså hjelpeløse og håpløse tekster.

En tekst oppleves av mange som svært privat, noe de kvier seg for å vise andre. Da kan det også være ekstra vanskelig å ta imot velmente råd. Andre forelsker seg i egne formuleringer.

Hvis teksten i utgangspunktet er velskrevet, går det ofte bra å sende kommentarer og forslag til endringer på e-post. Det er raskt og effektivt.

Særlig om du kan forklare hvorfor dine råd vil øke sannsynligheten for at teksten blir publisert og lest.

De vanskelige samtalene

Dersom du skal gi teksten røffere medfart, er det ikke sikkert at du skal fremføre den på telefon, e-post eller andre digitale verktøy. Du skal også trå varsomt om du vil utfordre formuleringer som skribenten har forelsket seg i. Da er det ikke sikkert velmente råd oppfattes som det.

Når jeg skal gi de tøffere tilbakemeldingene, inviterer jeg meg selv til en samtale ansikt-til-ansikt på skribentens hjemmebane. Det var en praksis jeg ikke var bevisst før filsosof, førsteamanuensis og kollega Øyvind Kvalnes (lenke til hjemmeside) gjorde meg oppmerksom på det i et frokostmøte der vi opptrådte sammen.

Jeg starter ut med å fremheve den interessante tanke eller idé jeg har funnet i teksten (jeg har ennå til gode å lese en tekst som ikke inneholder en og gjerne flere interessante tanker og ideer eller kimen til dette).

Det øker sannsynligheten for å nå fram også med konstruktiv kritikk av teksten og konkrete råd om hvordan forfatteren skal få sin uslepne diamant til å skinne vakrere. Om ikke rådene blir fulgt, kan de kanskje likevel inspirere til å jobbe videre mot en bedre tekst.

Professor Bård Kuvaas ved Handelshøyskolen BI har skrevet en kommentaartikkel i Dagens Næringsliv om «Hvordan gi tilbakemeldinger?» (lenke til artikkel i BI Business Review. Den er vel verdt å lese.

Heldigvis er det mulig å trene på å gi tilbakemeldinger som gir positive effekter.

Lykke til! Del gjerne dine erfaringer i å gi tilbakemeldinger, enten de virket eller ikke.

Referanse:

En tidligere versjon av dette innlegget er publisert som gjestekommentar i Dagsavisen 14. desember 2015.