Hei, du! Jeg fikk lyst til å invitere deg til å være med på et eksperiment. Neste gang du skal skrive noe, forsøk å skrive som du snakker. 

Se, han sjekker om publikum er med. Når du snakker, er du ikke i tvil om hvem du skal engasjere. Skal du lykkes med å skrive, hjelper det å se leseren inn i hvitøyet. Prøv derfor å skrive som du snakker.

Finnes det noen vaksine på dødskjedelige tekster? Er det mulig å tenke seg en metode som kan redusere omfanget av tåketale (Les: Er du en tåkefyrste?».

Det er det vi skal finne ut av, du og jeg. Vi skal teste ut om det kan hjelpe å skrive som vi snakker. Det finnes flere grunner til at metoden kan ha noe for seg.

Ansikt-til ansikt

Når du snakker, har du gjerne en eller flere samtalepartnere eller tilhørere som du ser ansikt til ansikt eller hører «live».

Du er ikke i tvil om hvem du snakker med. Du har også muligheten til å se og/eller høre hvordan hun reagerer på det du sier. Blir hun engasjert? Forstår hun det du sier? Kjeder du henne?

Bruker ord folk forstår

Når du snakker med folk utenfor fagfeltet ditt, forsøker du gjerne å bruke ord som samtalepartneren din forstår. Hvis du ser at hun ikke er med på notene, forsøker du etter beste evne å forklare.

Du dropper forskerspråket, fagbegrepene, forkortelsene og annet stammespråk, og forsøker å bruke de ordene som andre forstår og bruker.

Når du snakker, vil du gjerne fortelle historier og bruke eksempler for å få frem poenget ditt. Ja, kanskje til og med spille på litt humor eller også en anelse ironi.

Du vil gjerne naturlig fremstå med «jeg» i stedet for å leke gjemsel bak det store felles «vi» eller de upersonlige «man» eller «en».

Personlig og autentisk

Neste gang du skal i gang med å skrive en tekst, enten det er en kronikk, kommentarartikkel, debattinnlegg eller bloggpost, vil jeg at du skal skrive som du ville ha sagt det.

Det vil hjelpe deg til å fremstå som mer muntlig, personlig og autentisk. Det vil også gi deg et enklere, friskere, frodigere og mer engasjerende språk. Og du vil redusere sannsynligheten for å kjede leseren bort fra teksten.

Ekstremøvelser

Tenk deg også at du skal inn i følgende ekstremsituasjoner for muntlig tale:

• Du går inn i en heis. Der møter du kronikkredaktøren i Aftenposten. Du går svanger med en kronikk- eller debattartikkel. Hvordan presenterer du idéen?
• Eller du er i en mottagelse og kjenner ingen fra før. Hva sier du for å komme i snakk med folk du ikke kjenner fra før?
• Eller du er på en kafé og ser en som du har lyst til å bli bedre kjent med? Hva sier du da?

Disse tre ekstremøvelsene kan gi inspirasjon til overskrift og starten på artikkelen du skal skrive.

• Les også: Klarer du å si det på 140 tegn?

Når du har skrevet utkastet til en artikkel på snakkespråket ditt, vil jeg at du leser det høyt for deg selv. Spill det gjerne inn på bånd, slik at du kan lytte konsentrert på deg selv. Funker det? Kan det gjøres enda enklere og enda mer forståelig? Få gjerne noen andre til å gi deg tilbakemeldinger.

Redd for å bli oppfattet som useriøs?

Redd for at du ikke lenger blir tatt på alvor om du bytter ut forskerspråket med menneskespråk? At du ikke lenger fremstår som profesjonell? At du mister din faglige autoritet.

Det trenger du ikke være, om du virkelig har noe interessant å melde. Det er nemlig ikke slik at et forståelig språk fremstår som mindre profesjonelt enn et kjedelig språk tettpakket av tåketale.

• Les også: Kort sagt, klart tenkt?

Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman (oppslag i Wikipedia), har sagt det godt: «Hvis du virkelig ønsker å bli oppfattet som intelligent og troverdig, skal du ikke bruke et komplekst språk der du kan bruke et enklere språk» (min oversettelse).

Du risikerer ikke så mye mer enn at du når ut til et større publikum. Og kanskje lykkes du også med å forandre verden, i hvert fall litt. Det er drømmen min.

Så da gjenstår det for meg å si: Just do it! Og lykke til!

Ser frem til å høre hvordan det gikk.