Viser du ansikt i sosiale medier, kan du risikere å møte nettroll og profesjonelle kranglefanter. Skal du svare dem?
Faksimile fra Dagsavisen 19. september 2016.
Forskere er blitt stadig mer nysgjerrige på å ta i bruk sosiale medier til å dele sin kunnskap. Det er det mange gode grunner til (minst femten)!
Men det er (minst) en ting bekymrer dem. Vil det ikke ta fryktelig mye tid å måtte svare på alle spørsmålene og kommentarer fra følgere og venner?
For de aller fleste er frykten ubegrunnet. De fleste kunne nok ønske seg mer respons enn de faktisk får.
Men du kan naturligvis støte på både nettroll og profesjonelle kranglefanter.
Skal du så svare kranglefanter om du møter dem?
Det har jeg skrevet om i en gjestekommentar i Dagsavisen i dag (19. september 2016). Artikkelen er et utdrag fra boken «Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter«.
Her kan du lese artikkelen:
Sosiale og digitale medier er kommunikasjonskanaler som åpner opp for dialog. Det kan blant annet skje gjennom kommentarfelt på blogger, i nettaviser, Facebook, LinkedIn og Twitter for å nevne noen eksempler.
Får du spørsmål og kommentarer, har du lykkes i å engasjere. Det er det ikke alle som klarer.
Mange av kommentarene kan dessuten være gode og reflekterte. Det betyr ikke nødvendigvis at de som kommenterer, er enig med deg. Det kan det bli fruktbare diskusjoner av. Kanskje har meningsmotstanderen et poeng som gjør at du må skjerpe din argumentasjon, og ta hensyn til det i ditt arbeid.
Fyrer av sure oppgulp
Du kan også risikere å møte nettroll og kranglefanter som fyrer av sure oppgulp fordi de har glede av det, og ikke for å bidra til god, konstruktiv debatt. Nettrollene er ikke så veldig mange, men de kan gjøre fryktelige mye ut av seg. Enkelte temaer er spesielt utsatt. Det gjelder for eksempel klima, miljø, religion, Midtøsten, språk og flyktninger.
Du velger selv om du skal ha kommentarfelt på bloggen din. Også på andre typer sosiale medier kan du begrense mulighetene for at andre skal kunne kommentere innleggende dine. Velger du bort muligheten til å kommentere, velger du samtidig bort muligheten til å lære.
Ta derfor sjansen på å åpne opp for kommentarer fra dine følgere og venner. Frykten for å bli oversvømmet av spørsmål og kommentarer er for de aller fleste betydelig overdrevet. Mange opplever snarere at de ikke får den responsen de hadde håpet på.
Ja, jeg synes du skal svare
Skal du svare på spørsmål og kommentarer du får i sosiale medier?
Ja, det synes jeg. Folk vil diskutere innlegget ditt enten du deltar i diskusjonen eller ei. Hva med kommentarer du ikke liker? Eller spørsmål som ikke nødvendigvis er stilt av god vilje? Mitt svar er fortsatt ja.
- Les også: Slik håndterer du kranglefanter (artikkel på BI Business Review)
Bedre å gi alle et svar enn å stille seg opp som dommer over hva som er gode og dårlige spørsmål. Det betyr ikke at du skal bruke mye tid og mange ord på svarene, men vis at du er til stede i samtalen.
Rene kranglefanter trenger du ikke bruke energi på.
Men gi dem et likevel et svar, du kan jo takke dem for interessen og engasjementet.
Har du møtt kranglefanter på nett? Hvordan gikk det?
Referanser:
Audun Farbrot (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.
Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Dagsavisen 19. september 2016.
Forskningskommunikasjon 
Jeg setter pris på troll og kranglefanter, selv om jeg ikke alltid har tid eller tar meg tid til å svare dem. Mange troll og kranglefanter er ikke troll eller kranglefanter fra sin synsvinkel, med de har et helt annet perspektiv enn det jeg har (og de ønsker å gjenta det like ofte). For å kunne drive effektiv forskningsformidling må jeg vite hvordan de jeg formidler til tenker om mitt tema (religion), for det er jo nettopp de personene som ikke (ennå) klarer å se på saken fra en religionsvitenskapelig synsvinkel jeg ønsker å nå.
Kommentarer fra troll og kranglefanter er også data – det viser hvilke diskurser om religion som er vanlige «der ute». Og data er jeg alltid interessert i.
Jeg tror forresten at jeg også av og til oppfattes som et troll eller en kranglefant. Jeg har skrevet kritiske kommentarer til forskere som uttaler seg om tema jeg enten har mye kunnskap om eller har en egeninteresse i. Det er ikke alltid jeg har fått svar, og jeg mistenker at forskere har lett for å tenke «troll» om ukjente personer som skriver kritiske kommentarer. På bakgrunn av egen erfaring som «troll» prøver jeg derfor å å ha som prinsipp at troll skal anses som personer med genuin interesse for emnet (men det er selvfølgelig ikke alltid jeg klarer å følge det).
Tilbaketråkk: Twitterlogg – Dag 1 – Om krig og fred, og sosiale media og sånn
Tilbaketråkk: Hvorfor trenger vi en strategi for sosiale medier? – Om krig og fred, og sosiale media og sånn
Tilbaketråkk: Lesernes favoritter i 2016 | Forskningskommunikasjon
Tilbaketråkk: Slik håndterer du kranglefanter | Forskningskommunikasjon
Tilbaketråkk: Forberedt når det stormer | Forskningskommunikasjon