Har kommunikatørene tatt makten fra forskerne?

To flinke formidlere har funnet en ny skurk i sin fortelling om «Trøbbel i tårnet»: De profesjonelle forskningskommunikatørene. De skal ha overtatt makten og ansvaret for formidling fra forskerne. 

nye-tanker-om-forskningskommunikasjon-foto-anne-marit-godal

Paneldebatt om forskningskommunikasjon på Litteraturhuset i Oslo. Fra venstre: Thomas Evensen, Ragnhild Hennum, Asle Haukaas, Audun Farbrot og Henrik H. Svensen. Her lytter vi til Ståle Wig som snakker om artikkelen «Trøbbel i tårnet». Foto: Anne Marit Godal på twitter.

En forsker i geologi, Henrik H. Svensen ved Universitetet i Oslo og en doktorgradsstudent i sosialantropologi, Ståle Wig ved Universitetet i Oslo har skrevet en bredt anlagt fortelling om forskningsformidling i «Nytt Norsk Tidsskrift». Her tar de, som de skriver, utgangspunktet i sine personlige erfaringer fra å undervise på et master-program i formidling ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.

Fortellingen har de kalt for «Trøbbel i tårnet» (Lenke til artikkelen).

Her tar de til orde for at det er behov for å tenke nytt om forskningsformidling. Det er det utvilsomt behov for.

Nye tanker?

Det er prisverdig at skribentene har lykkes i å skape debatt om et viktig tema. Det var stinn brakke på Litteraturhuset da Forskningsrådet inviterte til paneldebatt under forskningsdagene.

Blant deltakerne var det noen forskere, men flest kommunikasjonsrådgivere.

Jeg var invitert til å delta i paneldebatten sammen forsker og artikkelforfatter Henrik Svensen, prorektor Ragnhild Hennum ved Universitetet i Oslo, avdelingsdirektør for forskningskommunikasjon Thomas Evensen i Forskningsrådet og kommunikasjonsdirektør Asle Haukaas i Veterinærinstituttet. I tillegg presenterte Ståle Wig artikkelen som et oppspill til debatten.

Det var en morsom debatt å delta i. Her er noe av det jeg sa som en kommentar til artikkelen.

Kan bli flinkere til skrive og tale klart

Henrik og Ståle er dyktige og aktive formidlere av sine fag, geologi og sosialantropologi. Det er de trolig på tross av, og ikke på grunn av institusjonen de er tilknyttet. Og de er også glødende opptatt av forskningsformidling. Slike forskere vil vi gjerne ha flere av.

Vi kan i hvert fall være enige om minst fire ting:

  • Mange forskere kan bli flinkere til å skrive og tale klarere.
  • Vi kan også være enige i at kurs i skriving og andre former for forskningskommunikasjon har positive effekter.
  • Vi kan også være enige om at god forskningskommunikasjon kan bidra til å gjøre forskningen bedre.
  • Vi kan være enige om at det kan være en god idé å forske på effekter av forskningskommunikasjon og etablere kunnskapssentre på feltet.

Ståle Wig og Henrik H. Svensen har dessverre ikke lykkes med å komme opp med så mange nye svar på det som er de institusjonelle barrierene for forskningskommunikasjon.

Barrierer for forskningsformidling

Alle universiteter og høyskoler er gjennom Universitets-og høyskoleloven  forpliktet til å legge like mye vekt på forskningsformidling som på forskning og undervisning. I loven er dette likestilte oppgaver. De enkelte forskere har ikke den samme lovpålagte forpliktelsen til å bruke tid på forskningsformidling.

Universitetet i Oslo og andre universiteter og høyskoler er ikke spesielt flinke til å følge opp sine lovpålagte forpliktelser. Jeg har gjort en undersøkelse blant forskere for å identifisere mulige barrierer for forskningsformidling.

  1. Formidling er i liten grad meritterende.
  2. Frykten for kolleger formidling har tradisjonelt gitt liten prestisje (blant kolleger).
  3. Gir liten eller ingen økonomisk uttelling.
  4. Har ikke tid.
  5. Bundet av tradisjoner.

Skurken på formidlingsarenaen

I stedet for å komme med forslag til hvordan vi kan rive ned barrierene, har Ståle og Henrik i sin artikkel identifisert en skurk på formidlingsarenaen: Forskningskommunikatørene eller kommunikasjonsrådgiverne.

De skal nemlig overtatt makten og ansvaret fra forskerne og er «mellommenn». «Beslutningstakerne bør derfor flytte makt og ansvar fra kommunikasjonsrådgiverne tilbake til forskerne», skriver de to.

Er det slik? Det skal jeg svare på om litt.

Men først vil jeg bruke litt tid på å klargjøre noen ord og begreper.

I en artikkel som gir seg ut for å presentere nye tanker om forskningsformidling, er det et paradoks at de klamrer seg til begrepet forskningsformidling.

Det kan virke som om de to er allergiske mot ordene «Kommunikasjon» og «forskningskommunikasjon» uten at de en gang gjør et forsøk på å begrunne det i artikkelen.

Handler om «å gjøre felles»

Kommunikasjon er et ord som stammer fra det latinske Communis, som betyr å gjøre felles. Communis er for øvrig opphavet også til ordet kommune. Det forskes på kommunikasjon også ved artikkelforfatternes arbeidsplass, Universitetet i Oslo.

Dét høres jo vel ikke så fryktelig skummelt ut. Men så er det det da, at kommunikasjon er et begrep som kleber ved skurkene i fortellingen, kommunikasjonsrådgiverne og PR-konsulentene.

Forskningsformidling er knyttet til en enveis overføring av kunnskap fra eksperten til den som trenger påfyll av ny kunnskap (Les: Forskningsformidling eller forskningskommunikasjon? – Ja takk begge deler).

Vi ser for oss forskeren som en gang i blant går ut av sitt elfenbenstårn, drysser av sin visdom ut over det uopplyste folket, som er der klar til å sluke ny kunnskap, uten mulighet til å stille spørsmål tilbake. Aha, sier folket, er det sånn det er, og de skjønner straks hvorfor det er viktig fortsatt å bruke samfunnets midler til å finansiere mer forskning.

Sånn er det dessverre ikke. Folket er ikke alltid parat til ukritisk å ta i mot siste nytt fra forskningsfronten. De vil stille spørsmål, og også delta. Dette åpner opp for nye modeller for forskningskommunikasjon basert på dialog og deltakelse. Denne dialogen er også en forutsetning for at forskning skal bli bedre.

Fra forskningsformidling til forskningskommunikasjon

Forskningsformidling og forskningskommunikasjon er også egne forskningsfelt. Internasjonalt har vi hatt begreper som «dissemination» og «public outreach» som svarer til det norske begrepet forskningsformidling.

Gjennom de siste årene har begrepet Science Communication vunnet frem, der forskningskommunikasjon er et godt norsk navn, og i ferd med å brukes (minst) like mye som forskningsformidling. Det er en utvikling artikkelforfatterne ikke har fått med seg.

Jeg er som sagt enig med Ståle og Henrik i at flere forskere med fordel kan bli flinkere til å skrive og tale klart. Men det er faktisk ikke tilstrekkelig. Du må i tillegg klare å gjøre forskningen og kunnskapen relevant for de du ønsker å kommunisere med.

Forskningskommunikasjon kan hjelpe oss med å gjøre forskningen relevant og interessant i tillegg til å være forståelig. Og her kan det til og med tenkes at kommunikasjonsrådgivere kan spille en coachende rolle.

«Skurken» svarer

Så tilbake til den påståtte skurken (i tillegg til universitetsledelsen):

  • Har kommunikasjonsrådgiverne overtatt makten og ansvaret fra forskerne?
  • Er de profesjonelle kommunikasjonsrådgiverne «mellommenn» som har overtatt forskningsformidlingen fra forskerne.

Jeg er her i kraft å være en av skurkene, og jobber som fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.

Jeg har derimot ikke overtatt makten og ansvaret for formidling fra forskerne. Jeg opptrer heller ikke som noen mellommann. Jeg er først i fremst en trener i kunsten å skrive og tale klart.

Forskeren er, naturligvis, den nærmeste til å kommunisere sin kunnskap. Jeg er opptatt av å gi hjelp til selvhjelp. Og sånn er det ved mange andre universiteter og høyskoler.

Kort fortalt handler jobben min om å utfordre, motivere og dyktiggjøre forskerne til å dele kunnskapen sin med andre enn sine kolleger.

Mye av det handler om å gi kurs og trening nettopp i det å skrive og tale klart, men også i å ta i bruk nye sosiale og digitale medier til forskningskommunikasjon.

I dette arbeidet har jeg ikke noen pisk eller formell makt å ty til.

Ambisjonen er å gjøre meg selv overflødig i den rollen, og så kan jeg etter hvert bruke enda mer av min tid til å forske på mitt fag, som er forskningskommunikasjon.

Det er relativt naivt å kunne forestille seg at det er mulig for en forskningskommunikatør å overta makten for formidlingen fra forskeren. Noen hver, også rektorer og universitetsledere, har funnet ut at det ikke er helt enkelt å få en forsker til å gjøre noe annet enn det han eller hun har lyst til å gjøre.

I den grad jeg har makt, så ligger det i at jeg lykkes i å få forskere til å bruke energi og tid på forskningskommunikasjon fordi de har tiltro til at jeg kan hjelpe dem til å lykkes. Det finnes de som har tiltro til at jeg kan bidra til å øke sannsynligheten for at tid brukt på forskningskommunikasjon ikke er bortkastet tid.

Og ingen ting gleder meg mer enn forskeren lykkes i sin forskningskommunikasjon og opplever at han eller hun faktisk får noe igjen for det.

Det kan være flere ting: Flere leser forskningen, du blir invitert til viktige arenaer, du får invitasjoner til og gjøre morsomme ting. Og kanskje får du også mer penger, fordi du er blitt synlig for noen som har lyst til å finansiere ny kunnskapsutvikling på ditt fagområde.

Og den virkelig gode nyheten, alle kan bli flinkere til å kommunisere sin forskning gjennom å gjøre det. Og det er aldri for sent å begynne å trene. Just do it!

Advertisements

Om Audun Farbrot

Audun Farbrot er fagsjef forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI. Farbrot er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI, 1990, med spesialisering i organisasjon og ledelse. Han har bakgrunn som næringslivsjournalist fra Økonomisk Rapport, Aftenposten og Dine Penger.
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt, Debatt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, Uncategorized og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Har kommunikatørene tatt makten fra forskerne?

  1. Takk for at du skriver det jeg tenkte da jeg leste denne artikkelen, Audun. Blir også litt provosert på vegne av alle mine kommunikasjonskolleger i akademia når de skriver «formidling blir redusert til en akademisk skjønnhetskonkurranse der målet er å tiltrekke seg mest penger og flest studenter.» Her er det jo snarere artikkelforfatterne som reduserer kommunikasjonsrådgiverne, vår kompetanse, vår rolle og vår innstilling til jobben. Litt barnslig spør jeg meg «hva tror de egentlig vi holder på med?» Enhver seriøs komm.rådgiver i akademia vil ha respekt for forskerne og deres fagfelt, og være innforstått med viktigheten av god forskning. Det er jo nettopp derfor vi ønsker å jobbe med å formidle den. Alle de andre ønskene de kommer med – som du lister opp under det man kan være enige om – er det jo nettopp kommunikasjonsrådgiverne som har kompetanse på. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at forfatterne har en noe paradoksal holdning til kommunikasjonsfaget og rådgiverne, der de på den ene siden ønsker at kompetansen kommunikatører har, skal benyttes – men der de på den andre siden ikke vil ha den av _oss_. Merkelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s