Lyst til å få flere til å lese forskningsartikkelen din? Gjør den tilgjengelig og del den i sosiale medier.

Verdt å skåle for. Du har fått beskjed om at du får publisert en forskningsartikkel i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. Det betyr ikke nødvendigvis at du når et stort publikum. Men du kan selv gjøre noe for å få flere til å lese forskningen din.

Det finnes vel knapt noen større lykke for en forsker enn å få beskjed om at en vitenskapelig artikkel er akseptert for publisering i et internasjonalt tidsskrift. Meldingen omtales populært som et «champagnebrev». Begivenheten er vel verdt å feire, nettopp med feststemte bobler i glasset.

Champagne-brev

Det krever masse slit og enda mer tid å gå fra en forskningsidé til en ferdig fagfellevurdert forskningsartikkel. Du konkurrerer mot forskere fra hele verden om å få din forskning publisert i de mest anerkjente tidsskriftene. Mange opplever å få tommelen ned for de innsendte manusene.

For forskere er det nettopp publisering i de beste tidsskriftene i fagene, A-journalene, som gir den største prestisjen og anerkjennelse.

Få lesere

Det er likevel ikke det samme som at forskningsartikkelen når ut til et stort publikum. Snarere tvert imot. Typisk er det kun et fåtall som leser resultatene av forskningen til klodens skarpeste hjerner.

Forskningsartikler blir sjelden kioskveltere. Antall nedlastinger og lesere er ofte så få at jeg av og til kan lure på hvor forskere får motivasjonen fra. De kan naturligvis håpe på at nettopp deres bidrag blir plukket opp av andre forskere på feltet, og blir med videre i jakten på bedre innsikt på feltet.

Men det kan jo tenkes at også andre enn de nærmeste fagfellene, kan ha nytte av å få kjennskap til arbeidet ditt. Men da må kunnskapen løftes ut av forskningsartikkelen.

Slipp kunnskapen løs

Forskeren kan selv gjøre noe for å nå et større publikum gjennom brukerrettet forskningskommunikasjon. Bruk litt tid på å gjøre forskningen tilgjengelig, relevant og interessant for andre enn dine fagfeller.

Ved å slippe kunnskapen løs i sosiale medier, kan du få flere til å lese forskningsartikler i sin originaltapning. Jeg har vanskelig for å se for meg at det skulle ha den motsatt effekten.

Jeg har sammen med professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI publisert en forskningsartikkel om hva som får deg til å klikke i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Social Influence.

Etter at vi skrev en formidlingsartikkel om de viktigste resultatene, og presenterte denbåde i tradisjonelle og sosiale medier, har antall nedlastinger av forskningsartikkelen gått fra 36 til mer enn 4300. Det er et formidabel tall i denne sjangeren.

Eksperimenter

Professor Melissa Terras ved University College London gjennomførte for noen år siden et prosjekt der hun gjorde sine forskningsartikler åpent tilgjengelige (Open Access) for interesserte lesere.

I tillegg bestemte hun seg for å blogge om hver av forskningsartiklene og dele blogginnleggene på Twitter. Det resulterte i en markant økning i antall nedlastinger av originalvaren, de vitenskapelige artiklene.

Som en del av sitt formidlingsprosjekt valgte hun ut fire vitenskapelige artikler fra ett og samme forskningsprosjekt. De ble alle gjort tilgjengelige gjennom et Open Access-arkiv. Melissa Terras blogget og tvitret om tre av de fire forskningsartiklene og lot den fjerde klare seg på egen kjøl.

Artiklene som Terras blogget og tvitret om, ble lastet ned minst 11 ganger mer enn artikkelen som måtte klare seg uten drahjelp av forskningskommunikasjon i sosiale medier.

Kinderegg-effekt

Hva kan så forskere, universiteter, høyskoler gjøre for at flere i praksis skal ta i bruk resultater av offentlig finansiert forskning? De kan følge eksempelet til Melissa Terras.

Så snart forskningsartikkelen er åpent tilgjengelig på nett, kan forskeren skrive en kortfattet og poengtert presentasjon av høydepunkter i forskningsartikkelen, enten som et sammendrag, formidlingsartikkel, bloggpost eller pressemelding. Det kan de enten gjøre selv eller i samarbeid med en kommunikasjonsrådgiver.

Denne formidlingsartikkelen kan så publiseres enten på en fag- eller forskerblogg, institusjonens nettsider eller en faglig hjemmeside, og ta med referanse og lenke til forskningsartikkelen.

Så snart populærversjonen er lagt ut på nettet, kan den deles på Twitter, LinkedIn, Facebook og eventuelt andre kanaler som egner seg for deling av kunnskap. Det handler om å møte folk der de er, og invitere dem til å lese mer om forskningen.

Forskere vil da få flere til å lese om forskning, forskningen blir viktigere og styrker forskerens faglige identitet på nett. Litt av et Kinderegg!

Referanse:

Audun Farbrot (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.