Jeg har dristet meg til å skrive en bok som henvender seg til forskere. Det er ingen ufarlig øvelse. Snakk om å legge hodet sitt på blokken… Her svarer jeg en bokanmelder.

Siste utgave av Forskerforum, som er tidsskriftet til Forskerforbundet, har funnet plass til en anmeldelse av boken min, “Forskningskommunikasjon”, som er en praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere.

Jeg setter stor pris på at høgskolelektor Ragnhild Fjellro har funnet tid til både å lese og anmelde boken min. Her kan du lese anmeldelsen på Forskerforums nettsider. Som takk for innsatsen vil jeg her kommentere anmeldelsen.

Allerede i forordet ringer varselklokkene for bokanmelderen. “Her begrunner forfatteren sin nysgjerrighet med gener, sitt yrkesvalg med astrologi og sin arbeidsmotivasjon med penger”, skriver Fjellro.

Jeg har ikke tenkt til å anføre at jeg kanskje et øyeblikk syntes dette var en rimelig flåsete start på anmeldelsen. Tenker heller at dette nok funker som en interessevekker. Hadde derimot min arbeidsmotivasjon vært penger, slik Fjellro skriver, hadde jeg garantert ikke skrevet fagbok. Og jeg hadde nok jobbet med noe helt annet enn forskningskommunikasjon.

Boka er faktisk tilegnet drivkreftene for min arbeidsmotivasjon: Engasjement og lidenskap.

På tross av den formodentlig kraftige ringelyden av varselklokker skriver Ragnhild Fjellro at Farbrot likevel “på mange måter er verdt å lytte til”. Det er naturligvis hyggelig å lese. Fjellro har fått med seg at boken er skrevet som en praktisk håndbok, og har faktisk mye pent å skrive om boken vurdert som nettopp det.

Kanskje kunne hun likevel ha tenkt seg noe annet enn en håndbok når hun skriver at “Diskursen er en miks av amerikanske selvhjelpsbøker og elementære lærebøker”. Hun ville vel heller ikke vært fagperson om hun ikke også hadde etterlyst flere «problematiseringer».

I debatten om forskningskommunikasjon og formidling er ikke problematisering noen mangelvare, snarere tvert i mot. Jeg har valgt håndboksjangeren nettopp for å tilby velprøvde forslag, tips og råd om løsninger.

Jeg har gjennom mer enn ti år arbeidet med å utfordre, motivere og dyktiggjøre forskere til å fortelle hva de kan til andre enn studenter og forskerkolleger. Kombinasjonen av praktisk støtte og hjelp (håndverket) og forskerens kunnskap og engasjement har resultert i at mer av forskningen blir tilgjengelig for en samfunnsmessig verdiskaping.

Boken er basert på norske eksempler hentet fra en norsk virkelighet. Dette er en bok som ikke bare skal leses, den er skrevet for å brukes. Den presenterer praktisk utprøvde råd som øker sannsynligheten for å lykkes med å kommunisere faglig innsikt.

Fjellro har helt rett når hun skriver at boken “forfekter den lett forståelige, menneskelige relevante og tidsaktuelle retorikken som det best anvendelige språket for å kommunisere ut til allmennheten”. Det tar jeg som et kompliment.

Forskningskommunikasjon handler nettopp om å gjøre forskning og fagkunnskap tilgjengelig, relevant og interessant for utvalgte målgrupper.

Og her ringer nok varselklokkene igjen for bokanmelderen. Fjellro finner grunn til å påpeke at leseren er best tjent med “å hegne om sin akademiske integritet og kritiske tenkning i møtet med boka”. Det tror jeg er helt unødvendig å minne forskere om. Å være på trygg faglig grunn er også et grunnleggende premiss for forskningskommunikasjon. Boka inneholder et sentralt kapittel om “Tillit til forskningskommunikasjon” i tillegg til råden om hvordan du unngår å havne i Harald Eia-fellen.

Bokanmelderen velger å postulere at “det ser ut som om kvantitet er viktigere enn kvalitet” i boka.

* Det er for så vidt riktig at jeg ønsker at flere forskere engasjerer seg i populærvitenskapelige aktiviteter, men ikke på bekostning av den faglige kvaliteten.
* Det er også riktig at jeg ønsker at mer av den forskning som presenteres i vitenskapelige tidsskrifter også blir presentert gjennom formidlingsartikler. Ikke på bekostning av kvalitet. Men for at resultatene av forskningen kan komme samfunnet til nytte, bidra til å løse tverrfaglige utfordringer og bedre politiske beslutninger.

Ragnhild Fjellro plasser seg trygt mitt i feltet når hun gjør det klart at det tar tid å engasjere seg i forskningskommunikasjon, og at tid er et knapphetsgode.

Hun tar feil når hun hevder at jeg ser på tiden som en bagatell. Tvert imot er tid en faktor jeg fremhever som en av fem strukturelle barrierer for forskningskommunikasjon. Jobben min handler nettopp om å få forskere og eksperter til å gjøre noe de ikke hadde tenkt de skulle gjøre, som de ikke har tid til å gjøre og som de i liten eller ingen grad har incentiver til å bruke tid på. Denne erfaringen tar jeg med meg inn i boka. Jeg ønsker å dele velprøvde praktiske råd som øker sannsynligheten for at du får noe tilbake for tiden du investerer i forskningskommunikasjon. Jeg presenterer også verktøy for å evaluere resultatene/effektene av innsatsen.

Bokanmelderen skriver at: “I Farbrots univers ser enhver forskningskommunikasjon i allmennheten ut til å ha akkurat den effekten forskeren eller forskningsinstitusjonen ønsker seg”.

Det er ikke riktig. Snarere er jeg opptatt av å utfordre forskere og institusjoner til å være tydeligere på hva de ønsker å oppnå gjennom forskningskommunikasjon, innrette aktivitetene etter dette for så å evaluere resultatene av innsatsen. Evaluering gir mulighet for læring og kunnskapsdeling. Målene vil kunne variere mellom forskere og institusjoner.

Ragnhild Fjellro har rett i at jeg ikke skriver så mye om mulige negative konsekvenser av kommunikasjon. Min erfaring er at det forbausende ofte går bra om du er på trygg faglig grunn. Dette er likevel et tema jeg vil vurdere å se mer på.

Bokanmelderens siste og avgjørende ankepunkt er, jeg siterer: “hans manglende problematisering av de fundamentale ulikhetene mellom pressediskursen og den akademiske diskursen”.

Jeg har skrevet en praktisk håndbok i allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon. Jeg har ikke skrevet en debattbok. Jeg har ønsket å gjøre forskere bedre rustet til å kommunisere sin kunnskap, ikke bare med pressen, men også med andre viktige målgrupper.

Om du ikke allerede har gjort det. Les gjerne boken, og si hva du synes!