Fra råstoff til gullkantet innhold

Skrevet 3. september 2013 av Audun Farbrot

Veldig mye forskning ligger gjemt i vitenskapelige tidsskrifter som nesten ingen leser og enda færre siterer. Dette er et nesten uuttømmelig skattkammer!

Forskningsartikkel_eksempel
Slik kan en forskningsartikkel se ut. Den fortoner seg ikke akkurat som en kioskvelter. Men den inneholder innsikt som kan være til god nytte for universiteter og bedrifter som samarbeider om å gjøre ideer til levedyktig business.

Jeg har en naiv forestilling om at forskere som lykkes med å bli publisert i vitenskapelige tidsskrifter, har funnet ut noe det er verdt å fortelle verden om. For de beste tidsskriftene tar det flere år fra du starter med å samle inn data til du en dag kanskje blir publisert. Du har konkurrert med noen av verdens fremste forskere innen fagfeltet ditt, og du har vært utsatt for kritisk vurdering fra fagfeller.

Min hypotese er som følger: Det tar ikke så fryktelig mye tid å gjøre den faglige innsikten tilgjengelig for et noe større publikum enn de som leser det vitenskapelige tidsskriftet. I hvert fall ikke om du sammenligner med tiden det tok deg å få akseptert den vitenskapelige artikkelen. Har enda til gode å høre noen som tar til motmæle mot min tidshypotese.

Hvordan går du frem for å løfte frem de enorme kildene av forskning og faglig innsikt til innhold som er tilgjengelig og oppleves som interessant og personlig relevant av publikum?

Her er en velprøvd oppskrift for å kommunisere forskning og faglig innsikt: Skriv en kort presentasjon (formidlingsartikkel) av arbeidet ditt etter følgende disposisjon:

1. Hva er det egentlig du har funnet ut? Hva er de viktigste resultatene/hovedkonklusjoner? Hva er ditt bidrag? Ikke skriv om det andre har funnet ut. Spesielt interesserte lesere kan henvises til referanser og de originale vitenskapelige artiklene.
2. Hvordan har du kommet frem til dette? Gi en beskrivelse av studien. Hvor mange og hvem har du intervjuet? Hvilke case har du sett på? Vær så konkret og detaljert som mulig.
3. Hvilke praktiske implikasjoner har dette? Er det mulig å utarbeide noen praktiske råd basert på det du har kommet frem til?

Slipp kunnskapen løs fra de vitenskapelige tidsskriftene! Send meg gjerne eksempler på hva du får til.

Publisert i Aktuelt, Forskningskommunikasjon, Tips, Uncategorized | Merket med , , , | 7 kommentarer

Hjelp, jeg skal lansere bok

Skrevet 29. august 2013 av Audun Farbrot

Forskningskommunikasjon_lanseringsseminar
Det var stinn brakke i kantina til forlaget Cappelen Damm en grytidlig tirsdag morgen, 27. august. Mer enn 200 hadde meldt seg på lanseringsseminar for boken “Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere”. Utrolig morsomt. Men også litt skummelt.

Her skulle jeg presentere en bok som blant annet tar for seg kunsten å holde foredrag! Snakk om å gå opp til muntlig eksamen. Som sensorer og opponenter hadde jeg invitert inn Forskningsrådets direktør Arvid Hallén og rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo. Sensorer var også de 200 fremmøtte publikummere! De fleste av dem hadde meldt seg på før Knut Olav Åmås omtalte boka i Aftenposten noen dager i forveien.

“God morgen! Utrolig kult å se så mange her. Hvem kunne ha drømt om at en bok med tittel «Forskningskommunikasjon» skulle ha en slik appell”. Sommerfugler og den lille uroen jeg hadde kjent på, forsvant. I stedet kjente jeg engasjementet strømme på. Det er jo dette jeg brenner for.

Jeg startet ut med å avsløre X-faktoren i forskningskommunikasjon (lenke til presentasjon). Jeg demonstrerte også hvordan forskere kunne forvandle råstoff (forskning) til gullkantet innhold som kunne løftes ut i den offentlige debatten. Jeg hadde også tatt med meg en av forskerne mine, professor Øyvind L. Martinsen, for å snakke om hvordan vi jobbet sammen.

Med Arvid Hallén og Ole Petter Ottersen på første rad, valgte jeg også å peke på fem barrierer for forskningskommunikasjon, og lanserte samtidig forslag til 10 tiltak for å bygge ned og/eller nøytralisere barrierene. Jeg understreket at viktigst av alt var å vekke engasjementet og lidenskapen som alle forskere har i seg, og bruke det i sin forskningskommunikasjon.

“Usedvanlig rik og innholdsrik bok. Forskningsrådet applauderer”, sa Hallén, som gjorde det klart at jeg leverer hva jeg lovet, en praktisk håndbok med konkrete råd og tips. Samtidig ønsket han seg en oppfølger som gikk enda lenger i å få forskning og forskningskommunikasjon over i praktisk politikk og samfunn.

“Det er ingen tvil om at denne boka kan gi forskningskommunikasjonen et godt puff og påvirke profesjonalitetsnivået i riktig retning”, sa Ole Petter Ottersen. Han bestilte også en oppfølger til neste år, der jeg plasserer forskningskommunikasjon i et bredere historisk, filosofisk og psykologisk perspektiv.

Ikke dårlig, det!, å få bestilling av oppfølgeren allerede på lanseringsdagen! Noen timer senere var tidsskriftet Forskerforum på nett med en omtale av seminaret.

Flere av deltakerne benyttet anledningen til å dele innhold og refleksjoner i sosiale medier, der emneordet #forskningskommunikasjon ble flittig brukt på mikrobloggen Twitter! En av deltakerne, Elin Festøy, brukte noen av meldingene til å skrive sin historie på tjenesten Storify.

Langt mer pussig er omtalen i Uniforum, nettavisen til Universitetet i Oslo, som skriver om “gammeldags formidling”. De kan umulig ha lest boken, faktisk ikke en gang tittelen! Det kan virke som om Uniforum har vært på et annet seminar enn jeg var på. Sammenlign gjerne med hva Ole Petter Ottersen skriver på sin egen blogg.

På lanseringsseminaret annonserte jeg også at jeg skulle lansere denne bloggen 29. august. Det forplikter! Men en blogg er aldri et ferdig produkt. Den vil utvikle seg – i samspill med deg.

Ser frem til å høre hva du synes om “Forskningskommunikasjon”. Både ros, og forslag til hva jeg kan gjøre bedre i neste utgave. Send meg gjerne eksempler på hvordan du bruker boken i din egen kommunikasjon av fagkunnskap. Kanskje blir det brukt i et kommende blogginnlegg.

Slipp kunnskapen løs. Med engasjement og lidenskap.

Publisert i Aktuelt, Debatt, Forskningskommunikasjon | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Løft forskerne frem

Skrevet 28. august 2013 av Audun Farbrot

Den viktigste drivkraften for god forskningskommunikasjon kommer innenfra, fra den enkelte forskers engasjement, lidenskap og brennende ønske om å kommunisere sin forskning og sitt fag.

Jeg tror likevel det kan være et poeng å tenke gjennom hva universiteter, høyskoler, institutter og andre fagmiljøer kan gjøre for å anerkjenne forskere som velger å bruke tid og engasjementet til forskningskommunikasjon. Det bør helst handle om noe som er mer håndfast enn rituelle festtaler fra rektor eller instituttleder eller fagre ord i en årsrapport (som ikke alt for mange leser likevel).

Her er 10 konkrete ideer til tiltak som kan stimulere til mer og bedre forskningskommunikasjon. Enkelte av tiltakene koster lite eller ingenting å gjennomføre.

1. Hjelp forskerne i gang. Personlig utfordring, praktisk støtte, rådgiving, arrangere kurs og dele erfaringer og kunnskap.

2. Gjøre forskningskommunikasjon til et arbeidsmål. Forskere er forpliktet til å forske og undervise gjennom sine arbeidsavtaler. Det vil også være naturlig å la allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon inngå i den enkeltes arbeidsmål med for eksempel et minimumskrav om to populærvitenskapelige aktiviteter i løpet av et år.

3. Personlig ros og anerkjennelse fra ledere (må være genuin).

4. Hall of fame. Lag en vegg (fysisk eller elektronisk) på et sentralt knutepunkt på institusjonen (for eksempel ved hovedinngangen eller på biblioteket) for å gi synlig honnør til forskere som når ut med forskningskommunikasjon. Vis frem medieoppslag, filmer fra TV og foredrag og annen dokumentasjon fra forskningskommunikasjon. Oppdater veggen løpende, – til inspirasjon for andre.

5. Utnevne månedens forskningskommunikatør. Det kan være en idé å bruke kanaler for internkommunikasjon (for eksempel intranett) til å løfte frem fremragende eksempler på effektiv forskningskommunikasjon. Intervju gjerne forskeren om hvordan hun jobber med forskningskommunikasjon og be henne dele sine beste tips med kolleger.

6. Pris for fremragende forskningskommunikasjon. Flere institusjoner har etablert priser for fremragende forskningskommunikasjon. Det vil være et poeng at et eventuelt prisbeløp er på høyde med tilsvarende priser for forskning og pedagogisk utvikling.

7. 10 mest leste formidlingsartikler. Med gode statistikkverktøy er det enkelt å lage for eksempel en månedlig oversikt over de mest leste artiklene og mest sette formidlingsvideoene på institusjonens forskningsmagasin. Få med navn og bilde på aktuelle forskere.

8. Sett av penger til å finansiere nye formidlingsaktiviteter. Midlene kan deles ut på bakgrunn av søknader fra forskerne.

9. Gjør forskningskommunikasjon til en del av forskningsprosjektet. Her kan vi tenke oss at en viss prosentandel av budsjettet til et forskningsprosjekt øremerkes til aktiviteter som fremmer allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon.

10. Økonomisk belønning for forskningskommunikasjon. Det er ikke enkelt å finne frem til gode, treffsikre indikatorer for forskningskommunikasjon som ikke krever et stort byråkrati for oppfølging. Det er også en fare for at incentiver får uønskede konsekvenser der innsats flyttes fra viktige oppgaver som kanskje ikke gir uttelling i kroner og øre til oppgaver som utløser bonusutbetaling. Det er heller ikke sikkert at ytre incentiver gir mer og bedre forskningskommunikasjon når den indre drivkraften er den sterkeste. Det er likevel verdt å vurdere å etablere et sett med enkle incentiver til å avspeile eventuelle arbeidsmål om forskningskommunikasjon. Eksempler på slike vil kunne være kronikker (og kommentarartikler og hovedinnlegg debatt) som presenterer egen forskning eller andres forskning i definerte mediekanaler. Det kan være en idé også å vurdere å belønne forskere som løfter frem fagfellevurdete vitenskapelige artikler gjennom populære formidlingsartikler.

Hva synes du om forslagene? Kanskje har du også andre ideer?

Publisert i Aktuelt, Debatt, Forskningskommunikasjon, Tips | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Fem barrierer for forskningskommunikasjon

Skrevet 28. august 2013 av Audun Farbrot

Det skrives mer om forskning enn noensinne. Et søk på ordet «forskning» i mediearkivet gav vel 5500 treff i år 2000. I 2012 fikk vi mer enn ti ganger så mange treff på samme søkeord. Det skyldes både økt interesse for forskningskommunikasjon ved universiteter, høyskoler og andre fagmiljøer. Det skyldes også økt interesse fra mediene (og leserne) for stoff om forskning.

Mange forskere holder seg unna offentlighetens søkelys og gjør lite eller ingenting for å kommunisere sin forskning ut til andre målgrupper enn forskerkolleger (vitenskapelige artikler) og studenter (gjennom undervisning). Ikke så rent lite forskning forblir godt bevarte hemmeligheter for de (relativt) få som leser vitenskapelige artikler.

Hvordan kan det ha seg at vi har forskere som ikke engasjerer seg i populærvitenskapelige aktiviteter? Jeg har intervjuet et utvalg forskere om deres strategier for å kommunisere forskning. Gjennom intervjuene har jeg identifisert fem mulige barrierer for allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon:

1. Formidling er i liten grad meritterende. Forskningskommunikasjon tillegges i praksis ofte liten eller ingen vekt i ansettelser, opprykk eller lønnsendringer. Det er ofte ikke formalisert som et arbeidsmål i ansettelseskontrakter. For en forsker midt i karriereløpet, vil tid brukt på populær forskningskommunikasjon kunne bli vurdert som kontraproduktivt i arbeidet med å kvalifisere seg som professor.
2. Formidling har tradisjonelt gitt liten prestisje (blant kolleger). Forskere som stikker seg frem i offentligheten, får ikke nødvendigvis anerkjennelse fra sine kolleger. Snarere tvert i mot. Heldigvis ser dette nå ut til å endre seg i mange fagmiljøer. Det er i større grad kultur for å glede seg med og la seg inspirere av kolleger som lykkes med forskningskommunikasjon.
3. Gir liten eller ingen økonomisk uttelling. Forskere får lønn for sin undervisning. Produksjon av studiepoeng gir uttelling over statsbudsjettet. Publisering i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter utløser friske kroner til institusjonen. Flere institusjoner lar deler av dette komme forskeren til gode i form av publikasjonsbonus. Allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon gir ofte ikke tilsvarende uttelling i kroner og ører.
4. Har ikke tid. Forskere har, som de fleste andre av oss, knapphet på tid. De må prioritere undervisning, gjennomføre forskningsprosjekter, skrive forskningsartikler og delta på vitenskapelige konferanser. Mange må også utføre sin “Corporate Citizen”-plikt i faglige råd og undervisningsutvalg ved institusjonen. Da er det ofte ikke tid igjen til andre gjøremål.
5. Bundet av tradisjoner. Forskning er en konservativ virksomhet der den enkelte forskers formidlingsstrategier i stor grad preges av tradisjoner og kollegers praksis i det aktuelle fagfeltet.

Heldigvis finnes det forskere som kommuniserer sin forskning fordi de selv synes det er morsomt, inspirerende og meningsfullt. De drives av en pasjon for å formidle som gir en indre motivasjon og drivkraft til å forsere barrierer.

Vet du om flere barrierer? Hva kan vi gjøre for å fjerne og redusere barrierer? Hvordan kan vi motivere enda flere forskere til å ta seg over barrierene?

Publisert i Aktuelt, Debatt, Forskningskommunikasjon | Merket med , , | 11 kommentarer

Si det med 140 tegn

Skrevet 22. august 2013 av Audun Farbrot

All kommunikasjon starter med de første 140 tegn. Det er resepten for å konkurrere med sex og lavkarbo om medienes oppmerksomhet.

Helse er godt stoff, og havner ikke så rent sjelden på forsidene av avisene, enten de nå kommer ut på papir eller nett. Helsesaker er også blant avisenes mest leste saker. Og det er ikke så rart.

Helse er personlig relevant for de aller fleste lesere – det angår oss selv, noen i familien, venner eller noen andre vi kjenner.

Men det er ikke alltid slik at antall spaltemeter i avisene avspeiler viktigheten av et tema. Noen ganger kan det se ut som om størrelsen på oppslaget er omvendt proporsjonal med betydningen av en sak. Og det er heller ikke alltid slik at tabloidoverskriften holder hva den lover.

Jeg er for lengst mett på artikler om lavkarbodietter, som til og med skal ha fått oss til å fly mann og kvinne av huse for å proviantere bacon og smør i kilovis.

Konkurransen om medienes oppmerksomhet er blitt stadig tøffere. Det blir ikke noe enklere av at den utspiller seg i stadig nye kanaler.

Sex selger. Det gjør (fortsatt) også lavkarbo. Og ny forskning om at kaffe er sunt eller usunt. Eller vin som forlenger livet eller forårsaker helseskader. Eller om «løsningen» på kreftgåten. Eller om enkeltpersoners hjerterå møte med sykehus og helsevesen.

Hva er det som skal til for å nå frem med nyansert kunnskap og råd om viktige emner som ikke helt når opp i kioskveltersjangeren? Hvordan komme på trykk med en kronikk eller et debattinnlegg? Hvordan engasjere og få ditt publikum til å høre på og tenke over hva du sier?

Forskere og fagfolk må gjøre kunnskap om komplekse sammenhenger personlig relevant for den de skriver for eller snakker til. Uten at de trenger å ofre fagligheten. Det er leseren, seeren, lytteren eller samtalepartneren som bestemmer om hun vil høre på deg. Det handler om å ramme inn budskapet slik at mottakeren kjenner seg igjen i temaet du presenterer.

Du har ikke så mye tid på deg for å vekke interesse og engasjement hos ditt publikum. Stadig færre har tålmodighet til å følge deg på hele den lange reisen til dine gullkorn og gode poenger.

Om du ikke lykkes med å tenne gnisten og interessen hos leseren eller ditt publikum på 140 tegn, har du antageligvis tapt. Du kommer ikke på trykk. Du blir ikke lest. Du blir ikke hørt. Og da hjelper det ikke hvor vesentlig eller viktig ditt anliggende er – om du da ikke treffer noen av vår tids siste tålmodige sjeler.

Så kan det jo fortone seg som ekstremsport å presentere kunnskap om kompliserte sammenhenger på 140 tegn, et format definert av mikrobloggtjenesten Twitter. Er det i det hele tatt mulig å si noe av en viss faglig og akademisk verdi i form av én setning eller to? En typisk vitenskapelig artikkel teller mellom 3000 og 8000 ord. Ganger du med en faktor på rundt 6, får du antall tegn. For en fagbok snakker vi fort vekk om 80 000 ord.

Tenk deg at du plutselig møter Aftenpostens innflytelsesrike kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i heisen. Du har en sak du mener Aftenposten burde se nærmere på – som vil være av stor interesse for Aftenpostens lesere. Heisen er i bevegelse. Du har en mulighet til å vekke redaktørens nysgjerrighet og få til en avtale om å ta kontakt. Hva sier du? Rekker du å si det?

Dette er en situasjon der det ikke er så dumt å hente inspirasjon fra amerikanske nettverksbyggere som trener på å utvikle effektive appeller på 30 – 60 sekunder med betegnelsen «elevator pitch». En passende norsk oversettelse ville kunne være «døråpner».

Det er selvfølgelig grenser for hva det er mulig å si på 140 tegn. Men det går faktisk an å åpne en dør som gir deg mulighet til å nå frem med budskapet ditt i alle sine nyanser. Klarer du å vekke interessen, møter du en leser eller et publikum som er motivert til å tenke grundigere gjennom det du har å si.

Det er ikke enkelt, men fullt ut mulig å ta opp konkurransen med både lavkarbo og sex.

Her er noen praktiske råd: Gå rett på sak, og si det viktigste først. Gjør det relevant og tilgjengelig for den du skriver for eller snakker til. Da må du også være nysgjerrig på ditt publikum. Vær konkret og poengtert. Bruk et enkelt og forståelig norsk – vær gjerne frisk, frodig, elegant og personlig. Vær for all del ikke kjedelig, selv om du snakker om alvorlige temaer.

«Å forme ord er en storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer,» skriver samfunnsforskeren Nils Christie.

Du kan skape din bro til oppmerksomhet gjennom de 140 første tegn.

Referanse:
Denne artikkelen er første gang publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 3-2012.

Publisert i Aktuelt, Sosiale medier | Merket med , , , | 2 kommentarer

Forsker, bli sosial!

Skrevet 22. august 2013 av Audun Farbrot

Skal forskere bruke tid på sosiale medier? Her er 15 grunner til at det kan være verdt det.

Forskere flest er ikke til stede i sosiale medier, selv om forskning er tema for mange av samtalene som foregår der. Selvfølgelig må du bruke din kostbare tid for å kommunisere forskning og kunnskap i denne mediekanalen.

Det finnes ikke snarveier til suksess og stort publikum. Hva kan du få igjen for å bruke tid på denne formen for kommunikasjon?

15 grunner til å vise ansikt i sosiale medier

Her er 15 grunner for forskere og andre kunnskapsarbeidere til å bruke tid i sosiale medier:

  • 1. Bli «berømt» på ditt fagfelt. Stadig flere bruker internett når de skal finne frem      til kunnskap om et bestemt emne. Hva vil de finne om de søker på et av      dine ekspertområder?
  • 2. Løfte frem fagfeltet ditt. Ulike fagområder må konkurrere om begrensede      ressurser. Løft frem fagfeltet ditt gjennom en god tilstedeværelse i      sosiale medier.
  • 3. Stort, potensielt publikum. Gjennom sosiale medier kan du nå et stort, potensielt      publikum på tvers av landegrenser.
  • 4. Dele forskning og ny faglig innsikt. Kunnskap som deles vil lettere bli en del av      samfunnsdebatten.
  • 5. Nettverk for samarbeid. Sosiale medier egner seg for faglig samarbeid. Du      velger selv hvem du ønsker å bruke tid sammen med.
  • 6. Dialog og rask respons. Sosiale medier gir muligheter for å etablere toveis      kommunikasjon med dine utvalgte målgrupper.
  • 7. Test tanker og ideer. Sosiale medier kan brukes i alle deler av      forskningsprosessen. Du kan kommunisere om forskning underveis.
  • 8. Øvelse gjør mester. Sosiale medier gir ypperlig trening i å bli bedre til å      skrive og kommunisere, i alt fra superkort format i mikrobloggtjenesten      Twitter til så langt du bare vil.
  • 9. Hold deg oppdatert. Skal du lykkes i sosiale medier, må du være nysgjerrig      på hva andre gjør. Finn frem til personer som deler nyheter og kunnskap      som interesserer deg.
  • 10. Delta i samfunnsdebatten. Gjennom for eksempel en faglig blogg kan du sette      agenda for debatten også i tradisjonelle medier. Og journalister leter      stadig oftere etter gode historier og nyheter i digitale kilder.
  • 11. Dialog med studenter. Det er mulig å bruke sosiale medier til å øke      læringsutbyttet til studentene dine. Du kan frigjøre tid ved å gjøre      aktuelt materiale lett tilgjengelig gjennom sosiale medier.
  • 12. Koster lite.      Med unntak av tiden du bruker koster det lite eller ingenting å      kommunisere forskning i sosiale medier.
  • 13. Faglig brytning i det offentlige rom. Sosiale medier kan brukes til å diskutere de vanskelige      spørsmålene i forskningsverdenen.
  • 14. Kilde til finansiering. Ved å delta i sosiale medier kan du bli et navn å      regne med innenfor ditt fagområde. Dersom noen ønsker å finansiere      utvikling av ny forskningsbasert kunnskap på ditt fagfelt, er det ingen      ulempe at folk vet hvem du er.
  • 15. Stimulerende. Det      kan til og med være morsomt og tilfredsstillende å få respons fra et      større publikum.

Referanse:

Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Aftenposten 6. juni 2013. Innlegget gir en liten forsmak på boken: Farbrot, Audun: «Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere«. Cappelen Damm. Lanseres i august 2013.

Publisert i Aktuelt, Sosiale medier, Tips | Merket med | 9 kommentarer

Unngå Harald Eia-fellen

Skrevet 21. august 2013 av Audun Farbrot

eia_harald5

For noen år siden sendte NRK programserien “Hjernevask”, som handlet om forskning og forskningskommunikasjon. Programleder Harald Eia ønsket å avsløre faglig arroganse hos noen av våre fremstående forskere, og lyktes godt med det.  Selv om ikke alle forskere kom like godt ut av å stille opp i “Hjernevask”, er det liten grunn til å la seg skremme av det. Selv om de mentale alarmklokkene skulle utløses, er det ingen grunn til å stikke hodet i sanden om du står på faglig trygg grunn. Snarere har du en mulighet til å få økt oppmerksomhet om ditt fagområde.

Her er en 5 punkts førstehjelpsguide for forskere i møte med media.

1) Trygg faglig grunn. Forbered deg godt, og stå på trygg faglig grunn. Dersom du har kolleger som kan mer om temaet enn deg selv, er det lov å foreslå/anbefale kollegaen sin. Det vil styrke din troverdighet, og også bidra til god samfunnsdebatt.

Tenk over hva som vil være ditt hovedbudskap: Hva er dine viktigste ideer, tanker, poenger, forskningsresultater som kan belyse journalistens spørsmål? Ta utgangspunkt i din faglighet når du kommenterer og eventuelt blir bedt om å gi råd.

Du kan ikke regne med å få med alle nyanser, men journalisten vil som oftest ta hensyn til dine viktigste forbehold.

 2) Tenk på leseren/seeren. Det er leseren som avgjør om han eller hun vil ta imot budskapet ditt. Journalisten er opptatt av å skrive artikler som blir lest av flest mulig.

Bruk derfor enkelt og forståelig norsk med minst mulig fagsjargong, stammespråk og forkortelser.

 3) Bruk eksempler. Finn frem til gode eksempler, cases, situasjoner, mennesker, organisasjoner etc. som kan illustrere betydningen av forskningsresultatene du ønsker å formidle. Vis sammenheng med aktuelle samfunnsspørsmål. Fokus på praktisk anvendelse – gi gjerne konkrete råd og anbefalinger

 4) Vær ydmyk. Vær ydmyk for at andre forskere kan mene noe annet enn deg, med et annet faglig ståsted. Da unngår du å gå i Harald Eia-fellen. Ha også respekt for at journalisten kan sitt fag.

5) Be om sitatsjekk. Du kan be om å få lese gjennom sitatene dine, og benytt anledningen til å korrigere eventuelle direkte feil. Du kan også be om å få med viktige forbehold du tok, og som ikke er tatt med. Du kan ikke regne med å få tilsendt hele artikkelen (det har du ikke krav på), selv om enkelte journalister ikke har noe i mot det. Du kan heller ikke regne med å kunne endre uttalelser du har gitt. Ikke vær alt for hårsår med detaljer, om du synes hovedbudskapet kommer klart frem.

Følger du denne sjekklisten, vil du med stor sannsynlighet komme ut av det med både æren og fagligheten i behold.

Har du brent deg i møtet med journalister?

Publisert i Aktuelt, Forskningskommunikasjon, Tips | Merket med , , | 5 kommentarer