Kommunikasjon trumfer kommando

Du kommer lenger med klok kommunikasjon enn kommando hvis du skal lykkes med å skape resultater gjennom andre.

Kapital_skjermdump_Ledelse er kommunikasjon

Faksimile fra Kapital nr. 8-2017.

Hvor viktig er det for en leder å være god på kommunikasjon? Er det ikke tross alt viktigere å bruke tid på å ta de rette beslutningene enn å snakke om dem? Kan du ikke bare overlate kommunikasjon til dem som er eksperter på slikt?

Ledelse handler om å gjøre ting gjennom andre. Da er det ganske underlig at ledelsesteorier forteller så lite om hvordan du skal få medarbeiderne til å gjøre som du ønsker. For det skjer ikke alltid av seg selv. Selv den smarteste beslutning løper en betydelig risiko for ikke å bli omsatt i praktisk handling.

Ikke det samme hvordan du sier det

Det samme budskapet kan presenteres på mange forskjellige måter, med ulike effekter. Det gjelder også i ledelse. Du kommer lenger med klok kommunikasjon enn med kommando gjennom organisasjonshierarkiet.

“Uten kommunikasjon kan ikke ledelse finne sted. Ledelse og kommunikasjon er så tett sammenvevd at ledelse kan sies å være en egen form for kommunikasjon”, hevder Jan Ketil Arnulf, som er professor i ledelse og organisasjonspsykologi ved Handelshøyskolen BI.

Ledelse er altså kommunikasjon selv om lederen ikke alltid er seg det bevisst. Da fremstår det som et paradoks at ikke kommunikasjon har en mer sentral plass i lederutdannelse og i programmer for lederutvikling.

Mange ledere velger å delegere bort kommunikasjonsoppgavene til kommunikasjonsrådgivere på samme måte som de gjerne overlater spørsmål om teknologi og IKT til egne fageksperter. Det er selvfølgelig smart å diskutere og sparre med dyktige rådgiverne, men du skal ikke overlate lederansvaret til dem, enten det handler om kommunikasjon eller teknologi.

Ditt viktigste ledelsesverktøy

Det er minst to grunner til at du selv skal ta ansvar for din lederkommunikasjon (gjerne med råd fra andre):

  1. God kommunikasjon starter med gode beslutninger.

Kommunikasjonsdirektører har (ennå) ikke lykkes med å spille en avgjørende rolle når strategiske beslutninger skal fattes. Det gjelder selv om de har fått innpass i ledergruppen. Det kan bety at den som skal ta hånd om kommunikasjonen, ikke nødvendigvis føler et ekte eierskap til beslutningen. Ledelse og kommunikasjon må spille klokkerent sammen.

  1. Kommunikasjon er kanskje ditt viktigste ledelsesverktøy.

Den beste form for ledelse i vår tid legger hovedvekten på å være relasjonsorientert og endringsorientert, anbefaler professor Øyvind L. Martinsen ved BI. Kommunikasjon er nøkkelen til å utvikle gode relasjoner og til å lykkes med å skape resultater gjennom andre. Klok kommunikasjon øker sannsynligheten for at beslutninger settes ut i livet.

Kommunikasjon er et ord som har kommet til oss fra det latinske begrepet communicare, som betyr å gjøre felles. Skal du lykkes med å gjøre noe felles, er det sjelden effektivt bare å gi en ordre om hva som skal gjøres, og tro at ting skjer.

Det verste med jobben

Når ledere blir bedt om å vurdere sin lederstil og medarbeiderne vurderer den samme lederen, er det bare mellom fire og seks prosent overlapp. Ofte tror lederen bedre om seg selv enn medarbeiderne synes det er grunn til.

Mellom 65 og 75 prosent av medarbeiderne i en hvilken som helst organisasjon forteller at det verste med jobben er deres nærmeste leder, viser forskningsstudier.

Det er de ydmyke lederne som lykkes best med å motivere sine medarbeidere.

Evne og vilje til å lytte

Kommunikasjon forutsetter at du som leder både kan og vil lytte til medarbeiderne dine. Da vil du etter hvert klare å fokusere på og bedre ta i bruk deres sterke sider. Du vil også bli flinkere til å støtte opp under deres måloppnåelse. Det vil kunne gjøre deg tryggere til å oppmuntre medarbeiderne til å ta initiativ og selv vurdere hvordan oppgavene best kan løses.

Du vil også lytte til og involvere medarbeiderne dine før du fatter de retningsgivende beslutningene. Du skal ikke se bort ifra at det både kan gjøre beslutningene bedre og lettere å omsette i handling. Du vil også bli flinkere i å ta medarbeiderne dine på fersken til å gjøre en god jobb, og fortelle dem det der og da og ikke vente til den årlige medarbeidersamtalen.

Alt dette er kjennetegn på det som gjerne kalles for myndiggjørende ledelse (empowerment). Ta sjansen på å erstatte kommando med klok kommunikasjon.

Referanse:

Artikkelen er først publisert i Kapital nr. 8-2017. 

Publisert i Aktuelt, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Kommunikasjonsrådgivere, ledelse, Retorikk, språk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Stammespråk på apoteket

På apoteket ble jeg møtt av et skilt med teksten «Reseptur». – Jøss, har de begynt å skrive på islandsk, var min første tanke.

Stammespråk på apotek

Nye fine skilt på apoteket. Nå må du gå til resepturen for å få ekspedert resepten din.

Her forleden tok jeg turen innom en filial av Apotek1 (lenke til Apotek1’s nettsider), en av de store landsdekkende apotekkjedene, for å hente ut litt allergimedisin. Jeg trekker en kølapp til en av kassene som håndterer resepten som fastlegen min har sendt inn digitalt.

Ventetiden er nokså kort. Snart blinker kønummeret mitt, 13,  i gild rødfarge på skjermen i kasse nummer to. Idet jeg går bort til reseptekspedisjonen, legger jeg merke til et nytt skilt over kassen til den smilende farmasøyten som betjener meg.

Reseptur (oppslag i oppslagsverk om Kunsthistorie), står det. Høres nesten litt islandsk ut, tenker jeg i mitt stille sinn, men det er et ord med historisk sus over seg.

Du finner ordet i fremmedordboken og i norsk ordbok. Reseptur, med trykk på u’en, er den delen av et apotek hvor legemidler på resept lages i stand. Tidligere ble nemlig legemidler fremstilt i selve apoteket. Dette arbeidet er nå i hovedsak tatt over av legemiddelindustrien.

I våre dager vil apotekteknikere og farmasøyter plukke frem legemidlene som legen har skrevet ut på resepten, sjekke at kunden får riktig vare og mengde og god informasjon om hvordan legemidlene skal brukes.

«Det er hovedkontoret som har bestemt at det skal hete reseptur», sier den fortsatt smilende farmasøyten. «Du er ikke den første som har kommentert de nye skiltene».

Jeg har sansen for ordet reseptur. Begrepet er en bærer av apotekbransjens historie og også dramatiske endring gjennom de siste tiårene.

Men det er også et eksempel på bruk av stammespråk i apotekenes verden. Stammespråk er ord og utrykk som gir mening for de som er innenfor stammen (har tatt utdanning som ledere til en karriere på apotekene), men som ikke nødvendigvis brukes og forstås av de som er utenfor stammen, det vil si kundene.

Det er nok de færreste av apotekenes kunder som tenker at nå skal jeg gå bort til resepturen når de går inn på apoteket. Det er mer nærliggende å se etter skilt der det står resepter, eller reseptinnlevering, skranke for betjening av resepter eller også reseptekspedisjon.

En reseptekspedisjon er vel også en mer dekkende beskrivelse enn reseptur av hva som faktisk foregår i møtet mellom den apotekansatte (farmasøyt eller apotektekniker) og kunden i dagens apoteker?

Skal du lykkes i å kommunisere med kundene dine, er det lurt å bruke de ord og begreper som folk forstår og bruker og ikke stammespråket ditt.

Publisert i ekspertspråk, forskningsformidling, Kommunikasjon, overskrifter, språk, stammespråk, Tekst | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Kunsten å selge en idé

Når du skal selge en idé er det naturligvis viktig at du har en knakande god idé. Men det er dessverre ikke alltid nok til å få den satt ut i livet.

Kunsten å selge en idé_i manesjen

Denne uken ble jeg invitert inn på en idékafé i en kunnskapsorganisasjon for å holde foredrag om «Kunsten å selge en idé».

En gang i måneden møtes flinke fagfolk på tvers av avdelinger i denne organisasjonen for å presentere og utveksle ideer til saker til medier og til nettsider. Og ja, ideene får også følge av en matbit, fruktdrikke, mineralvann, kaffe og te. Ja, til og med litt kake til kaffen.

Håndverk og kunst

Å selge ideer er først og fremst et håndverk med verktøy som øker sannsynligheten for å nå frem med ideen din. Skal du virkelig lykkes, må du også tilføre håndverket en anelse magi, kreativitet og kunst.

Du kan presentere den samme ideen på veldig mange forskjellig måter, med ulike effekter. (les gjerne: Hva får deg til å klikke?).

Den knakande gode ideen kan fort lide en ublid skjebne, om den ikke presenteres på en effektiv måte.

Skriv en interessevekker

På forhånd utfordret jeg deltakerne til å sende meg en kort tekst, en interessevekker, der de skulle presentere ideen sin med en overskrift og en kort beskrivelse av ideen (1-2 setninger). På «nynorsk» kaller vi gjerne interessevekkeren for en «teaser».

Jeg tror på at du lærer mer gjennom å gjøre og høre enn bare å høre. Oppgaven er heller ikke tilfeldig valgt.

Skal du lykkes med å selge en idé, må du raskt klare å fange interessen og oppmerksomheten til leseren eller samtalepartneren din. Det vil du kunne øve på gjennom å skrive ut ideen din i et kort format: Overskrift + inngang (ingress).

Åpningen er alfa og omega

Skal du få folk til å lese langt eller høre lenge på deg, må du starte med det som er nytt, nyttig og interessant for den du skal presentere ideen for. Dette kalles gjerne for en heisprat («elevator pitch»).

Da må du klare å skape interesse for å høre mer om ideen din på den tiden det tar heisen å løfte dere opp eller ned etasjene i bygningen.

Å være god på heisprat hjelper deg også når skal mingle på konferanser, komme i pratmed folk du ikke kjenner eller også når du skal selge ideer, produkter og tjenester.

Tenker klarere når du må skrive

Deltakerne lot seg ikke skremme av å få en skriftlig hjemmelekse. Jeg skal ikke avsløre noen av ideene, men er ganske sikker på at flere av dem kommer til bli satt ut i livet. For her var det flere gode og originale ideer.

Å måtte skrive kort kan være fryktelig vanskelig. Det konstaterte også den franske vitenskapsmannen Blaise Pascal i 1656 da han i et brev fra Provence unnskyldte seg med at: «Jeg skrev dette brevet lenger fordi jeg ikke hadde (fri)tid til å skrive det kortere».

Å måtte skrive kort kan også hjelpe deg til å tenke og klarere (Les: Kort sagt, klart tenkt?). Tanken din blir brutalt tydelig om du presentere den i en kort interessevekker. En klar fordel om ideen din er knakande god. Hvis ikke ideen din er fullt så god, risikerer den å måtte si takk for seg.

Hva gjør ideen interessant – for den andre?

Med utgangspunkt i de innsendte tekstene, presenterte jeg ti praktiske som vil øke sannsynligheten for å få noen til å tenne på ideen din.

Det aller viktigste er å forsøke å trenge inn i hjernen til den du ønsker å nå frem til.

Hvilke sider ved ideen din kan tenkes å være interessante for den du ønsker å kommunisere med? Dette er dette du skal løfte fram i din interessevekker.

Det hjelper fint lite om du er innmari fornøyd med hvordan du har formulert budskapet om ikke leseren eller samtalepartneren din er enig med deg.

Når du har lykkes med å selge ideen din, starter jobben med å leve opp til de forventningene du har skapt.

Publisert i Aktuelt, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Kommunikasjon, Mediekontakt, Tekst | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Skriv som du snakker

Hei, du! Jeg fikk lyst til å invitere deg til å være med på et eksperiment. Neste gang du skal skrive noe, forsøk å skrive som du snakker. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Se, han sjekker om publikum er med. Når du snakker, er du ikke i tvil om hvem du skal engasjere. Skal du lykkes med å skrive, hjelper det å se leseren inn i hvitøyet. Prøv derfor å skrive som du snakker.

Finnes det noen vaksine på dødskjedelige tekster? Er det mulig å tenke seg en metode som kan redusere omfanget av tåketale (Les: Er du en tåkefyrste?».

Det er det vi skal finne ut av, du og jeg. Vi skal teste ut om det kan hjelpe å skrive som vi snakker. Det finnes flere grunner til at metoden kan ha noe for seg.

Ansikt-til ansikt

Når du snakker, har du gjerne en eller flere samtalepartnere eller tilhørere som du ser ansikt til ansikt eller hører «live».

Du er ikke i tvil om hvem du snakker med. Du har også muligheten til å se og/eller høre hvordan hun reagerer på det du sier. Blir hun engasjert? Forstår hun det du sier? Kjeder du henne?

Bruker ord folk forstår

Når du snakker med folk utenfor fagfeltet ditt, forsøker du gjerne å bruke ord som samtalepartneren din forstår. Hvis du ser at hun ikke er med på notene, forsøker du etter beste evne å forklare.

Du dropper forskerspråket, fagbegrepene, forkortelsene og annet stammespråk, og forsøker å bruke de ordene som andre forstår og bruker.

Når du snakker, vil du gjerne fortelle historier og bruke eksempler for å få frem poenget ditt. Ja, kanskje til og med spille på litt humor eller også en anelse ironi.

Du vil gjerne naturlig fremstå med «jeg» i stedet for å leke gjemsel bak det store felles «vi» eller de upersonlige «man» eller «en».

Personlig og autentisk

Neste gang du skal i gang med å skrive en tekst, enten det er en kronikk, kommentarartikkel, debattinnlegg eller bloggpost, vil jeg at du skal skrive som du ville ha sagt det.

Det vil hjelpe deg til å fremstå som mer muntlig, personlig og autentisk. Det vil også gi deg et enklere, friskere, frodigere og mer engasjerende språk. Og du vil redusere sannsynligheten for å kjede leseren bort fra teksten.

Ekstremøvelser

Tenk deg også at du skal inn i følgende ekstremsituasjoner for muntlig tale:

  • Du går inn i en heis. Der møter du kronikkredaktøren i Aftenposten. Du går svanger med en kronikk- eller debattartikkel. Hvordan presenterer du idéen?
  • Eller du er i en mottagelse og kjenner ingen fra før. Hva sier du for å komme i snakk med folk du ikke kjenner fra før?
  • Eller du er på en kafé og ser en som du har lyst til å bli bedre kjent med? Hva sier du da?

Disse tre ekstremøvelsene kan gi inspirasjon til overskrift og starten på artikkelen du skal skrive.

Når du har skrevet utkastet til en artikkel på snakkespråket ditt, vil jeg at du leser det høyt for deg selv. Spill det gjerne inn på bånd, slik at du kan lytte konsentrert på deg selv. Funker det? Kan det gjøres enda enklere og enda mer forståelig? Få gjerne noen andre til å gi deg tilbakemeldinger.

Redd for å bli oppfattet som useriøs?

Redd for at du ikke lenger blir tatt på alvor om du bytter ut forskerspråket med menneskespråk? At du ikke lenger fremstår som profesjonell? At du mister din faglige autoritet.

Det trenger du ikke være, om du virkelig har noe interessant å melde. Det er nemlig ikke slik at et forståelig språk fremstår som mindre profesjonelt enn et kjedelig språk tettpakket av tåketale.

Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman (oppslag i Wikipedia), har sagt det godt: «Hvis du virkelig ønsker å bli oppfattet som intelligent og troverdig, skal du ikke bruke et komplekst språk der du kan bruke et enklere språk» (min oversettelse).

Du risikerer ikke så mye mer enn at du når ut til et større publikum. Og kanskje lykkes du også med å forandre verden, i hvert fall litt. Det er drømmen min.

Så da gjenstår det for meg å si: Just do it! Og lykke til!

Ser frem til å høre hvordan det gikk.

Publisert i Aktuelt, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk, Tekst, Tips | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kunsten å gi kritikk

Velmente råd blir ikke alltid oppfattet som det. Det er en kunst å gi konstruktiv kritikk.

forslag-til-endringer_faksimile

Blodbad i teksten. Noen ganger kan det gå rødt for seg når jeg foreslår endringer i en tekst. Det er selvfølgelig opp til artikkelforfatteren om hun (eller han) tar hensyn til rådene eller lar seg inspirere av dem.

Mye av jobben min handler om å være skrivelos (writing coach) for forskere, eksperter og ledere.

Det betyr i praksis at jeg leser gjennom ulike typer tekster, både kronikker, debattinnlegg, bloggposter, bokmanus, kommentarartikler, og andre typer artikler, og gir råd om hvordan teksten kan bli bedre. Det er naturligvis opp til skribenten om hun (eller han) vil følge rådene eller på annen måte la seg inspirere av rådene.

En skrivelos gir altså konstruktiv kritikk til tekstforfatteren og velmente råd på veien mot en ny og bedre versjon av manuset. Selv den beste tekst kan ofte bli enda bedre.

Når jeg blir bedt om å kommentere en tekst, tar jeg det for gitt at forfatteren ønsker å høre min oppriktige mening. Er han (eller hun) ute etter et rungende halleluja, er ikke jeg rett person å spørre.

Det er likevel ikke alltid lett å nå fram til skribenten med velmente råd. Å gi kritikk er en kunst.

Et sant helvete

Å skrive er hardt arbeid, ja, av og til et sant helvete. Det ligger mye slit og mange frustrasjoner også bak det som kan fortone seg som nokså hjelpeløse og håpløse tekster.

En tekst oppleves av mange som svært privat, noe de kvier seg for å vise andre. Da kan det også være ekstra vanskelig å ta imot velmente råd. Andre forelsker seg i egne formuleringer.

Hvis teksten i utgangspunktet er velskrevet, går det ofte bra å sende kommentarer og forslag til endringer på e-post. Det er raskt og effektivt.

Særlig om du kan forklare hvorfor dine råd vil øke sannsynligheten for at teksten blir publisert og lest.

De vanskelige samtalene

Dersom du skal gi teksten røffere medfart, er det ikke sikkert at du skal fremføre den på telefon, e-post eller andre digitale verktøy. Du skal også trå varsomt om du vil utfordre formuleringer som skribenten har forelsket seg i. Da er det ikke sikkert velmente råd oppfattes som det.

Når jeg skal gi de tøffere tilbakemeldingene, inviterer jeg meg selv til en samtale ansikt-til-ansikt på skribentens hjemmebane. Det var en praksis jeg ikke var bevisst før filsosof, førsteamanuensis og kollega Øyvind Kvalnes (lenke til hjemmeside) gjorde meg oppmerksom på det i et frokostmøte der vi opptrådte sammen.

Jeg starter ut med å fremheve den interessante tanke eller idé jeg har funnet i teksten (jeg har ennå til gode å lese en tekst som ikke inneholder en og gjerne flere interessante tanker og ideer eller kimen til dette).

Det øker sannsynligheten for å nå fram også med konstruktiv kritikk av teksten og konkrete råd om hvordan forfatteren skal få sin uslepne diamant til å skinne vakrere. Om ikke rådene blir fulgt, kan de kanskje likevel inspirere til å jobbe videre mot en bedre tekst.

Professor Bård Kuvaas ved Handelshøyskolen BI har skrevet en kommentaartikkel i Dagens Næringsliv om «Hvordan gi tilbakemeldinger?» (lenke til artikkel i BI Business Review. Den er vel verdt å lese.

Heldigvis er det mulig å trene på å gi tilbakemeldinger som gir positive effekter.

Lykke til! Del gjerne dine erfaringer i å gi tilbakemeldinger, enten de virket eller ikke.

Referanse:

En tidligere versjon av dette innlegget er publisert som gjestekommentar i Dagsavisen 14. desember 2015.

Publisert i Aktuelt, Forskerstøtte, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvilke overskrifter irriterer deg mest?

En overskrift skal ikke bare fortelle hva artikkelen handler om. Den må også vekke interesse og nysgjerrighet hos leserne. Men, en halsløs jakt på lesere kan gi overskrifter som irriterer.

what-makes-you-click_faksimile

Hva får deg til å klikke? Flere klikker seg inn for å lese artikler med spørsmålsoverskrifter enn med beskrivende titler, viser denne studien. Blir du irritert av teaser-spørsmål?

En skriveglad førstelektor ved Høyskolen Kristiania, Karl-Fredrik Tangen, kastet seg for en tid tilbake inn i en engasjert diskusjon på Facebook-siden til en forsker vi begge er venner med på Facebook (jeg er ikke venn med Tangen på Facebook).

Der spør Tangen blant annet: «Hvor har dere lært å skrive sånne irriterende overskrifter med teaser-spørsmål? Av Audun F? Er det positivt?».

Jeg unnlot å falle for fristelsen til å blande meg inn i diskusjonen med en lakonisk kommentar at det kunne da se ut som om teaser-spørsmålet i dette tilfellet hadde sin effekt.

Skrivelos

I all ubeskjedenhet antok jeg at Audun F var en referanse til undertegnede.

Jeg er skrivelos (writing coach). Det betyr at jeg leser gjennom tekster, kommenterer og foreslår endringer for å øke sannsynligheten for at de blir publisert og (enda viktigere) lest.

Jeg kommer også med forslag til nye overskrifter, gjerne flere alternativer. De vil alltid ta utgangspunkt i den konkrete teksten, og bidra til å fremheve det som kan tenkes å være mest relevant og interessant for de leserne som teksten henvender seg til.

Forskere må nemlig pent finne seg i å være med i konkurransen om å lage overskrifter som får folk til å klikke. De blir nemlig ikke gitt noen form for handicap eller annen særbehandling i digitale og sosiale medier.

I stedet for å delta i Facebook-diskusjonen, ble jeg inspirert til å skrive dette blogginnlegget om irriterende overskrifter.

«Du vil ikke tro…»

Det er særlig én overskrift som går igjen når jeg spør folk om hvilke typer overskrifter som irriterer mest.

«Du vil ikke tro…..» har fått mange til å klikke seg inn for å lese om noen som ikke er så utrolig likevel.

Dette er et klassisk eksempel på det som på nynorsk betegnes som en«clickbait», et agn som skal få oss til å klikke oss inn på artikkelen eller annonsen.

Gjennom snart femten år har jeg holdt skrivekurs for forskere, fageksperter og kommunikasjonsrådgivere. I starten ga jeg et ganske bastant råd om «Ikke bruk spørsmål i overskriften».

Det rådet har jeg senere måttet nyansere med bakgrunn i egen forskning på bruk av ulike overskrifter. Men, jeg advarer fortsatt forskere mot å bruke spørsmål i overskriften hvis formålet er å fraskrive seg ansvar for det som står i tittelen.

Hva får deg til å klikke?

Hva fikk meg til å nyansere synet på å bruke spørsmål i overskrifter?

Sammen med professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI gjennomførte jeg eksperimenter på min Twitterprofil der vi presenterte forskningsnyheter og fagartikler med ulike overskrifter.

Vi sammenlignet overskrifter utformet som spørsmål med vanlige, beskrivende overskrifter for å se hvilke overskrifter som var mest effektive til å få publikum til å klikke seg inn på lenker for å lese artikler og annonser på Internett.

Her fant vi at spørsmålsoverskrifter var mer effektive enn de beskrivende overskriftene (Les formidlingsartikkel på BI Business Review: Hva får deg til å klikke?).

Selv om vi fant at spørsmålsoverskrifter viste seg å være effektive, særlig om de hadde en referanse til deg som leser, utstedte vi en klar advarsel.

«Hvis alle begynner å bruke en gitt type overskrift, for eksempel spørsmål, så skiller den seg ikke lenger ut. Da mister den effekt i konkurransen om leserne».

Hvis det går inflasjon i å bruke spørsmål i overskrifter, kan det kanskje også bidra til å irritere flere lesere enn Tangen,

Sju irriterende overskrifter

Basert på min uformelle spørrerunde blant kolleger, venner og bekjente og søk på Google, har jeg identifisert sju typer overskrifter som har potensial til å irritere lesere:

  1. «Du vil ikke tro….». Jo, da, det var til å tro. I denne kategorien kommer også andre klikkagn-overskrifter.
  2. Spørsmålsoverskrifter. Spørsmålet må være interessant for at det ikke skal irritere, og artikkelen må bidra til å belyse spørsmålet.
  3. Suksessoppskrifter à la«Slik får du sommerkroppen». Svar: Det er bare å spise sunnere og trene mer.
  4. Overskrifter med forkortelser, fagbegreper og stammespråk.
  5. Overskrifter som ikke forteller noe om hva artikkelen handler om. De blir ofte forbigått.
  6. Overskrifter som tyr til store bokstaver, mange utropstegn og andre effekter som ikke tilfører substans.
  7. Overskrifter som ikke lever opp til forventningene de skaper.

Lev opp til forventningene

Personlig er det den siste typen overskrifter som irriterer meg aller mest: Overskrifter som lover mer enn hva teksten kan leve opp til. Da sitter jeg igjen med følelsen av å være lurt trill rundt.

I disse postfaktuelle tider med alternative fakta mener jeg forskere har et særskilt ansvar for å leve opp til de forventninger som overskriften skaper.

Og i fare for å irritere Karl-Fredrik Tangen enda mer. Nå kunne jeg tenke meg å høre fra deg:

Hvilke overskrifter irriterer deg mest?

Publisert i Aktuelt, Debatt, Kommunikasjon, overskrifter, skrivekurs, Skriveråd, språk | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Snakk deg til økt anerkjennelse

Kan du styrke din faglige anerkjennelse ved å snakke med journalister og bli omtalt på Twitter? I så fall er det kanskje ikke så dumt å gjøre det.

building-buzz_faksimile

Faksimile av forskningsartikkel om effekter av forskningskommunikasjon i tradisjonelle og sosiale medier.

Forskere er naturlig nok opptatt av sin faglige anerkjennelse. Det er noe som særlig styrkes gjennom å publisere sin forskning i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.

Enkelte forskere mener tid brukt på allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon heller kunne ha vært brukt på å skrive forskningsartikler.

Fordi det er forskningsartiklene som gir prestisje og anerkjennelse,  – ikke eventuell medieomtale og oppmerksomhet i sosiale medier.

Sløsing av tid?

En forsker jeg intervjuet om hans strategi og praksis for forskningskommunikasjon formulerte seg krystallklart:

«Formidling er sløsing av tid og direkte kontraproduktivt for en forsker som har som mål å kvalifisere seg til å bli professor».

Er det riktig at forskningskommunikasjon er sløsing av tid, og dermed tid som kunne ha vært anvendt til noe mer produktivt?

Jeg har tidligere presentert et eksempel på at forskningskommunikasjon kan være en effektiv måte å få flere til å lese forskningsartikler.

Kunne det tenkes at populærformidling ikke bare får flere til å lese forskningsartikler, men at dialog med journalister og omtale på Twitter kan øke din faglige anerkjennelse.

Det er formulert som et forskningsspørsmål av en froskergruppe ved University of Wisconsin–Madison.

Hvor ofte snakker du med journalister

Professor Dietram A. Scheufele ved University of Wisconsin–Madison har sammen med forskerkolleger gjennomført en studie der de undersøkte om det var noen sammenheng mellom forskerens kommunikasjonspraksis og hans eller hennes anerkjennelse som forsker.

De intervjuet 241 toppforskere innen nanoteknologi som alle hadde publisert forskningsartikler i ledende vitenskapelige tidsskrifter. Nanoteknologi er et tverrfaglig forskningsfelt med bidrag både fra kjemi, fysikk, biologi og andre fagområder.

Forskerne som deltok i studien, ble blant annet spurt om hvor ofte de snakket med journalister (på en skala fra aldri til ofte). Studien kartla også om forskningsarbeidene til deltakerne hadde blitt omtalt på Twitter. Forskerne var i utgangspunktet interessert i å se på nanoforskernes egen bruk av Twitter og blogg. Det lot seg ikke gjøre når det viste seg at for få av nanoforskerne selv brukte Twitter.

Scheufele & co så på om ulik praksis for forskningskommunikasjon hadde noen effekt på forskernes vitenskapelige anerkjennelse 15-18 måneder etter at undersøkelsen blant nanoforskerne ble gjennomført.

Belønnes med økt anerkjennelse

Studien viser at forskerne som snakket ofte med journalister om sin forskning, oppnådde en høyere vitenskapelig anerkjennelse enn de som gjorde det sjelden eller aldri.

Dersom forskningen i tillegg ble omtalt på Twitter, bidro det til å forsterke effekten for forskerne som snakker hyppigere med journalister.

Forskere blir naturligvis vurdert for omfanget og kvaliteten på den vitenskapelige produksjonen, men det er faktiske ikke det eneste som teller.

Dersom du i tillegg presenterer din forskning i mediene og blir omtalt på sosiale medier, får du ikke bare større oppmerksomhet om forskningen. Det kan faktisk bidra til å styrke din vitenskapelige anerkjennelse.

Og da er det kanskje ikke så dumt å bruke litt på å slippe kunnskapen din løs fra forskningsartiklene?

Referanser:

Dette innlegget er basert på «17 grunner til å bruke tid i sosiale medier», kapittel 4 i boken: Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Dietram A. Scheufele et al.: Building Buzz: (Scientists) Communicating Science in New Media Environments. Journalism & Mass Communication Quarterly. 2014, Vol. 91(4) 772–791.

Publisert i Aktuelt, forskning, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Impact, Sosiale medier, Twitter | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer