Skriv som du snakker

Hei, du! Jeg fikk lyst til å invitere deg til å være med på et eksperiment. Neste gang du skal skrive noe, forsøk å skrive som du snakker. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Se, han sjekker om publikum er med. Når du snakker, er du ikke i tvil om hvem du skal engasjere. Skal du lykkes med å skrive, hjelper det å se leseren inn i hvitøyet. Prøv derfor å skrive som du snakker.

Finnes det noen vaksine på dødskjedelige tekster? Er det mulig å tenke seg en metode som kan redusere omfanget av tåketale (Les: Er du en tåkefyrste?».

Det er det vi skal finne ut av, du og jeg. Vi skal teste ut om det kan hjelpe å skrive som vi snakker. Det finnes flere grunner til at metoden kan ha noe for seg.

Ansikt-til ansikt

Når du snakker, har du gjerne en eller flere samtalepartnere eller tilhørere som du ser ansikt til ansikt eller hører «live».

Du er ikke i tvil om hvem du snakker med. Du har også muligheten til å se og/eller høre hvordan hun reagerer på det du sier. Blir hun engasjert? Forstår hun det du sier? Kjeder du henne?

Bruker ord folk forstår

Når du snakker med folk utenfor fagfeltet ditt, forsøker du gjerne å bruke ord som samtalepartneren din forstår. Hvis du ser at hun ikke er med på notene, forsøker du etter beste evne å forklare.

Du dropper forskerspråket, fagbegrepene, forkortelsene og annet stammespråk, og forsøker å bruke de ordene som andre forstår og bruker.

Når du snakker, vil du gjerne fortelle historier og bruke eksempler for å få frem poenget ditt. Ja, kanskje til og med spille på litt humor eller også en anelse ironi.

Du vil gjerne naturlig fremstå med «jeg» i stedet for å leke gjemsel bak det store felles «vi» eller de upersonlige «man» eller «en».

Personlig og autentisk

Neste gang du skal i gang med å skrive en tekst, enten det er en kronikk, kommentarartikkel, debattinnlegg eller bloggpost, vil jeg at du skal skrive som du ville ha sagt det.

Det vil hjelpe deg til å fremstå som mer muntlig, personlig og autentisk. Det vil også gi deg et enklere, friskere, frodigere og mer engasjerende språk. Og du vil redusere sannsynligheten for å kjede leseren bort fra teksten.

Ekstremøvelser

Tenk deg også at du skal inn i følgende ekstremsituasjoner for muntlig tale:

  • Du går inn i en heis. Der møter du kronikkredaktøren i Aftenposten. Du går svanger med en kronikk- eller debattartikkel. Hvordan presenterer du idéen?
  • Eller du er i en mottagelse og kjenner ingen fra før. Hva sier du for å komme i snakk med folk du ikke kjenner fra før?
  • Eller du er på en kafé og ser en som du har lyst til å bli bedre kjent med? Hva sier du da?

Disse tre ekstremøvelsene kan gi inspirasjon til overskrift og starten på artikkelen du skal skrive.

Når du har skrevet utkastet til en artikkel på snakkespråket ditt, vil jeg at du leser det høyt for deg selv. Spill det gjerne inn på bånd, slik at du kan lytte konsentrert på deg selv. Funker det? Kan det gjøres enda enklere og enda mer forståelig? Få gjerne noen andre til å gi deg tilbakemeldinger.

Redd for å bli oppfattet som useriøs?

Redd for at du ikke lenger blir tatt på alvor om du bytter ut forskerspråket med menneskespråk? At du ikke lenger fremstår som profesjonell? At du mister din faglige autoritet.

Det trenger du ikke være, om du virkelig har noe interessant å melde. Det er nemlig ikke slik at et forståelig språk fremstår som mindre profesjonelt enn et kjedelig språk tettpakket av tåketale.

Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman (oppslag i Wikipedia), har sagt det godt: «Hvis du virkelig ønsker å bli oppfattet som intelligent og troverdig, skal du ikke bruke et komplekst språk der du kan bruke et enklere språk» (min oversettelse).

Du risikerer ikke så mye mer enn at du når ut til et større publikum. Og kanskje lykkes du også med å forandre verden, i hvert fall litt. Det er drømmen min.

Så da gjenstår det for meg å si: Just do it! Og lykke til!

Ser frem til å høre hvordan det gikk.

Publisert i Aktuelt, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk, Tekst, Tips | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kunsten å gi kritikk

Velmente råd blir ikke alltid oppfattet som det. Det er en kunst å gi konstruktiv kritikk.

forslag-til-endringer_faksimile

Blodbad i teksten. Noen ganger kan det gå rødt for seg når jeg foreslår endringer i en tekst. Det er selvfølgelig opp til artikkelforfatteren om hun (eller han) tar hensyn til rådene eller lar seg inspirere av dem.

Mye av jobben min handler om å være skrivelos (writing coach) for forskere, eksperter og ledere.

Det betyr i praksis at jeg leser gjennom ulike typer tekster, både kronikker, debattinnlegg, bloggposter, bokmanus, kommentarartikler, og andre typer artikler, og gir råd om hvordan teksten kan bli bedre. Det er naturligvis opp til skribenten om hun (eller han) vil følge rådene eller på annen måte la seg inspirere av rådene.

En skrivelos gir altså konstruktiv kritikk til tekstforfatteren og velmente råd på veien mot en ny og bedre versjon av manuset. Selv den beste tekst kan ofte bli enda bedre.

Når jeg blir bedt om å kommentere en tekst, tar jeg det for gitt at forfatteren ønsker å høre min oppriktige mening. Er han (eller hun) ute etter et rungende halleluja, er ikke jeg rett person å spørre.

Det er likevel ikke alltid lett å nå fram til skribenten med velmente råd. Å gi kritikk er en kunst.

Et sant helvete

Å skrive er hardt arbeid, ja, av og til et sant helvete. Det ligger mye slit og mange frustrasjoner også bak det som kan fortone seg som nokså hjelpeløse og håpløse tekster.

En tekst oppleves av mange som svært privat, noe de kvier seg for å vise andre. Da kan det også være ekstra vanskelig å ta imot velmente råd. Andre forelsker seg i egne formuleringer.

Hvis teksten i utgangspunktet er velskrevet, går det ofte bra å sende kommentarer og forslag til endringer på e-post. Det er raskt og effektivt.

Særlig om du kan forklare hvorfor dine råd vil øke sannsynligheten for at teksten blir publisert og lest.

De vanskelige samtalene

Dersom du skal gi teksten røffere medfart, er det ikke sikkert at du skal fremføre den på telefon, e-post eller andre digitale verktøy. Du skal også trå varsomt om du vil utfordre formuleringer som skribenten har forelsket seg i. Da er det ikke sikkert velmente råd oppfattes som det.

Når jeg skal gi de tøffere tilbakemeldingene, inviterer jeg meg selv til en samtale ansikt-til-ansikt på skribentens hjemmebane. Det var en praksis jeg ikke var bevisst før filsosof, førsteamanuensis og kollega Øyvind Kvalnes (lenke til hjemmeside) gjorde meg oppmerksom på det i et frokostmøte der vi opptrådte sammen.

Jeg starter ut med å fremheve den interessante tanke eller idé jeg har funnet i teksten (jeg har ennå til gode å lese en tekst som ikke inneholder en og gjerne flere interessante tanker og ideer eller kimen til dette).

Det øker sannsynligheten for å nå fram også med konstruktiv kritikk av teksten og konkrete råd om hvordan forfatteren skal få sin uslepne diamant til å skinne vakrere. Om ikke rådene blir fulgt, kan de kanskje likevel inspirere til å jobbe videre mot en bedre tekst.

Professor Bård Kuvaas ved Handelshøyskolen BI har skrevet en kommentaartikkel i Dagens Næringsliv om «Hvordan gi tilbakemeldinger?» (lenke til artikkel i BI Business Review. Den er vel verdt å lese.

Heldigvis er det mulig å trene på å gi tilbakemeldinger som gir positive effekter.

Lykke til! Del gjerne dine erfaringer i å gi tilbakemeldinger, enten de virket eller ikke.

Referanse:

En tidligere versjon av dette innlegget er publisert som gjestekommentar i Dagsavisen 14. desember 2015.

Publisert i Aktuelt, Forskerstøtte, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, skrivekurs, Skriveråd, skriveverksted, språk | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvilke overskrifter irriterer deg mest?

En overskrift skal ikke bare fortelle hva artikkelen handler om. Den må også vekke interesse og nysgjerrighet hos leserne. Men, en halsløs jakt på lesere kan gi overskrifter som irriterer.

what-makes-you-click_faksimile

Hva får deg til å klikke? Flere klikker seg inn for å lese artikler med spørsmålsoverskrifter enn med beskrivende titler, viser denne studien. Blir du irritert av teaser-spørsmål?

En skriveglad førstelektor ved Høyskolen Kristiania, Karl-Fredrik Tangen, kastet seg for en tid tilbake inn i en engasjert diskusjon på Facebook-siden til en forsker vi begge er venner med på Facebook (jeg er ikke venn med Tangen på Facebook).

Der spør Tangen blant annet: «Hvor har dere lært å skrive sånne irriterende overskrifter med teaser-spørsmål? Av Audun F? Er det positivt?».

Jeg unnlot å falle for fristelsen til å blande meg inn i diskusjonen med en lakonisk kommentar at det kunne da se ut som om teaser-spørsmålet i dette tilfellet hadde sin effekt.

Skrivelos

I all ubeskjedenhet antok jeg at Audun F var en referanse til undertegnede.

Jeg er skrivelos (writing coach). Det betyr at jeg leser gjennom tekster, kommenterer og foreslår endringer for å øke sannsynligheten for at de blir publisert og (enda viktigere) lest.

Jeg kommer også med forslag til nye overskrifter, gjerne flere alternativer. De vil alltid ta utgangspunkt i den konkrete teksten, og bidra til å fremheve det som kan tenkes å være mest relevant og interessant for de leserne som teksten henvender seg til.

Forskere må nemlig pent finne seg i å være med i konkurransen om å lage overskrifter som får folk til å klikke. De blir nemlig ikke gitt noen form for handicap eller annen særbehandling i digitale og sosiale medier.

I stedet for å delta i Facebook-diskusjonen, ble jeg inspirert til å skrive dette blogginnlegget om irriterende overskrifter.

«Du vil ikke tro…»

Det er særlig én overskrift som går igjen når jeg spør folk om hvilke typer overskrifter som irriterer mest.

«Du vil ikke tro…..» har fått mange til å klikke seg inn for å lese om noen som ikke er så utrolig likevel.

Dette er et klassisk eksempel på det som på nynorsk betegnes som en«clickbait», et agn som skal få oss til å klikke oss inn på artikkelen eller annonsen.

Gjennom snart femten år har jeg holdt skrivekurs for forskere, fageksperter og kommunikasjonsrådgivere. I starten ga jeg et ganske bastant råd om «Ikke bruk spørsmål i overskriften».

Det rådet har jeg senere måttet nyansere med bakgrunn i egen forskning på bruk av ulike overskrifter. Men, jeg advarer fortsatt forskere mot å bruke spørsmål i overskriften hvis formålet er å fraskrive seg ansvar for det som står i tittelen.

Hva får deg til å klikke?

Hva fikk meg til å nyansere synet på å bruke spørsmål i overskrifter?

Sammen med professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI gjennomførte jeg eksperimenter på min Twitterprofil der vi presenterte forskningsnyheter og fagartikler med ulike overskrifter.

Vi sammenlignet overskrifter utformet som spørsmål med vanlige, beskrivende overskrifter for å se hvilke overskrifter som var mest effektive til å få publikum til å klikke seg inn på lenker for å lese artikler og annonser på Internett.

Her fant vi at spørsmålsoverskrifter var mer effektive enn de beskrivende overskriftene (Les formidlingsartikkel på BI Business Review: Hva får deg til å klikke?).

Selv om vi fant at spørsmålsoverskrifter viste seg å være effektive, særlig om de hadde en referanse til deg som leser, utstedte vi en klar advarsel.

«Hvis alle begynner å bruke en gitt type overskrift, for eksempel spørsmål, så skiller den seg ikke lenger ut. Da mister den effekt i konkurransen om leserne».

Hvis det går inflasjon i å bruke spørsmål i overskrifter, kan det kanskje også bidra til å irritere flere lesere enn Tangen,

Sju irriterende overskrifter

Basert på min uformelle spørrerunde blant kolleger, venner og bekjente og søk på Google, har jeg identifisert sju typer overskrifter som har potensial til å irritere lesere:

  1. «Du vil ikke tro….». Jo, da, det var til å tro. I denne kategorien kommer også andre klikkagn-overskrifter.
  2. Spørsmålsoverskrifter. Spørsmålet må være interessant for at det ikke skal irritere, og artikkelen må bidra til å belyse spørsmålet.
  3. Suksessoppskrifter à la«Slik får du sommerkroppen». Svar: Det er bare å spise sunnere og trene mer.
  4. Overskrifter med forkortelser, fagbegreper og stammespråk.
  5. Overskrifter som ikke forteller noe om hva artikkelen handler om. De blir ofte forbigått.
  6. Overskrifter som tyr til store bokstaver, mange utropstegn og andre effekter som ikke tilfører substans.
  7. Overskrifter som ikke lever opp til forventningene de skaper.

Lev opp til forventningene

Personlig er det den siste typen overskrifter som irriterer meg aller mest: Overskrifter som lover mer enn hva teksten kan leve opp til. Da sitter jeg igjen med følelsen av å være lurt trill rundt.

I disse postfaktuelle tider med alternative fakta mener jeg forskere har et særskilt ansvar for å leve opp til de forventninger som overskriften skaper.

Og i fare for å irritere Karl-Fredrik Tangen enda mer. Nå kunne jeg tenke meg å høre fra deg:

Hvilke overskrifter irriterer deg mest?

Publisert i Aktuelt, Debatt, Kommunikasjon, overskrifter, skrivekurs, Skriveråd, språk | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Snakk deg til økt anerkjennelse

Kan du styrke din faglige anerkjennelse ved å snakke med journalister og bli omtalt på Twitter? I så fall er det kanskje ikke så dumt å gjøre det.

building-buzz_faksimile

Faksimile av forskningsartikkel om effekter av forskningskommunikasjon i tradisjonelle og sosiale medier.

Forskere er naturlig nok opptatt av sin faglige anerkjennelse. Det er noe som særlig styrkes gjennom å publisere sin forskning i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.

Enkelte forskere mener tid brukt på allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon heller kunne ha vært brukt på å skrive forskningsartikler.

Fordi det er forskningsartiklene som gir prestisje og anerkjennelse,  – ikke eventuell medieomtale og oppmerksomhet i sosiale medier.

Sløsing av tid?

En forsker jeg intervjuet om hans strategi og praksis for forskningskommunikasjon formulerte seg krystallklart:

«Formidling er sløsing av tid og direkte kontraproduktivt for en forsker som har som mål å kvalifisere seg til å bli professor».

Er det riktig at forskningskommunikasjon er sløsing av tid, og dermed tid som kunne ha vært anvendt til noe mer produktivt?

Jeg har tidligere presentert et eksempel på at forskningskommunikasjon kan være en effektiv måte å få flere til å lese forskningsartikler.

Kunne det tenkes at populærformidling ikke bare får flere til å lese forskningsartikler, men at dialog med journalister og omtale på Twitter kan øke din faglige anerkjennelse.

Det er formulert som et forskningsspørsmål av en froskergruppe ved University of Wisconsin–Madison.

Hvor ofte snakker du med journalister

Professor Dietram A. Scheufele ved University of Wisconsin–Madison har sammen med forskerkolleger gjennomført en studie der de undersøkte om det var noen sammenheng mellom forskerens kommunikasjonspraksis og hans eller hennes anerkjennelse som forsker.

De intervjuet 241 toppforskere innen nanoteknologi som alle hadde publisert forskningsartikler i ledende vitenskapelige tidsskrifter. Nanoteknologi er et tverrfaglig forskningsfelt med bidrag både fra kjemi, fysikk, biologi og andre fagområder.

Forskerne som deltok i studien, ble blant annet spurt om hvor ofte de snakket med journalister (på en skala fra aldri til ofte). Studien kartla også om forskningsarbeidene til deltakerne hadde blitt omtalt på Twitter. Forskerne var i utgangspunktet interessert i å se på nanoforskernes egen bruk av Twitter og blogg. Det lot seg ikke gjøre når det viste seg at for få av nanoforskerne selv brukte Twitter.

Scheufele & co så på om ulik praksis for forskningskommunikasjon hadde noen effekt på forskernes vitenskapelige anerkjennelse 15-18 måneder etter at undersøkelsen blant nanoforskerne ble gjennomført.

Belønnes med økt anerkjennelse

Studien viser at forskerne som snakket ofte med journalister om sin forskning, oppnådde en høyere vitenskapelig anerkjennelse enn de som gjorde det sjelden eller aldri.

Dersom forskningen i tillegg ble omtalt på Twitter, bidro det til å forsterke effekten for forskerne som snakker hyppigere med journalister.

Forskere blir naturligvis vurdert for omfanget og kvaliteten på den vitenskapelige produksjonen, men det er faktiske ikke det eneste som teller.

Dersom du i tillegg presenterer din forskning i mediene og blir omtalt på sosiale medier, får du ikke bare større oppmerksomhet om forskningen. Det kan faktisk bidra til å styrke din vitenskapelige anerkjennelse.

Og da er det kanskje ikke så dumt å bruke litt på å slippe kunnskapen din løs fra forskningsartiklene?

Referanser:

Dette innlegget er basert på «17 grunner til å bruke tid i sosiale medier», kapittel 4 i boken: Farbrot, Audun (2015): Sosiale medier for forskere, kommunikasjonsrådgivere og fageksperter. Cappelen Damm Akademisk.

Dietram A. Scheufele et al.: Building Buzz: (Scientists) Communicating Science in New Media Environments. Journalism & Mass Communication Quarterly. 2014, Vol. 91(4) 772–791.

Publisert i Aktuelt, forskning, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Impact, Sosiale medier, Twitter | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Kort sagt, klart tenkt?

Å skrive kort, poengtert og konsist er ikke bare til hjelp for leseren. Det kan også hjelpe deg til å tenke klarere.

Lørdag morgen, den andre lørdagen i januar 2017, mottok jeg et brev, eller memorandum, fra Winston Churchill, datert 9. august 1940.

Brevet var ikke personlig adressert til meg. Det kom heller ikke direkte fra statsministeren, forsinket av treg postgang. Memo’et plinget inn som et bilde på mobilen min fra kollega Øyvind Kvalnes. Han hadde plukket det opp fra karrierenettverket LinkedIN. Øyvind vet at jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av å skrive.

Jeg opplevde likevel at Churchill snakket direkte til meg gjennom brevet. Budskapet er, om mulig, mer aktuelt i dag enn det var for vel 76 år siden.

Her kan du lese memoet fra Winston Churchill. Blogginnlegget fortsetter etter faksimilen av memoet:

churchill-om-a-skrive_brevity

Faksimile av memorandum fra Winston Churchill.

Korthet

Memoet bærer overskriften «Korthet» (Brevity), i sannhet en kortfattet, poengtert og godt dekkende overskrift. Og memoet holder seg innenfor én A4-side. Skribenten demonstrerer dermed evne til selv å skrive kort.

Churchill innleder med å konstatere at vi alle må lese haugevis av notater for å gjøre jobben våre. Nesten alle notater er alt for lange, konstaterer han. Dette innebærer sløsing av tid. Ikke bare er det tidkrevende å lese langt, vi må også bruke mye energi for å finne frem til essensen.

Noen som kjenner seg igjen i Churchills observasjon? Hender det at du får (alt) for lange notater og dokumenter?

Fire råd om kortere tekster

Churchill ber sine kolleger i regjeringen og deres medarbeidere om å skrive kortere rapporter. Han gir samtidig fire praktiske råd om hvordan de skal få til det i praksis. Rådene er verdt å lytte til også i dag.

  • Målet er rapporter som presenterer hovedpoengene i korte og skarpe avsnitt.
  • Hvis rapporten baserer seg på detaljerte analyser av kompliserte faktorer eller statistikk skal disse tas med som vedlegg.
  • Det er ofte bedre å presentere overskrifter enn en omstendelig (full-dress) rapport. Overskriftene kan utdypes muntlig om nødvendig.
  • Utelat ulne fraser som bare er fyllmasse. Ikke vær redd for å bruke korte, uttrykksfulle fraser selv om de høres muntlige ut. Churchill gir også eksempler på fraser han vil ha en slutt på: «It is also of importance to bear in mind the following considerations…».

Les også: Skriv! Gjerne kort(ere) enn kronikk!

Hjelp til å tenke klarere

Winston Churchill legger ikke skjul på at notater som er skrevet etter disse retningslinjene, i første omgang vil se røffere ut enn notater som bruker den langt glattere, offisielle sjargongen.

Han understreker at gevinsten vil være store besparelser i tid. Samtidig legger Churchill vekt på at øvelsen med å fremsette konsise og reelle poenger også vil være en hjelp til å tenke klarere.

For egen regning vil jeg tilføye at kort sagt ikke alltid er klart tenkt. Men, uklare tanker blir lettere avslørt om de ikke pakkes inn i ulne fraser. Skal du få folk til å lese langt, må du beherske kunsten det er å skrive kort. All kommunikasjon starter med de 140 første tegnene.

Publisert i Aktuelt, Kommunikasjon, skrivekurs, Skriveråd, Tekst, Tips | Merket med , , , | 6 kommentarer

Lesernes favoritter i 2016

Det er tid for årsoppgjør for bloggen. Her er de ti mest leste innleggene i 2016. Hvilket liker du best?

audun-farbrot_sittende-portrett_2015-foto-torbjorn-brovold

Kledd for å blogge. Hvilke innlegg ble mest lest i 2016? Her er ti-på-topp-listen. En bloggers årskavalkade. Foto: Torbjørn Brovold.

Et blogginnlegg er kanskje ikke skrevet for evigheten, men kan likevel leve et nokså langt liv. Det gjelder for eksempel bloggposten «10 tips som gjør deg interessant», som ble skrevet for vel tre år siden. Denne «klassikeren» klatrer helt til topps i oversikten over de ti mest leste innleggene i 2016.

Her kan du sjekke hvilke innlegg som fikk flest lesere til å klikke i 2016. Klikk på overskriften for å lese hele innlegget. Har du gått glipp av noen av de mest populære postene?

1. 10 tips som gjør deg interessant

Det er ikke nok å skrive eller snakke så folk forstår hva du skriver og sier. Skal du vinne kampen om travle folks oppmerksomhet, må du også gjøre forskningen din relevant og interessant for de du ønsker å kommunisere med. Her får du ti praktiske råd som hjelper deg til å bli, om mulig, mer interessant. Rådene er ment for bruk i forskningskommunikasjon, men kan med litt tilpasning også brukes ute på byen.

2. Kunsten å holde foredrag

Det er ekstremsport å holde foredrag og presentasjoner. Troverdighet og godt innhold er ikke alltid nok. Du må også vinne folks hjerter. Her får du 14 råd som hjelper deg til å begeistre.

3. Er du en tåkefyrste?

Forskere og eksperter blir fra tid til annet karakterisert som virkelighetsfjerne tåkefyrster. Tør du ta tåkefyrste-testen?

4. Hvorfor går blogger i dvale?

Fag- og forskerblogger lanseres med stor entusiasme. For mange er entusiasmen kortvarig. Mange blogger går i dvale. Her er fem grunner til at det skjer.

5. Hva kan gå galt i sosiale medier?

Ikke rent sjelden møter jeg forskere som er engstelig for alt som kan gå galt i sosiale medier. Og ja, noen ganger kan det gå galt. Her er sju dilemmaer du kan møte. Men, forbausende ofte går det faktisk bra.

6. Det enkle kan funke på film

En tusj. En analog tavle. Noen stikkord. Et aktuelt tema. En engasjert forsker med fortellerglede foran kameraet. Mer skal det ikke til for å lage film som funker.

7. Skal du svare kranglefanter?

Viser du ansikt i sosiale medier, kan du risikere å møte nettroll og profesjonelle kranglefanter. Skal du svare dem?

8. 11 grunner til at jeg ble blogger

Tenker du på å starte opp en blogg? Her er 11 grunner til at jeg bestemte meg for å bli blogger for vel to år siden. Kanskje de kan være til inspirasjon for andre. Den viktigste grunnen til at jeg fortsetter å blogge, hadde jeg ikke fantasi til å se da jeg ble blogger.

9. Slik får du flere til å lese forskning

Ved å slippe kunnskapen løs i sosiale medier i populærversjon, kan du få flere til å lese forskningsartikler i sin originaltapning. Det er vanskelig å forestille seg at det skal kunne ha motsatt effekt.

10. Hva vet Frank Aarebrot om eierstyring?

Hva vet egentlig en professor i sammenliknende politikk om eierstyring og selskapsledelse i et børsnotert selskap? Journalister bør generelt bli flinkere til å utfordre forskerne til å svare på: Hvordan kan du vite dette? Hva baserer du deg på? Kanskje kunne Aarebrot vurdert å anbefale en kollega som kan mer om dette spesifikke temaet enn ham selv. Eller gjøre det klart at han uttaler seg om et tema som ligger utenfor forskningsfeltet hans.

Det var årskavalkaden for 2016. Hvilket av innleggene liker du best? Hva er grunnen til det?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hva vet Frank Aarebrot om eierstyring?

Hvem skal ut i Telenor? Journalistene været blod. Professor Frank Aarebrot snakket seg til overskrift i dramaet: «– Brekke hadde vært sparket av Røkke». Hva vet egentlig Aarebrot om styring og ledelse av aksjeselskaper?

640px-frank_aarebrot

Ekspert eller synser?: Hva vet egentlig Frank Aarebrot om eierstyring i børsnoterte aksjeselskaper? Foto: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0).

Styreleder Gunn Wærsted i Telenor bad konsernsjefen i selskapet, Sigve Brekke, om å vurdere sin stilling. Brekke valgte ikke å gå planken, men fortsette ved roret. En perfekt ramme for et mediedrama om makt i næringslivet.

Mediene været blod, og jaktet febrilsk på forskere og eksperter som kunne gjøre gi sine faglige vurderinger av dramaet som utspilte seg.

Hvem skal ut?

Hvem skulle ut? Konsernsjef Sigve Brekke?, styreleder Gunn Wærsted? Resten av styret? Hva med næringsminister Monica Mæland?

Nettavisen E24 velger blant annet å intervjue Frank Aarebrot mens dramaet er på sitt heteste. Aarebrot er bergenser og professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Professoren leverer sedvanlig klar, bramfri tale som skapt for gode sitater og overskrifter.

«-Brekke hadde vært sparket av Røkke», blir overskriften i nettsaken, som nok ikke er akkurat hva Aarebrot sa i intervjuet. Men professoren skal ifølge E24 ha sagt at:

«– Hvis det hadde vært Kjell Inge Røkke som hadde eid 54 prosent i et selskap hvor eksempelvis Bjørn Rune Gjelsten var styreleder, og de ikke hadde tillit til toppsjefen: Da hadde han ikke blitt særlig gammel i den jobben».

I tillegg svarer Aarebrot bekreftende på direkte spørsmål om han tror Brekke må gå.

Hva kan Aarebrot om eierstyring?

Jeg synes både det er viktig og riktig at forskere engasjerer seg i samfunnsdebatten og bidrar til en mer nyansert offentlig samtale basert på forskning og fagkunnskap. Det er også jobben min å utfordre, motivere og dyktiggjøre forskere til å dele kunnskapen sin med samfunnet utenfor akademia.

Dramaet i Telenor handler i hovedsak om eierstyring og selskapsledelse (Corporate Governance) i et selskap der Staten er en stor eier.

Eksempelet Frank Aarebrot kan brukes til å stille generelle spørsmål om tillit til forskningskommunikasjon som både forskere og medier bør reflektere over:

  • Hva vet egentlig en professor i sammenliknende politikk om eierstyring og selskapsledelse i et børsnotert selskap? Journalister bør generelt bli flinkere til å utfordre forskerne til å svare på: Hvordan kan du vite dette? Hva baserer du deg på?
  • Er dette et tema Aarebrot har forsket på, eller som professor har spesielt god innsikt i? Eller er det synsing fra en engasjert samfunnsborger? Kanskje kunne Aarebrot vurdert å anbefale en kollega som kan mer om dette spesifikke temaet enn ham selv.

Les også: Hvilken rolle vil du spille i media?

Dramaet i Telenor har fått sin løsning, i hvert fall frem til det skjer noe nytt: Styret, inkludert styrelederen har konkludert med at de har tillit til Sigve Brekke.

Ingen måtte gå nå. Selv om altså professor Frank Aarebrot ifølge E24 mener begeret burde ha vært fullt for lenge siden. Men før eller siden får sikkert Aarebrot rett.

Les også: Unngå Harald Eia-fellen

Publisert i Aktuelt, Debatt, Forskningsetikk, forskningsformidling, Forskningskommunikasjon, Mediekontakt | Merket med , , , , , | 1 kommentar