Nylig rundet jeg 10.000 følgere på Twitter. Det gir anledning til en liten refleksjon. Her er 7 grunner til at jeg liker Twitter.

Lenge, i nærmere tretten år, var jeg journalist i et magasin som het Økonomisk Rapport (R.I.P). Jeg trivdes best i de virkelig laaange formater, – som krevde mye research, mange telefoner og hyppige møter med kilder. Jeg skrev akkurat så lange artikler som saken fortjente som ikke så rent sjelden ble flere magasinsider. Noen ganger overskred jeg den tilmålte plassen. Jeg fikk “tilbud” om selv å kutte ned artikkelen. Det var like smertefullt hver gang.

Hvem skulle ha trodd at jeg en dag skulle få sansen for Twitter? På Twitter får du ikke lov til å bruke mer enn maksimalt 140 tegn om gangen. Og det finnes ingen unntak, – ikke en gang for de som har forkjærlighet for de litt lengre tekstene.

Nylig kunne jeg ønske Tom J. Halsør (lenke til Twitterprofil) velkommen som min følger (follower) nummer 10.000. Det er et tall som gjør meg ydmyk, og også noe som forplikter. Jeg er fullt klar over at mange av dem ikke lenger er aktive på Twitter, kanskje var de det heller aldri. Men, det er likevel mer enn nok action blant mine Twitter-kontakter.

Å runde 10.000 følgere gir anledning til litt ettertanke. Her er 7 grunner til at jeg trives med Twitter. (Listen er ikke ment å være uttømmende):

1. Møteplass for deling og dialog. Jeg har et ideal og en ambisjon om å supplere enveis formidling av forskning og fagkunnskap (forskningsformidling) med forskningskommunikasjon preget av dialog og deling (Formidling eller kommunikasjon – Ja takk!). Twitter er en møteplass som gjør det mulig å få til en samtale om fag mellom to og flere personer.
2. Lav terskel for kontakt. Twitter gjør det mulig å knytte en første kontakt med vilt fremmede mennesker, og innlede samtaler om temaer av felles interesse. Det er fullt mulig å innlede samtaler på tvers av hierarki og posisjoner i samfunnet. Her er det mulig å stille spørsmål til statsminister Erna Solberg (lenke til Twitterprofil), og kanskje til og med få svar. Det er likevel slik at de som har mest innflytelse og makt i samfunnet, har en fordel også på Twitter. Men det finnes gode eksempler på at Twitter kan være en plattform for å bygge seg innflytelse gjennom å være interessant for andre.
3. Jeg får nye impulser og ideer. Jeg er opptatt av å følge folk på Twitter som har ulike interesser, ulike meninger, ulike bakgrunner og ulike erfaringer. Det gjør at Twitter også er et sted der jeg kan la meg overraske og hente inn nye impulser, tanker og ideer.
4. Deling gjennom nettverk. Hadde vi kun vært noen ganske få entusiaster på Twitter, ville vi nok fort ha gått lei og funnet på noe annet å bruke tiden på. Verdien av Twitter, avhenger av alle de andre som bruker Twitter. Når du deler kunnskap og erfaringer på Twitter, deler du gjennom nettverk. Det gir en usedvanlig rask spredning. Gjennom Twitter får jeg langt flere til å lese om ny forskning og fagkunnskap. Mer enn en av fem besøk på denne bloggen (21,8 prosent) kommer faktisk via Twitter. Kanskje er det også et lite bidrag til at forskning kan omsettes i bedre beslutninger og samfunnsmessig verdiskaping?
5. Twitter som læringsarena: Det fine med Twitter er at du får umiddelbar respons på alt du gjør! Det hender at jeg legger ut meldinger ingen bryr seg om. Få eller ingen klikker på lenken jeg har lagt inn i Twittermeldingen. Ingen kommenterer, markerer som favoritt eller sender den videre til sine nettverk. Det er også en tydelig respons. Hva kan det skyldes? Er temaet uinteressant? Var Twittermeldingen for kjedelig?
6. Laboratorium for eksperimenter: Jeg har lært utrolig mye av de jeg følger og se som følger meg på Twitter. Jeg har også brukt min Twitterprofil til å gjennomføre eksperimenter for å undersøke effekten av ulike måter å skrive meldinger som får deg til å klikke deg inn på lenken til en artikkel om forskning. Noen av disse eksperimentene har jeg brukt i en forskningsstudie som jeg har gjort sammen med Linda Lai ved BI (Hva får deg til å klikke?).
7. Springbrett til å møte deg ansikt-ansikt: Gjennom Twitter har jeg fått mange nye bekjentskaper. Ikke rent sjelden møter jeg folk jeg bare kjenner fra Twitter ansikt til ansikt.  Og det forunderlige er at det fortoner seg som samtaler med gamle kjente. For vi har vist ansikt på Twitter, utvekslet synspunkter og kjenner hverandre litt.

Denne listen kunne fort ha blitt lengre (Les 15 grunner til å vise ansikt i sosiale medier). Men jeg slutter der.

Nå vil jeg gjerne høre fra deg. Hva er det som gjør at du liker (eventuelt ikke liker) Twitter?