Velvilje er en magisk nøkkel til få det beste ut av samarbeid. Hvordan kan du vise velvilje i praktisk handling? Jeg deler 12 tanker om hva du kan gjøre for å bygge velviljebasert tillit.
Møter du andre med velvilje?: Velviljebasert tillit gir bedre samarbeid og økt innovasjon, viser studie. Hvordan kan du demonstrere velvilje i praksis? Illustrasjonsbilde: DocuSign on Unsplash.
Det Norske Akademis ordbok forklarer begrepet velvilje med vennlig imøtekommenhet og godvilje. Det handler også om å ville andre vel. Har det noe på en arbeidsplass å gjøre? Ja, ikke så rent lite, viser forskning.
Velvilje utgjør, sammen med kompetanse og integritet, en sentral dimensjon i å skape tillit i møte og samarbeid med andre mennesker.
Tillit er helt avgjørende for åpen kunnskapsutveksling, utvikling av gode relasjoner og godt og effektivt samarbeid om å løse problemer og utfordringer.
Størst blant de tre; kompetanse, integritet og velvilje, er velvilje, indikerer en studie professor Anne Haugen Gausdal ved Kristiania og forsker 1 Helge Svare ved OsloMet har gjort i fem norske innovasjonsnettverk med til sammen 375 bedrifter.
Skal det i det hele tatt bli noe samarbeid, må vi ha kompetanse på plass og vi må kunne stole på hverandre (integritet). Men, det er først når vi har på plass den tredje tillitsdimensjonen, velvilje, at samarbeidet virkelig begynner å svinge. «Velviljebasert tillit bidrar til mer vellykket nettverkssamarbeid generelt og innovasjon spesielt», konkluderer Gausdal og Svare.
Kort fortalt: Velvilje er en magisk nøkkel til få det beste ut av samarbeid.
Velvilje er altså ikke så mykt som det kan høres ut som. Det kan hjelpe deg til å lykkes bedre i å skape resultater sammen med andre. Velvilje er altså hard valuta.
Hvordan kan du i handling vise at du vil andre vel? Du kan hverken snakke eller bløffe deg til velvilje som tillitskapital.
Det er gjennom vedvarende, konsistent handling over tid du bygger deg ry for å være en som vil andre vel.
12 tanker om velvilje i praksis
Jeg drister meg til å dele 12 tanker om hvordan du i praksis kan møte andre med velvilje.
Møte andre med smil, vennlighet og åpent blikk. Et autentisk smil og åpen positur er en god start på enhver relasjon. Det gjelder i alle situasjoner der du møter andre.
Åpenhet for andres tanker og ideer. Åpenhet er et personlighetstrekk som kjennetegner både kreative personer og effektive ledere. Det er også en sentral ferdighet i prosesser som handler om problemløsing og nyskaping.
Lytte aktivt og oppmerksomt på andre. Vise gjennom ord og handling at du verdsetter andres bidrag i samtaler og møter selv om du ikke nødvendigvis er enig i alt som sies.
Løfte frem og kreditere andres tanker og ideer. Fremsnakk andres ideer og innspill når du synes det er grunn til det. Ikke la terskelen bli for høy for å bygge videre på hva andre sier i diskusjonen.
Ta andre på fersken i å gjøre en god ting, og si fra om det. Verdien av ros er trolig undervurdert i mange organisasjoner. Små ord kan utløse store, positive effekter. Del ære med og fremsnakk de som har bidratt til små og større gjennombrudd underveis.
Vær varsom med å drepe andres ideer, også om du synes de er skikkelig dårlige. Kanskje er det likevel noe i det som sies som vi kan bygge videre på.
Vær takknemlig for tilbakemeldinger, også når de er kritiske. Vær nysgjerrig på hva som ligger bak tilbakemeldingen fremfor å gå inn i forsvarsposisjon. Be om eksempler og forslag til hva som kan gjøres bedre.
Spør andre om råd/hjelp når du trenger det. Vi kan alle trenge hjelp fra tid til annen. Ved å spørre om råd, bidrar du samtidig til at den andre føler seg verdsatt for sin kunnskap, kompetanse og erfaringer. Det er også et fruktbart utgangspunkt for gjensidig kunnskapsutveksling.
Vær nysgjerrig på og bry deg om hvordan andre har det. Spør om hvordan de har det, hva som opptar dem nå, hvilke utfordringer de har, og lytt til og vis at du bryr deg om hva de sier.
Behandle andre med respekt og høflighet, uansett! Sarkasmer, ironi, psykisk mobbing, negativ humor (på bekostning av andre) og nedsettende kommentarer har ingenting plass i samarbeid.
Stå opp for andre som utsettes for negativ kommunikasjon, også de som ikke er tilstede.
Se feil som mulighet for læring. Ikke alt vil gå på skinner i samarbeid. Det vil også skje feil og oppstå uforutsette problemer. Se feil som en mulighet for læring fremfor å jakte på syndebukker. Vær løsningsorienter fremfor problemfokusert som grunninnstilling.
Bruk gjerne dette som en sjekkliste for å vurdere i hvilken grad du møter andre med velvilje. Kanskje får du også inspirasjon til å se hva du kan gjøre for å lykkes enda bedre i samarbeid med andre.
Og du, jeg hører gjerne fra deg, om du har forslag til andre måter vi kan vise velvilje i møte med andre mennesker.
Referanser:
Svare, H., Gausdal, A.H., and Möllering, G. (2019) The function of ability, benevolence, and integrity based trust in innovation networks. Industry and Innovation 27 (6) 585–604 https://doi.org/10.1080/13662716.2019.1632695.
Tillit er skjør valuta. Den tar tid å bygge opp. Et feiltrinn kan raskt få den til å forvitre. Hva kan du gjøre når du har begått feil som setter tilliten i spill?
Vi kan alle gjøre feil. Og da hjelper det lite å gjemme ansiktet bak hendene. Hva kan vi gjøre for å reparere og gjenvinne tillit? Forskere har utviklet en fem-stegs-modell vi kan hente inspirasjon fra. Illustrasjonsfoto: Tumisu fra Pixabay.
Politikere, ledere, forskere og andre samfunnsborgere er avhengige av tillit for å få folk med seg. Tillit er en avgjørende suksessfaktor for å få det beste ut av alle typer samarbeid.
Tillit kommer ikke av seg selv. Tillit forutsetter at du oppfattes som kompetent, har integritet og vil andre vel. Du kan ikke snakke deg til tillit, det er gjennom handling du gjør deg fortjent til tillit fra andre. Å bygge tillit krever tid og tålmodighet.
Tillit er en skjør valuta. En feil, også om den er utilsiktet eller helt eller delvis forårsaket av andre, kan sette tilliten din i spill og få dramatiske konsekvenser, ikke bare for statsråder.
Vi kan alle gjøre feil som vi ikke mente å gjøre.
Hva gjør du når du oppdager eller blir gjort oppmerksom på at du har gjort en feil som potensielt kan true tilliten andre viser deg?
Fem steg for å reparere tillit
Miljøforsker Christopher Cvitanovic, UNSW Sydney.
Miljøforsker Christopher Cvitanovic ved the University of New South Wales (UNSW Sydney) har sammen med andre forskere gjort en case studie av hvordan vi kan bygge, styre og opprette tillit i skjæringspunktet mellom miljøforskere og beslutningstakere (Cvitanovic m. flere, 2021).
Informasjon som viser seg å være feilaktig etter at den er kommunisert, kan true tilliten og ødelegge for samarbeidet om å få til en mer kunnskapsbasert politikkutforming.
Som en del av studien presenterer forskerne en femstegs-modell for å reparere og gjennopprette tilliten i samarbeidet.
Rådene baserer seg på intervjuer med forskere og samarbeidspartnere i det Det internasjonale havforskningsrådet (International Council for the Exploration of the Sea (ICES)) og tidligere forskning på gjenoppbygging av tillit.
Dette er råd det er vel verdt å studere for alle som utilsiktet har gjort en større eller mindre feil, enten de er politikere, ledere, forskere eller andre samfunnsborgere.
Steg 1:Vær åpen og ærlig om feil du har gjort
Så snart en feil har blitt identifisert, gi beskjed til de det angår. Vær offensiv, åpen, ærlig og transparent i din kommunikasjon. Kom for all del ikke på defensiven. Motstå fristelsen til å skylde på andre individer og organisasjoner.
Kartlegg årsakene til feil så raskt som mulig. Hvordan og hvorfor oppstod feilene. Så snart du har identifisert årsakene til feilen, forteller du hvorfor til involverte parter, fortrinnsvis ansikt til ansikt. Vær så hurtig og transparent som mulig i dialogen.
Steg 3: Iverksett tiltak for å hindre at feilen gjentar seg
Hva kan du gjøre for å hindre at tilsvarende feil gjentar seg? Gi beskjed om hvilke tiltak som iverksettes til de det angår. Følg med på om de iverksatte tiltakene virker som tiltenkt og effektivt hindrer at feilen gjentar seg.
Steg 4: Rett opp i feilen
Forklar klart og tydelig hva feilen bestod i og hvordan du konkret har rettet den opp. Ikke forsøk å bagatellisere feilen som ble gjort.
Steg 5: Gi det tid
De fire første stegene krever rask og effektiv handling. Så må du være innstilt på at det kommer til å ta tid å reparere og gjenopprette tillit. Sørg for regelmessig oppfølging av de som har vært utsatt for feilen, ansikt til ansikt så langt det er mulig. Forsikre deg om at videre samarbeid bygger på to-veis kommunikasjon.
Det er verdt å legge merke til at deltakerne i studien legger stor vekt på at du kommuniserer ansikt-til-ansikt såfremt det er i mulig i arbeidet med å reparere og gjenvinne tillit.
Hva kan forskere gjøre for å unngå at sentrale forskningsfunn forsvinner i kommunikasjonen med kommunikasjonsrådgivere? Her presenterer jeg ti tanker. Hvert av rådene kommenteres av en forsker med nedslående erfaringer fra samarbeid.
TAPT I KOMMUNIKASJON: Forskeren ba om formidlingshjelp fra kommunikasjonsrådgivere ved egen institusjon. Hun opplevde at budskapet hun ville kommunisere, forsvant underveis i prosessen, og ble erstattet med noe helt annet. Det kostet mye unødvendig ekstra-arbeide (Illustrasjonsfoto: Elisa Ventur on Unsplash).
Nylig fikk jeg en henvendelse fra en forsker som akkurat var ferdig med et viktig arbeid. Hun hadde derfor tatt kontakt med kommunikasjonsfolk ved sin institusjon for å få hjelp til formidling og kommunikasjon av hovedpoengene. Erfaringen var nedslående.
– For en forsker er forskningskommunikasjon en forunderlig verden, bekjenner hun til meg i e-post. Jeg kjenner identiteten hennes, men hun ønsker å være anonym av hensyn til de involverte.
Terapi-time
Forskeren erfarte at budskapet hun ville kommunisere, forsvant underveis i prosessen, og ble erstattet med noe helt annet.
– Med andre og engelske ord er det dette som skjer med hovedpoengene i innholdet: «Lost in communication», – tapt i kommunikasjon, sukker hun. Forskeren har også opplevd at samarbeid med kommunikasjonsfolkene har kostet unødvendig mye arbeid.
– Likevel: Jeg ser jo eksempler på at forskningskommunikasjon virkelig kan være nyttig, og jeg ønsker å kommunisere forskning. Hadde det vært mulig å få en «terapi-time» med deg? Kanskje kan jeg lære noen grep for å bli mer kyndig i samarbeid med kommunikasjonsfolk?
Forskning kan bidra til en bedre verden, men ikke uten kommunikasjon
Det stilles økte krav og forventninger til at forskere både formidler og kommuniserer om sin forskning. Både for å gjøre kunnskap synlig og tilgjengelig, men også for at mer forskning blir tatt i bruk for å bidra til samfunnsforbedringer (societal impact).
Forskning kan bidra til å gjøre verden bedre, men ikke uten god, effektiv kommunikasjon. Med få, hederlige unntak, får ikke forskere undervisning og trening i formidling til og forskningskommunikasjon med målgrupper utenfor eget fagfelt. Forskningskommunikasjon er både et fag- og et praksisfelt.
Selv forskere som har erfaring med formidling og kommunikasjon, vil kunne ha utbytte av å samarbeide med gode kommunikasjonsrådgivere. Vi vil alle kunne bli bedre til å kommunisere, om vi trener på det. Treningen kan bli mer effektiv gjennom tilbakemeldinger og samarbeid med andre, både kommunikasjonsrådgivere og forskerkolleger.
Hvordan få det beste ut av kommunikasjonsrådgivere
Her er noen tanker fra meg om hva du som forsker kan gjøre for å redusere sannsynligheten for å unngå at budskap tapes i kommunikasjon med kommunikasjonsrådgivere.
Etter å ha lest mine forslag, svarer forskeren følgende:
– Hei, Audun! Tusen takk for interessante tanker og innspill. De gir viktige bidrag til å forstå hvordan aktører innen forskningskommunikasjon tenker. Jeg kommenterer hvert av forslagene under.
1. Se på samarbeid som en langsiktig relasjon, ikke en engangsaffære
Gode rådgivere kan være gull verdt. Verdien øker etter hvert som dere blir bedre kjent med hverandre, og hvordan dere kan gjøre hverandre bedre. Kommunikasjonsrådgivere kan være en viktig kanal til media og til eksterne samarbeidspartnere. Har du en god relasjon til kommunikasjonsrådgivere, blir du lettere anbefalt som ekspertkilde og mulig samarbeidspartner.
Forskeren: – Ja du har helt sikkert rett i at dyktige rådgivere kan være gull verdt, og det samme gjelder forhold til andre aktører som er forskningsformidlingens dørvoktere og bestemmer hva som skal formidles. Gode relasjoner til både rådgivere, journalister og redaktører er helt sikkert viktig. Men for at det skal være noe vits i å gå videre, forutsetter det at dette er folk som både er dyktige, tar på alvor kommunikasjon av forskning og ikke har andre agendaer som overskygger dette. Siden du bruker ordet «engangsaffære», kan tommelfingerregelen formuleres slik: Én kjip date og vekk me’n!
2. Etablér samarbeid gjennom fysisk møte
Ta intiativ til å møtes ansikt-til-ansikt for å bli kjent med hverandres kunnskap, kompetanse og erfaringer. Når dere har møtt hverandre fysisk, har dere et bedre utgangspunkt for å samarbeide digitalt. Krevende samtaler om uenigheter er det også klokt å ta i fysiske møter.
Forskeren: – Ja, fysisk møte pleier alltid å være lurt i begynnelsen av et samarbeid, og det er sikkert lurt også i forbindelse med forskningsformidling. Og som med alle andre mulige samarbeidspartnere i forskning: Man går som sagt videre bare med dem som man ser har noe viktig å bidra med.
3.Avklar mål og forventninger for samarbeidet
Hvilke mål har du for forskningskommunikasjon? Hvem ønsker du å nå gjennom hvilke kanaler? Hva kan kommunikasjonsrådgiveren bidra med for å støtte og hjelpe deg i din forskningskommunikasjon?
Forskeren: – Ja, jeg er enig med deg i at slike avklaringer bør gjøres.
4. Vis respekt for kommunikasjonsrådgiverens kompetanse
Tillit er en underliggende faktor som må være på plass for at et samarbeid kan bli fruktbart for både deg og rådgiveren. Tillit består av tre dimensjoner: Kompetanse, integritet og velvilje. Det gjelder naturligvis begge veier. En god start på et tillitsbasert samarbeid, er å vise respekt for rådgiverens kompetanse og erfaringer, og tenke at hen vil deg vil.
Forskeren: – Dette er jeg ikke enig i. Respekt og tillit er noe som skapes gjennom erfaring. Jeg har som sagt noen kjipe erfaringer i det siste med skuffelser over manglende innfrielse av god og effektiv hjelp til formidling. I stedet har jeg endt opp med mye ekstra arbeid for å forhindre at det jeg ønsket å formidle ble vridd over til et helt annet innhold og til og med til budskap som jeg ut fra faglige argumenter er helt uenig i. Jeg er også kjent med lignende erfaringer fra andre forskere.
Og forskeren legger til: – Samtidig vet jeg at det finnes kommunikasjonsmedarbeidere som utøver sin profesjon på et høyt nivå. Her tror jeg det er noen reelle problemer så vel som årsaker som bør frem i lyset heller enn å avskrive det hele med en fortelling om de arrogante og språk-klønete forskerne som bør begynne å tenke positivt om at kommunikasjonsfolk er rasende dyktige per definisjon.
5. Involvér kommunikasjonsrådgivere så tidlig som mulig
God forskningskommunikasjon starter før forskningen begynner, ikke etter at den er avsluttet. Involvér kommunikasjonsrådgivere så tidlig som mulig i prosjektet for å se på potensial for formidling og kommunikasjon underveis i prosjektet.
Forskeren: – Det finnes eksempler på eksperter innen forskningskommunikasjon som er så dyktige at dette noen ganger kan være et poeng. Men som et generelt råd er jeg skeptisk. For det første utfra egne og andre forskeres erfaringer med at det er stor fare for at dette vil innebære sløsing med tid og ressurser, og forskningsbudsjettene er knappe nok som de er. For det andre er det viktig for forskere å ikke gå ut med uferdige funn og analyser, fordi endelige konklusjoner ofte viser seg å gå i andre retninger enn det man antar innledningsvis. For det tredje fordi forskningsresultater bør vokse fram som resultater av forskning og uten tanke på hvilke fortellinger som kan tenkes å slå an i mediene.
6. Skriv et utkast til hovedbudskap
Hvis det handler om kommunikasjon av forskningsresultater, vil det være klokt selv å skrive et utkast til formidlingsartikkel med følgende elementer: 1) Hva er de viktigste resultatene/konklusjonene?, 2) Hvordan kom du/dere frem til det?, 3) Hvorfor er dette viktig?, og 4) Hva kan dette brukes til/Hva er de praktiske og samfunnsmessige implikasjonene av dette?. Det vil både sikre at hovedbudskap ikke går tapt i kommunikasjon, og vil også være en hjelp for kommunikasjonsrådgiveren. Vær likevel åpen for at kommunikasjonsrådgiveren kan se aktualitetspoeng du selv er blind for.
Forskeren: – Jeg er helt enig i at forskningsformidling bør starte med forskernes skriftlige presentasjon av det de ønsker å formidle. Videre kan både forskere og kommunikasjonsfolk ha gode så vel som mindre gode idéer til aktualitetspoeng.
Og forskeren fortsetter: – Men hvorfor er det ikke helt grunnleggende for enhver som jobber innen kommunikasjon og medier å lese bittelitte granne av hva forskerne selv formulerer om sine hovedpoenger som de ønsker å formidle? Og hvorfor tyr formidlingsfolket så lett til vedtatte sannheter og etablerte myter om et tema? Og hvorfor gjør de det selv når forskere nettopp forsøker å vise at disse ikke holder mål?
Og hun fortsetter: – Jeg tenker at det finnes flere årsaker her. Formidlingsansatte er ikke ansatte eller engasjert av forskere, men av ledere ved universiteter og forskningsinstitutter, så vel som av medier. De har gjerne noen forestillinger om hva som skaper klikk og oppmerksomhet, men ofte er ikke disse forestillingene forenlige med forskernes konklusjoner og budskap. Dette dreier seg for eksempel ofte om individ-orienterte «du»-fokus på feil sted, og det kan dreier seg om enkelte kommunikasjonsmedarbeidere, institusjonsledere og mediefolk som ønsker å benytte anledningen til å pleie sine egne interesser og agendaer i stedet for å formidle forskning.
7. Vær åpen for råd og innspill
Det gjelder kanskje særlig om du i utgangspunktet føler motstand eller er uenig i rådgiverens forslag. I stedet for avvise forslag, kan du åpne opp for en dialog der dere sammen finner frem til gode måte å skrive eller snakke forståelig om komplekse temaer.
Forskeren: – Jo da, man bør jo til en viss grad være åpen for innspill. Men god formidling av forskning må først og fremst innebære at det forskningsbaserte innholdet blir formidlet til publikum i stedet for alle slags avledningsmanøvrer utfra andre hensyn. Jeg tror at både forskning og forskningsformidling blir best hvis man vurderer ulike alternativer og skreller vekk de idéene som ikke holder vann.
8. Evaluering for læring og forbedring
Bruk litt tid på å evaluere erfaringene med kommunikasjonsaktiviteten: 1) Hva fungerte bra, som vi kan gjøre mer av, og 2) Hva kan vi gjøre annerledes (bedre) neste gang?
Forskeren: – Ja, det er et godt poeng. Gitt selvfølgelig at det er lagt et grunnlag for å forvente at det er noe å hente fra videre samarbeid med de involverte. Forskere samarbeider ofte med andre forskere både innen egne fagfelt og i tverrfaglig samarbeid. Av og til ser vi at det kan være mye å hente fra videre samarbeid, men ofte er det ikke det. Slik må samarbeid med kommunikasjonsfolk også vurderes.
9. Vær høflig og imøtekommende
Det er ikke alltid noen sammenheng mellom akademiske titler og praktisering av vanlig folkeskikk. Vær vennlig og imøtekommende inn i samarbeid selv om du føler på harme. Uansett.
Forskeren: – Ja bevares. Men, samtidig er det også viktig at forskere gir tydelige tilbakemeldinger dersom de opplever at folk innen kommunikasjon og formidling har trosset både folkeskikk og redelighet ved å radbrekke forskningen og presentere villedende fortellinger i stedet for å faktisk formidle forskning.
10. Takk for hjelp og støtte. Fremsnakk positive erfaringer
Gjør det til en god vane å vise takknemlighet når du får hjelp. Finn din personlige måte å takke på. Fortell gjerne hva hjelpen har betydd for deg, jo mer spesifikk, jo bedre. Og, fremsnakk kommunikasjonsrådgiveren når han/hun har spilt en vesentlig rolle i å skape effektfull kommunikasjon.
Forskeren: – Dette er det enkelt å være enig i. Det er et allment prinsipp som også bør gjelde for vellykket forskningskommunikasjon.
Det er naturligvis mye også kommunikasjonsrådgivere kan gjøre for å få det beste ut samarbeidet med forskere. Men det får bli tema for en annen bloggartikkel (eller du kan lese min håndbok om forskningskommunikasjon).
Forskeren: – Igjen takk for interessante poenger, Audun. (Jada, jeg prøver, som du ser, å praktisere det tiende rådet ditt.) Som det går frem av kommentarene mine, er jeg enig i noen og uenig i andre av disse rådene. Alt i alt synes jeg dette er ti punkter som gir et fint utgangspunkt for diskusjon om forskningsformidling.
«Det handler om makt»
Og til slutt sier forskeren at hun i tillegg vil løfte fram et nytt og viktig poeng:
– Forskningsformidling handler om makt. Sagt på det språket vi forskere foretrekker: It’s about power, stupid. I møtet mellom forskere og formidlingsagenter synes jeg det er viktig å påpeke den maktesløsheten som mange av oss forskere føler, fordi vi ikke når ut med kunnskap og perspektiver som ville vært av stor betydning for samfunnet. Dette gjelder de grunnleggende rammene som forskere møter langs hele rekken av aktører innen kommunikasjon og medier. Det ser ikke ut til at forskere har hatt mye de skulle sagt i etablering av disse rammene, og resultatene er som sagt uheldige for samfunnet. – Forskere møter dermed forventninger om at de skal bøye seg i støvet for formidlingssiden. Men å si akkurat dét, er som å banne i kjerka. Hvis man ikke er fornøyd med formidling av halv-sannheter og misforståelser, så havner man i den store kategorien av «vanskelige forskere». Og kvinnelige forskere ser ut til å betraktes som aller vanskeligst. For å kunne bryte seg gjennom de tjukke murene fram til reell formidling, vet vi forskere at vi må være servile overfor dem som potensielt kan hjelpe oss. Name of the game er å underkaste seg, og dermed godta at dersom forskernes budskap avviker fra kommunikasjonssidens forestillinger og interesser, så er veien til synlighet brolagt med kamelsvelging. Vi forskere burde gjøre opprør mot disse forholdene. Og gjerne i samarbeid med seriøse aktører innen formidling og medier.
Min epilog: Jeg motstår fristelsen til å kommentere svarene fra forskeren ut over at jeg er enig i at det er stor forskjell på kommunikasjonsrådgivere, både vurdert etter faglig kompetanse (herunder evidensbasert kunnskap om forskningskommunikasjon), evnen til å samarbeide med forskere og profesjonalitet i utøvelsen av forskningsformidling og forskningskommunikasjon. I tillegg kan personkjemi spille en rolle.
Forskeren har flere gode poenger det kan være vel verdt å diskutere videre for å skape bedre grunnlag for produktive samarbeid mellom forskere og kommunikasjonsrådgivere.
Slik ble artikkelen til:
Dette blogg-innlegget er blitt til gjennom et skrivesamarbeid mellom meg (Audun Farbrot) og en forsker som ønsker å være anonym. Samarbeidet om teksten startet med at forskeren sendte meg en e-post (se innledningen av artikkelen) der hun ber om råd om hvordan hun kan bli mer kyndig i samarbeid med kommunikasjonsfolk. Vi møttes fysisk til en kaffeprat om hennes erfaringer med forskningsfunn som går tapt i kommunikasjon. Jeg skrev så et førsteutkast til denne bloggartikkelen som jeg sendte forskeren til gjennomlesing for å få kommentarer og forslag til forbedringer. Hun valgte å gi sine kommentarer og refleksjoner i form av en samtale der hun svarer på hver av mine anbefalinger. Forskerens svar er gjengitt uredigert og ufiltrert.
Gode tekster har flere fellestrekk. Her drister jeg meg til å foreslå ni kjennetegn på tekster som gjør noe med sine lesere.
Hva kjennetegner virkelig gode tekster? Her drister jeg meg til å foreslå ni kjennetegn alle vi som skriver kan strekke seg etter. Menneskelig hjerne og hjerte trumfer skrivehjelp fra kunstig intelligens. Foto: Samuel Francis Johnson fra Pixabay.
For en tid tilbake ble jeg utfordret til å si noe om hva som kjennetegner virkelig gode tekster, – tekster som berører, beveger og gjør noe med de som leser dem. Det var en utfordringen jeg ikke klarte å si nei til.
Her drister jeg meg til å foreslå ni kjennetegn ved virkelig gode tekster som noe alle vi som skriver, kan strekke oss etter. Hører gjerne hva du mener.
En god tekst demonstrerer at du har noe på hjertet og at du brenner og gløder for å skrive om det. Teksten løfter frem minst en ny tanke, en original idé eller et nytt perspektiv som overrasker, utfordrer og engasjerer leseren. Gode tekster byr på noe nytt, er nyttige eller på andre måter verdifulle for leseren.
2.Fanger og fenger leseren
Gode tekster har en sterk åpning som umiddelbart utløser leserens interesse, og lokker henne inn i teksten. Overskriften og inngangen til teksten må ha kraft i seg til å fange leserens nysgjerrighet og oppmerksomhet. Hvis du ikke lykkes med det, er sjansen stor for at teksten ikke blir lest, selv om du skulle ha noe nytt og interessant å melde. Det er ikke tilstrekkelig å ha noe viktig på hjertet, om du ikke klarer å vinne leserens oppmerksomhet.
Gode tekster er godt skrevet og bruker ord og begreper som leseren forstår. Gode tekster bruker ikke fagbegreper, stammespråk og forkortelser med mindre det er absolutt nødvendig.
En god tekst oppleves som relevant og interessant av leserne. Teksten demonstrerer at den er skrevet med forståelse for at den skal møte sin leser. Artikkelforfatteren har løftet frem de sidene av saken som kan gjøre teksten relevant og interessant for leseren. Da må hun også ha dannet seg et klart bilde av hvem leseren er og hva hun er opptatt av.
5.Rød tråd, god dramaturgi
Gode tekster klarer å holde på oppmerksomheten gjennom hele teksten, enten den er kort eller lang. Den gode teksten er gjerne skrevet som en fengslende fortelling som støtter opp om artikkelens hovedtanke, den har en rød tråd og en god dramaturgi.
6.Skrevet av lyst og inspirasjon
Gode tekster er skrevet i et personlig språk som lever i møtet med leseren. Forfatteren liker å leke med ord, og går ikke av veien for å skrive både frodig og fantasifullt. Teksten er blitt til som et fruktbart resultat av lyst og glede, ikke av plikt, innholdsproduksjon og hjelp fra kunstig intelligens.
7. Skrevet til hode og hjerte
Teksten er ekte og ærlig med ord og setninger som ikke bare henvender seg til hode og fornuft, men også treffer hjertet og følelsene til leseren.
8.Gjør noe med leseren
En god tekst berører og gjør noe med leseren. Kanskje lærer hun noe nytt eller får et nytt perspektiv på en sak. Kanskje får teksten leseren til å endre holdninger og oppfatninger. Teksten får leseren til å omsette ord til handling og gjøre noe hun kanskje ikke hadde tenkt på at hun skulle gjøre.
9. Minneverdig avslutning
Den gode tekst har ikke bare en sterk åpning, den har også en sterk, minneverdig avslutning. Det kan for eksempel være en spissformulering, en understreking av hovedpoenget som du vil leseren skal sitte igjen med, en oppsummering, et spørsmål for å engasjere leseren eller også en oppfordring til handling.
Kjenner du deg igjen? Er det andre fellestrekk ved tekster som trollbinder sine lesere?
Hyppig bruk av forkortelser kan stå i veien for forståelig, godt og effektivt språk, både skriftlig og muntlig. Er du (for) glad i i å bruke forkortelser? Kan du klare deg uten?
Visuell forkortelse: Det kan være fristende å bruke forkortelser. Det hjelper deg til å spare tid og plass. Men risikoen øker for at ikke alle forstår hva du skriver eller snakker im. Foto: Gemma Evans on Unsplash
Forkortelser er kjekke å ha. De hjelper deg til å spare tid og plass. Men, effektivitetsgevinsten kan ha en høy pris. Noen ganger for høy. Det er ikke sikkert leseren forstår hva du mener om du er litt for glad i å bruke forkortelser.
Få yrkesgrupper bruker forkortelser like hyppig som forskere og fageksperter. Det måtte være i så fall være konsulenter (som har gjort tre-bokstavs-forkortelser til sitt levebrød) og byråkrater. Ikke bare bruker forskere forkortelser. Det har gått sport i å lage sine egne forkortelser når det skal gis navn til nye forskningsprosjekter og forskningssentre.
CREAM, for eksempel, høres ut som noe som er riktig godt og søtt eller også noe som kan gi oss velvære og løfte om evig ungdom. CREAM er også noe mindre prosaisk en forkortelse for Senter for forskning i økonomi og ledelse (Center for Research in Economics and Management) ved Handelshøyskolen BI.
Når vi venner oss til å bruke forkortelser i tekst og tale på jobben og sammen med de vi omgås, har vi lett for å ta for gitt at alle andre skjønner hva forkortelser betyr. Det gjør de ofte ikke.
Heter du Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, har jeg forståelse for at det kan være fristende å bruke forkortelsen NKVTS når du skal skrive og fortelle hvor du kommer fra. Når du omsider har lært deg forkortelsen i tekst og i tale (uten å snuble i bokstavene), har du fortsatt en stor utfordring. Det er ikke alle som vet hva NKVTS er, ei heller hva de holder på med.
Så selv om det er fryktelig langt, er det mye bedre å si og skrive Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress enn forkortelsen NKVTS. Kanskje kan det være en idé å finne frem til et noe enklere og kortere navn for dette kunnskapssenteret.
For noen år siden endret Norges Apotekerforening navn til Apotekforeningen, og sluttet med det å bruke forkortelsen NAF, som ofte ble forvekslet med andre organisasjoner, som for eksempel Norges Automobil-Forbund.
Samme forkortelse kan bety flere ulike ting, og det gir rom for forvekslinger og forviklinger.
For noen år siden holdt jeg en forelesning for Norsk barnebokinstitutt, som blant annet utvikler og formidler kunnskap om litteratur for barn og unge. Den gangen brukte de hyppig forkortelsen NBI. Barnebokinstituttet var ikke alene om å bruke forkortelsen NBI. Søker du etter NBI på Google møter du blant andre NASDAQ Biotechnology Index, Norsk Bibelinstitutt, National Bureau of Investigation, Norsk Ballettinstitutt, Norges byggforskningsinstitutt og Nordic Business Institute for å ta noen eksempler.
Jeg benyttet anledningen til å utfordre instituttet til å skrive Norsk Barnebokinstitutt eller Barnebokinstituttet fullt ut i enhver sammenheng, også internt, av hensyn til leserne. Og det er gøy å konstatere at de på nettsidene sine har tatt utfordringen på alvor.
Forskere er ikke alene om å være glad i forkortelser. Ta for eksempel eksperter innenfor data og kommunikasjonsteknologi. Kan de klare seg uten forkortelser og stammespråk når de skal sende ut nødvendig informasjon til ansatte i organisasjonen?
Når du skal skrive på nett, får du for eksempel beskjed om at du må passe på at teksten din er søkemotoroptimalisert, SEO (fra engelsk: Search engine optimization) som de gjerne sier. Søkemotoroptimalisering handler i hovedsak om å bruke de ordene som folk bruker når de søker etter kunnskap gjennom søkemotorer, som for eksempel Google. Men hvordan skal du overleve som «SEO-konsulent» om du sier det slik?
Så er det selvfølgelig noen tekniske triks i tillegg som kan hjelpe teksten din frem. Men du kommer langt med å bruke ord som folk forstår og bruker.
Ja, du har naturligvis rett. Forkortelser kan ha en praktisk funksjon. Dersom du skriver om noe som består av mange og kanskje også lange ord, for eksempel navnet på en organisasjon, et forskningsprosjekt, et forskningssenter, en modell, en teknologi, en metode og mye annet, sparer du tid og plass på å bruke forkortelser.
Og den gevinsten blir større, jo flere ganger du gjentar forkortelsen i den samme artikkelen. Men effektivitetsgevinsten har altså en kostnadsside.
Her er min utfordring til deg: Strek under alle forkortelsene i teksten din. Se hva som skjer om du tar bort alle eller de fleste forkortelsene i teksten. Skriv heller forkortelsene fullt ut. Se om du klarer deg (nesten) helt uten forkortelser. Hva gjør det med teksten din?
Her er hva du risikerer å få igjen for eksperimentet: Det blir lettere for leserne å lese og forstå teksten din. «Ja, men», tenker du kanskje. «Hvis jeg bare forklarer forkortelsen første gang jeg bruker den, da kan jeg vel bruke forkortelser?». Hvis du absolutt må bruke forkortelser, stammespråk, faguttrykk og andre ord som folk ikke forstår, er det klart du skal forklare dem hvis du ønsker å nå ut av fagmiljøet ditt.
Men, hvor mange ganger trenger du å bruke samme forkortelse eller uttrykk i teksten?
Synes du det er vanskelig å spørre andre om hjelp når du trenger det? Det er det liten grunn til. Folk blir overraskende glade av å få muligheten til å hjelpe deg.
En utstrakt hånd: Å spørre om hjelp kan skape verdi ikke bare for deg selv, men også for de som hjelper deg. (Foto: Karmishth Tandel on Unsplash).
Vi opplever alle situasjoner der vi kan trenge litt hjelp fra andre, både til små og litt større oppgaver og utfordringer. Men, det kan være vanskelig å våge å spørre andre om hjelp, enten det er venner, kolleger eller fremmede. Ekstra nervepirrende er det kanskje å ta kontakt med personer vi (ennå) ikke kjenner.
Hva kan være mulige årsaker til at vi synes det er så innmari vanskelig å spørre om hjelp?
Noen kvier seg for å spørre fordi de ikke ønsker å være til bry for andre. Eller tenker at den andre kanskje ikke har lyst eller anledning til å hjelpe. Andre kan vegre seg av redsel for å bli oppfattet som inkompetent. Andre igjen synes det er vanskelig å spørre av frykt for å få en avvisning. Stoltheten og prestisjen knyttet til å klare seg selv kan også være en barriere, kanskje særlig for menn.
Noen kan oppleve at barrierene vokser seg så store og uoverstigelige at de lar være å spørre om hjelp, selv om de virkelig trenger den. Og det er dumt, siden mange av grunnene til at vi synes det er vanskelig å spørre om hjelp, simpelthen ikke stemmer.
Forskerne Xuan Zhao ved Stanford Sparq (et anvendelsorientert forskningssenter ved Stanford University) (bildet til høyre) og Nicholas Epley ved University of Chicago har gjennomført en studie blant mer enn 2000 deltakere for å sammenligne perspektivene til de som spør om hjelp med perspektivene til de potensielle hjelperne.
Studien omfatter seks ulike eksperimenter som blant inkluderer «live» interaksjoner i felten og i laboratoriet der deltakerne blir bedt om å tenke tilbake på situasjoner de har opplevd eller forestille seg hva de vil gjøre i ulike scenarier vi kan kjenne oss igjen i.
På tvers av alle eksperimentene viser studien at perspektivene til de som spør om hjelp er svært forskjellige fra de som kan hjelpe.
Blir glad av å hjelpe
De som trenger hjelp,…:
…undervurderer andres vilje og motivasjon til å hjelpe. Det gjelder både venner og personer vi ennå ikke kjenner
…undervurderer hvor positivt det føles for andre å ha hjulpet
…overvurderer hvor ubeleilig og brysomt det er å bli spurt om hjelp
Sagt med andre ord: Vi mennesker blir overraskende glad av å kunne hjelpe andre, bare vi får sjansen. Å spørre om hjelp trenger ikke nødvendigvis å være til bryderi. Det kan også være en mulighet til å få andre til å føle seg kompetente og nyttige.
– Det kjennes godt å kunne skape en positiv forskjell i andres liv. Vi blir simpelthen glade av å få muligheten til å hjelpe andre, kommenterer Xuan Zhao.
Zhao forklarerer resultatene med at vi mennesker har en tendens til å undervurdere andres prososiale motivasjon. Vi ønsker å kunne gjøre noe som er til gagn for andre mennesker.
Åtte punkter som hjelper deg å spørre
Det er altså ikke fullt så farlig å spørre andre om hjelp som du kanskje trodde eller fryktet. Og det verste som kan skje, er at du fra tid til annen risikerer å få et nei, som oftest med en god begrunnelse og kanskje også forslag til andre som kan hjelpe.
Å spørre om hjelp, kan gjøres på mange ulike måter. Og det er flere ting du kan tenke over for å øke sannsynligheten for å få hjelpen du trenger. Her er åtte refleksjonspunkter som kan hjelpe deg til å få et JA når du strekker ut hånden for å spørre.
Hva trenger du hjelp til? Vær så konkret og spesifikk som mulig.
Hvem kan hjelpe? Fortell hvorfor du har valgt akkurat den/du du spør.
Vær kortfattet og poengtert når du spør om hjelp.
Forklar hvorfor du spør. Hva gjør forespørselen meningsfull og relevant for begge parter?
Vær handlingsorientert. Hvordan kan hjelpen gis?
Hva ber du om? Vær edruelig. Ikke be om for mye.
Bruk rikest mulig kommunikasjon. Kort prat ansikt-til-ansikt er det beste utgangspunktet for å spørre om hjelp. Det kan følges opp med telefon/e-post/Zoom/andre kanaler.
Antyd en tidshorisont. Vær fleksibel for å møte hjelperens kalender.
Husk å takke for hjelpen
For mange vil det være en selvfølge: Gjør det til en god vane å vise takknemlighet når du får hjelp. Finn din personlige måte å takke på. Fortell gjerne hva hjelpen har betydd for deg, jo mer spesifikk, jo bedre. Og, tilby din hjelp om du har kompetanse og erfaringer som dine hjelpere kan ha nytte av.
Å spørre om hjelp kan skape verdi ikke bare for deg selv, men også for de som hjelper deg. Å strekke ut hånden etter hjelp kan være en god måte å utvide nettverk og skape sterkere relasjoner med andre på.
Ingen grunn til å nøle: Spør om hjelp når du trenger det. Også for å din hjelper kan kjenne på gleden ved å hjelpe.
Hva kan du gjøre for å skape mer magi på jobben og i livet? Hvordan kan vi utvikle kommunikasjon til et problemløsings- og endringsverktøy? Det er to av 11 temaer jeg skrev om på bloggen i 2023. Sjekk om du gikk glipp av noe.
Ser inn i 2024: En blogg er også en dagbok som forteller noe om hva som opptok meg i året som gikk. Her er en årskavalkade over temaer jeg brenner for. (Foto: Wanda Grimsgaard).
På den første dagen i 2024 tok jeg et lite tilbakeblikk på tekster jeg skrev for bloggen min i året som gikk. En blogg er også en digital dagbok som forteller om noe av det som opptok meg i året som gikk. Her er en liten kavalkade over temaer jeg brenner for.
Skap mer magi på jobben
Ved inngangen til desember opplevde jeg den fargerike finske filosofen Esa Saarinen i fri dressur i et auditorium hos min tidligere arbeidsgiver Handelshøyskolen BI. Med referanser både til hjerneforskning og psykologi, innviet Saarinen oss i kunsten å skape mer magi på jobben. Og det er faktisk to ting du og jeg kan gjøre for å skape større rom for magi både på jobben og i livet: 1) Tillat hjernen din å ta litt pause fra et for sterkt oppgavefokus, og 2) Ta sjansen på å slippe til og mobilisér de positive følelsene dine. Og verden trenger mer magi skal vi klare å håndtere og løse utfordringene vi møter, som individer, organisasjoner og samfunn.
Gjennom de siste årene har jeg vært opptatt av å utforske hvordan kommunikasjon kan utrette mer enn å informere og formidle. Jeg brenner for å utvikle kommunikasjon som strategisk verktøy for ledelse, problemløsing, endringer og for å skape samfunnsforbedringer (societal impact). Det krever at vi utvider vår forståelse av hva kommunikasjon kan være og hvordan vi praktiserer det. Her er en tekst jeg skrev i arbeidet med å utvikle et undervisningsopplegg om kommunikasjon som leder- og endringsverktøy.
Skal kunnskap fra forskning bidra til å skape positive samfunnsendringer, må vi klare å få de som kan ha nytte av kunnskapen, til faktisk å ta den i bruk. Hvordan kan vi skape gode vilkår for å lykkes med det? Det var lett å si ja da jeg ble invitert inn i et verksted for et nettverk av forskere (HROMADA-nettverket) som ønsker å forene sine krefter for å bidra til en kunnskapsbasert gjenoppbygging av Ukraina. Jeg ble utfordret til å forelese om hva som må til for å 1) gjøre evidensbasert kunnskap (forskning) anvendbar og 2) øke sannsynligheten for at kunnskap faktisk blir tatt i bruk for å skape positive endringer for individer, organisasjoner og samfunn (Making knowledge useful and used).
Jeg har gjennom 2023 blitt invitert til å holde nokså mange foredrag, forelesninger, verksteder (workshops) og andre undervisningsopplegg. Min ubeskjedne ambisjon i møte med et nytt publikum, er å bidra til at deltakerne omsetter ord til positiv endring etter at de har vært utsatt for meg.
Jeg er genuint opptatt av å legge inn elementer i mine undervisningsopplegg som øker sannsynligheten for at deltakerne tar med seg minst én tanke fra undervisning til sin daglige praksis. I løpet av høsten bidro jeg blant annet med to undervisningsmoduler inn i et lederutviklingsprogram for lederne i Nordre Follo kommune.
Hvordan kan ledere trene på å forbedre sine kommunikasjonsferdigheter som en del av det de likevel skal gjøre i lederrollen?
Hvordan lykkes bedre med å skape smarte løsninger sammen
Skal vi lykkes i å løse komplekse problemer, må vi bli flinkere til å samarbeide om å mobilisere kunnskap fra ulike kilder. Det er skikkelig, skikkelig vanskelig, men helt nødvendig om vi ønsker å skape samfunnsforbedringer. Her deler jeg 12 tanker om hva vi kan gjøre for å øke sannsynligheten for å lykkes med samskaping og andre former for samarbeid.
Tillit er avgjørende for å skape samfunnsforbedringer gjennom samarbeid. Hva kan du gjøre for å bidra til å skape tillit i samarbeidsprosjekter? Tillit består av tre elementer: Kompetanse, integritet og velvilje. Alle tre må være på plass om vi skal lykkes i å bygge tillit.
Hvorfor er (noen) forskere redd for sosiale medier?
Forskere kan øke sin påvirkningskraft ved å ta i bruk sosiale medier i sin forskningskommunikasjon. Likevel er det ikke så rent få forskere som vegrer seg for å gjøre det. Hva holder dem tilbake? Å undervise forskere gir meg muligheten til selv å lære noe. I et verksted for forskere ved Høgskolen i Halden utfordret jeg deltakerne til å reflektere over: Hva tenker du kan være de største barrierene for å få forskere til å ta i bruk og inkludere sosiale medier i sin forskningskommunikasjon? Svarene jeg fikk kan deles inn i tre hovedkategorier, Frykt, Mangel og Usikkerhet, hver med fire underkategorier.
Hvor mye blikkontakt har du med den du snakker med?
Øyekontakt spiller en sentral rolle for sosial interaksjon, indikerer ny forskningsstudie. Øynene sies å speile sjelen vår. De kan avsløre i hvilken grad vi er oppmerksomme, interesserte, engasjerte og tilstede i samtaler vi har med andre. Ja, de kan også fortelle mye om hvordan vi har det. Sånn egentlig. Hvor mye blikkontakt har du med den du snakker med? Mindre enn du kanskje tror.
Det er lettvint og effektivt å møtes på skjermen fremfor å møtes ansikt til ansikt. Men, kan det tenkes at vi mister noe når stadig mer kommunikasjon skjer digitalt?
Når vi møtes på skjermen, synker hjerneaktiviteten vår sammenlignet med å møtes ansikt til ansikt. Det er en av flere forskjeller som gjør kommunikasjon fattigere på skjerm enn ansikt til ansikt.
Vi skal selvfølgelig fortsette å møtes digitalt når det er mest hensiktsmessig. Men, mitt førstevalg vil alltid være å møte deg fysisk, ansikt til ansikt.
Forskere og eksperter blir fra tid til annen karakterisert som virkelighetsfjerne tåkefyrster. Ikke helt uten grunn. Jeg har utviklet en uhøytidelig tåkefyrstetest spesielt for forskere og fageksperter. Sjekklisten baserer seg på tekster jeg har fått inn til skrivekurs gjennom mer enn 25 år. Kjenner du deg igjen? Hva vil du gjøre med det?
Ti år som blogger. Fem grunner til at jeg fortsetter
Med jevne mellomrom har forståsegpåere utstedt en nært forestående dødsdom over bloggen som fenomen. Mange blogger som i sin tid ble startet opp med stor entusiasme, har dessuten endt opp som gravplasser over forventninger som ikke ble innfridd. De oppdateres ikke, og ser forlatt ut.
Er det så noe poeng å fortsette å blogge? «Ja!», svarer jeg. Les hvorfor.
Kommunikasjon er et kraftfullt verktøy når vi ønsker å skape noe sammen med andre. Ja, god kommunikasjon er en avgjørende suksessfaktor når du skal inspirere, motivere, lede og samarbeide med andre mennesker.
Klok kommunikasjon er også en avgjørende nøkkel til å skape innovasjon og andre samfunnsforbedringer for individer, organisasjoner og samfunn.
Gjennom pandemien ble vi tvunget til å ta i bruke Zoom, Teams og annen teknologi for å møte hverandre på skjermen i stedet for fysiske møter. Før pandemien var faktisk møter det samme som fysiske møter. Slik er det ikke lenger.
Vi har fått god trening i å møte hverandre på Zoom, Teams og andre digitale møteplasser.
Har vi blitt så gode i å kommunisere digitalt at det er blitt et fullverdig alternativ til å kommunisere i direkte møter mellom mennesker? Eller ofrer vi noe på lettvinthetens og effektivitetens alter?
Professor Joy Hirsch har sammen med forskerkolleger ved ved Yale University i USA gjennomført en studie for å undersøke hva som skjer i hodene våre når vi kommuniserer på Zoom og når vi kommuniserer ansikt til ansikt.
Forskerne utstyrte deltakerne i studien med teknologi som gjorde det mulig å måle øyebevegelser og aktiviteten i hjernens sosiale systemer når to og to deltakere kommuniserte med hverandre, – på Zoom og ansikt til ansikt. Til sammen 28 friske voksne deltakere med normalt syn deltok i studien. De ble delt inn i par med ulike kombinasjoner av kjønn og tidligere kjennskap til hverandre.
Vesentlige forskjeller
Studien avdekker markante forskjeller i kommunikasjonsprosessen som skjer når vi kommuniserer ansikt til ansikt fremfor å kommunisere på skjerm:
Vi dveler lenger på ansiktet til den vi kommuniserer med
Diameteren på pupillene er større når vi møtes ansikt til ansikt. Vi er mer engasjerte.
Hjernens sosiale systemer er mer aktive
Vi er større grad «på bølgelengde» med den vi kommuniserer med
– De dynamiske og naturlige sosiale interaksjonene som skjer spontant i personlige møter ser ut til å være mindre fremtredende eller også fraværende i Zoom-møter, konkluderer professor Joy Hirsch i en formidlingsartikkel publisert på nettsidene til Yale University.
Når vi møtes på skjermen, synker hjerneaktiviteten vår sammenlignet med å møtes ansikt til ansikt, indikerer studien.
– Nettbaserte gjengivelser av ansikter, i det minste med dagens teknologi, har ikke den samme privilegerte tilgangen til sosiale nevrale kretsløp i hjernen som er typisk for den ekte varen, fremholder Hirsch.
Fattigere kommunikasjon på skjermen
Kommunikasjon via skjerm er altså en tynnere og vesentlig fattigere form for kommunikasjon enn kommunikasjon ansikt til ansikt.
Det er ekstremt mye vanskeligere å engasjere, begeistre og holde på oppmerksomheten til folk gjennom skjerm enn ansikt til ansikt. Zoom-utmattelse er så utbredt at det forskes på det.
Selv om teknologien for digitale møter er blitt bedre, mister vi mange viktige sider av den sosiale situasjonen som normalt gir oss trygghet i møte med andre mennesker. Jeg kan for eksempel ikke få skikkelig blikkontakt med deg gjennom skjermen. Jeg kan kun i begrenset grad få med meg den viktige ikke-verbale kommunikasjonen som skjer med øynene, mimikken, hendene og kroppsspråket ditt.
Dialogen og samtalene i digitale rom blir mindre spontane. Vi har mistet muligheten til å lufte ideer og tanker som ikke passer inn i formelle møteagendaer eller til å oppklare små misforståelser.
Fysiske møter er mitt førstevalg
Vi skal selvfølgelig fortsette å møtes digitalt når det er mest hensiktsmessig. Digitale møter kan være effektive når det handler om ordinære driftsoppgaver. Det kan også være en løsning når vi geografisk befinner oss langt fra hverandre og det haster med en avklaring.
Men, digitale møter egner seg ikke spesielt godt for å få til god kommunikasjon i prosesser for problemløsing, samarbeid, kreativitet, nyskaping, utviklingsarbeid og vanskelige samtaler.
Mitt førstevalg vil alltid være å møte deg fysisk, ansikt til ansikt.
Zhao, N., Zhang, X., Noah, J.A., Tiede, M. & Hirsch, J. (2023). Separable Processes for Live “In-Person” and Live “Zoom-like” Faces. Imaging Neuroscience, Advance Publication. https://doi.org/10.1162/imag_a_00027
Hurra! I år kan jeg feire ti-års-jubileum som blogger. Her er fem grunner til at jeg fortsetter å blogge.
Feirer ti-års-jubileum med refleksjoner: Å bli funnet eller ikke er også et være eller ikke være i vår digitale tidsalder (Illustrasjonsfoto: Paul Stachowiak fra Pixabay).
Med jevne mellomrom har forståsegpåere utstedt en nært forestående dødsdom over bloggen som fenomen. Mange blogger som i sin tid ble startet opp med stor entusiasme, har dessuten endt opp som gravplasser over forventninger som ikke ble innfridd. De oppdateres ikke, og ser forlatt ut.
Er det i det hele tatt noe poeng å fortsette å blogge? Jeg kan allerede nå avsløre svaret mitt: Ja! Jeg kommer snart tilbake til hvorfor.
I stedet for å mimre, benytter jeg anledningen til å reflektere litt over hva som for meg er meningen med å blogge. Denne lille tankeøvelsen har hjulpet meg til å utkrystallisere fem av de viktigste grunnene til at jeg fortsetter å blogge.
Å skrive er å tenke. Å skrive for blogg er å tenke sammen med deg. Når jeg skriver, tenker jeg på hva ordene gjør med deg som leser dem. Jeg bruker bloggen til å dele tanker og tekster underveis, og inviterer deg til å kommentere og foreslå forbedringer. Jeg bruker dine innspill for å foredle teksten videre. Kanskje blir teksten utviklet til en fagartikkel, brukt i en forelesning eller foredrag eller også tatt med som et element i min neste bok. Eller en kombinasjon, kreativ flerbruk som jeg kaller det. Og, ja, så er bloggen også min digitale, faglige dagbok. Jeg bruker den når jeg skal forberede et foredrag eller til å dele refleksjoner etter at jeg har ledet et idéverksted.
Sosiale medier kommer og går. Godt innhold består. Innhold som er interessant, relevant og kanskje også inspirerende for andre, vil ikke gå av moten. Godt innhold trenger et godt hjem, om det ikke skal bli en døgnflue på den digitale himmelen. En blogg, nettmagasin eller nettsider, kall det hva du vil, kan bli et godt hjem for innhold, der du samler alt du gjør i et kunnskapsnav tilgjengelig både for deg og alle andre som måtte være interessert i din kunnskap og kompetanse. Bloggen gir deg innhold du kan dele i sosiale medier, for eksempel LinkedIN, X (Twitter), Facebook, Threads og Mastodon. Gjennom bloggen, får mange av innleggene et langt liv, de får stadig nye lesere, år etter at de først ble lagt ut.
3. Økt påvirkningskraft
Jeg har sterk tro på at kunnskapsutveksling kan bidra til å skape positive endringer for individer, organisasjoner og samfunn. Da må vi lykkes i å gjøre kunnskap, kompetanse og erfaringer forståelige og tilgjengelige for alle som kan ha nytte av og/eller være interessert. Ved å dele kronikker, debattinnlegg, podcast, Youtube-videoer, presentasjoner, rapporter og alt annet på bloggen i tillegg til annen publiseringskanal, vil du nå et større publikum.
Å bli funnet eller ikke er også et være eller ikke være i vår digitale tidsalder. Når du jevnlig deler innhold som er interessant for andre, øker du sannsynligheten for at nettopp du blir funnet når noen søker etter kunnskap på dine fagområder. Spiller det noen rolle, da?
Forsker Taran Thune og kolleger har gjort en studie blant norske politikkutformere (byråkrater) om hvordan de finner frem til relevant kunnskap når ny politikk skal utformes. Da hører de med sine kolleger og søker etter kunnskap på nettet (Thune et al, 2021).
Det har de med felles med de fleste andre når vi har behov for ny kunnskap. Også når vi snakker med tjenester som Bing og ChatGPT, vil disse tjenestene kunne la seg inspirere av innhold som du deler på bloggen din.
5. Det kan til og med være skikkelig morsomt!
Bloggen har bidratt til å etablere en kunnskapsposisjon, som gjør at jeg blir invitert og utfordret til å holde foredrag, forelesninger, kurs, verksteder (workshops) og til å utvikle øvrige undervisningsopplegg.
Og jeg kan tillate meg å velge oppdrag der jeg selv kan utvikle meg samtidig som jeg møter nye, spennende mennesker. Ja, enkelte ganger, kan oppdrag gi meg nye morsomme opplevelser, som å kaste lasso og kjøre reinsdyr på vidda utenfor Kautokeino og besøke nye steder.
Jeg legger heller ikke skjul på at jeg synes det er både hyggelig og inspirerende å få tilbakemeldinger fra de som følger bloggen, enten det skjer på e-post (som det ofte gjør), LinkedIN, X (Twitter), Facebook eller som kommentar på bloggen. Slik blir bloggen også en arena for personlig og faglig utvikling.
Bloggen fungerer også som springbrett til gode samtaler, både digitalt og ansikt til ansikt. Den hjelper meg også til å utvikle og vedlikeholde mitt profesjonelle nettverk. Sammen kan vi skape små og store mirakler.
Oppussing i 2024
I løpet av 2024 har jeg planer om å pusse opp bloggen litt, ingen ekstrem oppussing, men små skrittvise forbedringer. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å invitere deg til å hjelpe meg med å gjøre bloggen litt bedre.
Skal kunnskap fra forskning bidra til å skape positive samfunnsendringer, må vi klare å få de som kan ha nytte av kunnskapen, til faktisk å ta den i bruk. Hvordan kan vi skape gode vilkår for å lykkes med det?
Hvordan kan vi gjøre forskning anvendbar og øke sannsynligheten for at den blir tatt i bruk? Det snakket jeg om for et nyopprettet forskernettverk, som arbeider for en kunnskapsbasert gjenoppbygging av Ukraina.
Bombene rammer brutalt. Flammene slikker seg grådig gjennom vegger og tak. Jeg blir sterkt grepet av å se film og bilder av hvordan Russlands krigsmaskineri ødelegger en fjerdedel av den totale bygningsmassen til Karazin Kharkiv National University, som ligger i den østlige delen av Ukraina.
Like etter viser universitetets rektor Tetyana Kaganovska arkitekttegninger av hvordan de utbombede fakultetsbygningene kan se ut etter gjenoppbygging. Det gjør inntrykk.
Særlig i de aller mørkeste stunder trenger vi mennesker håp om en lysere fremtid.
Nettopp universiteter har en nøkkelrolle å spille når Ukraina skal gjenoppbygges, både gjennom studenter, kunnskap og problemløsing i samarbeid med de som kan ta kunnskapen i bruk.
Kaganovska har tatt turen fra Kharkiv til OsloMets campus i Pilestredet for å delta på åpningskonferansen til det nyopprettede nettverket HROMADA (ukrainsk for kommune/fellesskap). Nettverket samler forskere fra Norden og Baltikum med spesifikk ekspertise om Ukraina.
Medlemmene av HROMADA-nettverket ønsker å forene sine krefter for å bidra til en kunnskapsbasert gjenoppbygging av Ukraina. De ønsker altså å mobilisere kunnskap på tvers av fagområder for å skape samfunnsforbedringer (societal Impact) i Ukraina.
Gjennom nettverket kan de dele kunnskap, men også erfaringer fra ulike initiativ for å påvirke beslutningstakere til å basere seg på den best tilgjengelige kunnskapen.
Hvordan gjøre kunnskap anvendbar og anvendt?
Jeg ble invitert inn i et verksted (workshop) i regi av HROMADA for å forelese om hva som må til for å 1) gjøre evidensbasert kunnskap anvendbar og 2) øke sannsynligheten for at kunnskap faktisk blir tatt i bruk for å skape positive endringer for individer, organisasjoner og samfunn (Making knowledge useful and used).
Det var en mildt sagt krevende, og samtidig skikkelig morsom og meningsfull utfordring.
Forskning kan nemlig bidra til å gjøre verden litt bedre, men samfunnsforbedringer skjer ikke uten endringsskapende forskningskommunikasjon.
Kommunikasjon er et ord som har sine røtter i latinske «communicare», som betyr å gjøre felles. Skal vi gjøre noe felles, må vi interessere oss for og aller helst involvere de vi ønsker å kommunisere med.
To suksessfaktorer for samfunnsforbedringer
Hva kan så forskere gjøre for å øke sannsynligheten for at forskning kan brukes til noe i den virkelige verden? Her er et lite utdrag fra min forelesning for Ukraina-forskerne.
Studier av prosesser der forskning har bidratt til innovasjon og øvrige samfunnsforbedringer, identifiserer to avgjørende suksessfaktorer: 1) Involvering av de som kan ta kunnskapen i bruk, og 2) Forskningskommunikasjon med interessenter utenfor akademia (Dotti og Walczyk, 2022).
Skal forskning kunne tas i bruk i samfunnet, må vi lykkes i å løse tre sentrale utfordringer: 1) Vi må gjøre forskning forståelig (understandable), 2) Vi må gjøre forskningen anvendbar (useful), – mobilisere kunnskap til nye løsninger, og 3) Vi må påvirke de som kan ha nytte av nye, kunnskapsbaserte løsninger, til faktisk å ta dem i bruke (Used).
Det tredje nivået krever at vi lykkes i å få folk til å endre sin eksisterende praksis. Det er skikkelig, skikkelig vanskelig, men avgjørende om forskning skal bli tatt i bruk.
I engelsk språkdrakt snakket jeg om tre U-er i prosessen med å skape samfunnsforbedringer: Making research Understandable, Usable (oer even actionable) and last, but not least, Used.
Formidling nødvendig, men ikke tilstrekkelig
Tradisjonell forskningsformidling er nødvendig for å gjøre ny kunnskap forståelig og tilgjengelig for folk utenfor akademia.
Men, forskningsformidling alene, er sjelden tilstrekkelig for at ny kunnskap blir tatt i bruk i praksis. Skal forskningsbasert kunnskap bidra til å skape positive endringer, må vi mobilisere kunnskapen til å bli konkrete løsninger på reelle problemer, utfordringer og behov.
Mobilisering av kunnskap til mulige beslutninger og anvendelser, skjer mest effektivt i samspill med de som vil kunne ta kunnskapen i bruk.
Å skape samfunnsforbedringer skjer gjennom interaksjon med potensielle kunnskapsbrukere, ikke gjennom formidling alene.
Forskning kan bidra til å skape samfunnsforbedringer, men ikke uten strategisk og endringsskapende kommunikasjon. Det er ikke tilstrekkelig å formidle forskning, vi må også kommunisere gjennom dialog og involvering av de som kan ta ny kunnskap i bruk. (Foto: Aadne Aasland).
Fire nivåer forskningskommunikasjon
Skal vi skape samfunnsforbedringer gjennom forskning, må vi utvide vår forståelse av hva forskningskommunikasjon kan være.
Da kan forskningskommunikasjon utvikles til å bli et strategisk verktøy for å løse problemer og skape positive kunnskapsbaserte endringer. Altså et verktøy som kan brukes til å sikre at kunnskap blir en bærebjelke i gjenoppbyggingen av Ukraina.
Forskningskommunikasjon kan utøves på fire nivåer, basert på graden av involvering og samarbeid med interessenter utenfor akademia:
Tradisjonell forskningsformidling: Tar mål av seg å gjøre forskning forståelig og tilgjengelig gjennom tradisjonelle og nye mediekanaler. Dette er i hovedsak enveis overføring av kunnskap fra forskere og forskningsmiljøer til målgrupper utenfor akademia, ofte med bistand fra kommunikasjonsrådgivere. Mange begrenser sin forskningskommunikasjon til forskningsformidling. Forskningsformidling bidrar til synlighet, og kan være et springbrett til andre, mer involverende former for forskningskommunikasjon. Men, formidling alene bidra sjelden til samfunnsforbedringer.
Forskningskommunikasjon i dialog: Her nøyer ikke forskeren seg med å formidle, men åpner for spørsmål og dialog om mulige anvendelser og implikasjoner av forskningen. Det kan for eksempel skje gjennom frokostseminarer og direkte møter mellom forskere og de som kan ha nytte av forskningsbasert kunnskap.
Forskningskommunikasjon gjennom involvering (deltakelse) fra interessenter: Interessenter som kan ha nytte av og få fordeler av ny kunnskap, involveres i ulike faser av forskningsprosessen, gjerne helt fra starten av. Gjennom å involvere og engasjere aktuelle målgruppen, kan vi også utvikle ambassadører som kan hjelpe oss i prosessen med å ta ny kunnskap i bruk.
Forskningskommunikasjon som samskaping av ny kunnskap: Forskere går sammen med interessenter utenfor akademia om å utvikle kunnskap som kan bidra til å løse definerte problemer og samfunnsutfordringer. Gjennom samskaping mobliseres kunnskap fra fire ulike kilder; vitenskapelig kunnskap, erfaringsbasert kunnskap, kunnskap om situasjonen ny kunnskap skal inn i (kontekstuell kunnskap) og kunnskap fra brukeropplevelser. Gjennom tillitsfulle samskapingsprosjekter kan vi også mobilisere taus kunnskap (tacit knowledge), det vi som forskere og praktikere vet, men ikke klarer å sette ord på.
Gjennom tradisjonell forskningsformidling (nivå 1) kan vi gjøre ny forskning synlig og tilgjengelig. Hvis målet er å skape samfunnsforbedringer (forskning i bruk), må vi utforske hvordan vi best kan praktisere forskningskommunikasjon gjennom dialog, deltakelse og samskaping av løsninger på reelle samfunnsutfordringer i tillegg til formidling.
Samfunnsforbedringer skapes mest effektivt gjennom tillitsfulle relasjoner, effektiv kommunikasjon og samarbeid med de som evner å omsette ny kunnskap i en bedre praksis.
Referanse:
Dette blogginnlegget er et redigert utdrag fra forelesningen «Making knowledge useful and used», fremført 30. november 2023 på workshop for deltakerne av forskernettverket HROMADA.
Forskningskommunikasjon 