Redd for å tabbe deg ut i sosiale medier?

Skrevet 23. oktober 2014 av Audun Farbrot

Må vi være ekstra forsiktige når vi kommuniserer kunnskap i sosiale medier? Er det tryggere å være “bare privat”?

På Twitter er jeg profesjonell med personlig touch. Det jeg sier, skal tåle dagslys og forsiden av avisen.

På Twitter er jeg profesjonell med personlig touch. Det jeg sier, skal tåle dagslys og forsiden av avisen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg får ofte muligheten til å spørre folk om hvilket forhold de har til sosiale medier. Hvilke tjenester bruker de? Og hva bruker de det til?

Jeg spør i en profesjonell arbeidssituasjon der det handler om hvordan du best kan bruke sosiale medier i jobben din (Les f. eks. Forsker, bli sosial!). Likevel er det mange som er påpasselige med å understreke at de bare bruker sosiale medier privat, ikke som en del av jobben.

Dette var spesielt fremtredende i en av landets større kunnskapsorganisasjoner. Denne organisasjonen er ikke bare opptatt av de faglige ansatte deltar i samfunnsdebatten med sin kunnskap. Virksomheten gjør det til og med klart at organisasjonen har en “plikt” til å delta i samfunnsdebatten med den kunnskapen organisasjonen sitter inne med

Samtidig bruker organisasjonen mye energi på å fortelle de samme ansatte at de må være veldig, veldig forsiktige med hva de sier når de er ute på offentlige arenaer.

Kravet til varsomhet gjennomsyrer også organisasjonens politikk og retningslinjer for hvordan ansatte skal oppføre seg i sosiale medier.

Forsiktighet trumfer formidlingsplikten

I konkurransen mellom to svært forskjellige budskap, plikten til å formidle og forsiktigheten, kan det se ut som om forsiktigheten seirer på bekostningen av plikten til å delta i samfunnsdebatten.

Det er i grunnen forståelig, men trist for kunnskapsnasjonen Norge.

Det betyr ikke at de ansatte ikke deltar i sosiale medier. I likhet med nordmenn flest bruker de en eller flere sosiale medier jevnlig, enten det er snakk om Facebook, Twitter, LinkedIn, Instagram, Snapchat, Google+ og mye annet rart.

Helt «privat»

Men de understreker at de kun bruker det “privat”, og ikke som en del av jobben.

Det fikk meg til å utfordre ansatte i denne organisasjonen: Er det egentlig mulig å være helt privat i sosiale medier? Eller blir du uansett oppfattet som en representant for arbeidsplassen din?

Det gav inspirasjon til tema for en gjestekommentar i Dagsavisen: Er du privat i sosiale medier?

Det hjelper ikke at du selv understreker at du er privat. Det avgjørende er hvordan de andre i nettverket oppfatter deg. Hva du sier og gjør, kan bli knyttet til både til din private og profesjonelle identitet. Særlig om det er sprik mellom om hva du sier privat og hva du står for i jobben din.

Forfatter og forlagsmann Anders Heger sier det kort og konsist på sin Twitter-konto: “Twitrer ikke privat, men offentlig. Det gjør du og”.

To regler du kommer langt med

Sosiale medier er likevel ikke så farlig som enkelte later til å tro. Det kommer til å gå deg vel om du følger to enkle regler:

  1. Alt du sier og gjør i sosiale medier skal kunne tåle dagslys.
  2. Alt du sier og gjør i sosiale medier skal kunne tåle å stå på forsiden av Dagsavisen eller en annen nyhetskanal.

Skulle du komme i skade for å ikke overholde de to enkle prinsippene, hjelper det lite å si at det bare var en privat ytring. Det kan få konsekvenser også for jobben din.

Har du noen gang tabbet deg ut i sosiale medier? Hvilke konsekvenser fikk det?

Publisert i Aktuelt, Forskningsetikk, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, Twitter | Merket med , , , , , , , , | 3 kommentarer

Hvordan få folk til å lese e-posten din?

Skrevet 15. september 2014 av Audun Farbrot

Leser folk e-postene du sender? Og kanskje viktigere. Gjør folk det du vil de skal gjøre?

Det er både raskt og effektivt å sende e-post om du vil at noen skal gjøre noe. Derfor er det ikke så rart at mange opplever at det strømmer inn hele tsunamier av elektroniske brev i innboksen.

Ikke alt blir lest. Selv om e-posten blir lest, er det ikke sikkert at mottakeren gjør det du vil hun skal gjøre. Ord blir ikke alltid til handling, heller ikke gjennom e-post.

Selv bruker jeg E-post blant annet til å invitere/utfordre forskere til å fortelle hva de kan og hva de har funnet ut til andre enn sine kolleger. Her er et lite eksempel på hvordan jeg skriver til en doktorgradsstipendiat som er klar for å disputere for doktorgraden.

E-post som blir lest_faksimile

Her er et eksempel på en E-post jeg sendte til en av forskerne «mine», Ide Katrine Birkeland, som har tatt doktorgrad på lidenskap for jobben.

Forsker Ide Katrine Birkeland leste E-posten, og tok også utfordringen. Sammen utarbeidet vi en formidlingsartikkel som presenterer hovedresultater i doktorgradsavhandlingen hennes: Farlig lidenskap på jobben (lenke til formidlingsartikkelen).

Hva kan du gjøre for å skille deg ut i e-post-strømmen? Hvordan øke sannsynligheten for at mottakeren leser meldingen din? Hvordan kan du sikre at e-posten resulterer i ønsket handling?

Her presenterer jeg sju praktiske råd:

1. Bruk emnefeltet smart. Hva handler e-posten om? Vær konkret og kortfattet. Finn gjerne en personlig vri. Selv bruker jeg med hell: «Dagens morsomste utfordring» sammen med den konkrete forespørselen. Det er også mulig å prøve ut spørsmål som vekker nysgjerrighet.

2. Vær høflig, hyggelig og personlig. Start brevet med en hilsen. Det går ofte bra med hei og fornavn til nordmenn, men i enkelte tilfeller kan det være greit å starte ut med «Kjære» og fullt navn.

3. Gå rett på sak. «Jeg vil gjerne invitere/utfordre deg til…». Så kan du kort fortelle litt om hva det går ut på.

4. Bruk et enkelt og forståelig språk. Ikke bruk STORE bokstaver for å understreke budskapet. Sløs heller ikke med utropstegn (!!!).

5. Vis hvorfor mottakeren er den utvalgte. Se og anerkjenn hennes kunnskap, kompetanse og egnethet for det du ønsker at hun skal gjøre. Inviter mottakeren til å ta kontakt om hun lurer på noe.

6. Oppfordre til handling. Selv tar jeg av og til sjansen på å avslutte en forespørsel med «Ser fram til din raske, positive tilbakemelding». Noen vil kanskje tenke at det er litt vel offensivt. Men vær tydelig på hva du forventer.

7. Avslutt med en personlig, hyggelig hilsen. Selv bruker jeg gjerne: «Ha en fortsatt god, skapende uke».

Noen velger å legge til smilefjes og andre symboler. Det er en risikosport, advarer professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI, som blant annet forsker på bruk av smilefjes i arbeidslivet (lenke til formidlingsartikkel). Vel kan du oppfattes som hyggelig, men det er fare for at du oppfattes som mindre kompetent. Særlig om du er mann.

Kanskje har du også noen tips du vil dele?

Publisert i Aktuelt, Kommunikasjon, Skriveråd, Tips | Merket med , , , , | 6 kommentarer

Tar du utfordringen, Ole Petter Ottersen?

Skrevet 11. september 2014 av Audun Farbrot

Hvordan kan det ha seg at vi har forskere som velger ikke å bruke tid på forskningsformidling når (nesten) alle er enige i at det er viktig?

Farbrot, Audun_Nydalen Bryggeri og spiseri_16. juli 2014 (Foto - Torbjørn Brovold)Alt for mye forskning og faglig innsikt ligger dessverre «gjemt» som skjulte skatter i tidsskrifter som kun leses av de relativt få innvidde. Tilsvarende kan vi få inntrykk av at mange forskere trives best i sine forskerhuler.

Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo og hans rektorkolleger ved norske universiteter og høyskoler snakker gjerne mye, høyt og pent om hvor viktig det er å drive med allmennrettet forskningsformidling. Det samme gjør politikerne som bevilger penger til universiteter og høyskoler.

Hvordan kan det ha seg at vi har forskere som velger ikke å bruke tid på allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon (les f. eks. Espen Gamlunds kronikk “En forskers bekjennelser”)?

Jeg ble invitert av Forskerforum til å skrive en kronikk om temaet, en utfordring jeg vanskelig kunne si nei til. Du kan lese hele kronikken her: Riv ned barrierene! (I papirutgaven av Forskerforum har kronikken fått tittelen «Slipp kunnskapen løs!»).

Jeg har intervjuet et utvalg forskere om deres strategier for å kommunisere forskning (Deler av undersøkelsen er presentert i denne prosjektoppgaven). Gjennom intervjuene har jeg identifisert fem utbredte barrierer for allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon:

  1. Formidling er i liten grad meritterende. Forskningskommunikasjon tillegges i praksis ofte liten eller ingen vekt i ansettelser, opprykk eller lønnsendringer. For en forsker midt i karriereløpet vil tid brukt på allmennrettet formidling kunne bli vurdert som kontraproduktivt i arbeidet med å kvalifisere seg som professor.
  2. Formidling har tradisjonelt gitt liten prestisje. Forskere som stikker seg frem i offentligheten, får ikke nødvendigvis anerkjennelse fra sine kolleger. Snarere tvert imot. Heldigvis ser dette nå ut til å endre seg i mange fagmiljøer.
  3. Gir liten eller ingen økonomisk uttelling. Forskere får lønn for sin undervisning. Produksjon av studiepoeng gir uttelling over statsbudsjettet. Publisering i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter utløser friske kroner til institusjonen. Allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon gir ofte ikke tilsvarende uttelling i kroner og ører.
  4. Har ikke tid. Forskere har, som de fleste andre av oss, knapphet på tid. De må prioritere undervisning, gjennomføre forskningsprosjekter, skrive forskningsartikler og delta på vitenskapelige konferanser. Mange må også utføre sin «Corporate Citizen»-plikt i faglige råd og undervisningsutvalg ved institusjonen. Da er det ofte ikke tid igjen til formidling eller andre gjøremål.
  5. Bundet av tradisjoner. Forskning er en konservativ virksomhet der den enkelte forskers formidlingsstrategier i stor grad preges av tradisjoner og kollegers praksis i det aktuelle fagfeltet.

Norske universiteter og høyskoler er gjennom lov pålagt å drive med allmenn- og brukerrettet forskningsformidling. Kravet om forskningsformidling hviler imidlertid på institusjonene – ikke på den enkelte forsker.

Fagre ord og festtaler fra rektorer og politikere er ikke så mye verdt om det ikke følges opp med handling. Der faglig publisering gir prestisje og undervisning gir lønn, får forskeren i liten eller ingen grad anerkjennelse og belønning for å bruke tid på formidling.

Det er trolig en av de underliggende årsakene til at (for) mange forskere i praksis velger bort formidling når tiden ikke strekker til. Det er ikke så underlig at tiden brukes på de aktiviteter som gir mest tilbake. Også forskere er mennesker.

Gjennom Forskerforum har jeg også dristet meg til å utfordre Ole Petter Ottersen og hans rektorkolleger til å fortelle hva han (de) konkret vil gjøre for å rive ned barrierene slik at flere forskere kan slippe kunnskapen løs – til beste for oss alle.

Tar du utfordringen?

Denne bloggposten er et redigert utdrag fra min kronikk i Forskerforum nr. 7-2014.

Publisert i Aktuelt, Debatt, Forskningskommunikasjon, Forskningspolitikk | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mitt første år som blogger – en vareopptelling

Skrevet 29. august 2014 av Audun Farbrot

For et år siden debuterte jeg som blogger med bloggen “Forskningskommunikasjon”. Et jubileum må markeres. Det gjør jeg ved å løfte frem de ti mest leste blogginnleggene.

Flagget opp for 1-års-jubilanten.

Flagget opp for 1-års-jubilanten.

Jobben min handler om å utfordre, motivere og dyktiggjøre forskere til å fortelle om hva de kan til andre enn sine kolleger. Jeg ønsker at forskerne møter folk der de er, også i sosiale medier.

Skal du bli en god rådgiver for andre, må du leve som du lærer. Skal du inspirere forskere til å ta i bruk nye kanaler for forskningskommunikasjon, er det ingen ulempe å ha prøv det selv.

Det var noe av bakgrunnen for at jeg 29. august i fjor tok spranget ut i bloggosfæren. Jeg har heldigvis fortsatt veldig mye å lære. Jeg tenker nå å bruke litt tid på hva jeg skal gjøre for å utvikle bloggen videre. Det kommer jeg tilbake til.

Jeg har skrevet til sammen 35 bloggposter i løpet av mitt første år som blogger. Kanskje blir det flere i løpet av det neste året.

Her er en oversikt over de ti mest leste artiklene siden bloggen ble lansert:

1. 10 tips som gjør deg interessant

Offensiv tittel. Kunne ha vært tittelen på selv-hjelpsbok du kjøper på flyplassen. Tør likevel å håpe at denne sjekklisten holder det tittelen lover(!)

2. Fem Powerpoint-feller

Forskere og folk flest bruker gjerne PowerPoint eller andre presentasjonsverktøy når de skal forelese eller holde foredrag. Riktig brukt kan det bidra til å løfte budskapet ditt. Men, selv det beste budskapet kan ødelegges av en dårlig presentasjon.

3. Prøv deg uten Powerpoint

Er du trygg på budskapet ditt, og trives i manesjen, er det vel verdt å ta sjansen på å frigjøre deg fra PowerPoint og andre presentasjonsverktøy.

4. Fem steg fra forskning til Twitter

Dette er en illustrert skritt-for-skritt beskrivelse av hvordan du kan presentere en forskningsartikkel på Twitter (maks 140 tegn) slik at folk får lyst til å lese mer.

5. Fire roller for rådgivere

Universiteter og høyskoler har engasjert stadig flere kommunikasjonsrådgivere for å løfre frem forskere ut i samfunnsdebatten. Det er ikke alltid like enkelt. Her presenteres fire ulike roller rådgiveren kan gå inn i.

6. Si det i heisen

Du møter redaktøren i Morgenbladet i heisen. Hvordan bruker du anledningen til å få henne interessert i å skrive om prosjektet ditt.

7. Skriv! Gjerne kort(ere) enn kronikk!

Når forskere skal delta i samfunnsdebatten, har de en forkjærlighet for å skrive lengst mulig. Noen ganger kan du oppnå minst like mye gjennom å skrive kortere.

8. Sju grunner til at jeg liker Twitter

I min forrige karriere som journalist foretrakk jeg å skrive de lange, grundige artiklene. Hvem skulle ha trodd at jeg skulle få sansen for et mikroformt der du ikke få rlov til å skrive mer enn 140 tegn?

9. Klarer du å si det på 140 tegn?

All kommunikasjon starter med de 140 første tegn. De avgjør ofte om folk vil høre mer på deg eller lese videre.

10. Ti spørsmål som hjelper deg til å bli lest

Her har jeg utviklet en sjekkliste du kan bruke etter at du har skrevet første utkast til en artikkel. Det kan hjelpe deg nærmere en artikkel som kommer på trykk (blir publisert) og til og med lest.

Hvilken av artiklene likte du best?Hva vil du lese mer om i det neste året?

Publisert i Aktuelt, Forskningskommunikasjon, Tips | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Tre studier av forskningskommunikasjon

Skrevet 14. august 2014 av Audun Farbrot

Jeg liker å utfordre meg selv. Derfor har jeg skrevet tre Master-oppgaver om forskningskommunikasjon. De kan du nå laste ned og lese om du vil.

Masteroppgaver - forskningskommunikasjon

Master-covere: Tre prosjektoppgaver om forskningskommunikasjon.

Det er nå mer enn ti år siden jeg tok spranget fra journalistikk til forskningsformidling ved Handelshøyskolen BI. Jeg gav meg selv seks måneder for å finne ut om jeg ville trives med et liv uten å sette buemerke (byline) på arbeidet mitt. Og viktigere, finne ut om jeg faktisk kunne gjøre en forskjell.

Formidabel oppgave

Utfordringen var, og er formidabel:

Ville jeg klare å få forskerne til å gjøre noe de ikke hadde tenkt på at de skulle gjøre, som de ikke fikk ekstra betalt for å gjøre og i hvert fall ikke hadde tid til å gjøre?

Jeg startet ut med blanke ark, og fikk stor frihet til å utforme stilingen. Jeg startet ut med små, konkrete prosjekter der jeg sammen med forskeren løftet ny faglig innsikt ut av vitenskapelige tidsskrifter som neste ingen leser.

Utrolig morsomt

Målet var å bidra til å gjøre forskning og faglig innsikt tilgjengelig, relevant og interessant for utvalgte målgrupper. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at det ikke bare er mulig og meningsfullt å gjøre forskning tilgjengelig for et større publikum, – det er også utrolig morsomt.

Det hender jo jeg får spørsmål om hva jeg jobber med. Kort fortalt handler det om å utfordre, motivere og dyktiggjøre forskere og eksperter til å fortelle hva de kan til andre enn sine kolleger og fagfeller.

Prøvetiden på seks måneder er for lengst ute. Etter noen år følte jeg behov for å utfordre meg selv faglig. Jeg ønsket å teste ut min erfaringsbaserte praksis mot relevant teori og forskning.

Mesterbrev i forskningskommunikasjon

Dermed gikk jeg i gang en master-utdannelse der jeg kunne skreddersy det som i praksis er blitt en master-grad i forskningskommunikasjon. Jeg har skrevet tre prosjektoppgaver om forskningskommunikasjon, – fra tre ulike faglige ståsteder.

Det er gledelig mange som har spurt om de kan få lese oppgavene mine. Og jeg deler gjerne. På en betingelse, at du forteller meg hva du synes. Derfor har jeg nå lagt ut oppgavene på min Slideshareprofil (nettsted for deling av presentasjoner og dokumenter). Der kan du både laste ned og lese oppgavene. Mot at du altså forteller meg hva du synes om dem.

Her gir jeg en kort presentasjon av de tre master-oppgavene.

Til hvem og hvorfor

Det føltes nærliggende å starte ut med et Executive Master of Managementprogram i faget “PR-ledelse og strategisk kommunikasjon”.

Her skrev jeg en prosjektoppgave om “Forskningsformidling – til hvem og hvorfor?” (lenke til oppgaven).

Her identifiserer jeg ti ulike grunner (motiver eller mål) for å drive med forskningsformidling. I tillegg ser jeg på 12 ulike målgrupper for forskningsformidling. Til slutt dristet jeg meg til å lansere en ti-punkts plan for bedre og mer målrettet forskningskommunikasjon.

Fortsatt tenker jeg at mange med fordel kan bruke litt mer tid på å tenke ut hva du ønsker å oppnå gjennom din forskningskommunikasjon. Hvis ikke er det ikke så lett å finne ut om du nådde målet eller finne ut hvordan du kan gjøre det bedre neste gang. Bestem deg også for hvem du ønsker å nå. Det er faktisk publikum (målgruppen) som bestemmer om du har lykkes med din forskningskommunikasjon.

Fra formidling til forskningskommunikasjon

Den neste oppgaven skrevet jeg i et fag som heter “Flermedial ledelse” (senere videreført som digital kommunikasjonsledelse). Her viser jeg at digitale og sosiale medier åpner opp for å supplere en enveis forskningsformidling til en toveis og flerveis forskningskommunikasjon basert på dialog.

Oppgaven kalte jeg “Fra formidling til forskningskommunikasjon? – formidling i digitale kanaler” (lenke til oppgave) . Her ser jeg blant annet på i hvilken grad norske universiteter har tatt i mulighetene til dialog og bruk av flermediale virkemidler. Her konkluderer jeg med at de i beskjeden grad utnytter disse mulighetene.

Heldigvis har det vært en positiv utvikling på dette området siden oppgaven ble skrevet.

Rammer som sier klikk

Jeg skrev den tredje og avsluttende prosjektoppgaven i faget “Påvirkning og innflytelse i organisasjoner”, som er et fag innenfor organisasjonspsykologi og ledelse.

Denne oppgaven fikk navnet “Rammer som sier klikk. “Framing for å vinne oppmerksomhet på Twitter”. Her gjennomførte jeg eksperimenter på Twitter der jeg presenterte en serie med artikler om forskning og samfunnsdebatt med ulike overskrifter for å se på effekter av å bruke spørsmål i meldinger sammenlignet med beskrivende meldinger.

Twitter-eksperimentet inngår i en vitenskapelig artikkel (publisert i tidsskriftet Social Influence) som jeg har skrevet sammen med professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI. Vi har naturligvis fulgt læreboka, og presentert resultatene i en formidlingsartikkel som gir deg svar på: “Hva får deg til å klikke?«.

Husk at vi har en avtale. Hvis du laster ned og leser en eller flere av de tre oppgavene, vil jeg gjerne høre hva du synes. God lesing!

Publisert i Forskningskommunikasjon, Tips, Twitter | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Ti spørsmål som hjelper deg til å bli lest

Skrevet 18. juni 2014 av Audun Farbrot

Det skrives utrolig mange tekster som nesten ingen leser. Her er ti spørsmål som vil hjelpe deg til å få flere lesere.

Slik kommer du på trykk

Her er en velprøvet sjekkliste jeg har utviklet til bruk i praktiske skrivekurs. Test manuset ditt mot følgende spørsmål.

Spørsmål 1: Hvordan ser drømmeleseren din ut? Se henne (ham) inn i øynene. Du må vite hvem du ønsker å skrive for.

Spørsmål 2: Klarer du å si/skrive hovedbudskapet ditt på 140 tegn? Det er alt du har for å vinne leserens interesse og oppmerksomhet.

Spørsmål 3: Har du noe nytt eller nyttig på hjertet? Det må du ha om du øsnker å bli lest.

Spørsmål 4: Forestill deg at du er drømmeleseren din. Les overskriften din: Ville du lest denne artikkelen?

Spørsmål 5: Hvor står hovedpoenget ditt? Først?, underveis?, i konklusjonen? Pass på å starte med hovedpoenget. Ikke gjem det bort.

Spørsmål 6: Hva er din overraskelse til leseren?

Spørsmål 7: Vil en nysgjerrig samfunnsengasjert 15-åring forstå hva du skriver? Eller din far eller mor? Eller din tante? Skriv enkelt og forståelig norsk med minst mulig fagspråk, forkortelser og stammespråk.

Spørsmål 8: Hva har du gjort for å gjøre artikkelen relevant og interessant for leseren din? (Les: 10 tips som gjør deg interessant).

Spørsmål 9: Hvem har lest gjennom utkastet ditt? Hvilke kommentarer fikk du? Hva lærte du av det?

Spørsmål 10: Hvor treffer du drømmeleseren best? Svaret vil hjelpe deg til å finne riktig medie- eller kommunikasjonskanal.

Hvordan gikk det? Ble teksten din bedre? Del gjerne erfaringer.

Kilde: Audun Farbrot, fagsjef forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.

Publisert i Aktuelt, Forskerstøtte, Forskningskommunikasjon, Skriveråd, Tips | Merket med , , , , , , , | 3 kommentarer

Får du sagt det du ønsker å si?

Skrevet 22. mai 2014 av Audun Farbrot

Enkelte forskere tenker “hjelp” når journalisten ringer. Tenk om journalisten ikke får med seg hovedbudskapet ditt, men griper fatt i noe helt annet. Hva vil kollegaene si? Her er tre teknikker du kan bruke for å få sagt det du ønsker å si.

Forsterke budskapet ditt

Eksempel på hvordan du kan forsterke og poengtere budskapet ditt.

Her forleden hørte jeg på en paneldebatt der panellederen, en ex-journalist og nå PR-rådgiver, avfyrte et spørsmål til en av deltakerne i panelet. Hun kontret offensivt med å si: “Jeg har lyst til å starte i en annen ende…”. Hun fintet dermed bort spørsmålet, og brukte sin tilmålte tid til å snakke om det hun mente var det viktigste temaet i den aktuelle debatten.

Er det noe du kan si eller gjøre for å sikre at du virkelig får sagt det du vil si når du blir intervjuet av journalister?

Det viktigste er at du stiller godt forberedt til intervjuet, og har tenkt grundig gjennom hva du ønsker å si. Skriv gjerne ned dine to-tre viktigste poenger. Vær avslappet i intervjusituasjonen. Du er tross alt eksperten på ditt eget forskningsfelt. Journalister er heller ikke så farlige som enkelte forskere ser ut til å tro (Fem råd for å unngå å havne i Harald Eia-fellen).

Ikke la deg bringe ut av fatning selv om du skulle synes enkelte av spørsmålene er håpløse eller helt på siden. Behold smilet. Vis respekt og nysgjerrighet for det som journalisten lurer på. Flere kan jo lure på det samme. Og du kan kanskje bidra til å gi et opplysende svar.

Her er tre praktiske teknikker du kan bruke for å sikre at du får frem hovedbudskapet ditt:

  1. Bygg bro mellom journalistens spørsmål og din fagkunnskap.

Eksempel: “Det er et interessant spørsmål. Min forskning indikerer imidlertid at det er viktigere å se på…”.

  1. Du kan hekte budskapet ditt på journalistens spørsmål.

Eksempel: “Der har du et godt poeng! Det bekreftes også av/vises av….”.

  1. Du kan forsterke budskapet ditt.

Eksempel: Det er særlig tre ting denne studien viser. For det første, …”.

Kanskje du har funnet frem til andre teknikker for å sikre at du får sagt det du ønsker å si? Hvordan gjør du det?

Publisert i Aktuelt, Forskerstøtte, Forskningskommunikasjon, Mediekontakt, Tips | Merket med , , , , , , , , | 2 kommentarer

Klarer du å si det på 140 tegn?

Skrevet 30. april 2014 av Audun Farbrot

Klarer du å si eller skrive det på 140 tegn, kan du få folk til å høre lenge på deg og til og med lese langt.

Korte og lange brev_faksimile

 

  • Tenk deg…at du skal holde et foredrag eller en forelesning.
  • Tenk deg…at du skal presentere en idé i et møte.
  • Tenk deg …at du skal skrive en kronikk eller et debattinnlegg.
  • Tenk deg…at du skal presentere en forskningsartikkel.
  • Tenk deg …at du skal sende en epost der du skal få folk til å gjøre noe de ikke hadde tenkt seg at de skulle gjøre.
  • Tenk deg… at du møter sjefen i organisasjonen du drømmer om å jobbe for.
  • Tenk deg… at du har en glitrende forretningsidé du trenger penger til, og plutselig møter Johan H. Andresen (Lenke til Johan H. Andresen på Twitter i heisen….

Hva sier du da? Hvordan sier du det? Rekker du å si det? Vil folk høre hva du sier og/eller lese det du skriver?

Dette er bare noen få eksempler på situasjoner der du ikke får så mye tid på deg til for å overbevise publikum om at det er verdt å høre på deg/lese mer.

Forleden holdt jeg en 60 minutters forelesning om Kunsten å si det på 140 tegn (lenke til presentasjonen jeg brukte) i seminarserien “Lederens verktøykasse” på Handelshøyskolen BI. Forelesningen ble filmet (lenke til video). I starten syntes jeg det var litt skummelt, men tenkte mindre på kameraet etter hvert.

Tenk deg… å få en hel time til å snakke om kunsten å si det på 140 tegn(!). Det kan jo fortone seg som litt av et paradoks, men er det nok ikke.

Det er ikke alltid like enkelt å presentere et hovedbudskap innenfor et format på 140 tegn (her er 10 tips som kan gjøre deg mer interessant).

“Jeg skrev dette brevet lenger bare fordi jeg ikke hadde (fri)tid til å skrive det kortere”, skrev Pascal Blaise i sine Lettres Provinciales fra 1656. (Fritt oversatt fra fransk: «Je n’ai fait cette lettre – ci plus longue que parce que je n’ai pas eu le loisir de la faire plus courte»).

Det er vel verdt å trene på “Kunsten å si det på 140 tegn”. All kommunikasjon, både skriftlig og muntlig, starter jo nettopp med de 140 første tegn.

Starten, – eller åpningen,  er din beste mulig til å vinne leserens/tilhørerens interesse og oppmerksomhet til å lese mer, høre mer og endog snakke med deg.

Jeg tenker også at den som klarer å fremføre sitt hovedbudskap på 140 tegn, har en klar oppfatning om hva hun eller han har på hjertet.

Klarer du å si det godt på 140 tegn, vil du oftere lykkes med å skape den nødvendige interessen hos tilhøreren/leseren til å se, lese eller høre det som er mye lengre.

Hva er dine beste “140 tegn”-meldinger?

Publisert i Aktuelt, Foredrag, Forskningskommunikasjon, Sosiale medier, Tips, Twitter | Merket med , , , , , , | 13 kommentarer

Skriv! Gjerne kort(ere) enn kronikk!

Skrevet 8. april 2014 av Audun Farbrot

Forskere har en forkjærlighet for å skrive kronikker når de skal delta i samfunnsdebatten. Du kan få minst like stort gjennomslag ved å skrive en kortere replikk eller et debattinnlegg.

Kronikk og debatt_til bloggenNorge er et fantastisk land for alle som ønsker å dele kunnskap, ideer og meninger i mediene. Få andre land bruker så mye spalteplass (både på papir og på nett) til kronikker og debattinnlegg fra meningsbærere.

Selv om avisene nå bruker mer plass på meningsstoff, har likevel konkurransen om å komme på trykk (eller på nett) blitt tøffere gjennom de siste årene. Forskerne er svært velkomne i debattspaltene i kraft av å representere uavhengige stemmer, – de er ikke kjøpt og betalt av organisasjoner og virksomheter for å fremme bestemte synspunkter i samfunnsdebatten.

Men, det hjelper ikke å være professor for å komme på trykk, du må ha noe nytt eller nyttig å melde (10 tips som gjør deg interessant).

For å komme på trykk, må du skrive for leseren. Hun må synes budskapet ditt er relevant og interessant. Ellers vil du raskt få et høflig, men bestemt automatisk avslag i eposten. Kommer du gjennom nåløyet, blir du til gjengjeld lest og kan bidra til å nyansere debatten og gi grunnlag for bedre praksis og bedre beslutninger.

Denne uken arrangerer jeg igjen praktisk skriveverksted for forskere og eksperter ved BI. De må skrive et utkast til et debattinnlegg, kommentar eller kronikk. De kan fritt velge sjanger og tema, og blir bedt om å skrive mellom 2500 og 6000 tegn. Det lengste formatet, 6000 tegn (inkludert mellomrom) tilsvarer kronikken i Aftenposten. De står ingen ting i kursbeskrivelsen i retning av “jo lenger, jo bedre”.

Jeg har fått inn 15 tekster til denne ukens skrivekurs. Mye interessant, og med potensial til å komme på trykk og på nett. Hvor lang tror du gjennomsnittsartikkelen er? Nærmere 2500, nærmere 6000 tegn, eller et sted i mellom?

Svarer et 5921 tegn (tett opp mot kronikken). Tre av tekstene er kortere enn 4000 tegn, mens 5 skribenter ikke klarte å holde seg innenfor den oppgitte makslengden.

Hvorfor er det så mange relativt lange tekster og så få korte tekster?

Akademikere har sansen for kronikk-sjangeren. Kronikken gir både status og prestisje. Den gir også en viss boltreplass for å presentere en litt større sammenheng, selv om redaksjonenes mål for kronikklengde er blitt vesentlig kortere de siste årene. Nåløyet til kronikkplass er det trangeste. Flere gode artikler konkurrerer hver dag om å bli den ene utvalgte kronikken.

Mitt råd til deltakerne vil være å prøve ut flere sjangere og formater, – replikk, kommentar og debattinnlegg i tillegg til kronikken. Størst prestisje er ikke nødvendigvis det samme som størst gjennomslag.
Et debattinnlegg eller en kortere replikk kan ha vel så stor gjennomslagskraft som den mer prestisjefylte kronikken.

Skriv! Både kort og langt! Men prøv gjerne å skrive kortere (enn kronikken)!

Hvorfor tror du akademikere foretrekker å skrive lange fremfor korte tekster? Kan det rett og slett skyldes at det er vanskeligere å skrive kort (og meningsfullt) enn langt?

Publisert i Aktuelt, Debatt, Forskerstøtte, Forskningskommunikasjon, Skriveråd, Tips | Merket med , , , , , , , , | 7 kommentarer

Prøv deg uten Powerpoint

Skrevet 27. mars 2014 av Audun Farbrot

Ta sjansen på å holde din neste presentasjon uten å bruke presentasjonsverktøy.

Her er jeg i manesjen, - med Powerpoint(!), på NTNU i Trondheim.

Her er jeg i manesjen, – med Powerpoint(!), på NTNU i Trondheim.

Høsten 1989 var jeg utvekslingsstudent ved den franske handelshøyskolen ESCP Europe i Paris. Jeg hadde ikke vært der mange dagene før jeg ble valgt ut til å holde et foredrag for klassen min. På fransk. Au secours! – hjelp! På spørsmål om jeg kunne vente med foredraget til jeg følte meg litt varmere i trøya, svarte professoren kort: Har De tenkt til å følge mitt kurs?

Følte jeg trengte sikkerhetsnett, og bestemte meg for å bruke datidens moderne presentasjonsverktøy, – overhead-prosjektoren. Jeg jobbet med presentasjonen og plansjene gjennom hele den parisiske natten.

Mens sommerfuglene fløy spinnvilt rundt i indre organer, gjorde jeg mitt beste for å utstråle selvtillit da jeg la på den gjennomarbeide åpningsplansjen. Det var bare det at transparentene mine ikke var transparente. Alt ble bare “grøt” på lerretet. Ingen retrettmulighet, – ikke en gang en lem i gulvet åpnet seg.

“Ok, Audun, her har du en utfordring. Når du ikke kan bruke overhodet, ser det ut til at du må bruke ditt eget hode”.

Jeg overlevde. Også uten sikkerhetsnett. Mine nye franske klassekamerater viste en nysgjerrig interesse for nykommeren i klasserommet. Og jeg fikk gode spørsmål relatert til temaet jeg presenterte. Og jeg fikk noen å drikke kaffe sammen med i neste pause.

På BI jobber jeg blant annet med å utvikle møteplasser mellom forskere og ledere i næringsliv og offentlig sektor. Hovedoppgaven min er å få forskere til å dele sin kunnskap med praktikere på et språk praktikere forstår. Forskningskommunikasjon handler nettopp om å gjøre forskning og faglig innsikt tilgjengelig, relevant og interessant for utvalgte målgrupper.

Jeg tar som oftest en prat med forskeren etter at han (eller hun) har vært i manesjen. Her forteller jeg om hva jeg synes fungerte bra. Jeg gir også konkrete råd om hva han kan gjøre annerledes (bedre) neste gang? Ikke rent sjelden handler slike tilbakemeldinger også om bruk av presentasjonsverktøy, enten det er Powerpoint mer trendy Prezi eller andre verktøy. Ikke rent sjelden har forskeren forberedt alt for mange lysark eller overdynget lysarkene med tekst og vitenskapelige referanser. Her kan du lese om fem utbredte Powerpoint-feller.

I det siste har jeg oftere utfordret foredragsholdere til å ta sjansen på å holde neste foredrag uten å bruke presentasjonsverktøy. Det gjelder særlig de som trives i manesjen, som er trygge i foreleserrollen, og som behersker kunsten å fortelle historier om sin forskning og sitt fag.

Et foredrag er nemlig ikke avhengig av presentasjonsverktøy (som for eksempel Powerpoint).

Mange av de beste foredragsholderne bruker ikke presentasjonsverktøy. Et godt budskap som er godt fortalt, står trygt på egne ben, uten støtte fra hjelpemidler. Du kan godt vurdere å ta sjansen på å gå ut i manesjen uten sikkerhetsline (i form av en presentasjon).

Den gode formidler vil kunne trollbinde og bevege sitt publikum med fortellingens kraft. Han (eller hun) er trygg på seg selv, på sin sak, og er godt trent til å fortelle sin historie. Hun får betalt i form av publikums fulle og hele oppmerksomhet.

Prøv selv! Hvordan gikk det?

Publisert i Aktuelt, Foredrag, Forskerstøtte, Forskningskommunikasjon, Tips | Merket med , , , , , , , , | 10 kommentarer